Gå til innhold

Fortjener folk som har slanket seg skryt?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

  • Svar 191
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Jeg syns at begge grupper fortjener skryt. Hvem som fortjener mest skryt tror jeg blir en diskusjon uten mål og mening, til det er vi for forskjellige. Jeg er også enig i at enkelte havner i en slik s

1. Overvektige som klarer å gå ned i vekt, fortjener skryt. Å nå målsettingen sin fortjener ros, uansett utgangspunkt. 2. Personer som er godt trent fortjener også ros. Det er imponerende av dem å k

Uten å virke uhyre negativ til livet vil jeg bare si at : DETTE VAR TEIT SAGT! For det første er det veldig mange som ikke "velger" å være overvektige. Er du oppvokst i en familie hvor hovednæring

Postede bilder

Folk som jobber for å gå ned i vekt fortjener skryt både fordi de klarer det, og ikke minst fordi det er en enorm motivasjonsfaktor. Det kan være den lille kommentaren som hindrer at de sprekker, eller at de sleper seg på trening likevell den dagen:)

Når det er sagt, ser jeg absolutt poenget ditt, og er enig i at de som holder seg iform hele tiden fortjener vel så mye skryt, men på et annet grunnlag! :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ja... rett å slett.

Prøv å spise deg til 150kg å så bli kvitt det, det er ikke så lett, iallefall ikke når man sitter på nada kunnskap om trening å kosthold.

Now hate if you want, im going to bed.

Var det virkelig det du fikk utav innlegget mitt? Nei, jeg har ikke tenkt å bli 150kg og jeg ønsker heller ikke å bli det. Når det er sagt så misunner jeg de som slanker seg mye den prosessen og erfaringen de får. Men: å bli 150kg med nada kunnskap om trening og kosthold som du sier, det ønsker jeg kun til mine værste fiender (selv om jeg ikke har noen enda).

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Var det virkelig det du fikk utav innlegget mitt? Nei, jeg har ikke tenkt å bli 150kg og jeg ønsker heller ikke å bli det. Når det er sagt så misunner jeg de som slanker seg mye den prosessen og erfaringen de får. Men: å bli 150kg med nada kunnskap om trening og kosthold som du sier, det ønsker jeg kun til mine værste fiender (selv om jeg ikke har noen enda).

Nei var ikke det jeg fikk ut av innlegget, tok bare den delen i quoten, å vist du leser under så skriver jeg at skjønner du overdriver ;)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Okei. En ting jeg lurer på!! Mange her inne skryter så mye av overvektige folk som har slanket seg. Hvorfor skryter vi egentlig av dette? Wow, du har plutselig tatt deg sammen etter å ha vært lat eller usunn i 10 år? Hvorfor ikke heller skryte av dem som har vært flinke år etter år, og ikke dem som startet å være flinke i fjor. Det blir litt som: "Hei, jeg har vært skattesnylter i 10 år, men i fjor betalte jeg faktisk skatt" hvorpå alle jubler: "ohhh, du er så flink som har begynt å betale skatt!!"

Alle som gjør noe postitivt fortjener skryt (det er vi vel alle enige om), men når det er sagt forstår jeg argumentene dine. Synes selv det er altfor mye oppmerksomhet og respons til de som egentlig ikke fortjener det. Et eksempel fra TV-kvelden nå i kveld....først 'Ullared' med en haug med dvaske mennesker som ikke gjør annet enn å handle søppel (ja da det er litt morsomt), så 'Sinnasnekkeren' med et enda mer overvektig par som ikke har orket å pusse opp huset på 25 år og dermed får hjelp til dette....samtidig sendes 'Slankekrigen'. Tydelig at det er dette som selger på en søndag ettermiddag...

Har selv trent 'hele livet' og holdt meg slank, men respons fra venner er at jeg er bare 'heldig' og at jeg må ha en sinnsyk forbrenning (blir kalt norges største bendelorm), selv om jeg forteller at jeg sjelden 'sitter på ræva'. Folk vil ikke høre sannheten rett og slett.

Har heller ikke vært borte fra jobb mer enn 1 dag i hele mitt liv - fordi jeg ikke har vært syk? nei - men fordi terskelen min for å 'skofte' jobben er høyere enn hos mange av mine kollegaer. Ikke meningen å virke selvgod, og forstår godt at det kan være mange grunner til at man ikke kan komme på jobb, men savner en form for belønning også for de som gjør det de kan for å ikke belaste helsevesenet i form av livsstilssykdommer etc.

Jeg er også kritisk til at skoleflinke ikke får den undervisningen de trenger (de er så 'heldige' at de klarer seg uansett er holdningen), men at dette er forbeholdt de som henger etter. Misforstå meg rett, jeg vil selvfølgelig at tykke, syke, eller de som har problemer på skole etc. skal få den hjelpen de behøver - men man må ikke glemme de som har lykkes med å holde seg i form (det ligger som regel mye offer og innsats bak dette også)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hehe. Argumentasjonen kan brukes om absolutt alt, der man får en eller annen forbedring etter en eller annen selvpåført nedgang. Ungdom som dropper ut skal ikke få noe positiv anerkjennelse for å fullføre skolen senere, rusmisbrukere burde skjønt at rus var dumt i utgangspunktet og derfor er det å bli rusfri ikke noe å skryte av, og det er heller ikke slanking. Nuvel.

Siden du åpenbart ikke er veldig glad i feite folk, så kan du trøste deg med følgende:

For hver slanker (og spesielt disse slankerne som kringkaster sin suksess øst og vest), får du en ny tjukkashater. Folk som endelig har fått til å gå ned i vekt bruker nemlig ikke mange timene før de vender på flekken og vender all dårlig samvittighet, dårlig selvbilde og selvforakt som fulgte ved deres tidligere tjukkastilværelse på de som fortsatt ikke ha klart det. Det blir igrunn som tidligere røykere, bare verre. Alle mennesker med andre prioriteringer enn dem selv blir tapere, og spesielt feite folk, som bare er svake mennesker som skal fratas alle rettigheter og helst plasseres på Jan Mayen med kun en bøtte med proteinpulver og joggesko. Ganske fascinerende igrunn!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Synes vel egentlig at det er bra folk tar ansvar og begynner et nytt og bedre liv, men jeg kan bare ikke forstå at folk lar det gå så langt. Okei, si at du er slank jente på 17 år som har spilt håndball hele livet. Alt er topp så langt. Du begynner på siste året på videregående skole, aka russetid, samtidig som du ikke lengre har tid til å prioritere håndball så det slutter du med. Ett år senere har du drukket masse alkohol, spist russemat, ikke trent, gått opp 4-5 kilo med rusbrusfett (ikke kritisk enda) og blitt ei skikkelig gladjente. Du flytter ut av barndomshjemmet og begynner å studere. Du drikker fortsatt masse alkohol, ligger rundt mye, spiser pose-pasta-carbonara til middag og god morgen joggurt til lunsj. Vekta krabber oppover... Og det RINGER INGEN VARSELLAMPER! Hva tror disse jentene? At vektoppgangen bare vil stoppe helt magisk av seg selv? At de plutselig får superforbrenning? At de er en larve som sovner i sofaen, skallet sprekker og magan fox kommer ut? Sorry jenter, men dere kan ikke spille "uvitenhetskortet" når dere ellers er flink oppegående jenter. Hvis en person merker at kroppen går i gal retning går det an å søke kunnskap om hvordan utviklingen kan snu før det går for langt eller hva?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Du har et poeng Plyo, men også lett å se at du ikke har vært der selv (og honør til deg for det). Nå skal jeg snakke for egen del og jeg har vært igjennom det et par ganger. Første gangen startet da jeg var ca 2 år gammel, økte jevnt i vekt til jeg var 20. Hele barndommen og oppveksten var jeg overvektig. Man vet jo at man har noen kilo for mye, men endringene er såpass gradvise at man ikke skjønner at man er skikkelig feit før man pluttselig en dag ser seg i speilet og innser at man må gjøre noe (at man allikevel utsetter det et par måneder eller år er en annen sak...). Faktisk første gangen var det også slik at jeg noen år etter å ha vært på topp (ca 115 kg) våknet opp en dag og var normalvektig. Mer eller mindre ubeviste valg hadde gjort at jeg hadde blitt 30 kg lettere. Dette inspirerte meg til å begynne å trene og virkelig komme på rett kjøl med helsa mi.

Dessverre satte en sykdom stopper for treninga etter noen år. Og når jeg sluttet å trene skjedde det samme på nytt. Vekta kom sakte, men sikkert tilbake og pluttselig en dag var jeg like feit igjen. Høres sikkert ganske dumt ut for en som får panikk om den ene stripa i magerutene ikke er like synlig en morgen, men endringer som skjer over lang tid legger du ikke spesielt merke eller man ihvertfall ikke tar det så krtisk siden man venner seg til over tid at man blir feitere.

Etter å på nytt tatt meg selv i nakken er jeg heldigvis tilbake på normalvekt og både slankere, raskere og sterkere enn jeg har vært noengang. Sixpacken er der ikke, men jobber med saken :)

Så får jeg håpe at jeg om 10-20 år kan få skryt for å ha klart å holdt med slank så lenge :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

De fleste synes det er naturlig at overvektige sliter med lav selvtilit, men mange har tvert i mot høy selvtillit og trives med seg selv og gir f* i hva andre synes (og det er vel bra) En oversett gruppe er de som er trente og perfekte (i andres øyne) som trener dag etter dag pga lav selvfølelse.

Personlig får jeg ofte kommentarer på at jeg virker arrogant fordi jeg ikke tar øyekontakt med folk jeg ikke kjenner på gymmet (kun de som kjenner meg vet at det grunner i dårlig selvtillit), men hadde jeg fått de samme kommentarene om jeg hadde vært overvektig?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ola har sosial angst, og har aldri holdt et foredrag for noen mennesker i hele sitt liv, fordi han ikke føler han klarer, han er så redd for å mislykkes.

En dag holder han et foredrag for 20 personer med glans.

Per har ikke sosial angst, og har holdt hundrevis av foredrag med flere tusen personer i salen.

En dag holder han et foredrag for 20 personer med glans.

Hvem fortjener mest skryt? Hvem har forbedret seg? Hvem har gått ut fra komfortsonen sin?

Vi fortjener alle skryt - og etter min mening, er den som har jobbet mest - PRESTERT mest, definitivt Ola. Man må ta tak i utgangspunktet, alltid.

Som jeg. Jeg konkurrerer med meg selv, og er superstolt hver gang jeg forbedrer meg. Jeg var superstolt da jeg var på Besseggen - selv om jeg visste at det hadde vært en haug med folk på Mount Everest.

Og når det er sagt.. så har jeg ikke lyst til å bestige Mount Everest heller.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
var da voldsomt til usympatisk holdning av trådstarter synes jeg..

skryter av folk som er flinke til å trene, og til folk som har slanka seg jeg ass..

alltid koslig når noen bemerker at man har vært flink eller gjør noe riktig vel.

å sette ting på spissen er i Plyos natur, vi trenger slike ;)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

PLYO er i utgangspunktet ikke negativ. Han liker bare å stille spørsmål med indoktorinerte? adferdsmønstre vårt siviliserte samfunn har skapt. Eksempler på slike spørsmål kan være:

- Fortjener folk som har slanket seg skryt?

- Hva synes jenter om tynniser?

- Er det et negativt personlighetstrekk å ha mange one-night-stands?

- Er menn med mange partnere konger i vennegjengen mens tilsvarende jenter er "billige"?

- Er det mer korrekt å velge et politisk parti basert på mest gjennomsnittelig enighet i alle saker, eller enighet i viktige enkeltsaker?

- Er det galt å lyve til andre for å stille seg selv i et bedre lys?

- Hvorfor er den gjennomsnittlige fitnessblogger så feig...?

- Etc...

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.

×
×
  • Opprett ny...