Hva feiler det dagens "unge"?

[Keegil]

"Flink pike"-syndromet er vel heller ikke noe nytt i dag?

Helt enig, og det blir jo bare mer utvannet og misbrukt for hver dag som går, noe som bagatelliserer hvor belastende og ødeleggende det er for de som faktisk lever med det. Plutselig har man "flink pike"-syndromet fordi man føler man må jobbe for å få ålreite karakterer, ha en deltidsjobb for å få inn litt ekstra penger, trene noen ganger i uken og være sammen med vennene sine iblant. Det er ikke "flink pike"-syndromet, det er "helt vanlig pike"-syndromet.

[Raptorial]

... Jeg er visstnok nå helt vanlig pike

[Lagertha]

Jeg har nettopp sagt opp en jobb pga en sjef som er nettopp slik og som faller inn under den alderen.

Kunne våkne opp til sms på morgenen sendt midt på natta med forespørsel om jeg kunne åpne butikken fordi hun ikke fikk sove..... Møter som ble satt opp med 2 dagers varsel og avlyst like kjapt. Arbeidsplaner som kom dagen før arbeidsperioden skulle begynne eller 3-5 dager etter perioden hadde begynt........ ( 86 modell selv ;p )

[HenrikWL]

Hva med å bare ta til seg kritikken når den er berettiget, og gjøre noe med det? Da håper jeg folk skjønner at angst og psykiske lidelser er unntatt, men jeg blir så ubeskrivelig provosert når jeg får bullshitunnskyldninger for ikke godt nok utført arbeid.

Brannfakkel: dersom det nå faktisk er slik at andelen ungdom som i dag sliter psykisk er økende, og at det er disse psykiske plagene og ikke latskap og dumhet som er årsaken til at "ungdommen i dag er helt forkastelig" - er ikke det et sykdomstegn for samfunnet som kan være verdt å ta alvorlig?

At hverdagen i dag er fysisk mindre krevende enn hva den var for 100 år siden er det vel ingen som kan betvile, men vet vi at den ikke er mentalt mer krevende? "Man har ikke mer press enn man pålegger seg selv" stemmer jo selvsagt hvis man tar på seg banalbrillene, men så var jo ingen mann en øy og ingen lever i et vakuum - vi er jo alle utsatt for påvirkning i fra de rundt oss samme hvor mye vi tramper i bakken og kaller oss for selvstendige og individualistiske.

"Ta deg sammen, klipp håret og få deg en jobb" er latmannsløsningen; det er selvsagt noe som ville løst problemet, men den tar på ingen måte inn over seg problemets årsak og natur.

[Tronaldo]

Helt klart, HenrikWL. Denne er relevant: VG - Det tause opprøret.

Et utklipp:

Et skjult ungdomsopprør er i gang i Norge. Dessverre er det ikke de voksne som angripes.

Mens ungdom tidligere gjorde opprør mot samfunnet og foreldrene, går mange unge i dag løs på seg selv. Ikke på autoritetene som omgir dem.

Raseriet har en plass i et hvert ungdomsopprør. Men dagens unge sprenger ikke postkasser, henger ikke på hjørnet, lager ikke bøll. I stedet rapporteres det om stadig flere unge som sulter seg syke, skader seg selv - eller dropper ut av skolen. Dagens ungdomsopprør er en taus protest, uten talspersoner, uten sentral ledelse. Alt er redusert til individet. Her er alle hver for seg. Her ligger tragedien.

Og så kanskje det viktigste:

Foreldre og medier har fortalt barna at alt er mulig. Alle kan få til det de selv vil. Det er et vanskelig budskap for dem som ikke får det til, eller som ikke vet hva de skal velge. Det vi indirekte forteller de unge, er at de selv bærer ansvaret dersom de ikke lykkes.

[PlastBox]

Helt klart, HenrikWL. Denne er relevant: VG - Det tause opprøret.

Et utklipp:

Og så kanskje det viktigste:

Det er vel ikke noe galt i å fortelle barn at de kan få til hva de vil, bare de jobber for det? Problemet er vel heller at man lærer unger at de kan få hva de vil. Ingen går på veggen fordi de har blitt oppdratt til å tenke "Man er sin egen lykkes smed". Alle går på veggen når mamma fortsatt mater og bytter bleier når de fyller 22.

[Chrsyre]

Begynte å lure på om denne tråden var tull. Særlig når jeg leste innlegg om folk som har sluttet å ansette folk under 25 fordi de er udugelige. Jeg er selv 18 år, og det er godt å få bekreftet hvorfor jeg ikke får meg jobb. Med alderen min på søknaden er jeg tydeligvis lagt nederst på prioriteringsbunken til arbeidsgiverene?

Dette er noe som gjør meg voldsomt frustrert. Siden jeg var 15 år har jeg ukentlig sendt ut og levert søknader, men er fremdeles arbeidsledig. Og jeg er hun som gråter når jeg forsover meg til skolen eller kommer 5 minutter for sent til tannlegen. Jeg tar buss, og kommer heller en time for tidlig til det jeg skal, enn fem minutter for sent hvis det ikke går busser som passer med tidspunktet jeg skal møte.

Syns det er synd å se på holdningene deres. De fleste er sikkert klar over at man ikke skal dra alle over samme kam, men jeg føler likevel det blir gjort. Liker ikke å bli satt i bås.

[Chrsyre]

Selvsagt er det ikke sånn. Igjen, som jeg nevnte tidligere: Man har ikke som Norsk (frisk) tenåring noen større belastning enn den man velger å påføre seg selv.

De fleste psykisk syke har jo vært norske, friske tenåringer. Er godt kjent med psykisk sykdom, ettersom jeg har vært involvert selv. Ble kjent med mange gjennom innleggelse. Ekstremt mange som er bedre i dag, men fremdeles sliter med angst. De har jobb, men makter ikke alltid å komme på jobb. De føler seg samtidig mislykket fordi de er redd for å skuffe sjefen og ikke stille til forventningene av dem som "friske". Jeg har ikke angst, og syns også det er vanskelig å forstå at det kan være SÅ vanskelig å sette seg på bussen til jobb eller være ute med venner, men slik er det, for flere enn man skulle trodd.

Jeg var frisk da jeg begynte på videregående, gjorde mitt ytterste for å få gode venner, stå til egne og læreres forventninger på karakterer, gjøre det godt og møte opp til alle fotballtreninger og kamper. Innen november det skoleåret hadde jeg gått på veggen og måtte legges inn. Det var ikke noe jeg ønsket eller brukte som unnskyldning for å slippe unna arbeid. Jeg gikk på skolen hver dag, helt til den dagen mamma hentet meg på skolen og kjørte meg til sykehuset. For noen er fallhøyden mye mindre enn for andre.

Edit: Kan med fordel nevne at jeg er helt frisk i dag, og har gjennom et par år med behandling lært meg å stille oppnåelige krav til meg selv. Tror det er mange som ikke får hjelp med dette i dag, som kunne trengt det. Desverre er det vanskelig å ta tak i problemet og få tak i hjelp på egenhånd. Mange som sitter alene med problemene sine.

[vildee]

Tror ikke dette er den generelle holdningen blant kvinnz på min alder/tidlig 20-åra. Du har nok møtt de rævva folka. Men en ting jeg mener du kanskje gjør feil er at du godtar det ved fortsette å endre avtaler, vente osv. Hvis du er tilgjengelig hele tiden og hun kan alltid avlyse i siste liten, så kommer hun ikke til å ha respekt for deg og din tid. Hun vet hun er nummer 1 på prioriteringslista di, men at hun kan ha deg bak familie, jobb , venner osv. Du trenger ikke være sur eller bli sint, og det kan hende hun har mye å gjøre MEN vær obs på hva hun prioriterer. Hvis alt og alle er før deg på lista, bør du tenke på det er noe du gidder å godta.

[To_the_top]

Jeg blir litt provosert jeg, av "de unge" nå som forklarer alt med at jammen det er så mye hardere nå. wtf!? Som om vi ikke har blitt stilt krav til vi også? Eller som om vi ikke stilte krav til oss selv? Jeg er ikke så jævla gammel selv heller med mine 33 år, og jeg reagerer på all sutringa jeg får når jeg stiller krav til mine yngre medarbeidere. Jeg stiller da virkelig ikke andre krav enn de som ble stilt til meg da jeg gikk på skolen eller hadde min første jobb, men jeg forventer at når man tar en jobb og har retningslinjer og arbeidsinstrukser å forholde seg til så klarer man å følge dem.

Hva er det som "plutselig" har skjedd siden det nå visstnok er så inmari mye verre å være ungdom enn la oss si for 10-15 år siden? Jeg skal love at mine foreldre, lærere og arbeidsgivere da jeg var tenåring stilte krav, og ga kjeft og sparket meg bak hvis jeg ikke gjorde det som ble forventa av meg. "Flink pike"-syndromet er vel heller ikke noe nytt i dag?

Hva med å bare ta til seg kritikken når den er berettiget, og gjøre noe med det? Da håper jeg folk skjønner at angst og psykiske lidelser er unntatt, men jeg blir så ubeskrivelig provosert når jeg får bullshitunnskyldninger for ikke godt nok utført arbeid. Personlig mener jeg ikke at dårlig utført arbeid og direkte latskap tilhører noen bestemt aldersgrense, men andelen bullshitunnskyldninger og uberettiget sutring over kritikk føler jeg er langt større hos aldersgruppen som er 5-10 år yngre enn meg enn min egen aldersgruppe.

(irritabel i dag ja ... )

Følger vi statistikken så er det menn i alderen 30 år som utfører flest selvmord. Det kan være tilsynelatende oppegående menn. De føler at de ikke har levd opp til de forventningene de har lagd seg. Et spørsmål, hvorfor øker antall selvmord om man opplevde det samme for 50 år siden? http://www.aftenposten.no/amagasinet/Jeg-tror-han-ble-rammet-av-en-bunnlos_-svart-tomhet-7525788.html

Altså poenget mitt, det er at det ikke bare er yngre mennesker som opplever et press i hverdagen. De opplever bare annen form for press enn de eldre. Jo eldre du er jo mer ansvar får du. Når du er voksen og skal betale regninger, jobbe, forsørge familien og skal være med venner, så hadde det vært rart om de ikke ikke opplevde noen form for press.

Jeg tror yngre derimot er mer sårbare. De vet ikke helt hva de vil, eller kanskje hvem dem er. De er på det stadie hvor dem skal utvikle seg selv. Det kan være vanskelig å finne ut hva du skal drive som er avgjørende resten av livet , spesielt når man ikke vet hvem man er, eller står for.

Det er ikke sikkert at det er mer press enn for 50 år siden. Tiden forandrer seg, også ffokusert I dag så ha psykisk helse fått en større plass, og samfunnet blir mer åpent for det. Så det betyr ikke at det var mindre før, men bare mer usynlig.

Alle opplever press, men i forskjellig forstand. Ved å studere statistiker så kan det være lett å tolk at presset har blitt større. Det kan stemme hvis vi går utifra at media har skylden. Det oppleves forskjellig fra person til person. En person som takler press vil antagelig komme fint ut av det.

[Vrimmel]

Jeg lurer på hvor mye av dette skyldes slappe regler i skolen for fravær. Man starter på videregående skole og får skrive egne fraværsmeldinger. For så å finne ut at man kan skulke omtrent så mye man vil uten konsekvenser. 3-4 år med dette blir fort en vane.

[To_the_top]

Jeg lurer på hvor mye av dette skyldes slappe regler i skolen for fravær. Man starter på videregående skole og får skrive egne fraværsmeldinger. For så å finne ut at man kan skulke omtrent så mye man vil uten konsekvenser. 3-4 år med dette blir fort en vane.

Der tar du feil. ALT fravær telles. Elevene kan skrive noe som kalles logg. De kan notere hvorfor dem var borte, men det er fravær. Det vil si at uansett om du var hos legen, eller lå syk i sengen så kan du få nedsatt, om du er uheldig og får en prosent fravær, eller "ikke grunnlag for karakter". Alt telles! Elevene som ikke fikk timer i begynnelsen av skole året pga. streik, risikere å få nedsatt siden de ikke har flere timer dem kan være syke. De risikerer også for å få "ikke grunnlag for karakter" siden de har mangel på mange timer, og det skal godt til for å ikke ha noen ekstra fraværdager.

Note, hvis du har vært syk og får legemeledig på det, kan du SØKE om å slette 10 dager. Det samme gjelder idrettsfravær. Det vil si om du er mye på treningssamlinger, eller på stevner, så kan du SØKE om å få slette 10 dage.

[dinas]

Der tar du feil. ALT fravær telles. Elevene kan skrive noe som kalles logg. De kan notere hvorfor dem var borte, men det er fravær. Det vil si at uansett om du var hos legen, eller lå syk i sengen så kan du få nedsatt, om du er uheldig og får en prosent fravær, eller "ikke grunnlag for karakter". Alt telles! Elevene som ikke fikk timer i begynnelsen av skole året pga. streik, risikere å få nedsatt siden de ikke har flere timer dem kan være syke. De risikerer også for å få "ikke grunnlag for karakter" siden de har mangel på mange timer, og det skal godt til for å ikke ha noen ekstra fraværdager.

Note, hvis du har vært syk og får legemeledig på det, kan du SØKE om å slette 10 dager. Det samme gjelder idrettsfravær. Det vil si om du er mye på treningssamlinger, eller på stevner, så kan du SØKE om å få slette 10 dage.

Jeg vet ikke helt hvordan skole du går/gikk på, men jeg gikk ut av en videregående skole i våres med helt andre regler. Det var streik når jeg gikk i 1. klasse, påvirker ikke fraværet vårt overhodet. Det du kaller å søke var for oss å levere inn en legemelding fra læreren. Jeg fikk også fjernet nærmere 15 økter med fravær hvor jeg var hos fysio etter kneoperasjon uten problem. Trengte bare å si hvilke av øktene jeg var borte som var fysiotimer. Derfor ikke vanskelig å få fjernet de to øktene hvor jeg skulka for å bli ferdig med andre skoleting. Det var ikke vanskelig overhodet å få fjernet fravær fra vitnemålet så lenge man har legeerklæring på det. Idrettsfravær var litt strengere, der måtte man konkurrere på nasjonalt nivå for å få godkjent fravær, og det syns jeg er helt ok. Jeg er helt enig i at reglene på vgs er veldig sløve, og ser at det kan være grunnen til mange ungdommers latskap etter skoleslutt. Jeg hadde vel 4 lærere som dreit i alt som het fravær, det var vårt problem om vi ikke møtte til timen. Så klart gidder ikke de sløve å møte opp da. En i klassen var på skolen kanskje 30% av tiden siste halvår av 3. klasse. Han må selvfølgelig ta opp fag fordi han fikk så dårlige karakterer, men han fikk fullverdig vitnemål uten problem.

[To_the_top]

Det er forskjellig fra skole til skole for hvordan de velger å følge opp, men reglemagnet er likt for alle. Det kan bety at din skole var/er sløv på oppfølging av fravær. Det ble også tilpasset nye regler 1 Juni, noe som har gjort det strengere for skolen å føre fravær.

http://www.linksidene.no/minskole/oygard/pilot.nsf/ntr/78E820C2972A32FEC125779A002C75DE/$FILE/NYE%20REGLER%20FOR%20F%C3%98RING%20AV%20FRAV%C3%86R%20I%20SKOLEN.pdf

[Chrsyre]

Jeg vet ikke helt hvordan skole du går/gikk på, men jeg gikk ut av en videregående skole i våres med helt andre regler. Det var streik når jeg gikk i 1. klasse, påvirker ikke fraværet vårt overhodet. Det du kaller å søke var for oss å levere inn en legemelding fra læreren. Jeg fikk også fjernet nærmere 15 økter med fravær hvor jeg var hos fysio etter kneoperasjon uten problem. Trengte bare å si hvilke av øktene jeg var borte som var fysiotimer. Derfor ikke vanskelig å få fjernet de to øktene hvor jeg skulka for å bli ferdig med andre skoleting. Det var ikke vanskelig overhodet å få fjernet fravær fra vitnemålet så lenge man har legeerklæring på det. Idrettsfravær var litt strengere, der måtte man konkurrere på nasjonalt nivå for å få godkjent fravær, og det syns jeg er helt ok. Jeg er helt enig i at reglene på vgs er veldig sløve, og ser at det kan være grunnen til mange ungdommers latskap etter skoleslutt. Jeg hadde vel 4 lærere som dreit i alt som het fravær, det var vårt problem om vi ikke møtte til timen. Så klart gidder ikke de sløve å møte opp da. En i klassen var på skolen kanskje 30% av tiden siste halvår av 3. klasse. Han må selvfølgelig ta opp fag fordi han fikk så dårlige karakterer, men han fikk fullverdig vitnemål uten problem.

Da er det jo ikke skolen det er noe galt med, det er lærerene. ALLE skolene skal følge et reglemang som sier at alt fravær skal føres, også (tann)legetimer og sykdomsdager, (disse skal da føres som gyldig fravær, og man kan søke om å få fjernet maks 10 av dagene med legeerklæring).

Jeg går siste året på vgs nå, og på min skole følger lærerne grundig opp med fraværet. Opprop til hver eneste time, og både fravær og forseintkomminger føres. Har man mye vil man få advarsel om nedsatt ordenskarakter, eventuelt manglende vurderingsgrunnlag. Men lærerne vil også ta inn til samtale for å høre litt om hvorfor man har mye fravær og hva læreren kan gjøre for å hjelpe eleven på rett spor. Synd at ikke alle skoler gjør det samme. Skolen er jo ikke bare lærernes arbeidsplass, det er også elevenes.

[PlastBox]

De fleste psykisk syke har jo vært norske, friske tenåringer. Er godt kjent med psykisk sykdom, ettersom jeg har vært involvert selv. Ble kjent med mange gjennom innleggelse. Ekstremt mange som er bedre i dag, men fremdeles sliter med angst. De har jobb, men makter ikke alltid å komme på jobb. De føler seg samtidig mislykket fordi de er redd for å skuffe sjefen og ikke stille til forventningene av dem som "friske". Jeg har ikke angst, og syns også det er vanskelig å forstå at det kan være SÅ vanskelig å sette seg på bussen til jobb eller være ute med venner, men slik er det, for flere enn man skulle trodd.

Jeg var frisk da jeg begynte på videregående, gjorde mitt ytterste for å få gode venner, stå til egne og læreres forventninger på karakterer, gjøre det godt og møte opp til alle fotballtreninger og kamper. Innen november det skoleåret hadde jeg gått på veggen og måtte legges inn. Det var ikke noe jeg ønsket eller brukte som unnskyldning for å slippe unna arbeid. Jeg gikk på skolen hver dag, helt til den dagen mamma hentet meg på skolen og kjørte meg til sykehuset. For noen er fallhøyden mye mindre enn for andre.

Edit: Kan med fordel nevne at jeg er helt frisk i dag, og har gjennom et par år med behandling lært meg å stille oppnåelige krav til meg selv. Tror det er mange som ikke får hjelp med dette i dag, som kunne trengt det. Desverre er det vanskelig å ta tak i problemet og få tak i hjelp på egenhånd. Mange som sitter alene med problemene sine.

Poenget mitt var at det tidligere i tråden ble nevnt at 43% av Norsk undom ikke klarer å fullføre en av verdens slappeste 3-årige utdannelser på 3 år. Om vi som nasjon har gått fra å være verdens fremste sjømenn, krigere og handelsmenn, et folkeslag som med blodslit arbeidet et livsgrunnlag ut av forblåste fjell og steinete jordflekker, til å bryte sammen fordi vi må møte opp 4-5 timer hver dag for å prate med venner, høre på en lærer forelese, og levere et par-tre A4-siders oppgaver i ny og né..

Nei, skolen er ikke slitsom. Du ble etter all sannsynelighet syk av "..stå til egne forventninger.." da alt det andre du nevner er så minstemål å få til at hele resten av verden og alle generasjoner før oss klarer og har klart det bedre enn oss med mindre midler.

Jeg tror en stor del av det folk sliter med om dagen er foreldre som stammer fra generasjonen før det eksisterte noe mer teknisk avansert enn TV med fjernkontroll, mens de selv har vokst opp i et helt annet miljø. Ikke et på noen måte vanskeligere miljø, nødvendigvis, men det kan kanskje være problematisk at foreldrene har null forutsettning for eller evne til å gi dem verktøyene de trenger for å navigere en verden som har endra seg så raskt.

Det tror jeg er sprekken der "flink pike"/"flink gutt"-syndromet slår rot, og det er hele veien poenget mitt her. Før styret alle litt ekstra med vasking og rydding før de skulle få besøk fordi de ville ha huset sitt like presentabelt som alle andre sine hus var når en selv var på besøk. Alle visste at alle andre drev med stressrydding og at ingen holdt den standarden i det daglige, men alle følte seg likevel "forpliktet" til å følge standardene.

Overfør den halvtimen med støvkluten til dagens ungdom, som omgies av perfeksjon i media og i rosablogger. Alle er i stand til å fatte at man ikke egentlig bør holde seg til den fullstendig urealistiske standarden som males i diverse blogger ol. men svært mange føler seg like fullt presset til å presentere det samme ytre.

..og det er der det ligger. "Føler seg.." Man MÅ ikke. Svært lite i Norge anno 2014 er obligatorisk, og ingenting av det er nevneverdig slitsomt. Folk må fatte at det finnes viktigere ting enn hvor godt man pleier hærskaren av venner man har, eller hvor fin den lyserosa frostingen på de sukkerfrie cupcakes'a ble.

[Chrsyre]

Poenget mitt var at det tidligere i tråden ble nevnt at 43% av Norsk undom ikke klarer å fullføre en av verdens slappeste 3-årige utdannelser på 3 år. Om vi som nasjon har gått fra å være verdens fremste sjømenn, krigere og handelsmenn, et folkeslag som med blodslit arbeidet et livsgrunnlag ut av forblåste fjell og steinete jordflekker, til å bryte sammen fordi vi må møte opp 4-5 timer hver dag for å prate med venner, høre på en lærer forelese, og levere et par-tre A4-siders oppgaver i ny og né..

Nei, skolen er ikke slitsom. Du ble etter all sannsynelighet syk av "..stå til egne forventninger.." da alt det andre du nevner er så minstemål å få til at hele resten av verden og alle generasjoner før oss klarer og har klart det bedre enn oss med mindre midler.

Jeg tror en stor del av det folk sliter med om dagen er foreldre som stammer fra generasjonen før det eksisterte noe mer teknisk avansert enn TV med fjernkontroll, mens de selv har vokst opp i et helt annet miljø. Ikke et på noen måte vanskeligere miljø, nødvendigvis, men det kan kanskje være problematisk at foreldrene har null forutsettning for eller evne til å gi dem verktøyene de trenger for å navigere en verden som har endra seg så raskt.

Det tror jeg er sprekken der "flink pike"/"flink gutt"-syndromet slår rot, og det er hele veien poenget mitt her. Før styret alle litt ekstra med vasking og rydding før de skulle få besøk fordi de ville ha huset sitt like presentabelt som alle andre sine hus var når en selv var på besøk. Alle visste at alle andre drev med stressrydding og at ingen holdt den standarden i det daglige, men alle følte seg likevel "forpliktet" til å følge standardene.

Overfør den halvtimen med støvkluten til dagens ungdom, som omgies av perfeksjon i media og i rosablogger. Alle er i stand til å fatte at man ikke egentlig bør holde seg til den fullstendig urealistiske standarden som males i diverse blogger ol. men svært mange føler seg like fullt presset til å presentere det samme ytre.

..og det er der det ligger. "Føler seg.." Man MÅ ikke. Svært lite i Norge anno 2014 er obligatorisk, og ingenting av det er nevneverdig slitsomt. Folk må fatte at det finnes viktigere ting enn hvor godt man pleier hærskaren av venner man har, eller hvor fin den lyserosa frostingen på de sukkerfrie cupcakes'a ble.

Jeg sa ikke at jeg ble syk av å gå på skolen. Det var flere titalls faktorer som spilte inn, og mitt poeng (det var kanskje lite tydelig, beklager det) var at jeg ikke syntes skolen i seg selv var slitsom. Skolen var en av de få tingene jeg mestret, og jeg hentet meg inn igjen og fullførte året uten å måtte ta opp igjen fag eller gå året på nytt.

Men dagens ungdom har, tro det eller ei, mer å hanske med enn de 5-6 timene de er på skolen og de testene de har i naturfag og matte et par ganger i året og eksamen i juni. Jeg vet lite om ting var bedre før, eller om presset var det samme men at man "bare kom seg gjennom det". Ungdata gjør undersøkelser fra år til år, og resultatene fra i år viser fakta: stress og psykisk sykdom har økt blant dagens unge jenter. http://ungdata.no/id/27968.0 Vi ser at det har økt mye, bare i perioden 2010-2014.

Ja, jeg er enig med deg. Kanskje man bør ta seg sammen, slutte å hige etter aksept fra andre, eller å oppnå det samme som "blogger-idealene" og de andre faktorene som spiller inn. Desverre er det ikke så enkelt å "snu gamle vaner", særlig ikke når vanen angår halve norges befolkning.

Det jeg syns er positivt er at mediene begynner å ta opp temaet oftere, og flere unge åpner seg. Forhåpentligvis vil flere få nytte av å vite at de ikke er alene, tørre å snakke med noen (foreldre, lærere, rådgivere) og slappe mer av. Skolen er ikke et spørsmål om død og liv, og man må ikke være best i alt, alltid. At hele 43% dropper ut er ikke fakta man skal kimse av, latterliggjøre eller legge skam på, for det ligger som regel mer bak enn latskap og slapphet.

[Tor]

Sitatet "alt var så mye bedre før i tiden burde" havne under tråden "det dummeste du har hørt", og uten å kimse av trådstarters førsteinnlegg kan man med stort hell erstatte "ungdommen" med "foreldre" eller "eldre" uten måtte endre noen argumenter i denne tråden.

Plastbox var inne på en av flere viktige momenter, innovasjon og utvikling sammen med foreldre som ikke henger med eller nekter å henge med - i det samfunnet vi lever i dag funker ikke nødvendigvis de samme taktikkene som fungerte da "sett inn alder" vokste opp. Jeg kunne ha rablet i evigheter om dette, men kort fortalt så er det så mange selvmotsigelser i å skylde på den yngre generasjon for å være ditt og for å være datt at det er en ironi at ingen ser hullene i argumentasjonen.

Hva feiler det dagens unge kan omformuleres til hva feiler det dagens foreldre som har oppfostret dagens unge?

At ungdommen har andre mål og måter å leve på nå en før er strengt tatt lite å diskutere.

Ingenting var bedre før i tiden. Når jeg får tid - mer når noen siterer meg å minner meg på det - så skal jeg fremskaffe kilder i hytt og gevær på at verden er og blir et bedre sted å leve. Unntaket som bekrefter regelen i denne argumentasjonen er natur. Det var forsåvidt det eneste som var bedre før i tiden.

Så hva en vi liker å tro, så er det disse late, udugelige, selvoptatte, upresise, frekke, hensynsløse, moralløse og lite arbeidsvillige ungdommene som er i dag, de som kommer til å bære verden når tiden er inne. Enten vi liker det eller ei, så jobb enn vi gjør.

Så da blir spørsmålet egentlig hvem vi skal takke. Skal vi takke oss selv, eller de som oppdro oss? Og hvordan skal vi på best mulig måte føre det beste videre.

Inb4 noen argumenterer for utopi, les engang til, og før noen påpeker så beklager jeg for skrivefeil. Ikke lett å skrive med så mye vind her jeg sitter oppe på den høye hesten min.

[PlastBox]

Jeg sa ikke at jeg ble syk av å gå på skolen. Det var flere titalls faktorer som spilte inn, og mitt poeng (det var kanskje lite tydelig, beklager det) var at jeg ikke syntes skolen i seg selv var slitsom. Skolen var en av de få tingene jeg mestret, og jeg hentet meg inn igjen og fullførte året uten å måtte ta opp igjen fag eller gå året på nytt.

Men dagens ungdom har, tro det eller ei, mer å hanske med enn de 5-6 timene de er på skolen og de testene de har i naturfag og matte et par ganger i året og eksamen i juni. Jeg vet lite om ting var bedre før, eller om presset var det samme men at man "bare kom seg gjennom det". Ungdata gjør undersøkelser fra år til år, og resultatene fra i år viser fakta: stress og psykisk sykdom har økt blant dagens unge jenter. http://ungdata.no/id/27968.0 Vi ser at det har økt mye, bare i perioden 2010-2014.

Ja, jeg er enig med deg. Kanskje man bør ta seg sammen, slutte å hige etter aksept fra andre, eller å oppnå det samme som "blogger-idealene" og de andre faktorene som spiller inn. Desverre er det ikke så enkelt å "snu gamle vaner", særlig ikke når vanen angår halve norges befolkning.

Det jeg syns er positivt er at mediene begynner å ta opp temaet oftere, og flere unge åpner seg. Forhåpentligvis vil flere få nytte av å vite at de ikke er alene, tørre å snakke med noen (foreldre, lærere, rådgivere) og slappe mer av. Skolen er ikke et spørsmål om død og liv, og man må ikke være best i alt, alltid. At hele 43% dropper ut er ikke fakta man skal kimse av, latterliggjøre eller legge skam på, for det ligger som regel mer bak enn latskap og slapphet.

I eget forsvar tror jeg ikke jeg har påstått at det (utelukkende) ligger latskap eller slapphet bak. Jeg mener heller at folk, særlig de "flinke pikene" legger alt for mye vekt på irrelevante tulleting. Smått idiotisk å bruke det glorifiserte snapshottet av et oppdiktet liv de fleste rosablogposter tross alt er til å sette standarden for hvordan man skal være 24/7.

Dette minner for meg om en ny fasett av dette evige gnålet om at media setter urealistiske standarder for kvinner, noe som selvsagt er medias feil, menns feil, samfunnets feil. Hva er det dog som styrer hva media produserer? Jo, salgstall. Hvem er det som kjøper dameblader og bruker små formuer på sko og klær? Jo, damer.

En påtatt offerrolle hjelper ingen. Det hjelper ikke med debatt i media om hvor ødeleggende rosablogger og sosiale medier er. Det hjelper ikke med vissvass om hvor mye press man er under i skolen. Om alle kunne innse at den eneste man må stå til ansvar for er seg selv (og eventuelt kjæreste og barn en har valgt å dele livet med, og arbeidsgiver man har valgt å motta lønn fra) hadde hele denne problemstillingen forduftet som dugg for sola.

[PlastBox]

Tor, én liten ting til man kan argumentere for at var bedre før er at ting var enklere. Ting var på ingen måte lettere, faktisk var det aller meste langt tyngre og arbeidsintensivt, men ting var enklere. Tak over hodet, mat til familien, stoppede sokker, og ved i peisen var mer enn nok til å være lykkelig selv om man betalte for det med en enorm mengde hardt fysisk arbeid. Hvorfor? Fordi alternativet var å sulte og fryse ihjel.