Fortjener folk som har slanket seg skryt?

[Plyo]

Min gamle baseball-trener sa engang: "It's not the food that makes you fat, it's your choices..." Med det mente han at maten ikke hopper inn i munnen vår. Vi fores ikke intravenøst gjennom natten i en slange slik at vi ikke kan hindre det. Hver gang vi putter i oss noe, så gjør vi et valg. Ser vi at ting går gal vei må vi ta et valg om å endre de valgene vi tar. På samme måte som hver gang vi går til jobb istedet for å ta bussen, eller hver gang vi går på spinning istedet for å se på Hotel Cæsar, gjør vi også valg. Summen av valgene vi tar over lang tid former oss både inni og utenpå. Slik står vi selv ansvarlig for vår skjebne...

[jallajalla]

Ja, alt her i verden er opp til oss selv.

Alle har de samme forutsetningene, målene og mulighetene i livet...

[Plyo]

Den amerikanske coachen Anthony Robbins fortalte en gang om et tvillingpar han hadde møtt da de var ganske unge. De kom fra et hjem med en alkoholisert far som slo både mor og barn. Denne faren døde få år etter at guttene hadde flyttet ut. Mange år senere traff Anthony den ene av guttene. Han var dømt for vold mot daværende partnere to ganger, slet med alkoholmisbruk og hadde vansker med å holde en jobb over lengre periode. Da Robbins konfronterte han med dette forklarte han: "Hvordan kunne jeg blitt noe annet enn slik jeg er, dette er det eneste jeg kjenner til, og har preget hele min oppvekst". Ved en tilfeldighet møtte Anthony Robbins kort tid senere den andre tvillingbroren. Han var lykkelig gift, hadde to barn og eide sin egen vellykkede bedrift innen maskinutleie. Anthony spurte så denne broren hvordan han kunne få så orden på livet sitt med en så trøbblete oppvekst hvorpå denne tvillingbroren svarte: "Hvordan kunne jeg bli noe annet enn slik jeg er. Jeg vokste jo opp med nærbilder av et liv jeg iallefall ikke ønsket å få selv..."

[textsurfer]

Den amerikanske coachen Anthony Robbins fortalte en gang om et tvillingpar han hadde møtt da de var ganske unge. De kom fra et hjem med en alkoholisert far som slo både mor og barn. Denne faren døde få år etter at guttene hadde flyttet ut. Mange år senere traff Anthony den ene av guttene. Han var dømt for vold mot daværende partnere to ganger, slet med alkoholmisbruk og hadde vansker med å holde en jobb over lengre periode. Da Robbins konfronterte han med dette forklarte han: "Hvordan kunne jeg blitt noe annet enn slik jeg er, dette er det eneste jeg kjenner til, og har preget hele min oppvekst". Ved en tilfeldighet møtte Anthony Robbins kort tid senere den andre tvillingbroren. Han var lykkelig gift, hadde to barn og eide sin egen vellykkede bedrift innen maskinutleie. Anthony spurte så denne broren hvordan han kunne få så orden på livet sitt med en så trøbblete oppvekst hvorpå denne tvillingbroren svarte: "Hvordan kunne jeg bli noe annet enn slik jeg er. Jeg vokste jo opp med nærbilder av et liv jeg iallefall ikke ønsket å få selv..."

Ikke alt dreier seg om arv og miljø selv om det er en svært viktig faktor. Historien din tjener til å illustrere at personer som har tilsynelatende like forutsetninger slett ikke alltid klarer å oppnå det samme. Men det blir feil å automatisk tilskrive dette lathet, dumskap eller lignende.

[jallajalla]

Og?

Dersom man som 8-åring allerede er blitt feta opp, vokner man ikke opp en dag og ser ut som deg. På et eller annet tidspunkt må (eller kan) man begynne å gjøre noe - ergo vil man havne i din gruppe av "folk som har gått ned".

På denne måten skjærer du alle under en kam, noe som ikke bare er uhyre urettferdig, men samtidig viser at du (selv om jeg egentlig ikke tror det stemmer) er så trangsynt og selvsentrert at du ikke forstår annet.

Dessuten fortjener vel også gutten i ditt eksempel skryt, til fordel for den andre - akkurat som de som går ned fortjener skryt, mens de som IKKE gjør det ikke fortjener like mye?

Ser virkelig ikke at eksempelet ditt skulle forklare hverken det ene eller det andre.

[jallajalla]

For å se det i ett annet perspektiv (som også er nevnt lenger opp).

Hva er din utdannelse?

Jobbsituasjon?

Sosiale status?

Økonomiske selvstendighet?

Familiesituasjon?

.. and so on.

I den perfekte verden burde også alt dette være, nettopp, perfekt. Vi skulle alle sittet i et hus i solveien sammen med familien vår hvor alle elsket hverandre, deltok i frivillig arbeid og ikke minst hadde penger nok.

Er dette din situasjon?

Hvis ikke: Er det da slik at du ikke fortjener skryt for det du oppnår, bare fordi det finnes de som har oppnådd det før deg, gjør det bedre enn deg, eller ikke minst har hatt det slik hele livet?

[Tessa]

Merker jeg blir litt paff av mange av disse overskriftene dine Plyo, bare fordi ikke hele verden har de samme interessene og målsetningene for livene sine som deg, så betyr ikke det at de fortjener mindre skryt og støtte fra mennesker rundt seg.

Tynniser eller feite folk, så lenge de prøver er det jo bra!

SKRYT TIL FOLKET!

[Plyo]

Og jeg respekter at ikke alle vil det samme. Synes bare det er spennende å utveksle meninger og erfaringer. Jeg er VELDIG glad i å trene og betrakter det som min hobby. I tillegg liker jeg resultatene du får fra trening. Hvis jeg nå hadde fått vite at trening ikke har noe å si for hvordan du blir seende ut, men den eneste måten å få fin kropp var å spille fiolin minst en time hver dag... Ja da er jeg ikke sikker på at jeg hadde vært like ivrig. Kanskje jeg hadde spilt fiolinen min 2 ganger i uka for ikke å forfalle helt. Slik ser jeg for meg at kropps og treningspresset er for personer som egentlig ikke liker å trene. De har rett og slett ikke motivasjon for å gjøre mer enn det aller mest nødvendige. Men da kan de heller ikke klage på manglende resultater. Vi som elsker å trene er jo superheldige som har en hobby som gjør oss fine. Men jeg repekterer at ikke alle tenker det samme.

Så ja, alle fortjener skryt, men de standhaftige og regelmessige får mest av min skryt, om de trener 2 eller 10 ganger per uke.

[Tessa]

Og jeg respekter at ikke alle vil det samme. Synes bare det er spennende å utveksle meninger og erfaringer. Jeg er VELDIG glad i å trene og betrakter det som min hobby. I tillegg liker jeg resultatene du får fra trening. Hvis jeg nå hadde fått vite at trening ikke har noe å si for hvordan du blir seende ut, men den eneste måten å få fin kropp var å spille fiolin minst en time hver dag... Ja da er jeg ikke sikker på at jeg hadde vært like ivrig. Kanskje jeg hadde spilt fiolinen min 2 ganger i uka for ikke å forfalle helt. Slik ser jeg for meg at kropps og treningspresset er for personer som egentlig ikke liker å trene. De har rett og slett ikke motivasjon for å gjøre mer enn det aller mest nødvendige. Men da kan de heller ikke klage på manglende resultater. Vi som elsker å trene er jo superheldige som har en hobby som gjør oss fine. Men jeg repekterer at ikke alle tenker det samme.

Så ja, alle fortjener skryt, men de standhaftige og regelmessige får mest av min skryt, om de trener 2 eller 10 ganger per uke.

haha, fiolin..

"Alexander Rybak blir igjen kåret til verdens mest sexy mann verden over, skyldes trolig hans fiolinspilling!"

[jallajalla]

Men da kan de heller ikke klage på manglende resultater.

Det er vel heller ikke manglende resultater de som går ned klarer på, da de faktisk endelig har nådd målet sitt om å gjøre nettopp dette

[Sara]

Ja til mer skryt til de som holder vekten, og har greid det i flere år. Det står det absolutt respekt av .. Likevel er det fortsatt kjempebra å ha greid å gå ned i vekt. For mange har det vært en vanskelig prosess, som antakelig hverken du eller jeg kan forestille deg. hver gang jeg ser han typiske feite så tenker jeg bare "herregud, dropp den brusen der. det er jo ikke så vanskelig" eller "du burde virkelig ikke spise den isen der. se på deg selv". Men man kan bare tenke deg at personen har vokst opp med cola på bordet hver dag, sjokolade tilgjengelig i kjøleskapet, ferdigpizza og annet halvfabrikat til middag hele oppveksten. Hvor lett er det å endre kosthold da? ..særlig om man ikke har noe kunnskap fra før, og omtrent ikke har spist grønnsaker før. nå er jo denne satt litt på spisse, men veldig mange overvektige har jo hatt et ræva kosthold før de slanket seg, og det er klart det blir en omvending.

[Mette M]

Du har noen poeng, men du setter dem veldig på spissen. Det er ikke selve vekttapet jeg roser dem for, men heller det at de har forandret livsstil. Men jeg er og ærlig med å gi beskjed om de går tilbake i det gamle kjøret igjen. Personlig så har jeg snart holdt på med dette i 20 år og jeg har merket at jeg har lite behov for ros og skryt av andre. Det jeg derimot ikke liker er folk som skal bagatelisere (er det et ord?) alt arbeidet jeg legger ned. Kommentarer som "Det er så lett for deg Stig" eller "Ja men jeg er ikke deg" kan jeg klare meg uten.

"Ja, men jeg er ikke deg" er noe av det mest provoserende jeg hører. Nei, du er ikke meg, men om du vil oppnå det samme må faktisk DU forandre deg, ikke klage på at jeg allerede har klart det eller at vi har forskjellig utgangspunkt

[Robert André]

1. Overvektige som klarer å gå ned i vekt, fortjener skryt. Å nå målsettingen sin fortjener ros, uansett utgangspunkt.

2. Personer som er godt trent fortjener også ros. Det er imponerende av dem å klare å opprettholde fysikken sin.

Vi nordmenn er alt for dårlig til å gi skryt. Jeg tror ikke alle forstår betydningen av skryt, ros og positiv oppmerksomhet.

Hvorfor skal det koste oss så mye å være hyggelig mot hverandre, spesielt når det er fortjent?

Jeg forstår poengene til Plyo - men jeg synes uansett at det er viktig å bygge hverandre opp. I en ideell verden hadde vi gått rundt som tikkende bomber, proppet med glede, lykke og trivsel. Det gjør vi dessverre ikke. Et riktig steg på veien vil være å vise at vi setter pris på hverandre, at vi skryter av dem rundt oss, og gir ros når det er på sin plass. Et vekttap er mer enn grunn nok til å gi ros.

[Kira]

Isåfall vil jeg ha ros hver gang jeg driter. Da går jeg ned minst 2 kg.

Hahaha, jamen er det ikke det vi gjør med små barn? Hopper og spretter og klapper i hendene fordi de er så flinke å går på do alene?

[Robert André]

I stedet for å legge ut et facebook-bilde hver gang 3-åringen din gjør noe han har gjort 1000 ganger før, så kan kan man bruke litt av den energien til å skryte av noen som ikke er sitt eget.

[HHHH]

Jeg syns at begge grupper fortjener skryt. Hvem som fortjener mest skryt tror jeg blir en diskusjon uten mål og mening, til det er vi for forskjellige. Jeg er også enig i at enkelte havner i en slik situasjon hvor de blir feite, og dermed må nødvendigvis havne i den gruppen "som har gått ned".

La meg ta et amerikansk perspektiv, siden jeg har litt kjennskap til hvordan ting henger sammen der og det gir litt andre utgangspunkt for å belyse "problemet". Alle mennesker tar frie valg. Selv barn tar frie valg. Problemet er at mange ikke er opplyste til å forstå implikasjonene av valgene de tar. I USA finnes det mange som sliter med fedme (100+kg e.l.) allerede i ungdomsskolen. Se for deg å være 15 år, 175cm høy og 150kg. Dette er et resultat av de rutinene, vanene og meningene du har blitt vant med fra barndommen av. "La oss gå på McDonalds og ta en kjapp middag" sier mamma. Et barn vil være for lite opplyst og ha liten evne til å se konsekvensene av dette over tid, i alle fall for lite til å utfordre de som er autoritetspersonene i livet (foreldrene). Det skal ekstremt mye til for at barnet sier "Nei, dette har gått for langt. Vi må dra hjem og lage en tunfisksalat" i stedet for "Ja, da vil jeg ha happy-meal med milkshake". Mest sannsynlig så vet ikke barnet hva en tunfisksalat faktisk representerer (sunnhet) og vil heller ikke vite hva som er effekten av et slikt kosthold ei heller hvorfor det må forandres.

Så da er du der. Enten som barn, eller som godt voksen. Med dine rutiner, meninger, vaner og alt det andre som du ble lært i oppveksten. De "sunne" som spiser hjemmelaget mat og trener virker så annerledes. Det virker fjernt for deg, og du er nesten mer skeptisk til hva det er for noe enn du er nysgjerrig. Samtidig så spør du deg selv "hvorfor må jeg forandre meg?". "Jeg er jo slik, dette er jo hvem jeg er." Den voskne personen sliter nok med selvfølelsen når en ser speilbildet sitt, hvorfor skal en tvinge seg over i en tankegang om at han er underlegen de andre i tillegg? Personen ser også hvordan de andre rundt seg ser ut; det er jo mange i samme båt, mange som er litt tykke. De lever jo, de smiler og de ler, de ser jo fornøyde og tilfredse ut. Rettferdiggjørelsen av vanene blir også litt lettere når enkelte media og talk-shows forfekter at "you are beautiful just the way you are" og at problemet med små klær som er fine er ikke deg, det er de små klærne som ikke lages store nok! Også på radioen hører du argumenter om at "it has been shown that for morbidly obese individuals, diet & exercise don't work. Come see us for a consultation." Ting tilrettelegges for deg, du er en fungerende del av samfunnet og klarer deg fint som du er. Samtidig så er du jo tross alt ikke så tykk at du trenger elektrisk stol på wal-mart, det er jo mange av de også. Nei, du tar noen blodtrykksmedisiner og spiser det du vil - for det er det livet handler om - å ta de valgene en vil ta, ikke å begrense seg selv. Det er nøyaktig det som det amerikanske idealet forfekter.

Så hvordan blir dette oversatt i norsk kontekst? Vi gjør det vi føler er normalt. Vi følger våre vaner og normer som vi har fått tillært, og det skal mye til før vi begynner å stille spørsmål med det vi syns er en del av vår eksistens. "Jeg er småchubby fordi jeg er slik", og ingen skal fortelle meg at jeg må endres. Her i Norge har vi nok begrensninger i form av skatter, reguleringer og avgifter, men maten min får du ikke. Og dersom vår fiktive småtjukke Ola Dunk virkelig føler at "mobbingen av de overvektige" har gått for langt, så har han jo alltids Landsforeningen for Overvektige.

Selv er jeg en stor fan av "The Biggest Loser". Noen ganger tenker jeg at det hadde vært artig å spise seg kjempetjukk for deretter å slanke seg. Det er sikkert en kjempestor livserfaring. Selvsagt så har jeg slanket meg fra FHM-chubby til sceneform flere ganger og hjulpet mange til å slanke seg til både sceneform og funksjonell vekt, men det blir noe annet.

Dette må gi en fantastisk følelse:

[Robert André]

Dette kan du få skrive en artikkel om Håvard! Kloke ord.

[Derpedino]

Ja... rett å slett.

For sånn som jeg har opplevd det i min levetid er det vanskeligere å kvitte seg med kilo enn å holde seg i god form.

(sier ikke dermed at det er lett! )

for å ta et eksempel:

Etter å vært overvektig så å si hele mitt ungdomsliv fikk jeg på et punkt nok, da viste nåla på vekta nærmere 150 enn jeg vil innrømme, å skjønte at det måtte drastiske tiltak til. så jeg begynte å gå regelmessig, kansje 3/6km 2/3 ganger i uken å vekta forsvant fort, å livet var lysere enn på lenge, men etter en stund stoppet vektnedgangen å jeg ble liggende rundt 115/120kg.

Prøvde å trene Cardio på senter men det varte i kansje i 3-4mnd før jeg ble lei å slutten, da kom vekten tilbake.

Tok meg nærmere 2 år før jeg i det hele tatt begynte å trene styrke å skjønne hvor artig trening var, at det var mer enn evig pining på møllen etterfulgt av en 1-2-3 Go! shake.

Men fant jo å fort ut at jeg måtte lære meg mer enn basic vektløfting, lå mye kunnskap bak kosthold å kosttilskudd, måtte også legge om hele livsstilen min, fra å sitte på pcen fra etter jobb til sengetid ble det istede trening, gåturer å sosialt samvær med andre treningsglade mennesker.

Den dag i dag så er vekta på en rundt 108kg, men det er mer muskler der enn tidligere, gjør ikke meg noe å være over 100kg så lenge jeg løfter deretter og.

Og jeg kan ikke se for meg en hverdag uten trening å proteinshaker, uten å være støl i en kroppsdel å ha vondt, skjønner heller ikke at det tok meg 20år for å skjønne det.

Forstå meg rett, var kun min egen skyld at jeg var overvektig, men når man først har fått inn en viss livsstil å matvane er det faen ikke bare bare å slutte.

Sier ikke at folk som deg Plyo ikke burde mota skryt, for all del, formen din er vannvittig imponerende.

Men folk er vant til å se deg sånn.

Familie venner å gamle slektninger er ikke vant til å se en 108kg versjon av meg, men en 140+ versjon, så da får man jo gjerne litt skryt, noe som hjelper både på humøret å viljestyrken, iallefall for min del, hadde det ikke vært for all støtten jeg har motatt fra venner å familie trur jeg ikke jeg hadde klart å gå såpass ned, å dertil fortsette med treningen.

Men for all del, du kan jo gjøre som HHHH sier over her

Selv er jeg en stor fan av "The Biggest Loser". Noen ganger tenker jeg at det hadde vært artig å spise seg kjempetjukk for deretter å slanke seg. Det er sikkert en kjempestor livserfaring.

skjønner jo at HHHH overdriver litt der (håper jeg iallefall)

Prøv å spise deg til 150kg å så bli kvitt det, det er ikke så lett, iallefall ikke når man sitter på nada kunnskap om trening å kosthold.

Now hate if you want, im going to bed.

[Augis]

Hm, hvor ble det av innlegget mitt?

Anyway - JA, folk som har slanket seg fortjener skryt. Det å gå ned i vekt er superenkelt i teorien, men i praksis er det noe ganske annet. Leptin og fanden og hans oldemor. Iblant kan hverdagen føles som et "helvete", når alt du har lyst til er å stappe i deg alt som er godt, og bevege deg lite. Det tar tid å komme i form, og dørstokkmila kan være ille nok i seg selv for mange.

Kanskje går du ned de verste kiloene, og så stopper det opp. Du føler du har lagt om vanene dine og beveger jo masse på deg, men vekta står stille. Du innser at du må legge om vanene dine ENDA MER, som om det ikke var heftig nok slik det var fra før.

Det er HARD WORK, og når du endelig har oppnådd resultatene dine, er det verdens beste følelse. Enda bedre føles det om folk legger merke til det, og i tillegg gir deg noen gode ord for det. Og er det noe som virkelig fyrer meg opp, så er det folk som bagatelliserer vekttap. "Gikk du ned ti kilo? Det er ikke så mye, da."

Alle "ekstreme forandringer" fortjener en real dose skryt. Jeg er mektig imponert over folk som klarer å bygge muskler ut av en fyrstikk, for eksempel.

Og såklart - personer som alltid har vært aktive og klarer å opprettholde formen og fysikken sin, fortjener skryt de også!

[Fjeldmann]

haha, plyo. Alle som gjør noe bra fortjener ros! Det er veldig mye bedre og ta ansvar for egen kropp enn å la hver resten av livet. Samtidig gir vi de ekstra ros for og motivere de enda mer, da vi vet at de kanskje er usikre på egen kropp, og kanskje ikke har fått noen komplimenter på egen kropp før, ikke alle har en egen epicmirinmiscthread.. Fordi vi er snille, gir vi de ekstra ros i forhold til de som har holdt jevnt og trutt på hele veien..