For dere som har gått ned en del i vekt, hva var vendepunktet?

Som de fleste sikkert har forstått ønsker vi å gjøre det enklest mulig for folk å ta kontroll over kropp og helse, så da lurer jeg på...

For dere som som har gått ned endel kg i voksen alder, hva gjorde at dere faktisk fikk kontroll over vekta? Motivasjon, informasjon, etc

Og eventuelt, hva ville dere sagt til dere selv om dere fikk hoppe tilbake i tid?

Teste viljestyrken.

Jeg, for min del, hadde en såpass tåpelig tilnærming til problemet at jeg ventet egentlig bare på å finne den perfekte metoden å gå ned i vekt på. Jeg har aldri vært i tvil om at det finnes mange veier til målet og jeg har selv testet ut mange av de. Det er faktisk lenge siden (ca 6 år) jeg oppdaget hvordan lavkarbo kunne brukes som et verktøy i en slankeprosess, men det var på den tiden sett på som helt idiotisk ( i alle fall på iform.no hvor jeg pleide å skrive og lese), og dum som jeg var så hørte jeg på "ekspertene".

Grunnen til jeg gikk opp i vekt i utgangspunktet var at jeg hadde kyssesyka i 3år, noe som førte til at jeg ga faen i ting som kosthold og trening. Jeg brydde meg kun om å ha noe til å se frem til hver dag, siden kyssesyka begrenset så mye annet.

Etter at jeg ga opp lavkarboen så begynte jeg med tradisjonelle lav-fett dietter med 40-50%e fra karbohydrater. Det gjorde også at jeg gikk fort ned i vekt, men jeg måtte lide meg gjennom nesten hver eneste dag. Jeg visste jo at dette kunne få meg tynn, men for min del var ikke dette måten å gjøre det på; jeg kan muligens ha viljestyrke til å lide meg igjennom en uke eller en måned, men når man omtrent slikker tallerken etter hvert måltid og kjenner man får vann i munnenen bare av å tenke på mat, så er det begrenset hvor lenge man kan holde ut uten å sprekke.

For ca 2 år siden hadde jeg en periode hvor jeg gikk ned ca 10kg ved å bare trene mye og ikke fokusere så mye på kostholdet, men dette la jeg på meg igjen da jeg brakk ankelen. Denne metoden fungerte egentlig veldig greit for meg. Vekten forsvant sakte men sikkert.

Etter hvert hadde jeg opparbeidet meg en del kunnskap etter å ha lest mye forskjellig og det begynte å gå litt i sport i å gjennomføre "den perfekte dietten", hvor drømmen var å sette alt jeg hadde lært til livs. Det var da jeg oppdaget Lyle McDonalds "The rapid fat loss handbook". Det som stod i boka var i tråd med egne erfaringer og det jeg selv følte stemte. Mye er nok gjort sålenge man selv har tro på det man holder på med. Etter å ha fullført boka lagte jeg min versjon av dietten, satte meg bare en dato og tok det der i fra. Første måneden gikk jeg ned 15-20kg– dette uten å ha lidd nevneverdig, såvidt svettet og bare spist god mat, selv om jeg til tider gikk utrolig lei.

Jeg er nå i gang med min andre PSMF-"kur" og merker at det går fremover. Jeg har ikke veid meg på 1,5 uke, men hadde da gått ned 5kg (veid etter spising på spisedag).

Grunnen til at jeg fant ut jeg måtte gjøre noe med vekten var pga det gikk ut over trivselen og selvfølelsen.

Oppskriften min på å gå ned i vekt og bli der:

• "Skyndte seg sakte"; følge et opplegg som gir resultater samtidig som det er forsvarlig mtp helsa.
  
• Vektnedgangen må skje på en måte som gjør noe med grunnen til at du ble overvektig i utgangspunktet.
  
• "Easy come, easy go". Den hårfine balansen av å ikke føle at man må stresse hele dagen for å følge dietten, samtidig så man må ofre nok til å ikke lett gi slipp på de resultatene man har fått.
  
• 
  

  Opparbeide seg nok kunnskap til å kunne sjonglere og trikse litt de dagene ting ikke går etter planen. Selv er jeg fan av å kompensere; tar jeg meg en snickers en dag så må jeg gå en ekstra tur for å veie opp for kalorioverskuddet. Dette gjør at jeg har muligheter til å skjeie litt ut, samtidig som jeg smertelig erfarer hvor mye aktivitet som må til for å kompansere for 24 sekunders svakhet.

  
  

• 
  

  Lære seg å bli mer strukturert.

  
  

Om jeg kunne sagt noe til meg selv for mange år siden:

• Bare få ting gjort isteden for å vær så jævlig opptatt av å finne dine egne metoder alltid.
  

Hadde et behov for å gjøre noe, da hesten min ble skadet, i tilegg til at jeg ikke var fornøyd med meg selv! MEn var helst det at jeg hadde behov for å gjøre noe, og når jeg begynte å løpe, ble jeg tynnere, og det ble enda gøyere

Jeg fikk ett strekkmerke på magen.

DA var det nok...

Jeg vet ikke,... det bare ble sånn!

Nå er ikke jeg voksen og det gjenspeiles vel i motivasjonen min: Jeg skulle hevne meg på en gutt. Det funket faktisk, men da var ikke jeg interessert lenger. Mission completed.

Jeg ble drita lei av å være tjukk. I tillegg til at 40årskrisa slo meg i hue litt tidlig, og at pappa er alvorlig syk.

Fant ut at jeg skylder de jeg er glade i, spesielt kona og barna å ta vare på helsa mi, samt lære bort sunne verdier framfor råtne verdier.

13,1kg siden 18aug, FTW !

Jeg gikk ned 30kg på et år, men det ligger en historie bak det.

I begynnelsen av 2006 gikk jeg på mitt første kroppsbyggerstevne, jeg hadde trent med vekter siden 96 så hadde mye treningserfaring. Men hadde aldri tatt turen på en live konkurranse. Dette året ble Classic bodybuilding introdusert, en gren som jeg fikk det for meg at den kan man stille i ren, så da kan jeg gjøre det!

Etter månedsvis med diett og coaching fra Ken "Skip" Hill kom jeg i veldig god form (syns jeg). Veide inn på 86kg på mine 189cm.

Jeg ble dessverre for liten på scenen og ble utklasset av mye større utøvere (sjekk ut en forstoppet HHH ved siden av meg!)

Så sammen med Skip så fant vi ut at jeg skulle prøve å bygge litt masse for så å stille igjen. Bulk var tingen da! Jeg spiste reint, HELT reint. Ingen ben&jerry ikke oppkarbing, refeed eller noe Bare 7-9 måltid med kylling og ris i et helt år. Resultatet ble alt annet en sexy på 120kg.

Tilslutt så ble jeg lei av å være så tung. Selv om styrken var fantastisk så tilbragte jeg min første sommer i Tønsberg som strandet hval hver gang jeg var og badet. Vi satt oss ned og gjorde voldsomme forandringer på dietten. Introduserte mer kardio, refeeder, nullkarbing etc etc. Jeg elsker diett og trening så for meg betyr det lite om jeg spiser mye eller lite mat da alt er gøy. Etter 1 år med rolig vektreduksjon så endte jeg opp på 90kg i god form og veldig fornøyd.

Å, skjemmes av å se det der Heldigvis kan jeg unnskylde meg med at det var min første konkurranse..

Å, skjemmes av å se det der Heldigvis kan jeg unnskylde meg med at det var min første konkurranse..

Haha jeg husker deg så godt fra backstage. Ante ikke hvem du var, men du var knallbra syns jeg men nervøs som en kirkerotte. Gikk og trippet og vimset rundt alle plasser

For meg var vendepunktet da jeg snublet over myrevolution siden og satte meg inn i kostholdsfilosofien til Børge. Lærte meg da å spise på en måte som passet meg der jeg både kunne gå ned i vekt og ha framgang i treningen samtidig.

Problemet mitt tidliggere var ikke spesielt periodene jeg prøvde å slanke meg, bortsett fra at jeg alltid mistet mye styrke når jeg gikk ned i vekt, men at jeg ikke hadde funnet en god måte å spise på vedlikehold. Uten et strengt kostholdsregime gikk vekta opp igjen.

Bestemte meg bare for å gjøre det slow and easy. La en plan for hvordan jeg skulle oppnå målet mitt, og den planen har jeg holdt meg til relativt bra. Har ikke gått opp i vekt, bare ned eller gått på vedlikehold. Nå "kjenner" jeg både kroppen min og maten jeg spiser så godt at jeg kan variere mellom vedlikeholds kcal og ned i vakt kcal uten å måtte logge og telle kcal i det jeg spiser. Ganske greit egentlig, selv om det dermed betyr at jeg ikke er så veldig sprelsk i matveien

Motivasjonen for å gå ned i vekt har vel vært der helt siden jeg begynte å legge på meg - men evnen til å gjøre noe med det har vært manglende inntil for et års tid siden. Ikke at jeg ikke har gjort noen skippertak innimellom, men det har ikke vært noe jeg har greid å leve med over tid. Da uteblir jo de langsiktige resultatene. Jeg har slanket meg to ganger tidligere (etter to svangerskap), men ikke like mye som jeg har lagt på meg, og alt kom jo tilbake Første gangen var det mye mosjon og lite mat (ala Grethe Roede, selv om jeg ikke fulgte noe kurs eller veide maten min), andre gangen mer Fedonsk. Hverken Grethe Roede- eller Fedon-mat var tingen for meg. Jeg opplevde stadig at jeg lagde mat jeg ikke likte noe særlig - effektivt ift vektnedgang, men surt for trivselen.

Vendepunktet kom i fjor - jeg hadde mer eller mindre gitt opp og forsøkte vel egentlig å forsone meg med at man ikke kan se ut som da man var 17 når man er 38. Det er jo forsåvidt sant, men man trenger jo strengt tatt ikke være tjukk fordet. Etter en opprivende bmi-test på nett oppdaget jeg at jeg hadde bikket fra bmi-klasse "overvektig" til bmi-klasse "fedme". Neineinei - heeeelt uaktuelt!

Etter å ha tenkt mager mat i mange år bestemte jeg meg for å gå andre veien. Fett, protein og grønnsaker - i den rekkefølgen. Jeg handlet inn til lavkarbo-brød, leste på nett til øyet ble stort og vått og begynte å sette opp ukeplaner for frokost, lunsj og middag. Overgangen var hard, kroppen gikk gjennom en skikkelig detox og formen var på bånn i flere uker. Vil vel ikke anbefale noen å gå så drastisk til verks som jeg gjorde, uten noe nedtrapping på karbohydrater først.

Jeg bestemte meg for å være beinhard - og er det vel egentlig fortsatt. Etterhvert kom formen seg og jeg nøt godt av alle de andre fordelene av et forbedret kosthold. Bedre immunforsvar, bedre fordøyelse, mer opplagt, bedre på trening, bedre søvn - generelt en bedre livskvalitet Dette er uten tvil veien å gå for meg, og kiloene har sakte, men sikkert rent av. Da jeg krysset grensen for "normalvektig" hadde jeg nesten lyst til å flagge, så glad ble jeg! Selv om målet var normalvekt har jeg fortsatt å gå ned enda litt og har i skrivende stund en bmi på 23,5. Ganske stort sprang fra 31 lissom

Jeg har tatt to inbody-analyser underveis og har heldigvis ikke mistet mer enn etpar kilo i muskler. Resten er fett. Nå skal det sies at jeg ikke er så ivrig på trening. Jeg er utpreget makelig anlagt og trener egentlig bare fordi jeg føler jeg må. Får som regel til etpar ganger i uka - da går det i judo og jazzdans. Judo er god styrketrening (gutta jeg trener med er myyyye større enn meg), og jazzdansen litt mer kardio/koordinasjon. Hadde jeg vært litt flinkere til å trene hadde nok muskelmassen holdt.

Dersom jeg skulle fortalt meg selv noe i forkant av slankeprosjektet mitt tror jeg at jeg ville forsikret meg om at dét jeg valgte var helt riktig. Det var vanskelig å handle/spise fet mat når man ønsker å gå ned i vekt. Mannen min sa (etter endel kilo var forsvunnet) at "jeg ser det virker, men jeg tror ikke på det". Det var vel litt sånn jeg følte det også. Etterhvert gled jeg inn i periodisk faste også - mest for å koordinere måltidene med når resten av familien ønsker å spise. Etter at jeg kuttet frokosten og fikk et spisevindu på ca. 8 timer har jeg funnet et spisemønster som er veldig avslappende. Stor lunsj kl 11 - et lite mellommåltid i 16-17-tida - og stor middag kl. 18-19. Da slipper jeg å forberede så mange måltider, og jeg opplever også at jeg er mindre sulten enn når jeg har hyppigere og mindre måltider. Føler at kroppen min fint regulerer inntaket nå - jeg spiser når jeg er sulten og til jeg er mett - og jeg spiser mat jeg liker

hadde jeg kunnet gå tilbake i tid å endra noe.. så må det ha vært å gi mamma ett tupp i rævva som ga meg potetgull og dipp hver jævla dag i barndommen.. og skrev ut meldinger for fritak av gym... snakk om bjørnetjeneste

Foreldrene mine tok en alvorsprat med meg da jeg var 16, fet, doven, lat og spiste mye mer enn jeg burde. Har flust av overvekt og et par hjerteinfarkt i familien, og jeg mener det var riktig av foreldrene mine å ta grep, selv om det var sårt der og da. Jeg ble aldri større enn jeg var da, men det kunne fort blitt 10++ kg verre hvis jeg hadde fortsatt.

Mitt andre vendepunkt var da jeg var med min mor i Roma i våres. Jeg var kvapsete og var DRITTLEI av å "være fanget i en fedmedrakt" (selv om vi ikke snakker om så mye mer enn de siste par kiloene), mens Mamma hadde klart å ta av seg X antall kg og holdt vekta gjennom mange år. Hvis hun klarte det, hvorfor skulle ikke jeg? Faen heller, satte meg selv på diett det øyeblikket jeg kom hjem. Og nådde målet mitt et par måneder senere.

Jeg kjente at det disset i kroppen når jeg gikk i gangene på jobb. Hele meg kjentes virkelig ut som en geleklump! Jeg lo av det der og da men nå har jeg tatt grep! Dette skal aldri skje igjen! MAKAN

Ønsket om å bli gammel!

Sikkert mye greier, men det jeg husker best og som betydde mest for meg er dette: http://www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=89983

I veldig grove trekk:

Inspirasjon -> Motivasjon -> Informasjon -> Utførelse

Vendepunktet for meg var kunnskap. Jeg lærte veldig mye i fjor høst da jeg hadde Heidi Vonka Koi som PT.