Hva tenker du om overvektige/svære folk?

[tinas_stil]

Jeg lurer på hva dere tenker når dere ser folk som ikke tar vare på kroppen sin? sånne som meg for eksempel

Jeg er jo svær enda, var større enn dette og husker at jeg hadde litt dobbeltmoraltanker om andre svære folk, type "du må spise sunnere, den sjokoladen der er ikke bra for deg", når jeg sto i kassa på butikken. Sannheten er jo at jeg selv ikke tok vare på kroppen min så hadde absolutt ikke noe rett til å "dømme" andre overvektige.

Så hva tenker man når man ser svære folk? Får dere lyst til å hjelpe vedkommende? Fortelle litt om kosthold? Kjefte? Lytte? Osv osv...

[Virtus]

Tenker at alle må få gjøre og se ut som de vil Selv liker jeg å prøve å holde meg i ok form, men mener på ingen måte at alle må det! Hvis du er stor og trives med det så ser jeg ikke noe gale med det! Hva som er best for kroppen er nok noe midt mellom det å være kjempe stor og det å være treningsnarkoman. For mye trening, særlig feil trening, er nok like skadelig som det som sees på som helseskadelig… fedme, usunn mat, røyking, osv...

Ser jeg noen som er overvektig har jeg ingen behov for å kjefte eller fortelle noe som helst. Det eneste som kan irritere meg er de som er overvektig, som ikke er syk, som klager på at de ikke går ned i vekt… når de ikke trener…. og har flere måltider i uken bestående av ferdigmat…. Mener ikke at en skal ha mer fokus på mat enn at man prøver å spise sundt og variert, men uten trening skjer lite

[Astriiiixxx]

Kommer litt ann på hvilken grad av overvekt det er snakk om, typ 10-15 kg for mye tenker jeg ikke så veldig mye over. Men blir det sykelig overvekt synes jeg veldig synd på personen, da jeg selv vet hvor tungt og slitsomt det er og kan være. Har litt lyst til å hjelpe personen, men vet qt jeg aldri ville hatt tolmodighet til det.

Når jeg ser folk jeg gikk på skole med som har gått fra slank til feit, så lurer jeg bare på hva faen som har skjedd de siste 3-5 åra. Stort mer enn det bryr jeg meg egentlig ikke, med mindre de klager høylytt til alt og alle om hvor jævlig vansklig det er å gå ned i vekt, og tanken på å droppe baben, pizzaen, burgeren og bytte colaen med lettbrus er utenkelig.. da blir jeg bare sint.

[Fribbern]

Jeg bryr meg lite når jeg ser overvektige personer. Alle er herre over sitt egetliv. Alle får selv gjøre som dem vil. Det være og spise på mc'ern, ha posjonspakker med kylling og brokoli eller skyte heroin. Det som virkelig fyrer meg opp er når overvektige starter en diskusjon med meg, om min livsstil. At jeg er usunn og har et forvrengt bilde om trening og kosthold, fordi jeg trener ofte og takker nei til vaffel og kake i sosiale settinger. Som ofte kan bli 5 ganger i uka. "Det må jo være lov og kose seg"

[Indiska]

Jeg tenker at de er feite og at de burde gjøre noe med overvekten sin før de ender opp med kostbare livsstilsykdommer og en jævlig dårlig livskvalitet. Jeg mener ikke at de er dumme, ignorante sauer som ikke har klart å begrense seg - men at de er individer med muligheten til å ta selvstendige valg selv i en verden tilnærmet uten stimuli til å gjøre det. Det er mange årsaker til fedme, og alle er like reelle, men midt i alt står det nå et tenkende og autonomt menneske som kan velge å gjøre noe med overvekten sin. Jeg er superpositiv til de som prøver, uansett om de får det til eller ikke, for det betyr i alle fall at de har tatt et valg om å gjøre noe med overvekten sin. Det er en vanskelig prosess, og alle klarer den ikke, men for min del handler det mer om bare det å se sin egen svakhet heller enn å overkomme den ved første forsøk. Mennesker som ikke ser, eller ikke ønsker å gjøre noe med overvekten sin, mener jeg fremstår slik fordi de har gitt opp seg selv. Ingen bør gi opp seg selv, så alle burde få et tilbud om oppfølging og bli gitt en mulighet til å mestre. Frisklivssentraler, trening på blå resept, kostholdsveiledning, tilbud om samtale med psykiatrisk sykepleier/sosionom, oppfølging av lege, gruppeveiledninger og lignende. Overvektige er i mine øyne bare et symptom på hvordan verden har blitt, men i dette tilfellet er det faktisk bedre å behandle symptomene enn sykdommen. Jeg føler ikke noe behov for å moralisere, kjefte, komme med blikk eller kommentarer, men jeg kjenner jeg blir ordentlig forbannet over at vi har laget et samfunn som har lagt alt til rette for at folk skal utvikle overvekt - og at det i stor grad er greit å være tjukk. Men midt opp i alt mener jeg individet har muligheten til å ta et valg, og at man har et moralsk ansvar for å gjøre det. Jeg mener i alle fall ikke at alle skal få gjøre som dem selv vil, for det er ikke Hobbes sin verden vi vil leve i. Så det er liksom ikke så enkelt som den første setningen jeg ytret, men det er nå det jeg tenker ved første blikk, da, så jeg kan ikke lyve heller.

Come at me, now.

[PlastBox]

Kardemommeloven gjelder her, som så godt som alle andre steder vettuge mennesker bruker hodet.

En sykelig overvektig person som lever i total følelsesmessig isolasjon må få gjøre akkurat som han/hun vil. Har man derimot familie, venner, og kanskje værst av alt egne barn, så skylder man menneskene rundt seg å gjøre et modikum av innsats for å være noenlunde sunn.

Nei, jeg mener ikke alle skal bo på gymmet og leve på torsk og brokkoli, men for å opprettholde en vekt på 150kg (mann, 25 år, gjennomsnittlig høyde) må man faktisk innta over 3000 kcal hver dag. Samme hvordan man vrir og vender på det er det ikke vanskelig å spise en eller to brødskiver mindre hver dag, som faktisk vil gjøre utslag på vekta over tid. Det er heller ikke vanskelig å gå en tur, eller bestemme seg for at 6 av 7 dager i uka kjøper man ingen varer med ingrediensliste på merkelappen og har litt fokus på mye farger.

Å være overvektig er, så langt jeg kan se, faktisk mye jobb. Det er slettes ingen ubetydelig innsats som skal til for å få i seg over 3000 kcal om dagen om man unngår de aller, aller værste "mat"-valgene. Det ene punktet der virkelig overvektige får sympati fra meg er rundt anbefalingene de får for vektnedgang, nemlig de klassiske "spis mindre, spis magrere, tren mer", noe som aldri har vært vist å være nevneverdig effektivt i lengden.

Kjøtt, fisk, egg, fugl, grønnsaker, helfete meieriprodukter, bær, frukt, urter, krydder, sopp.. kort sagt: Uprosesserte matvarer uten ingredienser. Lykke til med å opprettholde en vekt på 150kg om du holder deg til de matvarene. Så enkelt, men "Nei huff! Så mye fett kan man ikke spise!"

[Aequitas]

Tja... En stor person og en stor person er jo ikke det samme heller. Det er ikke til å komme bort i fra at folk er store på forskjellige måte- der noen faktisk bærer det ekstra fettet godt, er sprudlende og blide, og faktisk ikke har noe problem med å spise en salat. Mens andre forfaller helt, alt henger, hud og hår er fett, de er grinete og negative, og går ut for å kjøpe seg en burger "utta salat, men mykji dressing" (true story).

Førstenevnte tenker jeg sjeldent noe om og rundt, kanskje annet enn at jeg er bevisst på at jeg ikke ønsker å ha så mye ekstra vekt å bære på. Sistenevnte kan i riktige situasjoner frastøte meg, enkelt og greit fordi det er tydlig at de gir beng i seg selv, og det synes jeg er trist.

Jeg kjenner folk med en det lille ekstra på kroppen som kommer og spør meg om råd og tips til hva de kan gjøre for å gå ned i vekt, for det er ikke til å komme bort fra at jeg jo har hatt litt fremgang på det punktet.

Jeg forteller om hva som har hjulpet meg, men er nøye med å presisere at det er viktig å finne det som fungerer for dem selv. Men det høres aaaaaltfor vanskelig ut, selvfølgelig.

Så er det de som syter på facebook om at det er så vanskelig å gå ned i vekt, og de skjønner ikke hva de gjør galt - mens stedsplasseringen er satt på McDonalds... Oh, well...

Eller de som i en status klager over egen vekt, og i det neste legger ut bilder med ymse kaker og annet digg og skriver "koser meg med ......"

Jeg er klar over at det faktisk er et langt skritt fra å ønske å gå ned i vekt, til faktisk å ta i et tak og gjøre det, for all del, been there, done that, men selv om man er overvektig er det lov å tenke personlig hygiene, i det minste

[Babo]

Når eg ser folk som er åpenbart overvektige 15kg++ så lurer eg først på om dei skjønner at det helsemessig og estetisk sett har gått for langt. Også lurer eg på om dei skjønner kvifor kvardagen er tung, kvifor dei har smerter og problemer med helsa. Og i dei fleste tilfeller så (om eg omgås med dei) så lurer eg på korleis dei klarer å oppretthalde sjølvbedraget "eg et mest bra mat, må kose seg litt", "det er sunnere å ha "litt" ekstra og være aktiv enn tynn og lat". Eller favoritten frå ei vennine på 100kg+ "eg er ikkje så glad i sjokolade, men du Babo, du et jo mykje sjokolade" -sa ho mens ho forsynte seg frå sjokolade skåla og ikkje hadde lagt merke til at eg hadde tatt ein einaste bit :S

Får eit samfunnsmedisinsk synspunkt så synest eg at alle bør holde seg innenfor grensene for normalvekt. På personbasis derimot må folk få være så tunge dei berre vil for min del. Men om dei skal prøve å inkludere meg i livsløgnen sin for å normalisere sin egen usunnhet så er eg ikkje interessert i det.

Jeg tenker at de er feite og at de burde gjøre noe med overvekten sin før de ender opp med kostbare livsstilsykdommer og en jævlig dårlig livskvalitet.

Come at me, now.

Enig Indiska og som du sier så er det meire nyansert..

[Ojive]

jeg tenker ikke så ekstremt mye over det, men det skal nevnes at eksen drev meg til vanvidd med sine chips til frokost, popcorn til lunsj og is til kvelds. "Jeg spiser jo nesten ingenting", men vil ned i vekt. Jeg ga opp til slutt. Hun ble bedre på det etterhvert, etter at jeg begynte å trene og ble kostholdsnazi (for meg selv). Men fortsatt ass. #upthefuckingwall

Ting som irriterer meg:

1) Spørsmål som "do I look fat in this?"

2) Kurver er for ekte kvinner

3) Om en driver med trening og spiser fornuftig: "Herregud, kan'ke ha det sånn, ass. Du bor jo på treningssenteret. Du må jo leve litt også! Kanke ha en mann som bare snakker trening". Altså, overdrivelser og ignoranse.

[Yogi]

Jeg har lenge selv følt meg stor, helt uvesentlig om jeg har vært det i andres øyne. Jeg har til tider tenk dårlige tanker om meg selv av nettop den grunnen, så når jeg ser folk som er store, altså tydelig tjukke, så tenker jeg at "de må jo føle det samme som meg??". Derfor dømmer jeg nok folk som da fortsetter å leve usunt, fordi jeg antar at de innerst inne vil gjøre noe med det.

Nå som jeg ikke er stor lenger, unner jeg ALLE å føle slik jeg føler nå, full av motivasjon, livsglede og mestringsfølelse.. Og det finnes INGEN sjokolade i butikkhyllene som gir meg, eller noen andre, det!

Lang historie kort: Jeg legger godt merke til store folk, men tror det har med at jeg har følt meg slik selv.

[miaheart]

3) Om en driver med trening og spiser fornuftig: "Herregud, kan'ke ha det sånn, ass. Du bor jo på treningssenteret. Du må jo leve litt også! Kanke ha en mann som bare snakker trening". Altså, overdrivelser og ignoranse.

Da kan man jo spørre den andre: "Hva er å leve da?" Alle mennesker har jo et forskjellig syn på hva "Å leve" er.

[123abc1]

...

Bryr meg egentlig lite, folk velger selv hva man vil gjøre. Men det som fyrer meg opp er når jeg ser dem overføre livsstilen til ungene sine.

[TEW]

Finnes mange utrolig flotte overvektige mennesker, og mange av dem har også stort nettverk, mange venner og er mer sosialt vellykkede en de fleste, tynn, fit eller ikke.

Har selv fått prøvd meg som sykelig overvektig i 5-6 år før jeg klarte å ta tak i det, og har virkelig opplevd på kroppen hvor utrolig uvitende en del mennesker som ser seg selv som vellykkede kan være. Og det og være sprek eller slank sier nada om verken livskvalitet, helse eller lykke.

Jeg har bestemt meg for en ting når det gjelder mennesker med sykelig overvekt, og det er at hvis det gjelder en person som jeg står nær, og som jeg virkelig bryr meg om helsetilstanden til, så får jeg enten stille opp og prøve å påvirke den personen positivt igjennom handling.

Hvis ikke så har jeg ikke retten til å hverken dømme eller mene noe som helst.

Nuff said!

[tinas_stil]

Jeg vet hva jeg selv tenkte om meg når jeg var på mitt aller største nå fra januar til juli 2013, og det var ikke positive tanker. Skulle gå fra en matbutikk på ett senter og over til skobutikken og endte med at jeg gik langs veggen, prøvde å gjemme meg for jeg trodde at alle som satt på benkene der jeg skulle forbi, tenkte at jeg var feit, stygg, tok ikke vare på meg selv osv. Jeg var overbevist om at folk som satt ved siden av meg på kinoen tenkte kun på hvor feit jeg var når de så på filmen. Kun derfor jeg spurte, for kan det hende at flere overvektige folk tenker sånn så kan de lese denne tråden og se på svarene deres

Flott at dere svarer her inne

[Felicie]

Det aller vakreste jeg vet er overvektige mennesker som smiler og gløder selvtillit og livsglede. Det finnes faktisk ikke noe som gjør meg gladere enn det

[Negativ]

Jeg tenker ikke på dem. De er som duer i byen. De går rundt og lager litt lyder og sånt, men jeg tar ikke notis av dem.

[Aequitas]

Off topic: tinas_stil, så nydelig staff du har! (om den er din da, men fint bilde uansett )

[LeanMachine]

Jeg tenker litt av hvert, for det meste ting jeg som regel holder inni meg.

[tinas_stil]

Off topic: tinas_stil, så nydelig staff du har! (om den er din da, men fint bilde uansett )

Hun er min ja Tusen takk, skal ikke krangle med deg på det

[vesen]

Stort sett ingenting, men i det siste har jeg tatt meg i å lure på hvordan i helvete enkelte har greid å spise seg så store. Det skal vannvittig mye mat til for å bli skikkelig feit.