Vinnerliste

Hei! Mitt navn er André. Jeg er 21 år, født og oppvokst i Oslo. Jeg har hele livet vært ganske rund, men det var ikke før i 2009 jeg virkelig begynte å legge på meg. Jeg ble en såkalt fast-food-junkie. Jeg spiste flere pizzaer og hamburgere i uken. Trente mindre og mindre og ble rett og slett et veldig slapt menneske. På det meste veide jeg 130 kilo. Det var i begynnelsen av Mai jeg bestemte meg for å legge om livet mitt. Fra en dag til en annen bestemte jeg meg for at nok var nok. Samme dag tok jeg meg sammen og begynnte å lese på internett om "sunne og lure" måter å gå ned i vekt. Hvorfor lager jeg denne forumposten lurer du? Det er fordi jeg endelig, etter mange år med prøving, har klart å gå ned i vekt. Det å gå ned i vekt er noe jeg absolutt kan unne hvem som helst. Det er utrolig befriende. Med denne posten håper jeg å bevise at DET ER MULIG. Hvis jeg klarer det, kan hvem som helst klare det. Man må bare ville det selv. I min erfaring hjelper det ikke at familie, venner eller bekjente prøver å motivere deg til å gå ned vekt. Man må brenne for det selv. Det var først når det virkelig gikk opp for meg hva jeg gjorde mot kroppen og helsa mi at jeg klarte å gå ned. Etter mange timer med lesing og mye vurdering kom frem til at jeg rett og slett skulle bare kutte ut alt av sukker og karbohydrater, og unødvendig fett. I tillegg til dette kuttet jeg ALL alkohol og all Sukker-Brus. Etter et legebesøk for å få "godkjenning" av legen til å begynne med dietten var det bare å starte. http://s3.postimg.org/xuya8xxfz/jmj1.jpg Dette er hva jeg gjorde: Diett: FASE1: Jeg spiste for det meste rene kjøtt produkter, kylling, kjøtt, fisk etc. Alt sammen enten ovnsbakt eller stekt uten olje i panne. Til mellom måltider spiste jeg ofte kokt skinke eller andre magre påleggs-produkter (Uten brød). Dette gjorde jeg i intervaller. Jeg hadde 5 dager på rad der jeg BARE spiste kjøttprodukter og så hadde jeg 5 dager på rad der jeg spiste kjøttprodukter + grønnsaker i tillegg. Ca 50/50. FASE2: Denne fasen begynnte når jeg hadde gått ned ca. 20kg (1.5-2 måneder) Her begynnte jeg å legge til litt frukt. Jeg spiste mye epler og gulerøtter. Men jeg holdt meg unna bananer. Grunnen til at jeg la til frukt var rett og slett for at jeg ikke skulle bli syk. Jeg trengte all næringen jeg kunne få fra frukten. Bortsett fra frukten så var Fase2 veldig lik Fase1. FASE3: Akkuratt som i Fase1 og 2 fortsatte jeg med Protein og Grønnsaks intervaller. Som i Fase2 spiste jeg frukt. Men i FASE3 begynnte jeg med litt fiber for å hjelpe til med fordøyelsen. Man merket veldig godt at man ikke fikk i seg nok fiber før i Fase3, siden toalett besøkene kom skjeldnere og skjeldnere. Jeg spiste ofte en skål med havregryn eller havrekli til frokost sammen med et glass melk. Dette hjalp å få igang hele systemet med en gang jeg våknet. FASE4: Når denne fasen startet, var jeg ferdig med fettreduksjonen. Det var ca. i August jeg endelig kunne være fornøyd med hva jeg hadde utført. Men som mange folk sier - det er det å klare å holde seg stabilt på vekten som er vanskelig. Trening: I begynnelsen var jeg i den absolutt værste formen jeg noengang har vært i mitt liv. Jeg kunne såvidt løpe 400 meter før jeg måtte stoppe. Pulsen var på 195 og jeg svettet som bare det. Dette var en av motivasjonene mine til å begynne med slankingen. Samtidig som jeg startet Fase1 dietten startet jeg treningen. Jeg la mer fokus på fettforbrenning og kondisjonstrening enn det jeg hadde pleid tidligere. Som sagt var jeg i utrolig dårlig form og jeg kunne ikke bare starte med å løpe med en gang. Jeg startet på ergometersykkelen og utførte harde treningsøkter (I forhold til den formen jeg var i) på ca. 20 minutter, etterfulgt av styrketrening. Etterhvert som jeg merket jeg begynnte å bli i bedre form kunne jeg prøve meg på løping. Jeg startet med intervalltrening der jeg løp på kunstgress ca. 50 meter spurt og gikk tilbake. Dette gjorde jeg ca. 20 minutter 2-4 ganger i uken. Når formen ble enda bedre kunne jeg starte med "langdistanse" løping. Da løp jeg ca. 1-3 km på tredemølle som oppvarming og avsluttet med en solid styrkeøkt. Vil også si takk til Fitness-Xpress for å ha de beste treningstilbudene og beste lokalene i Norge. Uten dem ville ikke treningen gått slik som den gikk.! For og Imot denne dietten: Først av alt vil jeg si at dietter passer ikke for alle. Jeg har brukt lang tid og mange forsøk på å finne en diett som passet meg. For: - Slipper sult-følelse. Jeg spiste heletiden. 5-6 ganger om dagen. Veldig glad i kjøtt, derfor gikk det helt greit å kutte poteter, ris, brød etc. - Raske resultater allerede etter 2-3 dager hadde jeg gått ned 3 kilo. - God samvittighet / Motivasjon. (Via resultater) - Mye energi når kroppen ble vant til dietten. Imot: - Lett forstoppelse til tider. - Underskudd på energi i begynnelsen. (Overgang fra fet / mat med mye karbo) Dette endret seg etter ca. 1-2 mnder, da hadde jeg masse overskuddsnergi som ble brukt på trening. - Sosialt vanskelig. Er ikke alltid like gøy å tygge på en pakke kokt skinke når kompisene sitter og tilby deg rykende varm Pizza under 1 meter unna. Idag: (Januar 2012) Jeg er i uten tvil bedre form enn jeg noengang har vært. Jeg trener 5+ ganger i uken (Kondisjon, Styrketrening og Brasiliansk Jiu Jitsu). Løper 3km på 11:29 Benkpress - 75kgx8 på 6 set. 1RM = 110.kg Beinpress - 250kgx12 på 6 set. 1RM = 375kg Knebøy - 120kgx5 på 5 set. 1RM = 145kg. Markløft - 120kgx5 på 5 set. 1RM =150kg Pullups - 12 reps, (Max) Chinups - 23 reps, (Max) Som sagt lager jeg denne posten for å vise andre hva jeg har gjort i håp om å inspirere folk der ute som trenger hjelp. Hvis dere skulle ha spørsmål om hva som helst, bare post her så svarer jeg så raskt som mulig. Hvis noen har noen forslag til noe jeg burde legge til i teksten, blir det satt stor pris på! Spørsmål og svar: Hva skjedde med strekkmerkene? - Har fått en del spørsmål ang. strekkmerker. Det er et litt vanskelig spørsmål. Har lest mye rundt omkring og spurt folk som har peiling. Noen sier at de aldri går vekk, andre sier at det tar lang tid. Det jeg gjorde for at de skulle bli mindre synlige (bortsett fra vektreduksjon) var å ta litt sol her og der, bruke fuktighetskrem og ta en del vitamin D. Såvidt jeg har fått med meg så er strekkmerker ganske genetisk, noen vil få de lett og kunne fjerne de, mens andre vil ha store problemer. Jeg har fremdeles litt tegn etter de, men har bare vært slank i ca. 6 måneder, Regner med at de vil forsvinne litt mer i fremtiden. Men som med vektreduksjon, styrkebygging og kondisjonsforbedring, må det en stor dose med tålmodighet til. Å nå et mål tar lang tid, men man blir mye mer tilfreds med resultatet når man kan se tilbake på den harde og lange veien man har gått!. Hadde du trent før? -Jeg hadde trent en del styrke på forhånd, men det var rett og slett matvanene mine og livstilen min som gjorde at jeg ikke fikk gjort det synlig. Hvordan trente du kondisjon? Har egentlig ikke hatt noen kjempeorganisert kondisjonstrening. Har for det meste bare trappet opp treningen. Startet med å løpe 1km hver dag helt til jeg klarte å løpe ca. 3km. Når jeg kunne gjøre det begynnte jeg rett og slett bare å øke tempo. Startet på hastighet 9 på tredemøllen og økte med 0.2 HVER trening, uannsett hvor sliten jeg ble. Hadde du problemer med løs hud? Har litt løs hud nå, men den har trukket seg sammen overraskende fort. Mistenker at det er pga. at jeg har brukt mye fuktighetskrem, Vitamin-D og tatt en del sol i sommer (holder på fargen ganske lenge) Holdt du styr på Kalorier, karbohydrater og fett du puttet i deg? Dette var utrolig viktig. Jeg kontrollerte og leste bak på ALLE matvarer. Jeg spiste ingenting over 6g karbohydrater per 100g. Ingenting over 9%fett på proteinprodukter. Hvor mye kjøtt spiste du til hvert måltid? Det spørs litt på måltid og på hvor sulten jeg var. Til middag spiste jeg ca. 300g rent kjøtt (Fisk, kylling, storfe). Til mellom måltider spiste jeg mellom 75-150g. OPPDATERING: For de som er interessert. Har nå startet på del 2 av min Operasjon Makeover. Målet mitt nå er å byggemuskler, definisjon og bli sunnere. Hvis dere vil følge med på progresjonen min kan dere sjekke http://forum.fitnessbloggen.no/threads/andrés-operasjon-makeover-del-2.3468/page-4#post-355208 Ser frem til en del harde uke fremover. Hilsen André Rio

Heisann, jeg er ei jente på 21 år som selv føler jeg har oppnådd fantastiske resultater og er superstolt av meg selv. Sommeren 2011 begynte jeg på en reise som både har forandret meg psykisk og fysisk. Jeg har hatt en vektnedgang på 40 kg. På første bildet var jeg rundt 116, men da jeg begynte det hele var vekten 118. Det andre bildet er jeg 85 kg, og siste er jeg 78. Nå begynner veien videre mot nye mål og drømmer.

Hva gjorde utslaget? Hva var det som fikk deg til å bestemme deg? Har du alltid vært sånn? Om en trener, lever sundt og prøver å fylle kjøleskapet med friske råvarer, så er det fort noen som lurer på hvorfor.... Underlig, for det burde egentlig være motsatt, ikke sant? Det er "pizza grandiosa og playstation generasjonen" og "fitness og kroppsfokus generasjonen" som stjeler mest oppmerksomhet i media. Akkurat det er kanskje ikke så rart, siden det er ved å gå til ytterlighetene at en som journalist finner de salgbare vinklingene. Men sannheten er vel at de aller fleste av oss befinner oss ett eller annet sted midt i mellom eller at vi beveger oss periodevis fra det ene til det andre. Vi er stort sett på jakt etter det som gjør oss godt - enten det er i øyeblikket, til helgen eller i et lenger perspektiv. Et liv skal leves og vi liker å forsyne oss på øverste hylle. Om vi kan. Helst hele tiden. Det er bare slik vi mennesker er skrudd sammen. Det knyttes selvfølgelig en del begrensninger til det å skulle leve til max på ulike arenaer og verdiene våre kan fort komme i en skvis. Om en verdsetter trofasthet i kjærlighet, så kan en ikke forsyne seg i hylla med one night stands. Det skjønner alle, men så er det ikke alltid vi handler rasjonelt. Heldigvis og dessverre. Alt ettersom. Når det kommer til trening, kosthold, tidsklemme, prioriteringer, familie, kjærester, vennskap, ambisjoner og ønsker - så blir det på samme vis en utfordring å skulle treffe de best mulige valgene ut i fra hva en ser på som det gode liv. Er det gode liv noe som skal leves i dag? Eller er det noe en skal leve når en endelig er ferdig med utdanninga og har fått seg den fete jobben? Eller når en har kommet under 10 i fettprosent? Trenger en kanskje en belønning akkurat nå? En melkesjokolade? En klem på kinnet av en man er glad i? Et par timer med "tankefri" og PS3 gaming? Balansegang er kanskje livets viktigste og mest krevende øvelse. (Nesten like vanskelig som perfekte knebøy.) Det å balansere er noe en må gjøre hver dag, hele tiden og da stadig vekk med nye momenter involvert. Det å få "alt til å passe" er bare ikke mulig og mangt av det aller viktigste du gjør i livet passer aldri inn. Når passer det for eksempel å få barn? Det passer aldri, men likevel - folk får fortsatt barn. De smiler til og med når de forteller om det. Muligvis er de lykkelige, noen av dem? Selv om de egentlig ikke hadde tid til det akkuat det nå... Jeg tror at det i første rekke er viljen til det gode liv som bestemmer. Det å være motivert gjør at slit blir til seier. Å drive å løfte på tunge vekter eller springe opp bratte bakker - det ER et slit. "Men det er så deilig etterpå" sies det. Men HVORFOR er det deilig? Endorfiner? Jepp. Følelsen av mestring? Jepp. Og kanskje er følelsen av å være i gang, å være på vei mot noe, noe en selv bestemmer, ja, kanskje er det nettopp dette som kan defineres som viljen til det gode liv? Å forsyne seg fra øverste hylle høres bortskjemt og egoistisk ut. Ikke noe å skryte av. Likevel tror jeg det er hva det handler om. Men - det er ikke de andres hyller du plukker i fra! Det er dine egne. De hyllene som utgjør dine muligheter i ditt liv. En braissert lammecarre med god rødvin, levende lys og godt selskap - slikt kommer ikke av seg selv. Du må velge bort noe for å skape en slik opplevelse. En sil-svettende spinningtime etter jobb på torsdag - det kommer ikke av seg selv. Du må velge bort noe for å få det til. Slik balanserer vi og plukker fra alle de hyllene som utgjør våre liv. Så er det slik at vi noen ganger blir sittende å se på utvalget og ikke evner å bestemme oss. Vi paralyseres og klarer ikke gjøre annet enn å registrere at andre forsyner seg. Vi faller bakpå. Noen faller sågar helt av toget. For dem så kan det være en livskamp å klare å komme seg på igjen. Ikke alle klarer det. Livstruende høyt blodtrykk, diabetes 2, fedme, 25 år som vanerøyker - slik var ståa den dagen jeg skjønte at jeg hadde falt av toget. Jeg fikk en telefon fra fastlegen min samme dag jeg gikk på sommerferie i 2011. ""Måtte ringe deg. Prøvene dine ser veldig dårlig ut. Om ikke du endrer livstil så... vel.. du skjønner..." Jeg la på røret og det tok meg to dager med sjelegransking og så startet kampen for å komme tilbake på toget. Ferieplaner ble avlyst og jeg begynte med å adressere kostholdet. På fire måneder raste jeg 25 kg i vekt. Spiste "smart-karbo" og gikk på tur. Husker godt mine første turer opp Lyderhorn her i Bergen. Måtte stoppe halvveis og gå ned igjen. Svimmel og kvalm. Ute av stand til å tåle påkjenningen. Sommeren 2012 kunne jeg løpe opp! Hvor mange timer jeg har brukt vet jeg ikke, men jeg har ikke angret på bruken av noen av dem! I februar 2012 begynte jeg med vekttrening. Hadde aldri prøvd knebøy og mente selvfølgelig at det bare er en tullete øvelse som er farlig for ryggen. Tok mine første knebøy i slutten av mars - og det har jeg fortsatt med! Håper å nå 190 kg i RAW bøy innen utgangen av 2013. Jeg er muligens en av de eldste som skribler på fitnessbloggen med mine 47 år og min historie er kanskje ikke så interessant for de fleste av dere. På den annen side så tror jeg at det er et par ting ved den som kan være gyldig for oss alle. Gi aldri slipp på viljen til det gode liv. Om du skulle være så uheldig å dette av lasset - gi alt du har for å komme deg opp igjen! Vær ikke så redd for at du prioriterer vekk dem som er glad i deg ved å ta tak i deg selv - er de glad i deg så vil de ønske at du gjør nettopp det. Og - det viktigste tror jeg - du må hele tiden evne å balansere. Bli ikke fanatisk med mindre du skal vinne VM i år. Selv kan jeg vente noen år med VM, så fortsatt unner jeg meg lammecarre, rødvin og rolige kvelder med film på TVen. [ATTACH]86251[/ATTACH]

Jeg visste ikke helt om denne passet best i "motivasjon" eller "utfordringer" (egentlig ville den passet best i underkategori "oppfordringer"). Kanskje jeg må flytte den etter hvert. Jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen nå som det er 3 dager til vi går inn i et nytt år, og veldig mange allerede går og gruer seg til det massive inntoget av nyttårsforsettere som skal inn og gå ned 10 kg før sommeren™. Enkelte benytter denne anledningen til å spamme ned bloggen og treningslogger med gråt og tenners gnissel over disse "ubrukelige nybegynnerne som curler i knebøystativet, og som tar opp verdifull plass fra deres egen trening. I tillegg kan de ingen gymetikette! Og alle jentene som bare løfter små vekter fordi de er redde for å bli muskuløse! Jeg hater dem! Alle sammen!" Dette varer i ca 2 måneder, så går klagingen tilbake til det sedvanlige "blablabla hvorfor er det ingen jenter i frivektsrommet ? " I går da jeg var og trente observerte jeg en veldig hyggelig samtale mellom to stykker som trente. En av dem var åpenbart en nybegynner som kjørte knebøy, og han andre en relativt rutinert kar (Siden han gikk med tåsko går han heretter under navnet "crossfiteren" ). Nybegynneren var redd for å skade seg, og visste ikke hvordan han skulle periodisere treningen sin. Crossfiteren viste ham hvordan han kunne trene med en kettlebell i stedet, og gikk gjennom litt grunnleggende teknikk før de pratet litt om løst og fast. Crossfit-mannen kunne vært utrivelig, eller bare ikke brydd seg og avvist personen som åpenbart hadde lyst på hjelp og rettledning. I stedet tok han seg 10 minutter til å la en litt usikker person få spørre om ting han lurte på. Jeg er ganske sikker på at når jeg kommer tilbake til treningssenteret om noen måneder, kommer jeg til å se ham igjen. Ønsker man mosjonistene velkommen, blir de værende der, og man har flere potensielle spottere, treningskamerater og folk som i hvertfall i en periode vil være svakere enn deg ( ). Her er det det hele koker ned til: Man kan sitte på fitnessbloggenforumet mens man sutrer og gnåler over både den dårlige helsen i befolkningen og hvordan ingen deler interessen din eller har god nok kunnskap om trening og kosthold. Likevel bør arbeidet (i hvertfall i all hovedsak) gjøres utenfor forumet, ved å kunne dele av kunnskapen sin der man er, i stedet for å bli rasende når kollegaer er nysgjerrig på hva du spiser i lunsjen (dette er åpenbart også materiale til minst 4-5 indignerte blogginnlegg, i stedet for å si noe så enkelt som "jeg liker maten min"). Det er heller ingen vits å flame vilt så fort noen spør om hva som er best av Nutrilett og Herbalife hvis man skal gå ned i vekt. Vi straffer ikke folk fordi de ikke vet bedre, de blir ikke noe smartere av den grunn. Vi videreformidler kunnskap om sunt kosthold og trening ved å dele av det man kan, og ikke ved å poste facepalmer eller himle med øynene når kollegaer spør deg om ting. Hva med å ta den nysgjerrige kollegaen din med på trening? Eller å vise knebøyteknikk til venninnen som vil "stramme opp rumpe og lår og mage"? Om man ser en forskremt mosjonist som har gått bort i frivektsavdelingen for aller første gang, si "hei" i stedet for å ignorere vedkommende, og da blir det kanskje ikke like skummelt neste gang. Dere har vært nybegynnere dere også. Alle sammen

Startet styrketrening i 2010 å har trent mot mine mål. Med stadig økende interesse å engasjement. Nå trener eg 6 ganger i uken 1,5 til 2 timer å elsker det. Veien er tung, men virkelig verdt det.. Start vekt var 153kilo å 40%fett nå er vekten 85kilo å 6,3%fett

Best. thread. ever. Jeg bor jo hjemme. Det som er greit med mine foreldre er at de banker på. Det som ikke er så greit er at hvis jeg ikke svarer med en gang så kommer de bare rett inn. En dag hadde jeg.. litt kvalitetstid med meg selv. Det inkluderte en fjernstyrt batteridreven "venn"(det er kleint bare å skrive dette ned. Gjenopplever det i hodet mitt). Selvfølgelig banker min kjære mor på døra, og vanligvis bare roper jeg "kom inn" og skrur av det jeg driver med. Så jeg roper "kom inn" og skal til å skru av vennen min. Tror du faen ikke jeg har rota bort fjernkontrollen? Leter febrilsk i senga i de nanosekundene jeg har før mamma kommer inn på rommet. Jeg kommer aldrialdrialdri til å glemme ansiktet til mamma når det blir helt stille og man kun hører en kraftig summelyd under dyna, mens jeg prøver å holde maska så godt jeg kan. Jeg sliter enda med å se henne i øynene.

I disse sommertider er det utrolig mange som jager etter og gå ned i vekt, men det er også de som ønsker og øke vekten! Siden dette er et forum for kost- og treningsinterresserte vil jeg tro at det også er den del her inne som sliter med mat og eget selvbildet! Derfor vil jeg gjerne legge ut noen bilder som viser hvordan jeg har gått OPP i vekt ved hjelp av mye sunn mat og variert trening: på de 2 første bildene er jeg 50kg de andre rundt 78kg..

…

Må nesten ta med den fete rutinen jeg og Tuba observerte for noen dager siden. Det var lite folk på vektertorget, så vi okkuperte to knebøyrack. Ved siden av oss var det en middelaldrende bro som skulle kjøre hacksquat. Midt i et knebøysett fikk jeg med meg at det var noen som drev og beveget seg mellom rackene vi brukte, og etter settet så jeg at dette var hackbroen. Det som skjedde, var at mellom hvert sett med hacksquat så hentet han to nye 20kg-plater, og disse satte han fint på plass på hacksquatstativet. Det eneste som skurret litt var at han ikke satte de på den stangen som ble løftet, men på oppbevaringsstengene. Hen fortsatte altså å løfte på den samme belastningen, og i pausene flyttet han 40kg fra knebøyracket over til hacksquatstativet. Etter 3 runder med dette måtte Tuba av ren nysgjerrighet gå bort og høre hvorfor han drev og flyttet på vektene sånn, og da viste det seg at han var hellig overbevist om at han løftet på de vektene (som selvfølgelig stod helt i ro mens han bøyet). Hvordan han ikke kan ha lagt merke til at det ikke ble tyngre, til tross for at han "la på" 40kg hver gang, vites ikke. Når Tuba fortalte han at han faktisk ikke løftet disse vektene ble han sur, og sa at jo, det gjorde han! Etter å ha studert apparatet i noen minutter endte det likevel med at han flyttet noen av vektskivene over på riktig stang, hvorpå han løftet noen reps med svært begrenset ROM. Kanskje det var blitt litt tyngre siden forrige sett!

Pappa skulle plukke meg opp på vei hjem fra trening. Jeg var stressa fordi jeg måtte rekke en bursdag. Da jeg så en bil lik min far sin spurtet jeg bort dit. Jeg sklei og smalt hode inn i bildøren. Jeg fortet meg opp igjen og satte meg inn. Jeg begynte å plapre om hvor sinnsykt kaldt og glatt det var før jeg begynte å fortelle om at vi ikke hadde flere tamponger hjemme så vi måtte innom en matbutikk for å kjøpe. Da jeg snudde hodet mitt for å spørre hvorfor han ikke hadde kjørt ser jeg plutselig at det er en mann i 30 årene. Jeg blir dritflau og smyger meg ut av bilen mens jeg beklager meg. Og om ikke det var ille nok, tydeligvis stod dama hans utenfor bilen og lurte på hvorfor han hadde hatt meg i bilen, og faren min satt i sin bil på den andre siden av veien få meter. Jepp.. første måtte jeg forklare meg til mannen om at jeg hadde tatt feil bil, så måtte jeg forklare dama hans hvorfor jeg satte meg inn i bilen hans, så måtte jeg forklare faren min hvorfor jeg kom ut av bilen hans.. Har aldri vært så flau før Etter det har jeg begynt nå å stirre inn i bilruta for å være 100% sikker på at riktig person sitter i førersetet

Den siste tiden har det vært flere eksempler på folk med spiseforstyrrelser som har opprettet tråder på forumet der de søker hjelp med eget kosthold. Ønsket om å forbedre eget kosthold med tanke på egen helse er selvfølgelig noe vi setter pris på, men når det gjelder spiseforstyrrelser er det et stort minefelt, og vi har derfor valgt å stenge flere av disse trådene. Her skal jeg kort forklare hvorfor det har blitt sånn og hva vi tenker om dette temaet. Spiseforstyrrelser En person med spiseforstyrrelser har ikke et normalt forhold til mat og kropp. Selv om det ofte kan virke som om denne personen har stålkontroll på mat og trening, er realiteten ofte at det heller er maten og treningen som har tatt over kontrollen over personen. Årsakene til at man utvikler en spiseforstyrrelse kan variere mye fra person til person, og det å finne bakliggende årsaker og hva som driver spiseforstyrrelsen videre er sentralt for å kunne løse problemene og bli frisk igjen. Av denne grunn er det håpløst å hjelpe en spiseforstyrret over et internettforum, og et forsøk på å hjelpe kan i verste fall gjøre situasjonen verre. Å skulle hjelpe en ukjent person med spiseforstyrrelser over internett lar seg rett og slett ikke gjøre, og det eneste riktige er å oppfordre personen til å oppsøke profesjonell hjelp. Å hjelpe over internett Hovedproblemene med å hjelpe over internett går begge veier: Den spiseforstyrrede vet ingenting om personene som svarer, og kan derfor ikke vurdere hvem som har kompetanse og hvem som bare synser. Kognitiv dissonans, altså trangen til å rettferdiggjøre egne handlinger, står ofte sterkt hos spiseforstyrrede, og det er lett for å plukke ut de svarene som samsvarer best med egne tanker og følelser. De som prøver å hjelpe har heller ingen garanti for at svarene blir tolket slik som de er ment. Et velment og godt råd som blir tolket og oppfattet feil kan fort gjøre situasjonen verre, og så lenge du ikke har noen mulighet til å følge denne personen opp er det et sjansespill å prøve å hjelpe over internett. På grunn av dette vil vi fortsette å stenge tråder der vi ser det nødvendig. Å diskutere spiseforstyrrelser generelt med det formål å lære mer om selve sykdommen er selvfølgelig greit, men om trådene utvikler seg til å handle om hva den enkelte bør gjøre for å behandle sin egen spiseforstyrrelse har vi krysset en grense vi ikke ønsker å krysse. Hva skal du gjøre? Husk at det eneste riktige å gjøre i en tråd der noen åpenbart lider av en spiseforstyrrelse er å oppfordre personen til å oppsøke profesjonell hjelp. Dette kan gjøres via fastlege som kan henvise videre til riktig instans. Vi setter også pris på om dere gir oss beskjed om slike tråder, da vi ikke rekker å se over alle trådene som opprettes her inne. Trykk gjerne på rapporterknappen om du mistenker spiseforstyrrelser. IKS - Informasjons- og krisetelefonen - telefonnr 22 94 00 10

Det å tilrettelegge for hypertrofi og styrkegains er veldig enkelt, men likevel er det mange som sliter. Derfor tar jeg for meg noen punkter her som jeg personlig synes er gjengangere her inne, på gym rundt om og i kommentarfeltet til fitnesshelter. Det finnes sikkert nok av slike lister fra før, men betrakt denne som et forsøk på å spare et eller tre individer som stikker innom fitnessbloggen idag for litt arbeid, om ikke annet. 1) Du fokuserer på detaljer, i stedet for det store bildet Hvilket wheyproteinpulver skal jeg kjøpe? Skal jeg ta kreatin før eller etter trening? Hvilken PWO er best? Dette er spørsmål jeg til stadighet ser, og som i det store og hele ikke betyr noe. Still heller deg selv spørsmålet: Sover jeg nok? Spiser jeg nok? Trener jeg hardt nok og ofte nok? Om du virkelig vil ha fremgang, så er det disse faktorene som virkelig spiller inn. Hvis du spiser solid mat, trener et bra program som er i tråd med dine mål og hviler nok - så kommer fremgangen. Hvis du i tillegg vil fokusere på smådetaljer med disse faktorene på plass, så må du gjerne gjøre det. Men i mitt hode vil det ikke gjøre noe nytte å bruke energi på å analysere en proteinpulveretikett for å finne et pulver med 5g mer protein pr 100g eller hakket bedre aminosyreprofil. Ergo: Spis i overskudd. Tren tungt. Øk vektene. Da har du fremgang, og da trenger du ikke å finne en magisk utvei som plutselig skal booste fremgangen din. Tenk langsiktig, gjør ting enkelt og hold det lystbetont. 2) Du bruker penger på dårlige kosttilskudd, i stedet for treningsutstyr (kreatin, omega3/tran + næringskonsentrat er selvsagt lov) Scenario a) Gjør som i punkt 1 - spis, tren, sov skikkelig i et par mnd og se fremgangen. Så kjøper du all slags kosttilskudd og ser om fremgangen blir bedre. Da får du selv erfare hvor lite tilskuddene gir, selv om reklamen fra grymgrossisten lover gull og grønne skoger, med dopa byggere som visstnok har fått fremgangen av disse magipulverne. Ikke fall for fristelsen. Scenario Gjør som punkt 1 - spis, tren, sov skikkelig i et par mnd og se fremgangen. Så kjøper du styrkeløftsko, knevarmere og et skikkelig belte og ser om fremgangen blir bedre. På et knips fikk du 10-20kg ekstra på stanga, bedre teknikk og lavere risiko for skader som vil lønne seg i det lange løp. Det kaller jeg gull og grønne skoger. Ergo: Har du ikke skikkelig treningsutstyr, så kjøp det, før du kaster bort penger du tilskudd som ikke gir deg noe, bortsett fra en tom lommebok. 3) Du er redd for å legge på deg fettmasse Du har spist i overskudd en stund, også begynner du å se at sixpacken forsvinner, og med det så roer du ned mattinntaket og planlegger neste deff? Du vil helst ri begge hestene samtidig og bygge og miste fett? Det ender bare med kukerundtsyndromet til slutt og resultatene uteblir. Det mest effektive for gains er å spise i overskudd over tid, og deretter skrape av fettet i rolig tempo for å konservere mest mulig av det du har opparbeidet deg på overskuddet. Ergo: Ikke vær redd for å få litt vomfyll. Selv toppbyggerne kjører offseason (på matinntaket hvertfall), så hvis du vil se shredda ut hele året, så vit at du ikke tilrettelegger for et anabolt miljø. 4) Du har for stort ego Du trener med kompisgjengen og skal til stadighet vise hvor sterk du er? Det er vanskelig å ta en deload-økt når du er med de kule bro'sa? Det er selvsagt obligatorisk innimellom å showe, men noen ser dessverre ut til å ha det som en vane. Er du på trening for å bli sterk, eller for å vise hvor sterk du er der og da? Å trene for tungt for ofte, vil tære på nervesystemet og hindre fremgang. Så hvis du synder her, så har du et ego som ødelegger for fremgangen din. 5) Du følger trender og ikke prinsipper Du henger deg alt for lett opp i gårsdagens nyhet om en ny diett, et nytt treningsregime eller en annen persons fantastiske treningsfilosofi (som selvsagt skal selge deg sitt eget program). Hvorfor vil du hive deg på en trend? Jo, fordi du gjør ting feil, og vil ha en magisk vei til rom. Jepp, så fort du kaster deg på en trend, så ser du etter en magisk løsning fordi du ikke kan tilrettelegge for resultater selv. 6) Du fokuserer på "clean" mat, i stedet for nok mat Det er vanskelig å få i seg 4000-5000 kalorier med såkalt clean mat, gjerne energifattig diettmat som kyllingfilet, potet og brokkoli. Det blir et enormt volum, og ekstremt tungt å få i seg de matmengdene. Skal man presse i seg mat, så blir man fysisk dårlig og får en negativ opplevelse ved ethvert måltid. Mange er redd for at "dirty" mat blir til fettmasse, men hvor mye fettmasse som lagres, avhenger i aller høyeste grad av hvor høyt overskuddet er. Du blir feitere av et 1000 kcal overskudd med kylling-ris-brokkoli-kosthold, enn 500 kcal overskudd med et relativt vanlig kosthold med innslag av sjokomelk og andre goder. Ergo: Velg energitett mat, og spis generelt sunn mat, men ikke vær redd for å synde med sjokomelk og saus til middag.

Da er artikkelen om min historie i denne helgens Se&hør! [ATTACH]143129[/ATTACH]

Mye kan tyde på at vi er godt inne i en fitnessbølge. Rosa- og mammabloggerne får sterk konkurranse fra jenter i tjueåra som trener, spiser sunnifiserte godsaker til det tyter ut av ørene deres og drømmer om å stå på bikinifitness-scenen, mens gutta setter røven mot gresset, diskuterer alle de andre idiotene som kjører halvbøy eller enda verre, kvartbøy. Makan. I garderoben ligger eimen av proteinpulver tjukk som Kollentåka, og Laine Nortons siste innlegg diskuteres med en lidenskap man ikke har sett her til lands siden Lillehammer 94. La meg bare si til dere BF-jenter at jeg har null og og niks mot dere eller sporten deres. Jeg vet det er mye arbeid bak formen på scenen. Jeg reagerer derimot på at 'alle' skal stille, at 'all' mat skal pumpes opp med proteinpulver, sukrin gold og gudene vet hva fra iHerb. Jeg reagerer også på guttas krav om 'ass to the grass', der ropene om knebøy gjør at man ikke klarer å høre seg selv tenke. Jeg synes det er flott at vi får mer fokus på trening og kosthold. Jeg synes det er flott at særlig jenter har fått øynene opp for jern og styrketrening. Jeg synes det er utrolig bra at det er fokus på baseøvelsene. Samtidig er det lov å ha to tanker i hodet på samme tid. Du behøver ikke å spise og trene som en proff om du skal ned fem kilo. Du behøver ikke å følge psmf eller pf eller hva de nå heter alt sammen bare fordi sydenferien skinner i det fjerne. Det er ikke nødvendig å gå 'full retard'. Nå kommer også den mørkere siden av fitnessbølgen stadig tydeligere frem. Det er urovekkende å lese mellom linjene på en del blogger og innlegg, der spiseforstyrrelsen nærmest skriker ut. Det er urovekkende å lese om unge gutter som i en alder av 14-16 år tar syntetisk fremstilte hormoner og annet for å bygge muskler. Det er urovekkende å se videoer som Power Fitness for Girls, der åtte år gamle jenter oppfordres til å tenke på hva de putter i seg, får tips om slank mage og bygge rumpe. Det postive med dette er at det ser ut som en del av fitnessfolket nå har begynt å gå i seg selv. Det kommer flere intervjuer og innlegg der personer som har konkurrert eller fortsatt konkurrerer aktivt, forteller ærlig om den enorme mentale belastningen det er å gå på diett, at det faktisk ikke er verdt slitet.

selvom jeg er enig at overnevnte kombo ikke er så fint

Jeg er fullt klar over at dette gjør meg til gammel kjerring/moralpoliti. Jeg klarer bare ikke å la være Etter å ha kuttet ned på forumlivet stikker jeg i blant innom for å sjekke at treningsinternett fortsatt lever. I de siste ukene har jeg vært innom FB et par ganger. En del tyder på at aktiviteten her inne har gått noe ned, og det er en hard kjerne som har tatt takeover. Disse har diskusjoner seg imellom på et detaljnivå som minner om en lang samtale rundt et middagsbord mellom nære venner, ganske langt ut på kvelden. Enkelte av dem minte kanskje aller mest om de som ved et tidspunkt løper unna og låser seg inne på do for å grine der deretter noen kommer for å sjekke hva som egentlig er i veien. Uansett. På en måte minner det meg om et annet forum jeg har vært medlem på, med en ganske viktig forskjell, nemlig en viss grad av anonymitet. Dette varierte selvsagt, men det var få personer som kom med ting de garantert verken har fortalt foreldrene eller kjæresten sin, og deretter deler den med fullt gjenkjennelig avatar og masse bilder av seg selv. Og her begynner soga om da jeg bestemte meg for å browse litt på FB en torsdags kveld. Mye var det samme som før. Kilo ble løftet, kylling ble spist, en del hadde sluttet å bruke croc pot-en sin og legaliseringstråden levde enda. Så over til ting som var litt annerledes. På topp fem listen har det til stadighet dukket opp tråder om personlige problemer, mental helse, eller ulike grunner til hvorfor man er singel. Så leste jeg plutselig en som skrev i en tråd at vedkommende var forelsket i en i inngiftet familie. Deretter eskalerte det. For hva i helvete var dette her. Det hele endte med semi-masochistisk eksersis der jeg endte opp å lese gjennom tråd etter tråd der de mest outrerte personlige opplysninger brettes ut for åpent internett, som er åpent for alle som vil, forumbruker eller ei (eller har et par poster og en anonym profil) til å lese. Kolleger, studiekamerater og kjærester og ekser utleveres over en lav sko. Vi har ærlig kontaktannonsetråd der folk nærmest konkurrerer om å oppfattes som mest mulig dysfunksjonelle, diverse singeltråder der relativt lett gjenkjennelige folk henges ut, og der dårlige egenskaper som kanskje aldri ville kommet til syne i et forhold som hadde vart i årevis flagges åpenlyst. Det vises til barnevernssaker, alvorlige psykiske lidelser, opplistning av nevroser som var så lange at jeg kjenner jeg blir dypt bekymret på vegne av mennesker jeg ikke har møtt i tillegg til utbrodering av saker jeg gjerne tenker heller burde tas med en nær venn, en i familien eller en psykolog. Eventuelt alle tre. Og det var etter å ha lest i fem minutter. Og gjerne med ekstremt lett gjenkjennelige brukernavn eller avatarer. Jeg lurer av og til på om folk i det hele tatt reflekterer over graden av detaljer som brettes ut for alle til å lese her inne, eller om man går inn i en slags vrangforestilling om at dette uansett bare er noe som er delt med en liten, intern vennegjeng der folk alltid er snille med hverandre. Det hele minner litt om en som på et annet forum klaget over at alle de halvnakne bildene hun hadde lagt ut under fullt navn som nick ble indeksert på Google. De var jo hemmelige, liksom Funfact: en forumbruker på et annet sted havnet i en klinsj med sin arbeidsgiver etter at en annen forumbruker tok en klipp og lim av en uttalelse han hadde gjort (tilsynelatende off the record) og sendt den til arbeidsgiver som en "takk for sist" etter en opphetet diskusjon. Ting kan bli brukt mot deg, og ikke alle folk er greie. Ved å utbrodere livet sitt på et grusomt detaljnivå på internett i et åpent forum gir man ammunisjon til dem som eventuelt vil deg vondt, og i tillegg kan det føre til at folk kan få et helt rart bilde av deg, siden man gjerne snakker lite om vanlige (og normale) egenskaper en har. Det er 37 000 medlemmer her inne. Å skrive noe her inne er det samme som å dele den personlige nevrosen sin med halvannet Ullevål Stadion. Om man bare teller dem som faktisk er registrert her inne. Omg. /rant

Fjernet

Hei! Jeg er 22 år og har tidligere slitt med overvekt. Startet med trening på nyåret 2011 så jeg er temmelig ny innenfor sporten, men jeg stortrives sålangt. Jeg lærer mer hver dag, fortsetter å suge til meg kunnskap som en svamp. Syntes både kosthold og trening er spennende og at det har vekt en såpass interesse i meg gjør ting mye lettere. Noen her inne har kanskje sett loggboken min, kanskje til og med fulgt med i ferden min fra "Fat til fit". Grunnen til at jeg velger å legge ut et transformasjonsbilde nå er at jeg endelig begynner å bli "fornøyd" , selvfølgelig er man aldri ferdig. Det jeg mener er at jeg ikke trenger å titte meg i speilet 8 ganger etter å ha valgt en t-skjorte, jeg vet jeg ikke ser feit ut. Mange har spurt meg hvordan jeg gikk ned i vekt, og dette tenkte jeg å forklare litt nermere. Som sakt startet min historie på nyåret 2011, da jeg veide 141kg og ble annpusten av å kle på meg t-skjorten. Som ny i sporten og temmelig uviten trodde jeg at jeg måtte gjøre masse kardio for å oppnå mine mål, få mine drømmer til å gå i oppfyllelse. Meldte meg inn på et gym og gjor små endringer for å forbedre kosten. Treningsrutinene besto i starten av kardio 2 ganger om dagen, 30-60 min hver morgen å kveld. Som 141kg tålte ikke beinene mine dette særlig bra og etter bare noen uker hadde jeg scenebetennelse i begge føttene. Så motivert som jeg var kunne jeg ikke gi opp nå, jeg begynte å lese mer og mer om styrketrening og brukte blant annet fitnessbloggen til akkurat dette. Kom meg i en god treningsrutine og trente så mye som jeg klarte. Til all forundring gikk jeg mer og mer ned i vekt, selv om jeg ikke sprang på tredemølla... (HVA I ALL VERDEN) De første 6 månedene kuttet jeg ut brusen, sluttet å spise godteri og holdt meg bevist unna raske karbohydrater. Begynte å lage mat fra bunnen og merket at selv en mikrobølgovn kokk som meg klarte å få ting til å smake godt. Om det er noe jeg har lært meg så er det at det viktigste redskapet vi har i kampen mot vekten er kunnskap, etterhvert som jeg gikk mer ned i vekt ble det stadig vanskeligere. Og uten kunnskapen jeg fikk mer og mer av på en daglig basis, hadde det blitt vanskelig å vite hva jeg skulle gjøre/forbedre hele tiden. Kan også nevne at jeg ikke har tatt noen operasjoner, har selvfølgeig endel overflødig fett i mageregionen. Men dette er ikke til å ungå etter ett stort vektap. Står i venteliste for å ta bukplastikk. Nå er det gått 2 år og 8 måneder siden jeg startet, jeg trener fortsatt hele uken og er mer motivert enn noen gang. Ikke bare har de her årene vært godt for mine helseproblemer, men jeg føler meg helt annerledes på innsiden. Rett og slett ett nytt menneske, i mine øyner er innsiden mer forandret enn utsiden. Og da på den poitive siden. Tenk at den ene tanken om at nå vil jeg forbedre helsa mi kunne føre til at jeg idag jobber med trening, leve et helt annet liv og byttet ut alle hobbyer. Livet mitt er bedre på alle måter, helse, økonomi, sosiallt, mentalt you name it. Per idag (SO FAR) har jeg 11.3% 9.0% fett, og 68kg 69,9kg muskler fordelt på mine 82,2 kg. Har også bukfett på 1.

De fleste av dedication sine oppskrifter passer vel inn her. Når man aldri spiser normal mat begynner smaksløkene å lide av seriøse vrangforestillinger tror jeg. Jeg prøvde meg på Cookie dough. Smakte bønner, så ut som bæsj. "Bønnesmaken er ikke eksisterende og det gir en kremaktig og saftig konsistens.Denne cookie doughen minner om en blanding av sjokolademousse og brownies-deig." Føkk you.

Folk som sitter unødvendig lenge i garderoben... Kom inn i garderoben en gang, å der satt en eldre fyr, butt naked, å spilte Angry Birds på telefonen....

Når du ikke har sjans i havet for å stå opp klokka 10 for å gå på skolen, men har null problem med å stå opp klokka 05.55 for å trene.

Jeg er lettere frustrert over at alle sporer av og viser matvarer i stedet for den faktiske handleposen slik tittelen på denne tråden TYDELIG ber om!! Jeg er den heldige eier av flere handleposer. Her er et lite utvalg: Håper resten av innleggene er litt mer seriøse... jeg hater når tråder sporer av fra tittelen!

Tha coach Det var en torsdag som alle andre, og jeg var på trening. Nyditchet som jeg var, prøvde jeg å overkompansere med ny fresh frisyre, og slengte overlegne blikk i alle retninger. Det var det strengt tatt ingen som merket, ettersom ingen så mye som ofret meg et blikk tilbake. For å bøte på dette fant jeg ut at jeg fikk kjøre litt markløft for en gangs skyld, og jeg tenkte at dersomk jeg slamrer vektene i plattingen så hardt jeg bare makter mellom hver repetisjon, så kanskje jeg fikk litt oppmerksomhet. Jeg igang med markløft, og her kunne denne beskrivelsen av patetisk treningsrutine hvert over. Slik gikk det ikke. Isteden ble jeg vitne til den verste coach in action som noensinne har vandret på denne siden av elven Styx. En kort introduksjon av coach er på sin plass: Hans navn hvis ikke er meg kjent men sannsyneligvis begynner med M, fra nå av referert til som Han-du-vet, er Fantofts store gymtroll. Om du noensinne har forvillet dine plattføtter inn på Fantoft treningssenter vet du garantert hvem han er, for han er der 4 ganger i uken, hver uke, hver måned, hvert år. Hvor lenge han har gått der, og hvor lenge han kommer til å fortsette å gå der, vites ikke. Han bare er. Der. På fantoft. Han-du-vet er i 50-årene, og kommer fra et spennende land. Han lider av en rekke vrangforestillinger, hvorav den mest påfallende er et slags schisofrent forhold mellom mentalitet og fysikk: Han er en hard core bodybuilder fanget i en på ingen måte hard core bodybuilderkropp. Dette fører til at han sjekker opp jenter som er så unge at jeg selv ville havnet i min egen pedobok om jeg så mye som så på dem, og ved to anledninger har det gått så langt som at han ble kastet ut av Fantoft. Hvordan Han-du-vet kom seg tilbake er det ingen som vet, men Han-du-vet har jo en tendens til å gjøre nettopp dette. Han snakker norsk flytende, men foretrekker å snakke på engelsk, noe som antagelig har mest å gjøre med den enorme Bro-faktoren som er Han-du-vets mest særegne trekk. Du kan sikkert selv tenke deg at det lyder bedre med «come on baby» enn «kom igjen beibi», noe han lirer av seg til alt som kan krype og gå, mens han danser rundt og synger høyt til sin egen musikk, som heldigvis det kun er han som kan høre. En gang jeg satt og glodde i veggen og tenkte mine apatiske tanker fikk jeg høre at «U mirin’ bro? I saw U mirin’», og at «I look better than U, even though Im twice your age bro! U mirin’?». Jeg syns det var å ta hardt i, men så var det noen kids som spurte om jeg var 40 år for under 6 mnd siden, så han skal heller få den under tvil. I blant er det vanskelig ikke å «mire» litt når en 50 år gammel fyr roper og skriker mens han vifter på rassen til den store gullmedaljen. Jeg kunne antagelig skrevet en hel bok om dette gymtrollet, men nå ser jeg at det allerede er gitt ut syv, så vi gir oss her og kommer til poenget. Han-du-vet kom bort til markplattingen (på Fantoft er det bare én), liret av seg en kommentar om at jeg ikke kommer til å bli Schwole om jeg har så lange pauser, og begynte å trene chins i apparatet foran. Det var da jeg så det: Han hadde tatt med seg en disippel. Stakkaren var en grovbygd kar fra den tredje verden, for anledningen ikledd dongribukse, som slet med å holde sin egen vekt i chinsstativet. Han var ikke god for en eneste chin-up, og det lyste lang vei at dette var en kar som var ny innen løfting og styrketrening. Hvordan han endte opp med Han-du-vet som coach og introducer til løftingens verden er et spørsmål som kunne vært tatt rett ut av Jobs bok. Etter et par sett med voldsomt assisterte chins, høy brølefaktor og bedre underholdning enn det meste som går på TV, skulle Han-du-vet lære sin nye dispippel markløft. Siden jeg, treig som et dårlig ligg, fremdeles ikke var ferdig med min egen marking, fant de seg en egen stang, og kjørte lenger fremme på plattingen. Det ble med ett tydelig at disippelen, fra nå av referert til som Petter (Pittelpytt), aldri hadde lastet en stang før, for han hadde store problemer med å få den blå 20kgs-skiven inn på stangen. Det var her denne rutinen begynte på et paradigmeskifte innen sjanger, og det som til nå hadde vært hysterisk komedie, skulle bevege seg gjennom drama, thriller, tragedie, og ende opp som skrekkfilm fra 30-tallet. Han-du-vet instruerte og Petter gjorde som han fikk beskjed om. Først lærte Petter hvordan han skulle holde stangen. Trikset var å bruke omvendt grep, med såkalt monkeyhook (tommelen på samme side som resten av fingrene) og reimer. På 60kg. Dette førte til at stangens bane i forhold til løfteren ble så skjeiv at Jan thomas blir straight til sammenligning, og allerede på «oppspennet» så Petter ut som en hund med akutt diare. Selve løftet ble utført uten å bruke en trevl av bena, og med en rygg som var så krummet, at jeg kastet meg ned for å unngå å bli skutt av en av ryggskivene til Petter. De kjørte tre til fire repetisjoner hver med 60kg, hvorav første reppen var desidert styggest, ettersom resten av repetisjonene ble kjørt med veldig kort rom, veldg langt over bakken i en slags voldtatt variant av romensk mark. Det ble lagt stor vekt (bokstavelig talt) på å kaste disse 60kgene i plattingen så hardt man maktet. Jeg begynte å bli ganske sikker på at det var første gang Petter kjørte mark. Han-du-vet was mirin’. Etter den mildt sagt halsbrekkende debuten, fikk Petter tilbakemelding på teknikken. Ting som «Use them legs some more bro, what’s wrong with you?» ble nevnt, men hovedfokuset var på å holde armene strake, som iogforseg er riktig, men LAWD for en prioritering! På klumpete vis fikk de lastet stangen til 100 kg, og da jeg skjønte at Petter, til tross for eminent ny innføring i teknikk, skulle på enda større vekter landet jeg på at jeg virkelig burde gjøre noe. Dette strider heftig mot min natur. Jeg liker ikke å blande meg. Jeg liker ikke at folk blander seg. Jeg blander meg kun om jeg kan avverge selvmord, og jeg var ikke sikker på om vi var kommet dit enda. Men da jeg så hvordan Petter slet med å dytte vektene inntil kulelageret på stangen, som en indianer som nettopp ble utdelt en iphone, var det ingen vei utenom. Vi hilste, og pratet litt, og det kom fram at jeg hadde rett; han hadde trent i et år, men han hadde aldri tatt markløft før i hele sitt liv. Jeg gav han noen tekniske råd, som hovedsaklig gikk på spenn i ryggen, som å presse brystet ut og opp osv, og noen generelle råd om at teknikk var essensielt i begynnelsen, og at selv om det kunne kjennes tyngre ut først, ville det bli lettere på sikt. Så veldig mye mer fikk jeg ikke sagt, for da kom Han-du-vet stormende (han hadde fylt vann) og skulle høre hvilke råd jeg hadde gitt eleven hans: «U wanna steal my apprentice dog? What adwice did u give man?», og til Petter «don’t u listen to no bullshit, I teach u proper form babe! Whats the matter with U?!». Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grate, men siden jeg må spare lattermusklene til alternativmessen i helgen, fikk det bli det siste, og gjennom et slør av tårer så jeg Petter marke 100kg. Uten å bli nevneverdig overrasket ble det fort tydelig at det eneste teknikktipset Petter hadde fått med seg var å holde armene strake, men om det skyldtes bevissthet eller bare at det var litt mer vekter på stangen, vites ikke. Vekten gikk opp, og det er ikke så mye mer å si om den saken. Det var omtrent like pent som morgentrynet til Linjemannen, og etter to repetisjoner ville Petter gi seg, men Han-du-vet forlangte fire repetisjoner til. Herre skaper. Petter var fortsatt i live. Ville galskapen ingen ende ta? Var Han-du-vet leid inn for å ta livet av Petter? Overdriver jeg? Min bett er nr 1. For nå ble stangen lastet til 140 kg. Coach tok tre repetisjoner, og nå begynte teknikken hans å ligne på den han lærte vekk (not in a good way). Så stilte Petter seg opp. Skivene var ikke skikkelig inntil stangen på ene siden, det omvendte monkeyhook-grepet med reimer var engasjert, men denne gangen, til min store lettelse og overraskelse, kom Han-du-vet meg i forkjøpet, og avbrøt løftet til Petter. De var ferdige. Takk Odin. Jeg fikk samvittighet til å gå videre med min egen trening, og lusket bort til hantlene. Værre enn den marken blir det jo ikke uansett. Og her kunne denne historien endt. Den burde det. Jeg har jo skrevet altfor mye allerede, og om noen har giddet å lese så langt så regner jeg med det er en åtte tolv torpedoer på vei for å lære meg å fatte meg i korthet. Forståelig. Men den gang ei! Tre sett med hantelrows senere, gikk jeg for å beundre mitt groteske ytre i speilet. Det var da jeg så det. Som i et glimt fra helvete. Det var Petter. Det var Han-du-vet. Og 140kg på stangen. Som om hele verden gikk i sakte film så jeg Petter marke. Det omvendte monkeygripet, dongribuksen, quasimodoryggen, den spirale stangbanen, og Petters lidende ansikt. Vekten rikket seg fra bakken, den ene siden et halvt år før den andre. Bena var locked out etter 3 cm, absolutt all vekt var plassert på ryggskive 5 og 6, og en intens strongmanjokking (som ville gjort alle strongmenn flau) ble iverksatt etter omtrent 4 dm rom. Etter en evighet i skjærsilden klarte Petter en slags lockout, dvs: han mistet balansen og begynte å vandre fremover med stangen i en nesten erekt porisjon, før han tok til vettet og slapp taket. Han-du-vet forlangte enda en repetisjon, men det orket ikke Petter. Det orket ingen andre på Fantoft heller. Jeg følte meg medskyldig i voldtekt. Det vil si, det ville jeg ha følt, dersom jeg hadde vært utstyrt med normale følelser. Han-du-vet oppsummerte økten med å bemerke at Petter kom til å få «pump» i korsryggen.

Som trådnavnet sier er det bare å dele et av dine "Awkward" øyeblikk! For å starte hele sullamitten kan jeg fortelle en historie fra den tiden jeg bodde på hybel og gikk VGS. Det var helg og jeg hadde en god venninne over, etter noen bokser cider og svampebob fikk jeg endelig plukket en blomst og var storfornøyd. Mandagen etter kom min familie med hund på overraskelsebesøk. De hadde ikke sett den nye hybelen min og ville gjerne få en titt. Flaks tenkte jeg! Akkurat storvaska etter helgens slabberier. Den slapp jeg billig unna med tenkte jeg og begynte å dikte opp en historie i tilfelle jeg skulle bli spurt hva jeg hadde gjort i helgen. Hunden stormer leiligheten, min far setter seg ned i den mørkegrønne sofaen og mine søsken inntar plasser rundt om i rommet. Bikkja snuser rundt og loggrer som et lite helikopter før hun setter snuta under sofaen - jeg stivner til! Som 16 åring var do-papir dyrt så det ble brukt et lite sort, med hvite striper, håndkle til å tørke av "ja du vet" etter kosen to dager før. I det jeg rekker å fjerne bildene fra hodet mitt får jeg en instant dejavù følelse av det jeg nettopp tenkte på: Ett helt stivt firkantet håndkle som bøyer seg like fint som 20cm tykke stålplater ikke gjør, i kjeften på bikkja! Blikket til meg og min far møtes, ikke et ord blir utvekslet. Han sender bikkja flyvende over parkettgulvet og legger kluten fint tilbake under sofaen. Ikke et eneste spørsmål om hva jeg hadde gjort i helgen ble spurt under den middagen. Hva er din historie?

Er ikkje så vanskeleg å få til fine og mindre fine rompebilder om det er det ein vil. Fikk kanskje ikkje til å illustrere det like godt som bildet i første innlegget, men det er ikkje alltid så lett å ta bilder av seg sjølv:p Meg sjølv, 22.11.13 (så får eg heller grave meg ned og gremmast i lange tider for å ha lagt ut sånne bilder på nett. Huff!) Tenkte først på å ta bilder der eg fikk med noke som kunne identifisere at det er same person på same dag, men det fikk eg ikkje til, så de får tru meg på mitt ord.

Jeg er ganske lei av Jens & co, og alternativene er ikke stort bedre. Siden vi alle er i samme båt (need dem gainz) så foreslår jeg å danne et eget brolitisk parti. Med 50 000+ likes på Facebook er det nok Fitnessbloggere i massevis til å få til dette. Fanesaker: Skattesats følger fettprosent. 20% kroppsfett? 20% skatt! Antall årlige feriedager er totalen din i knebøy/mark/benk delt på 20 (600 totalt gir 30 feriedager) Singletpåbud på treningssentrene Flexespeil på alle bussholdeplasser og tilsvarende offentlige steder (med korrekt belysning) Subsidierte protainer Utgifter til bodyfitnessblogg, proteinfluff og katter kan trekkes av på skatten Alle som skal sitte i regjerning må kunne ta knebøy til godkjent dybde og minst to ganger kroppsvekt Alle nye landsmenn får fem PT-timer. Dersom de ikke viser gode gains i løpet av tre måneder blir de sendt rett hjem der de kom fra. En overgang fra science til broscience i akademia. Jo større biceps, jo mer kunnskap. Gjelder alle fagområder. De aller fleste mastergradsavhandlinger skal løses via poseringsrutiner. All ballidrett fjernes fra gymtimene i grunnskolen. Inn med squats 'n oats. Man har ikke storefri slik som før. I stedet har man mikrobølgeovn og kjøleskap slik at man kan få varmet tupperwarebokser med 30 g protainer hver 3. time. Er åpen for flere saker - uansett så skal statsministeren hete Jens Swolenberg.

Søndag. Ikke noe mat i huset. Tilbud på Grandiosa på Bunnpris. Du trenger: - Tre stk. grandiosa - Kjøttdeig - Kjøttdeig - Ost (masse, masse ost) - Tortillachips - En ovn - Et stk. lat Vegard Lysne Fremgangsmåte: Sett ovnen på 225 grader. Stek pizzaene hver for seg først, henholdsvis ti, ti og fem minutter fra bunn til topp. Stek opp x antall pakker kjøttdeig og fordel halvparten utover første pizzalag. Legg den andre pizzaen over. Mer kjøtt. Siste pizzaen på. Dekk med ost (lettost er ikke lov). Knus tortillachips i biter og ha på toppen. Inn i ovnen til all ost har smeltet og rent utover halve ovnen. Ja, du må vaske etterpå. Det er verdt det. Resultat? Knappe 900kcal per stykke. Fitnesspizza <3

Jeg er bygd med veldig brede hofter og har store pupper = markant timeglassform. Har for det meste brukt å skjule kroppen min fordi jeg ikke har vært helt fornøyd med formene mine. Typ, baggy klær, caps og sneakers. Men etter jeg begynte å trene styrketrening har jeg blitt litt mer komfortabel i kroppen min og føler meg vel i litt tightere klær Flott speilbilde for anledningen, med dosetet oppe og greier. Nicenice.

Hadde et av mine mest awkward moment her for noen uker siden. Har nettopp flyttet tilbake til Bergen etter endel år vekke for å begynne på master her. I et av fagene er det påkrevd at vi skal jobbe sammen i grupper hele semesteret, og levere ulike oppgaver og prognoser osv...uansett, jeg kjenner omtrent ingen som tar dette faget, men jeg hadde snakket såvidt med en av jentene som er endel av en større gjeng, så jeg spurte om jeg kunne slenge meg på gruppen deres. Syns han ene som var i denne "gjengen" virket litt kjent, men tenkte ikke noe videre over det..... Noen dager senere skulle denne jenten introdusere meg for resten av gruppen, og jeg følte fremdeles at det var noe kjent ved han ene, men klarte ikke å sette fingen på hvor dette kom fra. Hun sier; dere må hilse, og akkurat i det øyeblikket hvor han strekker frem hånden sin- jeg strekker frem min- så slår det meg; en sterkt bedugget aften for ja, kanskje 4 år siden....there has been som serious action....... jeg skjønner hvem han er, og ser samtidig at han skjønner hvem jeg er, og det er bare så umenneskelig awkward og dødelig pinlig å skulle si navnet vårt til hverandre som om det er første gang vi hilser......og samtidig klistre på THAT guilty smile og late som ingenting...... ..!! DØDE innvendig, og hadde et sterkt behov for å bare ha tidenes confessiontime- eller begrave meg i min egen flauhet..... Det værste er at gruppen består av hans venner, så jeg må bare fortsette å late som ingenting. I tillegg er det mange oppgaver som skal gjøres dette semesteret, så ser frem til et kleint semester Første gruppemøte kom både han og jeg forsent, og måtte ta heisen sammen syv etasjer.....kun oss...de syv etasjene har aldri tatt lengre tid...

Sorry, jeg klarte virkelig ikke dy meg...

Jeg er bl.a. god på ting som krever tålmodighet. Denne modellen her tok meg 5 år. Men når man lager vindusrammer av trelister som måler 1mm x 1mm og sakser ut over 900 rektanguläre dønn like plater av kobberblikk.... Men driver ikke med sånt lenger, har ikke tid og ikke trekker det damer heller, haha.

Dette kan bli tidenes tråd Her er mitt særdeles pinlige bidrag... Min historie stammer fra der vi nordmenn helst ferierer, nemlig syden. Jeg hadde hatt en fuktig kveld dagen før og etter å ha grillet kroppen noen timer på stranda dagen etter bestemte jeg meg for å gå på rommet ved 13 tiden og få noen timer på øyet. Når jeg ankommer rommet, føler jeg at en dusj er på sin plass før jeg finner senga. Så starter moroa.... Jeg tar meg en forfriskende dusj og tørker kroppen, samt slenger fra meg håndkle på gulvet. Spaserer så fornøyd og butt naked ut i stua, kun for å finne, ikke mindre enn 3(!) vaskedamer i full gang med dagens rengjøring. I det øyeblikket jeg oppdager dette, bestemmer hjernen min at dette må være en scene tatt rett ut av en pornofilm og i det jeg møter blikkene deres, klarer jeg å utbryte i full alvorlig tone “Do you like what you see?” Jeg dør inni meg sekundet senere og vaskedamene beklager og smiler om hverandre, mens de mildt sagt løper ut. Det ble en lang uke med mange omveier på hotellet for å slippe å se vaskedamene igjen for å si det sånn.

Så med andre ord ville du ikke latt denne tjukkasen trene deg.

Takker fitnessbloggen for masse nyttig informasjon, tips og øvelser ! : D

Hei, Dette er en proteinbrownie som ikke er tørr, som ikke smaker kjipt og som du kan spise med latterlig god samvittighet! Midten blir flytende, så ja... Sjokolade Fondant 1 scoop ON Casein Chocolate Supreme ( 34 gram ) 3 ts bake kakao 3 ts kokosmel 1/2 ts bakepulver 3 ts sukrin+ 1 eggehvite Mix alt godt sammen i en liten bolle sammen med litt vann så du får en fast, fin deig som nesten smuldrer. Pakk plastikk over bollen og putt i mikro på full effekt, tid kan variere litt fra mikro til mikro men alt fra 40 sekunder til 1 min og 20 sekunder er bra. må prøves fram for å finne riktig konsistens. Kan også lages i ovn på 175 grader i ca 6-10 minutter, legg deigen i muffinsformer f.eks 212 kcal 32 g protein 6 g karb 6 g fett

Det var en stund siden jeg hadde satt mine bein inne i en styrkesal da jeg i går labbet inn for å løfte noen sett stenger over hodet. Med meg var min samboer og vi kapret et rack, var det klissete paret alle vil bli kvitt, men ingen tør å si noe til. I tillegg kapret vi racken evig lenge med press, mark og bøy med uendelig lange pauser noe som i og for seg ikke er snilt gjort samtidig trøster jeg meg med at vi var to stykker og da brukte godt over halvparten av kapasiteten til racket. Uansett dette er ikke historien om meg og henne, men om han duden som knebøyet på siden. Han var en helt normal fyr, racket stangen, bøyet og reracket. Noen ganger sto han litt skeivt påpekte min samboer og jeg så jo at han sto veldig skeivt til tider, min besserwisser forklaring var at hun måtte jo skjønne at han skulle se etter teknikken - dumme hun. Vel for å gjøre ne kort historie lengre så var senteret fullt og min samboer var ferdig med vårt rack og gikk til benken. Jeg på min side ville kapre det litt lengre, i det jeg ser det mest magiske jeg har sett i mitt liv. Duden i racket på siden har pakket sakene sine, jeg vet for jeg sitter å ser ut i salen i påvente av nytt sett - ja, jeg er han litt "creepy" fyren som bare sitter der. Uansett, han er nå klar til å gå, og ut av lommen drar han en liten pinne som han slår ut. KLIKK KLIKK KLIKK og WHAM der har han en stav som svaksynte eller blinde bruker for å føle seg frem. JEG MENER FYREN VAR BLIND, eller TILDELS VELDIG SVAKSYNT. Han gikk i helt feil rettning, traff nesten veggen, og et beinpress apparat før han fant frem til benken, klar for å presse litt manualer. Der og da trodde jeg ikke det jeg hadde sett, men neste gang jeg ser han skal jeg fortelle han akkurat hva jeg syns - at han fortjener en gigantisk hyllest og den ytterste respekt av de fleste. TL;DR blind person trener som om ingenting hadde skjedd og bryr seg ikke om han må føle seg frem med gåstav i et stappfult treningssenter mitt i beste sendingstid. Noen andre som fortjener en hyllest?

En fin en hos kiropraktoren: Skulle få ryggbehandling, ble plassert på benken og vridd i alle ulike retninger og klargjort før vi alle var klar for "knekket" i ryggen! Da kiropraktoren satte inn støtet for å løsne opp ryggen, var vi alle klar for lyden "knekk"! Men kom denne? ÅÅÅh nei da, Benedicte slo til med en real fis som gjorde at veggene på hele kontoret ristet! Ingen knekk, men fiiiiiiiiis istedet:hilarious: Hahahah, og hvordan svarer Benedicte på dette : Jo nettopp å late som ingen verdens ting, når det var faktisk var en UMULIGHET å ikke legge merke til/høre - snakk om å bedre situasjonen - idiooot:facepalm:

Jeg pleier å svare med "du, jeg prøvde å være feit, 90 kg, likte det dårlig" Hehehe.. alltid gøy å se fjeset på folk da!

Fortell at du i det siste har blitt skikkelig løs i magen av sukker, og at du tror du har fått en oppblomstring av sopp i tarm og mage. Så legger du ut i det vide og brede om lukt, konsistens, og gjerne farge. Gjør du det med nok innlevelse, så kommer de aldri til å spørre deg om dette igjen, noen sinne, garantert:D

For ein tid tilbake kom det ein fyr bort og spurte om eg kunne spotte for han i benk. Eg sa: Jada, lett og fint. Han hadde 85kg på stangen og sa at han skulle ta 5 reps. Eg stile meg opp i spotte posisjon og tok avløft for gutten. Han sleit allerede på første reppen. Når han kom til repp nr 3 stoppet stangen og eg måtte løfte den opp for han og satte stangen i racket. Han såg opp på meg og lurte på kvifor eg gjorde det siden han hadde 2 reps igjen. Eg forklarte til han at eg hadde hatt 2 reps til, han hadde ingen. Då sa han: Når eg trener med min faste treningspartner klarer eg alltid 5 reps.

Jeg syns det er viktig å se kul ut på trening, derfor bruker jeg ikke Gasp og Better Bodies.

0 år og det går kjempefint sålangt. Syns det er viktig å ikke ta meg selv for gitt. Så jeg pleier ofte å ta på meg litt sexy undertøy, tenne stearinlys og sette på en romantisk film. Eller bare gå en lang kveldstur og prate med meg selv i timesvis. Kommunikasjon er viktig!

Når du bærer handleposene i verdens mest ubehagelige og unyttige posisjon for å få treningseffekt.

og det er fitnessbloggen sin skyld. nå begynner jeg å bli sykt lei av alle aspirerende fitnessberter som okkuperer knebøyracket i timesvis med 30kg. jævla strong is the new skinny og bootybuilding. tren hard & eat clen i noen år, i stedet for å prøve å ta igjen 10 år med smågodtspising med 100 set utfall og knebøy i løpet av 1 økt! så til deg som har vært medlem på ELIXIA i 3mnd og kjøpt 2XU thights, ny rosa nike-skjorte og laget blogg: det holder med 3-4 set bare du gjør de hver uke i noen år God jul å merry xmas

Hahaha, føler meg truffet her ass Til mitt forsvar legger jeg sjelden ut speilbilder. Får kompensere med et ordentlig bilde: Kanskje litt juks å vise frem formene sine med korsett dog...

Etter å ha voldtatt psyken hardt i toern med en rusten jernfil etter en skikkelig møkkaøkt på gymmet, tenkte jeg det var på sin plass å bygge seg opp igjen. Her vil jeg at DU skal skryte rått og hemningsløst av noe DU er god på. Ingen ting er for stort, ingen ting er for smått. Gjerne noe som ikke er relatert til trening eller jobb Så hva er jeg god på? Jeg er awsome på å tenne bål. Alltid herja i bålkonkurranser i speideren som liten, fyrer alltid opp på første forsøk om det så har regna en uke i strekk. Friluftsliv generelt er min største lidenskap og beste egenskap. Alt som handler om å bruke naturen, lage ting fra og spille på lag med naturen elsker jeg. Fra å lage primitive gjenstander til å bare koble helt ut og ta inn elementene. Fyrer opp med en liten bildespesial for skrytefaktor og feelgood. Undertegnede nyter nok et lettfyrt kosebål: Kneppet pilspiss av glass (gode gamle jägermeister, en kjær turkamerat) Pilspiss av bein, heftet med burotrep og grankvaelim: Fletchet med måkefjær og burotstreng: Smielek på bålet med H-bjelke funnet i grøfta til ambolt. Ble et duganes grillsett: Hjemmelaget bue fra askestokk: Et krypinn fra de dype skoger: Bål <3 Bare for å ting helt klart, janteloven er ute av vinduet - her er det Petterloven som gjelder: Så - hva du awesome på? Jeg vet det er noe... Shoot!

Ikke direkte feilet løft, men kanskje litt relevant.

Det sier seg selv at størrelsen teller, men har alltid trodd at "stor nok" er det eneste kriteriet, heller enn "større=bedre"? Og til damene som opplever at en penis må være svær for å gjøre nytta.. "Feie for egen dør", særlig på et treningsforum! Noen damer er så slappe der nede at det er som å stikke'n i et glass lunkent syltetøy og røre rundt. Kegel exercise - Wikipedia, the free encyclopedia