Gå til innhold
McBain

Hva feiler det dagens "unge"?

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Som en brannfakkel til sist, så opplever jeg i større grad at det er arbeidsgivere eller personer i lederstillinger som ikke evner til å sette krav, gjøre seg forstått eller klarer å motivere sine ansatte til å utføre en jobb på best mulig måte. Hver gang jeg leser noen som skriver at de har udugelige ansatte tenker jeg at de har en udugelig sjef / leder. Ansatte er som oftest ikke hoder plassert i en rolle for å utføre en oppgave, det er tenkende individer som beslutter handlinger. Kanskje du som leder skal se ressursen en person har, istedenfor å generalisere for alder.

giphy.gif

:D

Ender nok opp med at tenkende individer bytter jobb uansett, og sånn får man gjennomtrekk :p

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nei, de fleste under 25 i dag er totalt ubrukelige når det gjelder tillit til dem.

Jeg har helt sluttet å ansette folk under 25. Hvorfor? Du kan ikke stole på dem. De gjør akkurat det de må, i sitt eget tempo og bruker systemet for det det er verdt for å slippe å jobbe.

True story: En sommervikar, på 2 mnd greide farens hans å gå bort, datteren hadde feber 12 ganger, kom konstant for sent og gikk en halv time tidligere i den tro at jeg ikke fikk med meg dette her. Jeg sparket han på dagen, men ikke uten at han melket systemet for det som kunnes uten at han til syvende og sist kom noen særlig vei med det.

True story 2: Ansatte helgevakt for 2 uker siden, han møtte på jobb 2 dager, og siden har han ikke latt seg innfinne på jobb.

Man har det for godt i dag. Det er ingen som krever så mye av unge mennesker lengre. De trenger ikke å jobbe eller føle ansvar på egen kropp fordi alt legges tilrette for dem. Har mer lyst til å henge med venner i dag enn å tjene penger, det er sååå lett å fikse. Bare tekst sjefen i siste liten om at man er dårlig.

Og det er det som kommer til å bite disse menneskene i ræva om få år - nemlig det faktum at de aldri har behøvd å ta ansvar for noe.

Not sure if problemet er de som ble ansatt, eller den som ansetter :D

edit: ser Tor hadde vært inne på det allerede..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Umodenhet, kanskje? Man tenker ofte "ungdommen nå til dags", men det tenkte jo generasjonen før dere om dere igjen. Tror ikke det er spesielt mye verre nå enn det var med ungdom tidligere, men man har jo lett for å glemme med åra.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Får komme med litt lys i en ellers mørk tråd.

Broren til dama er 19, straks ferdig yrkesfaglærlig (i en bedrift som egentlig hadde gitt opp hele lærlingopplegget etter et par komplett håpløse karakterer), og mer eller mindre bor på jobben. Ikke fordi han må, men fordi han ikke drar fra jobb med noe ugjort eller under den høye standarden han setter for eget arbeid. Han møter alltid til tida eller før, er høflig, veltalt og velstelt, og han er bortimot ute av stand til å si nei om en ber han om hjelp. Han har også god smak når det gjelder øl og vin, god og voksen drikkekultur, og er en kløpper på kjøkkenet.

Så, det er et og annet lysglimt her og der selv om trenden ser ut til å være at det har gått sport i å skulke.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Give the people you work with or deal with or have relationships with the respect to show up at the time you said you were going to. And by that I mean, every day, always and forever. Always be on time. It is a simple demonstration of discipline, good work habits, and most importantly respect for other people. As an employee, it was a hugely important expression of respect, and as an employer, I quickly came to understand that there are two types of people in this world: There are the type of people who are going to live up to what they said they were going to do yesterday, and then there are people who are full of shit. And that’s all you really need to know. If you can’t be bothered to show up, why should anybody show up? It’s just the end of the fucking world.

- Anthony Bourdain

Kokkejævler (Kitchen Confidential: Adventures in the Culinary Underbelly) :roflmao:

En avsporing, men den anbefales til alle som ikke har lest den!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest ref

Tor er så på sporet her! Det handler om ledelse og motivasjon, selvfølgelig kan man finne noen råtne epler men det gjelder ALLE aldersgrupper.

På min arbeidsplass tar vi inn hver høst mellom 10 og 15 lærlinger som er 18-20 år. ( og de fleste ansatte i firmaet er 20-28 totalt 170 stk)Det hender at vi må luke ut et par av dem, ikke fordi de ikke holder avtaler men fordi de faglig sett ikke passet i jobben. Arbeidsplassen er av den typen hvor man MÅ være klar til avtalt tid. Ved å gjøre alle bevisst på å komme tidsnok gjør mye av seg selv, i excel-timelisten står det % antall ganger av antall jobbdager man har kommet forsent samt antall minutter man var for sent per gang og totalt. Vanlig praksis er da å jobbe inn igjen disse minuttene. Får man over 15% får man skriftlige advarsler og da tar avdelingsleder gjerne et møte med den ansatte og gjør det helt klart hva som må bedres og eventuelle konsekvenser samt en plan for å bli bedre. I nesten alle tilfeller forbedrer de ansatte seg veldig.

Kanskje må Velvet og andre i samme situasjon ta en skikkelig egenvurdering før man generaliserer, uten at jeg vet mer enn du skrev, kan jo være mer i bildet der så ikke ta deg nær av det jeg skriver. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg er så jevelig lei av « Alt var bedre i gamledager». Jeg er 18 år, altså en av disse yngre bortskjemte dritingene uten respekt for de eldre som ikke hadde mobil og kanskje måtte gå lengre til bussen osv. Sannheten er at jeg jobber liv og gnisten ut av meg. Jeg opplever tidsklemme konstant. Når jeg sier at jeg ikke rekker å bli med ut, så er det fordi jeg rett og slett ikke klarer å tvinge meg ut av huset etter en uke med skole, trening, venner og forventninger. Det er flere ganger jeg legger meg med en kvalme fordi jeg er så utholdelig sliten og vemmelse fordi jeg ikke strakk til. Dette er veldig vanlig for «dagens ungdom», da er det fint at vi i tillegg får høre av medier og av eldre i familien at vi ikke gjør nokk siden vi har det så jeverlig enkelt.

Ungdommen for flere generasjoner siden hadde det antagelig like tøft, med andre problemer. Jeg skjønner at de kan se på «dagens ungdom», og mene dem er late. Det er mulig fordi dem bare ser hva vi har, som dem ikke hadde. La meg spørre, betyr det at det var mye bedre før? De eldre klager konstant over hvor hardt ditt og datt var, og til slutt konkluderer med at «alt var mye bedre før», da begynner jeg å lure på hva som er det ultimate?

Helt til slutt, på dette forumet så er aldersgruppen ca. 20-30 dominerende. Det begynner å bli litt latterlig når denne aldersgruppen skal begynne å klage over aldersgruppen som er noen få x antall år yngre. Ta dere sammen! Samfunnet forandrer seg hele tiden, og har forandret seg ekstremt raskt de siste årene. Det har gjort at de yngre ikke har forandret seg parallelt med samfunnet. Pliz, ikke sleng ut « det var bedre før». Det er ekstremt provoserende, spesielt når det kommer fra en ung 30 åring som ikke opplevelevde noe i nærheten med min bestemor som opplevde krigen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jeg er så jevelig lei av « Alt var bedre i gamledager». Jeg er 18 år, altså en av disse yngre bortskjemte dritingene uten respekt for de eldre som ikke hadde mobil og kanskje måtte gå lengre til bussen osv. Sannheten er at jeg jobber liv og gnisten ut av meg. Jeg opplever tidsklemme konstant. Når jeg sier at jeg ikke rekker å bli med ut, så er det fordi jeg rett og slett ikke klarer å tvinge meg ut av huset etter en uke med skole, trening, venner og forventninger. Det er flere ganger jeg legger meg med en kvalme fordi jeg er så utholdelig sliten og vemmelse fordi jeg ikke strakk til. Dette er veldig vanlig for «dagens ungdom», da er det fint at vi i tillegg får høre av medier og av eldre i familien at vi ikke gjør nokk siden vi har det så jeverlig enkelt.

Ungdommen for flere generasjoner siden hadde det antagelig like tøft, med andre problemer. Jeg skjønner at de kan se på «dagens ungdom», og mene dem er late. Det er mulig fordi dem bare ser hva vi har, som dem ikke hadde. La meg spørre, betyr det at det var mye bedre før? De eldre klager konstant over hvor hardt ditt og datt var, og til slutt konkluderer med at «alt var mye bedre før», da begynner jeg å lure på hva som er det ultimate?

Helt til slutt, på dette forumet så er aldersgruppen ca. 20-30 dominerende. Det begynner å bli litt latterlig når denne aldersgruppen skal begynne å klage over aldersgruppen som er noen få x antall år yngre. Ta dere sammen! Samfunnet forandrer seg hele tiden, og har forandret seg ekstremt raskt de siste årene. Det har gjort at de yngre ikke har forandret seg parallelt med samfunnet. Pliz, ikke sleng ut « det var bedre før». Det er ekstremt provoserende, spesielt når det kommer fra en ung 30 åring som ikke opplevelevde noe i nærheten med min bestemor som opplevde krigen.

Får starte med å minne om at jeg er han som kom med lysglimtet litt lengre opp i tråden. Jeg sier på ingen måte at noen aldersgruppe er håpløs, selv om Beliebersa drar håpet til akkurat de rundt din alder ned ganske kraftig. :p

Med det sagt... Jeg er 28, snart 29, så jeg er ikke sååå håpløst mye eldre enn deg. Du sier du er så sliten at du ikke orker å forlate huset etter ei uke med skole, trening, venner og forventninger? Beklager å måtte si det, men skole er faenmeg ikke slitsomt med mindre du selv har vagt en helt hinsides umenneskelig studiebelastning! Alle andre går på skole, alle andre har gått på skole, noen få har falt utenfor men de fleste har klart seg gjennom. Når jeg ser tilbake på skolegangen min husker jeg godt at jeg syntes det var bedritne greier, men i forhold til å ha familie, jobb, og.. du vet, reelt ansvar for annet enn å tørke seg i ræva selv..? Skolen er på ingen måte så tung at den rettferdiggjør den enorme flommen av sutring som er på moten om dagen. Spesielt ikke i Norge, med bortimot den Vestlige verdens slappeste utdanningssystem og svært dårlige resultater sett med internasjonale øyne.

Du blir sliten av forventninger og venner? Nå har jeg lært at man ikke skal fortelle andre at det de føler er feil, fordi følelser er subjektive greier, men likevel.. Du er klar over at andres forventninger og meninger ikke har noen større makt over deg enn du lar dem ha, ikke sant? Det er en viktig lærepenge de fleste får med seg mot slutten av ungdomsåra, som gjør livet åh-så-mye lettere. :)

Edit: Apropo besteforeldre..

Min bestefars far ble rammet av polio og ble sittende i rullestol livet ut. Med mange søsken og dårlige kår selv før sykdommen hadde ikke bestefar (da 14 år gammel) noe annet valg enn å gå ut i jobb. 12-timers arbeidsdag på skauen med øks, slegge og kile, gjerne en times gåtur til og fra om hugsfeltet var et stukke unna, og 6 arbeidsdager i uka. Det høres ut som en dårlig KLM-sketch, men det var faktisk realiteten. Jobb som en slave uten sykepenger eller gyldig fravær for noen grunn, eller se familien din og deg selv sulte ihjel.

Han klaget ikke en gang som bestemor kunne høre på de 70 åra de kjente hverandre. Ikke én gang. Du kan si det er irrelevant fordi du har fått iPhone og 700 facebook-venner og Instagram-followers, men du må som et oppegående, rasjonelt menneske se at det høres helt ufattelig naivt og navlebeskuende ut.

Den eneste belastninga du har i livet er den du selv velger på veien til å bli det du vil bli.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Får starte med å minne om at jeg er han som kom med lysglimtet litt lengre opp i tråden. Jeg sier på ingen måte at noen aldersgruppe er håpløs, selv om Beliebersa drar håpet til akkurat de rundt din alder ned ganske kraftig. :p

Med det sagt... Jeg er 28, snart 29, så jeg er ikke sååå håpløst mye eldre enn deg. Du sier du er så sliten at du ikke orker å forlate huset etter ei uke med skole, trening, venner og forventninger? Beklager å måtte si det, men skole er faenmeg ikke slitsomt med mindre du selv har vagt en helt hinsides umenneskelig studiebelastning! Alle andre går på skole, alle andre har gått på skole, noen få har falt utenfor men de fleste har klart seg gjennom. Når jeg ser tilbake på skolegangen min husker jeg godt at jeg syntes det var bedritne greier, men i forhold til å ha familie, jobb, og.. du vet, reelt ansvar for annet enn å tørke seg i ræva selv..? Skolen er på ingen måte så tung at den rettferdiggjør den enorme flommen av sutring som er på moten om dagen. Spesielt ikke i Norge, med bortimot den Vestlige verdens slappeste utdanningssystem og svært dårlige resultater sett med internasjonale øyne.

Du blir sliten av forventninger og venner? Nå har jeg lært at man ikke skal fortelle andre at det de føler er feil, fordi følelser er subjektive greier, men likevel.. Du er klar over at andres forventninger og meninger ikke har noen større makt over deg enn du lar dem ha, ikke sant? Det er en viktig lærepenge de fleste får med seg mot slutten av ungdomsåra, som gjør livet åh-så-mye lettere. :)

Edit: Apropo besteforeldre..

Min bestefars far ble rammet av polio og ble sittende i rullestol livet ut. Med mange søsken og dårlige kår selv før sykdommen hadde ikke bestefar (da 14 år gammel) noe annet valg enn å gå ut i jobb. 12-timers arbeidsdag på skauen med øks, slegge og kile, gjerne en times gåtur til og fra om hugsfeltet var et stukke unna, og 6 arbeidsdager i uka. Det høres ut som en dårlig KLM-sketch, men det var faktisk realiteten. Jobb som en slave uten sykepenger eller gyldig fravær for noen grunn, eller se familien din og deg selv sulte ihjel.

Han klaget ikke en gang som bestemor kunne høre på de 70 åra de kjente hverandre. Ikke én gang. Du kan si det er irrelevant fordi du har fått iPhone og 700 facebook-venner og Instagram-followers, men du må som et oppegående, rasjonelt menneske se at det høres helt ufattelig naivt og navlebeskuende ut.

Den eneste belastninga du har i livet er den du selv velger på veien til å bli det du vil bli.

Jeg likte det du skrev helt til slutt "Den eneste belastningen du har i livet er den du selv velger på veien å bli".

Jeg er helt enig i mye du skriver. Vi er heldige i Norge som kan velger hva man vil ha ut av situasjonen og livet osv. Norge ett sikkerhetsnett som hjelper alle som faller utenfor. Det vil si at det er ingen som faller i kategorien ekstrem fattig, og man får støtte til å komme opp på beina igjen.

Det jeg mener med innlegget ovenfor er at jeg er lei av at man skal si det var " bedre før", for i mange sammenhenger så var ikke det tilfellet. Det du kaller klaging og syting, som du sier har blitt populært, det er noe tror jeg tror har blitt mindre tabu. Jeg tror ikke følelsene som dukker opp i media er nye. Nå finnes det noe som kalles psykisk helse, det var noe som ikke var så klart tidligere.

Et refleksjons spørsmål: Hvorfor er gutter i 30 års alderen den gruppen med flest selvmord? Når man ser på statistikken ser man at det er godtutdannede menn, som lever tilsynelatende gode liv. http://www.aftenposten.no/amagasinet/Jeg-tror-han-ble-rammet-av-en-bunnlos_-svart-tomhet-7525788.html

Når vi snakker om jobb og arbeid. Jeg skal ikke forsvare min situasjon på noen måte. Jeg er på skoen i 8 timer, og kommer hjem til lekser, turbulent hjem, trening og venner. Om det er problematisk velger jeg selv! Jeg er fremdeles 18 år og er mottagelig for alle slags innspill. Når jeg gjør det beste ut av situasjon, men stadig for høre at jeg ikke når til så blir man litt frustrert. Apropos det at vi har det så mye bedre, det er vanskelig for oss å føle oss mye bedre ved å tenke på mange andre har det verre. et rikt menneske vi bare bli rikere. Det er sånn menneskene er. Et fattig barn i Afrika trenger ikke nødvendigvis føle seg mye verre enn oss. Det er likevel viktig å ha perspektiv slik at man ikke begynner å sutre over unødvendige ting!

Vil bare legge til dette diktet, fordi alle burde lese dette vakre diktet!

To barn i verden

Det ene har latter, lykke og liv

Det andre har tårer, hat og krig

To barn er glade

Det ene fordi matteprøven gikk lett

Det andre fordi det ble mett

To barn løper

Den ene fordi skolen er slutt

Det andre for ikke å bli skutt

To barn gråter

Det ene fordi et skrubbsår blør

Det andre fordi foreldrene dør

To barn i verden

Den ene er ti

Den andre ble bare ni

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Problemet er ikke bare dem under 25, men dem som ikke er meg. Med unntak av meg er det ingen som jobber tilfredsstilende hardt her i verden. Jeg nekter å ta ferie og sniker meg av gårde for å jobbe alene på lørdager. Dessuten benytter jeg anledningen til å jobbe 12 timersdager dersom sjefen går hjem kl.16 og ikke ser at jeg blir igjen til 20.

Og det er et absolutt minstekrav. Egentlig burde man jobbe døgnet rundt og for en bolle ris, men norsk sosialdemokrati og NAV-vibber har gjort meg svak.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
«Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus, har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker, prater når de egentlig burde arbeide, motsier foreldrene sine og tyranniserer sine lærere»

Sokrates ca. 400 f. Kr.

http://quoteinvestigator.com/2010/05/01/misbehaving-children-in-ancient-times/

Litt gledesdreper, beklager:blush: Skulle ønske det faktisk var et sitat fra Sokrates da, for det ville vært så perfekt. Er vel en grunn til at det har blitt sitert et utall ganger ;)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Som 20-åring er jeg vel midt i denne aldersgruppen, og jeg skal innrømme at det KAN hende av og til at jeg avlyser avtaler med litt vage grunner. Vanligvis er jeg ekstremt påpasselig med å møte helst 10 min før alle avtaler, men i blant rekker faktisk ikke psyken til. Jeg er en av de mange ungdommene som knakk under forventingene (for med alle ressursene vi har i dag er det vel å forvente at vi skal vokse opp perfekte alle sammen, right?) og sitter igjen med store psykiske vanskeligheter. Jeg, som 43% av dagens ungsom, klarte ikke å fullføre vgs på 3 år, og når jeg avlyser en avtale av vage grunner er det fordi jeg blir angrepet av et angstannfall fra helvete og rett og slett ikke klarer å kome meg ut av døra. Det kan skje 5 min før avtalen, eller tre timer før.

Jeg mener ikke å si at det ikke var vanskelig før heller, men at det er lett å vokse opp i dag er det hvertfall ikke. (bracing myself for attack)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Som 20-åring er jeg vel midt i denne aldersgruppen, og jeg skal innrømme at det KAN hende av og til at jeg avlyser avtaler med litt vage grunner. Vanligvis er jeg ekstremt påpasselig med å møte helst 10 min før alle avtaler, men i blant rekker faktisk ikke psyken til. Jeg er en av de mange ungdommene som knakk under forventingene (for med alle ressursene vi har i dag er det vel å forvente at vi skal vokse opp perfekte alle sammen, right?) og sitter igjen med store psykiske vanskeligheter. Jeg, som 43% av dagens ungsom, klarte ikke å fullføre vgs på 3 år, og når jeg avlyser en avtale av vage grunner er det fordi jeg blir angrepet av et angstannfall fra helvete og rett og slett ikke klarer å kome meg ut av døra. Det kan skje 5 min før avtalen, eller tre timer før.

Jeg mener ikke å si at det ikke var vanskelig før heller, men at det er lett å vokse opp i dag er det hvertfall ikke. (bracing myself for attack)

Trist at du sliter med angst. Dersom det faktisk er et så stort problem som du beskriver vil jeg oppfordre deg til å søke hjelp. Kan ikke se for meg at det er noe som forsvinner av seg selv, og det finnes mennesker hvis hele jobb og ekspertise er å hjelpe mennesker med psykiske vansker. :)

Ikke noe angrep, eneste jeg reagerer på er at du formulerer deg som at dine problemer er representativt for hvorfor 43% av dagens ungdom ikke kommer gjennom videregående skole på 3 år. Problemet er nok heller at tenåringer er ubesluttsomme, våsete surrehuer uten mål og mening, som blir skremt av tanken på at valgene de gjør nå legger føringer for hele resten av livet.

Det var "enklere" før, til dels fordi det ikke var noen (innbilt) skam å velge yrkesfaglig. Selv da jeg gikk på VGS for 12 år siden var det relativt skjeldent jeg hørte mas om høyere utdanning, og det lille jeg hørte var en og annen "Hva med dataingeniør da? Det kunne vel vært noe for deg?" Nå tror tydeligvis mange unge at de må klare 3 år i videregående skole på den kjedeligste linja i verden med toppkarakterer, for å komme inn på et 5-årig studium for å bli.. et eller annet. Hvor mange 16-åringer evner å se 8-10 år frem i tiden? Ikke rart en blir småskremt av å tro man i en alder av 16 må gjøre et valg det tar 6-8 år å gjennomføre, der det å feile halvveis betyr at du har "kasta bort" flere år av livet ditt, og som bestemmer hva du skal drive med resten av livet.

Selvsagt er det ikke sånn. Igjen, som jeg nevnte tidligere: Man har ikke som Norsk (frisk) tenåring noen større belastning enn den man velger å påføre seg selv. Ta et yrkesfaglig løp som virker interessant, gå i lære, få rutiner og lær hva det vil si å ha en jobb, kolleger og ansvar. Vil du etterutdanne deg har du all verdens mulighet til det i løpet av de 60-70 åra du har igjen av livet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg blir litt provosert jeg, av "de unge" nå som forklarer alt med at jammen det er så mye hardere nå. wtf!? Som om vi ikke har blitt stilt krav til vi også? Eller som om vi ikke stilte krav til oss selv? Jeg er ikke så jævla gammel selv heller med mine 33 år, og jeg reagerer på all sutringa jeg får når jeg stiller krav til mine yngre medarbeidere. Jeg stiller da virkelig ikke andre krav enn de som ble stilt til meg da jeg gikk på skolen eller hadde min første jobb, men jeg forventer at når man tar en jobb og har retningslinjer og arbeidsinstrukser å forholde seg til så klarer man å følge dem.

Hva er det som "plutselig" har skjedd siden det nå visstnok er så inmari mye verre å være ungdom enn la oss si for 10-15 år siden? Jeg skal love at mine foreldre, lærere og arbeidsgivere da jeg var tenåring stilte krav, og ga kjeft og sparket meg bak hvis jeg ikke gjorde det som ble forventa av meg. "Flink pike"-syndromet er vel heller ikke noe nytt i dag?

Hva med å bare ta til seg kritikken når den er berettiget, og gjøre noe med det? Da håper jeg folk skjønner at angst og psykiske lidelser er unntatt, men jeg blir så ubeskrivelig provosert når jeg får bullshitunnskyldninger for ikke godt nok utført arbeid. Personlig mener jeg ikke at dårlig utført arbeid og direkte latskap tilhører noen bestemt aldersgrense, men andelen bullshitunnskyldninger og uberettiget sutring over kritikk føler jeg er langt større hos aldersgruppen som er 5-10 år yngre enn meg enn min egen aldersgruppe.

(irritabel i dag ja ... :p)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her