Gå til innhold

For dere som har gått ned en del i vekt, hva var vendepunktet?


Anbefalte innlegg

Tror uansett det er vanskelig å si noe generelt om den type beskjeder. Vi er alle forskjellig, og det kan som noen sier bare gjøre vondt verre, spesielt om det er andre ting som ligger til grunn for vektoppgang.

Det er jo en del frustrasjon luftet på fitnessbloggen på folk som henger seg opp i hva man spiser, hvor mye eller lite man trener, og hvordan man ser ut. Dette er rett og slett ikke noe gøy å høre for noen, og jeg vil tørre å påstå at det er enda verre for overvektige. Om du sliter med voldsom overvekt, gjerne på grunn av emosjonell spising, blir det på ingen måte BEDRE av at du føler at alle iakttar hver eneste matbit du putter i munnen eller hvordan du ser ut til enhver tid. "Løsningen" på det er jo overspising i skjul i stedet, som veldig mange (spesielt jenter) blir gode på etter hvert.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...

Fortsetter under...

  • Svar 240
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Jeg, for min del, hadde en såpass tåpelig tilnærming til problemet at jeg ventet egentlig bare på å finne den perfekte metoden å gå ned i vekt på. Jeg har aldri vært i tvil om at det finnes mange veie

Det konstante ubehaget man hadde når man skulle skifte i en garderobe. Alle de tusen tingene man gjorde for å skjule fedmen ( presse skuldrene fram for at jumpern skulle skjule bitch tittsene, pute

Nå er ikke jeg voksen og det gjenspeiles vel i motivasjonen min: Jeg skulle hevne meg på en gutt. Det funket faktisk, men da var ikke jeg interessert lenger. Mission completed.

Postede bilder

Vendepunktet var den dagen jeg fikk svar på diverse tester som viste hvorfor jeg ikke hadde klart å løfte en finger de siste åra. Joda, allergi mot gluten, melk, egg, sukker og potet. Med økt energi, og økt livsgleder innså jeg plutselig hvor stor jeg hadde blitt og da var det bare en ting å gjøre. Dette var februar 2011, til september så hadde jeg gått ned fra 115 kg til 83 kg, og flere blir det!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er bare å bestemme seg og sette seg mål. Man må være sta og man må ville det nok! Jeg så på meg selv og tenkte at jeg ikke ville se slik ut lengre. Begynte og trene og skaffe meg info om kosthold. Bestemte meg for å bli sterkere og mer fit, og det ble jeg!

Det er ikke alltid enkelt, men det vil alltid være verd det :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg synes det der er en litt vanskelig situasjon; på den ene siden er å såre noe det siste jeg vil, men samtidig vet jeg at man gjør folk en utrolig bjørnetjeneste ved å hele tiden late som de ikke gjør noe galt og lage unnskyldninger for dem.

Selv har jeg en mor som alltid er støttende og knapt nok kan si et eneste negativt ord om meg. Etter hvert som årene har gått har jeg funnet ut at dette ikke er på grunn av at jeg er helt perfekt, desverre. Hun har aldri stillet store krav til meg, og det har blitt en hvilepute for min del. Greit nok, jeg har jo alltid prøvd å gjøre mitt beste, men tror nok det har hindret meg fra å yte mitt ytterste i forskjellige situasjoner, som f eks ved slanking. Jeg har jo alltid fått beskjed om at jeg har "tung benbygning" og "lav forbrenning". Hadde det ikke vært for at jeg begynte å interessere meg for trening så hadde jeg nok trodd det fortsatt.

Jeg vil si at det å være overvektig mot sin egen vilje er noe som kan ødelegger personer, i større eller mindre grad. I mange situasjoner føler man seg ukomfortabel i sin egen kropp, mens i andre tilfeller merker man at det påvirker hvordan man blir behandlet. Er dette egentlig ikke en situasjon man bør skåne barna sine for å oppleve?

Man kan da spørre seg, hva er best? Skal man vente til personen innser det selv, noe som som regel vil være når det går for langt, altså litt for sent. Eller skal man være litt hard i et øyeblikk for å få de til å innse virkeligheten? I forhold til hva jeg har opplevd så synes jeg det beste er å alltid være støttende, men aldri lyve og jatte med andre personer bare for å si det de egentlig vil høre.

Kan skriver under på den. Kommentarer som:

" det er bare valpefett " , " du er perfekt som du er!", og "tung benbygning" har gått igjen hjemme også.

Nå skal det også sies at mamma skjønte at jeg hadde muligheten til å bli veldig stor (MAAAT <3 ) og derfor alltid har passet på å lage sunn, god, hjemmelaget mat med masse grønt ved siden av, noe jeg setter veldig pris på i dag :)

Jeg syns ikke man skal ta opp dette med overvekt med barna. Som forelder kan man (til de er nokså store) uansett påvirke hva barna får i seg både gjennom å lage god, sunn mat og kanskje inngå en godteriavtale?

Ettersom barna blir eldre vil det kanskje være mer aktuelt å ta opp, dersom man merker at det går "den gale veien", men da bør det gjøres på en ordentlig måte og kanskje i samråd med helsesøster eller liknende? Som nevnt over kan en gal tilnærming ofte føre til mer vondt enn godt, så man må trå varsomt :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kan skriver under på den. Kommentarer som:

" det er bare valpefett " , " du er perfekt som du er!", og "tung benbygning" har gått igjen hjemme også.

Nå skal det også sies at mamma skjønte at jeg hadde muligheten til å bli veldig stor (MAAAT <3 ) og derfor alltid har passet på å lage sunn, god, hjemmelaget mat med masse grønt ved siden av, noe jeg setter veldig pris på i dag :)

Jeg syns ikke man skal ta opp dette med overvekt med barna. Som forelder kan man (til de er nokså store) uansett påvirke hva barna får i seg både gjennom å lage god, sunn mat og kanskje inngå en godteriavtale?

Ettersom barna blir eldre vil det kanskje være mer aktuelt å ta opp, dersom man merker at det går "den gale veien", men da bør det gjøres på en ordentlig måte og kanskje i samråd med helsesøster eller liknende? Som nevnt over kan en gal tilnærming ofte føre til mer vondt enn godt, så man må trå varsomt :)

Jeg tror nok jeg bruker mat som følelsesdøyving nettopp fordi jeg er vant med det hjemmefra. Selv om jeg aldri har fått riktig mat hjemmefra, heller omvendt, så har jeg også fått høre at nå må jeg gjøre noe med hvordan jeg ser ut, og jeg må slutte å spise så mye.. Mamma presterte til og med å si i en opphetet krangel følgende: "Hvordan greier du å se på deg selv i speilet?"

Hun var nemlig modell når hun var på min alder..

Man får ikke akkurat noe sunt forhold til egen kropp når folk kommenterer. Tar jeg det opp selv derimot, så er det helt greit at folk kritiserer.. Det fungerer heller ikke når du, som allerede ser bra ut, sier at: Nå skal VI bli sunne, og nå skal VI slanke OSS. Man er ikke dum selv om man er overvektig..

Eneste gangen jeg har greid å gå ned i vekt er nå det siste året når jeg har bodd alene uten innblanding fra noen når det gjelder kostholdet mitt. Ingen å ta hensyn til og ingen som frister eller kritiserer. Skal det skje noe må man være innstilt på det selv..

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg tror nok jeg bruker mat som følelsesdøyving nettopp fordi jeg er vant med det hjemmefra. Selv om jeg aldri har fått riktig mat hjemmefra, heller omvendt, så har jeg også fått høre at nå må jeg gjøre noe med hvordan jeg ser ut, og jeg må slutte å spise så mye.. Mamma presterte til og med å si i en opphetet krangel følgende: "Hvordan greier du å se på deg selv i speilet?"

Hun var nemlig modell når hun var på min alder..

Man får ikke akkurat noe sunt forhold til egen kropp når folk kommenterer. Tar jeg det opp selv derimot, så er det helt greit at folk kritiserer.. Det fungerer heller ikke når du, som allerede ser bra ut, sier at: Nå skal VI bli sunne, og nå skal VI slanke OSS. Man er ikke dum selv om man er overvektig..

Eneste gangen jeg har greid å gå ned i vekt er nå det siste året når jeg har bodd alene uten innblanding fra noen når det gjelder kostholdet mitt. Ingen å ta hensyn til og ingen som frister eller kritiserer. Skal det skje noe må man være innstilt på det selv..

Det er nettopp det jeg kaller en helt feil tilnærming. Hadde din mor heller gjort som min (mener ikke å kritisere, og sier ikke at min er perfekt. Selv om hun selvsagt er det <3) hadde du kanskje hatt et annet forhold til deg selv og din egen kropp i dag?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Det er nettopp det jeg kaller en helt feil tilnærming. Hadde din mor heller gjort som min (mener ikke å kritisere, og sier ikke at min er perfekt. Selv om hun selvsagt er det <3) hadde du kanskje hatt et annet forhold til deg selv og din egen kropp i dag?

Ja, jeg er fullstendig enig i det. Kommer nok alltid til å fnyse av komplimenter jeg måtte få av henne når det kommer til utseende.. :/

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Kom forresten også på at jeg skulle til helsesøster og få meg p-piller en gang på ungdomskolen, og da hadde mamma ringt dit på forhånd. Så før jeg gikk ut derifra måtte helsesøsteren ta det opp; Vekten min.. den måtte vi gjøre noe med... mamma hadde ringt inn en bekymringsmelding..

Herregud, så unødvendig.. Jaja..

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nå skal det også sies at mamma skjønte at jeg hadde muligheten til å bli veldig stor (MAAAT <3 ) og derfor alltid har passet på å lage sunn, god, hjemmelaget mat med masse grønt ved siden av, noe jeg setter veldig pris på i dag :)

Det gjorde mine foreldre også, samt at godteri var forebeholdt lørdager (dog innførte vi "fredagskosen" noen år senere). Bare synd at jeg spiste mer enn faren min (ble selvsagt - og godt er det - satt på plass da), og kjøpte sjokolade til kveldsmat når jeg fikk egne penger. Boikotta grønnsaker noen år også! Men selvom det sunne kostholdet hjemme ikke hjalp stort med tida, så har jeg i senere tid gått tilbake til maten vi hadde hjemme, med mye grønnsaker og sånn. Så det har nok vært lurt å få den vanen hjemme, når alt kommer til alt!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror nok jeg bruker mat som følelsesdøyving nettopp fordi jeg er vant med det hjemmefra. Selv om jeg aldri har fått riktig mat hjemmefra, heller omvendt, så har jeg også fått høre at nå må jeg gjøre noe med hvordan jeg ser ut, og jeg må slutte å spise så mye.. Mamma presterte til og med å si i en opphetet krangel følgende: "Hvordan greier du å se på deg selv i speilet?"

Hun var nemlig modell når hun var på min alder..

Man får ikke akkurat noe sunt forhold til egen kropp når folk kommenterer. Tar jeg det opp selv derimot, så er det helt greit at folk kritiserer.. Det fungerer heller ikke når du, som allerede ser bra ut, sier at: Nå skal VI bli sunne, og nå skal VI slanke OSS. Man er ikke dum selv om man er overvektig..

Eneste gangen jeg har greid å gå ned i vekt er nå det siste året når jeg har bodd alene uten innblanding fra noen når det gjelder kostholdet mitt. Ingen å ta hensyn til og ingen som frister eller kritiserer. Skal det skje noe må man være innstilt på det selv..

Kjenner til hvordan du har hatt det, og synes det er helt feil måte, som hun andre sier. Når det er sagt så har jeg tenkt litt på det med å bruke mat som følelsesdøyving, der synes jeg (dagens) foreldre bør tenke seg om to ganger før de gir ungen som griner en sjokolade eller lignende bare for å få ungen til å stoppe å grine. Kan jo umulig lage sunne vaner for ungen.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Kunnskap er makt, så bestem deg for å lære basic ernæringsfysiologi. Det er ingen heksekunst.

Dernest bare bestemmer du deg - det er kanskje det som er vanskelig - det å ta den avgjørende bestemmelsen.

Da skal du ha i bakhodet at absolutt alle kommer med følgende utsagn etterpå.

"Når jeg først hadde bestemt meg, så var det virkelig mye enklere enn jeg hadde trodd...!"

Min trigger var fastlegen som signaliserte forhøyede blodsukkerverdier og ditto blodtrykk.

Gjør noe eller bli alvorlig syk, var meldingen...

Ned 25 kg på 5 måneder - er der jeg skal være vektmessig, spiser sundt og har en masse overskudd!

:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kjenner til hvordan du har hatt det, og synes det er helt feil måte, som hun andre sier. Når det er sagt så har jeg tenkt litt på det med å bruke mat som følelsesdøyving, der synes jeg (dagens) foreldre bør tenke seg om to ganger før de gir ungen som griner en sjokolade eller lignende bare for å få ungen til å stoppe å grine. Kan jo umulig lage sunne vaner for ungen.

Enig! Skumle greier å ta med seg videre.. men man kommer vel ikke unna at mat er kos uansett..

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jeg syns egentlig ikke at mat er kos. Jeg syns mat er en nødvendighet. Jeg syns også det er ett stress å lage mat, så jeg kunne kanskje lært meg å sette mer pris på mat ;)

Det er to typer folk; de som spiser for å leve, og de som lever for å spise.

Jeg hører definitivt til sistnevnte. :) Mat er topp 3 gleder i livet for meg.

En ting til. Ikke ta det ille opp, jeg er bare nysgjerrig. Jeg har forstått det slik at du vil ned i vekt, men du setter ikke voldsomt pris på mat og synes mat er en nødvendighet. Jeg får det ikke helt til å stemme? :p Med andre ord; hvis ikke mat har voldsom betydning for deg, hvordan har du da gått opp i vekt? I mitt muligens noe korttenkte hode, tenker jeg at "da kan man jo bare spise sunt og passe mye da, hvis ikke mat er satt så stor pris på uansett".

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det er to typer folk; de som spiser for å leve, og de som lever for å spise.

Jeg hører definitivt til sistnevnte. :) Mat er topp 3 gleder i livet for meg.

En ting til. Ikke ta det ille opp, jeg er bare nysgjerrig. Jeg har forstått det slik at du vil ned i vekt, men du setter ikke voldsomt pris på mat og synes mat er en nødvendighet. Jeg får det ikke helt til å stemme? :p Med andre ord; hvis ikke mat har voldsom betydning for deg, hvordan har du da gått opp i vekt? I mitt muligens noe korttenkte hode, tenker jeg at "da kan man jo bare spise sunt og passe mye da, hvis ikke mat er satt så stor pris på uansett".

Har alltid vært større enn jeg burde. Fikk nok litt feil kosthold for min kropp i barndommen, topp det med at jeg var rund og aldri fikk spise pizza med venner eller mer utskeielser annet enn lørdag til barnetv så får du en person som når jeg fikk egne penger gikk løs på ferdigmat. Jeg hater å lage mat, og når jeg fikk egne penger ble det forferdelig lettvindt med bagutte og cola til lunsj, hamburgere, sjokkisplater, potetgull, mat i farta etc etc. Topp det med ett meeeget stillesittende tenåringsliv. Mat må man jo ha, jeg liker ikke akkurat å gå sulten heller, det prøvde jeg da jeg hadde kyssesyken :D Tre uker uten mat = forferdelig. Energi inn = større enn energi ut = velvet legger på seg masse fra 14 til 18 år.

Jeg utviser ingen spesiell matglede nå heller. Tar de aller kjappeste, sunneste løsningene jeg finner så det går mye i grillkylling eller laks fra ferskdisken, med salat :p. Kan ikke tenke meg så mye mer kjedelige ting enn å stå på kjøkkenet og lage mat som tar mer enn 15-20 minutter. :D

Forskjellen er i dag at om jeg har valget mellom en melkesjokoladeplate og det å være sulten så går jeg sulten :wub:

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...