Friendzoning - jente trenger råd!

[lolte]

Veldig, veldig, veldig mange forhold tar slutt på et tidspunkt. Det bør man kanskje huske på av og til.

Hilsen romantiker.

[lolte]

PS: Det er absolutt ikke sikkert at du gjør noe galt, du har kanskje bare ikke truffet den rette, hvor alt bare klaffer (romantisk). Jeg brukte ca 100 år på det.

[Ojive]

Generelle refleksjoner:

Er du for needy og tilgjengelig blir du ikke spennende lengre. Ingen spenning dreper lyst.

Ser den med needy. Det er turnoff for de aller fleste vil jeg tro. Men hva er problemet med det å være tilgjengelig? Jeg klarer ikke helt å se fordelen med å være utilgjengelig. Hva er vitsen med å "holde på" ellers?

Ikke bli for hverdagslig for raskt.

Kan du utdype hvorfor dette er en ulempe?

Ikke havn i den possisjonen at han kan ta deg for gitt. Bli respektert ved at du har et eget liv med egne gleder, venner og hobbyer. Ikke inviter han med på alt.

Prøv å føle på en balanse hvor begge to gir og tar like mye fra hverandre så ikke det blir du som tar inch til hver gang dere møtes.

100% støttes. Et forhold er ikke ett liv, det er to liv med sine egne ønsker, drømmer, planer, ambisjoner, osv, og en skal ha rom for slikt. Ellers blir man "kvalt", også kalt "needy", og det er det ingen som vil.

Si nei en gang i blant.

Jeg sliter med å se fordelen ved å si "nei" kun for å si "nei".

(En liten PS her: råd vi gir er nok høyst individuelle og farges av våre egne erfaringer og meninger, jeg spør kun for diskusjonens skyld)

[Raptorial]

Jeg kommer med motsatt råd enn gitt øverst, ikke gi de sex (eller det de vil ha) ukritisk - still i alle fall disse spørsmålene før i forholdet så slipper du å bruke opp tiden på noe som kun ender opp som venner. De fleste vet etter noe kort tid om de vil satse på deg og forholdet, eller om de kun er ute etter den moroa det gir før forpliktelsene.

Har dette noensinne vært en strategi som har vist seg å vare?

Dersom det er snakk om en kjapp "sommerflørt", så er den effektiv som fy. Men når det er snakk om forhold som pågår over en viss tid, og forholdene normaliserer seg, så faller det på egen urimelighet. Å konstruere en maktkamp virker lite hensiktsmessig.

[marilla]

Kan det være at du friendzoner dem? Ubevisst? Jeg er selv en notorisk "friendzoner". Jeg friendzona her på lørdag verdens hotteste mann, jeg er jo en idiot. Men det er fryktelig skummelt å åpne seg, og da er det av og til lettere å stenge folk ute. Jeg sier ikke at du gjør det, men jeg gjør ihvertfall det.

[Indiska]

Det er så sjukt unødvendig å være prippen på sex. "Kroppen min er så verdifull!", "du må bevise at du liker meg, ikke kroppen min!", "la meg straffe deg ved tilbakeholde sex!". Har hatt sex med mange gutter basert på utseende, og samtlige har gitt faen når jeg har sagt akkurat det. Hadde jeg ventet på infinite validering, hadde jeg neppe fått meg noe. Men for all del, stå på krava <3

[Kristoball]

Er vel ganske enkelt detta, når du havner i den fella der gang på gang så er du rett og slett for snill.

Yter du litt motstand hele tiden vil motparten (kanskje feil ord gitt) stort sett alltid være mer interessert. Uansett om man er gutt eller jente så vil vi alltid ha det vi ikke får og vi jobber alltid hardere for å få det. For de fleste går det seg litt til når man blir eldre, men jeg kan skrive under på at det ikke gjelder alle..

Utfordringen er at om man generelt sett er en veldig snill person vil det føles merkelig å skulle forandre seg og være mer dust da dette ikke faller en helt naturlig.

Så da har man to valg:

1) Være den man er og bare ta tiden til hjelp

2) Være en man ikke vil være og ha det tidvis bedre.

[Amba]

Tenker med en gang at jeg er nysgjerrig på hvordan disse forholdene startet, og hvor turbulent starten var. Som noen over har skrevet, så vil gutter ha dramatikk i forholdet. Det er ikke nødvendigvis sant, men vi vil ha dramatikk i starten av forholdet. Så om du har glidd inn i disse forholdene på en dans av roser, og alt har gått bra helt til fyren slipper bomben om at han ikke er interessert lenger mer eller mindre ut av det blå, uten en særlig god grunn, er jeg helt sikker på at det skyldes dette. Vi må vinne jenten. Det er ren genetikk, og har fulgt oss opp gjennom generasjonene siden vi var frosker. Back in the days (the really old days) når genene skulle flagres videre med litt mindre sikkerhet enn dagens helsevesen, var det reell kamp om jentene, for det var enda mye større krav til kvinnekroppen mtp forplantning av nevnte årsaker. Da er det det absurd ulogiske, men likevel logiske fenomenet av vår tid oppstår: Dersom ikke jenten blir vunnet, no matter how perfect she is, vil ikke mannen føle at han har kjempet hardt nok for henne til at hun virkelig kan være så bra som hun er. Det er kontroversielt å si, og ikke noe jeg støtter personlig i det hele tatt, men forhold hvor jenten har blitt "stjålet" fra en mann til en annen, blir ofte veldig solide (Nope, ingen forskning, men vet om mange eksempler). Mannen må føle at han kjempet hardt for å vinne deg, og vant. Da vil han ikke gi slipp på deg så lenge det er i hans makt.

På samme måte tror jeg jenter har et behov for å bli "kjempet" for, men det er en annen sak.

Dette er selvsagt komplekse saker, og mange glir inn i et forhold helt uten dramatikk. Men min personlige mening er at "vinne-jenten-spillet" gir de beste forholdene. Det er derfor man ikke finner seg kjæreste på Tinder (jo noen, men ikke mange).

Jepp. Helt klar over at jeg bryter med en del folks oppfatninger av likestilling mellom kjønnene; jenten bør vinnes og gutten bør vinne henne etc, men jeg sier bare det jeg tror, og lets face it, vi er ikke så veldig langt unna gorillaene i jungelen som vi liker å tro.

[Mali-H]

Har dette noensinne vært en strategi som har vist seg å vare?

Dersom det er snakk om en kjapp "sommerflørt", så er den effektiv som fy. Men når det er snakk om forhold som pågår over en viss tid, og forholdene normaliserer seg, så faller det på egen urimelighet. Å konstruere en maktkamp virker lite hensiktsmessig.

Ikke helt det jeg tenkte på. tenkte mer på det at når hun gir mannen alt det han vil ha uten noen forpliktelser så er det lett for mannen å ta i mot dette helt til spørsmålet om seriøsitet kommer på banen. Om dette tas opp før, eventuelt om en ser mannens ståsted litt før, så slipper en å bruke så lang tid på en person for så å bli skuffet senere. Det er kanskje litt utspekulert, men en får i alle fall bekreftet hvor villig mannen er med å jobbe med forholdet.

Nå vet jeg lite om menns tankegang, men etter flere timer på det såkalte internettet virker mange menn bevisst på at det ikke blir noen forpliktelser med hun de roter med, men de fortsetter så lenge som mulig før motparten blir opplyst om dette.

[Raptorial]

Litt usikker på om genforskning fullstendig støtter opp om den hypotesen der. Men for all del, "forskning sier".

Men at man ofte setter mer pris på ting man har jobba for fremfor ting man bare har "fått", er vel lite kontroversielt.

[Ojive]

Ikke helt det jeg tenkte på. tenkte mer på det at når hun gir mannen alt det han vil ha uten noen forpliktelser så er det lett for mannen å ta i mot dette helt til spørsmålet om seriøsitet kommer på banen. Om dette tas opp før, eventuelt om en ser mannens ståsted litt før, så slipper en å bruke så lang tid på en person for så å bli skuffet senere. Det er kanskje litt utspekulert, men en får i alle fall bekreftet hvor villig mannen er med å jobbe med forholdet.

Nå vet jeg lite om menns tankegang, men etter flere timer på det såkalte internettet virker mange menn bevisst på at det ikke blir noen forpliktelser med hun de roter med, men de fortsetter så lenge som mulig før motparten blir opplyst om dette.

Jeg har sluttet å bli overrasket over antall jenter som tenker slik også. Tviler på at det er en kjønnsbestemt greie, men heller en viss personlighet.

[Kristoball]

Litt usikker på om genforskning fullstendig støtter opp om den hypotesen der. Men for all del, "forskning sier".

Men at man ofte setter mer pris på ting man har jobba for fremfor ting man bare har "fått", er vel lite kontroversielt.

Ta 100 barn, gi de en leke, vent til de ikke leker med den lenger, la et annet barn ta leken, forskningsprosjekt avsluttet, konklusjon: vi vil ha det vi ikke får. Forskning på høyt nivå (kan også gjenta det samme med gutt og jente er sammen, gutt dumper jente, jente finner ny gutt, gammel gutt vil ha jente tilbake.

[HenrikWL]

Et forhold er basically to mennesker som bestemmer seg for at de synes det er verdt å jobbe for å holde sammen. Jeg tror ikke ett eneste sekund at det finnes triks eller strategier som sikrer forhold uten at begge partene grunnleggende vil at forholdet skal leve.

Når først partene er enige om at de ønsker forholdet finnes det selvsagt gode og dårlige måter å jobbe for forholdet på, men hvis en av dem ikke er interessert finnes det ingen kraft i verden som kan endre det (sett bort i fra diverse manipulative og/eller voldelige midler).

Det at du "har fått sluppet bomben" tyder på at kommunikasjonen i forholdet i lang tid ikke har vært bra.

1. Vær tydelig i din kommunikasjon om hvordan du føler. Drit i samtlige råd som går i tralten "vær mystisk", "lag drama", og annet slikt bullshit. Vær tydelig, så vet partneren din hvor han har deg. Er dette problematisk for ham, så vet du da også i hvor stor grad han virkelig er interessert i et forhold.

2. Krev den samme graden av tydelighet tilbake. Ikke kast bort tid på å prøve å lese, tyde og gjette deg frem til hva partneren tenker og føler. Snakk om disse tingene jevnlig. Er partneren unnvikende eller lite interessert i dette er det en grunn til det.

Du kan sikkert klare å humpe deg gjennom lengre forhold ved å drive og leke meningsløse caveman-leker eller hva det nå enn er for slags sprøyt diverse PUA-artister og lignende sjarlataner prøver å selge, men hva slags forhold er det? Et (potensielt) livslangt forhold er to mennesker som jobber som et team om å takle hverdagens utfordringer - de er bestevenner, seksualpartnere og lagkamerater.

Alternativet er å endre din egen innstilling. Seriemonogami er da helt legitimt det, og hvis disse forholdene dine har vært givende så er det kanskje ikke så farlig? Å heller ha innstillingen at man koser seg sammen så lenge det varer og så går hvert til sitt når det er naturlig er da ganske vanlig.

[Mali-H]

Jeg har sluttet å bli overrasket over antall jenter som tenker slik også. Tviler på at det er en kjønnsbestemt greie, men heller en viss personlighet.

Sier ikke at det kun gjelder menn, men det er det som var teamet til trådstarter, ergo ble det formulert deretter. Dette gjelder nok mange kvinner også, nekter ikke på det.

[sunnkropp]

Du sier "Føler vi har hatt god kjemi, jeg har vært snill og grei og har ønsket de kun det beste, kost oss masse sammen, ikke kranglet, og jeg er heller IKKE typen som presser i forhold til å bli samboere osv osv."

Mulig jeg kaster en liten brannbombe her men har en teori om at gutter/menn vil ha litt drama og lidenskap. Dette etter årevis av observasjon av mine mer dramatiske medsøstre som har gutter som henger desperat etter de, versus de mer "chille" som fort kan bli mer friend zonet. Ikke at jeg sier at du skal fake drama, men ikke anstreng deg så mye etter å være den kule, snille, kompisjenta som ikke presser/klager/krangler at du bare blir mild og snill som en fiskebolle? Det kan være lett å ta denne jenta for gitt Så kan man jo angre seg senere....

Jeg er av natur snill, jeg vil alltid det beste for andre og er vel kanskje litt konfliktsky. MEN, det betyr derimot ikke at jeg ikke har egne meninger og lar andre bestemme over meg. Men kanskje jeg bør bli "hardere"?

Hmmm....

Umulig å svare på dette, men vi kan kaste ut ulike teorier.

Jeg tror kanskje dette kan ha noe med at vi tiltrekkes av og tiltrekker oss samme type mennesker - gang på gang?

Noen jenter faller bare for "bad boyz" og noen gutter søker seg til en ny mor...

Men - det er jo ikke alltid negative kvaliteter som ligger i bunnen av honningkrukka - verken for deg eller den andre, men siden dette nå har skjedd deg tre ganger og det hver gang har kommet som lyn fra klar himmel, så er det nærliggende å tenke at det må være ett eller annet - enten med deg eller som et fellestrekk ved disse tre guttene?

Ja, noe må det jo helt klart være, og det er noe jeg gjerne vil finne ut av

For å snu på det hele...

Antar trådstarter er i starten av 20-årene eller noe deromkring. Hva tror du sjansen er for at et gitt forhold varer livet ut? 100%? 50%? 30? Det slår meg som forferdelig rart at en ung person blir forvirret av at tre forhold har gått i dass. Hadde det vært så enkelt å finne en man var interessert i å dele livet med som følte det samme, så hadde kjærligheten vært et langt enklere tema.

Vel, nå er jeg 27 og disse mannfolkene det er snakk om er 29-33 år, så helt purung er jeg ikke

Jeg har dog i ettertid stått på motsatt side og måttet fortelle noen at selv om hun er morsom, søt, og kjempehyggelig, så er det bare ikke noen gnist der. At disse eksene dine har brukt flere måneder på å komme frem til den sluttningen tyder på at de enten er uerfarne, eller lett uærlige fordi det er greit å ha en armkrok og litt fast sengekos mens man venter på den spennende "gnisten".

Men akkurat dette med gnist er noe jeg stiller litt spørsmål ved faktisk. Den berømte gnisten er jo noe som etterhvert forsvinner i et hvert forhold - tipper de fleste som har vært gift i 30 år ikke har den samme gnisten som da de var 20 og nyforelsket? Er det sånn at noen rett og slett har litt urealistiske forventninger til hvordan et langvarig forhold egentlig skal være? Han ene var faktisk 29 år og aldri vært i et langvarig forhold, så erfaring med å være sammen med andre hadde han for så vidt ikke, og mulig vi hadde ulike forventninger til hva et forhold innebærer. Mener, dersom man går rundt og tror at man skal ha en syk gnist år etter år etter år, så tror jeg man forblir singel altså

Generelle refleksjoner:

Er vel ikke så stor forksjell mellom kjønna: Vi vil ha det vi ikke kan få. Er du for needy og tiljgengelig blir du ikke spennende lengre. Ingen spenning dreper lyst.

Ikke bli for hverdagslig for raskt. Ikke havn i den possisjonen at han kan ta deg for gitt. Bli respektert ved at du har et eget liv med egne gleder, venner og hobbyer. Ikke inviter han med på alt.

Prøv å føle på en balanse hvor begge to gir og tar like mye fra hverandre så ikke det blir du som tar inch til hver gang dere møtes. Si nei en gang i blant.

Men det har heller aldri vært slik, jeg er ikke needy og klengete og masete. Jeg har absolutt hatt "mitt liv" ved siden av..

Tenker med en gang at jeg er nysgjerrig på hvordan disse forholdene startet, og hvor turbulent starten var. Som noen over har skrevet, så vil gutter ha dramatikk i forholdet. Det er ikke nødvendigvis sant, men vi vil ha dramatikk i starten av forholdet. Så om du har glidd inn i disse forholdene på en dans av roser, og alt har gått bra helt til fyren slipper bomben om at han ikke er interessert lenger mer eller mindre ut av det blå, uten en særlig god grunn, er jeg helt sikker på at det skyldes dette. Vi må vinne jenten. Det er ren genetikk, og har fulgt oss opp gjennom generasjonene siden vi var frosker. Back in the days (the really old days) når genene skulle flagres videre med litt mindre sikkerhet enn dagens helsevesen, var det reell kamp om jentene, for det var enda mye større krav til kvinnekroppen mtp forplantning av nevnte årsaker. Da er det det absurd ulogiske, men likevel logiske fenomenet av vår tid oppstår: Dersom ikke jenten blir vunnet, no matter how perfect she is, vil ikke mannen føle at han har kjempet hardt nok for henne til at hun virkelig kan være så bra som hun er. Det er kontroversielt å si, og ikke noe jeg støtter personlig i det hele tatt, men forhold hvor jenten har blitt "stjålet" fra en mann til en annen, blir ofte veldig solide (Nope, ingen forskning, men vet om mange eksempler). Mannen må føle at han kjempet hardt for å vinne deg, og vant. Da vil han ikke gi slipp på deg så lenge det er i hans makt.

Samtlige av forholdene ble innledet uten noen som helst form for dramatikk. Og det som nevnes om at gutter faktisk liker drama, er stikk i strid med hva jeg tidligere har blitt fortalt av kamerater - der stikker "drama" ut som en skikkelig deal breaker i et forhold...

[Zmurph]

Må si meg uenig i at det nødvendig eller bra med drama. Viss det er mye sånt tenker jeg fort bare at hun er slitsom å ha med å gjøre, og mister interessen,

Ellers stiller jeg meg bak innlegget til Henrik!

[Amba]

Jeg er av natur snill, jeg vil alltid det beste for andre og er vel kanskje litt konfliktsky. MEN, det betyr derimot ikke at jeg ikke har egne meninger og lar andre bestemme over meg. Men kanskje jeg bør bli "hardere"?

Ja, noe må det jo helt klart være, og det er noe jeg gjerne vil finne ut av

Vel, nå er jeg 27 og disse mannfolkene det er snakk om er 29-33 år, så helt purung er jeg ikke

Men akkurat dette med gnist er noe jeg stiller litt spørsmål ved faktisk. Den berømte gnisten er jo noe som etterhvert forsvinner i et hvert forhold - tipper de fleste som har vært gift i 30 år ikke har den samme gnisten som da de var 20 og nyforelsket? Er det sånn at noen rett og slett har litt urealistiske forventninger til hvordan et langvarig forhold egentlig skal være? Han ene var faktisk 29 år og aldri vært i et langvarig forhold, så erfaring med å være sammen med andre hadde han for så vidt ikke, og mulig vi hadde ulike forventninger til hva et forhold innebærer. Mener, dersom man går rundt og tror at man skal ha en syk gnist år etter år etter år, så tror jeg man forblir singel altså

Men det har heller aldri vært slik, jeg er ikke needy og klengete og masete. Jeg har absolutt hatt "mitt liv" ved siden av..

Samtlige av forholdene ble innledet uten noen som helst form for dramatikk. Og det som nevnes om at gutter faktisk liker drama, er stikk i strid med hva jeg tidligere har blitt fortalt av kamerater - der stikker "drama" ut som en skikkelig deal breaker i et forhold...

Jeg er av natur snill, jeg vil alltid det beste for andre og er vel kanskje litt konfliktsky. MEN, det betyr derimot ikke at jeg ikke har egne meninger og lar andre bestemme over meg. Men kanskje jeg bør bli "hardere"?

Ja, noe må det jo helt klart være, og det er noe jeg gjerne vil finne ut av

Vel, nå er jeg 27 og disse mannfolkene det er snakk om er 29-33 år, så helt purung er jeg ikke

Men akkurat dette med gnist er noe jeg stiller litt spørsmål ved faktisk. Den berømte gnisten er jo noe som etterhvert forsvinner i et hvert forhold - tipper de fleste som har vært gift i 30 år ikke har den samme gnisten som da de var 20 og nyforelsket? Er det sånn at noen rett og slett har litt urealistiske forventninger til hvordan et langvarig forhold egentlig skal være? Han ene var faktisk 29 år og aldri vært i et langvarig forhold, så erfaring med å være sammen med andre hadde han for så vidt ikke, og mulig vi hadde ulike forventninger til hva et forhold innebærer. Mener, dersom man går rundt og tror at man skal ha en syk gnist år etter år etter år, så tror jeg man forblir singel altså

Men det har heller aldri vært slik, jeg er ikke needy og klengete og masete. Jeg har absolutt hatt "mitt liv" ved siden av..

Samtlige av forholdene ble innledet uten noen som helst form for dramatikk. Og det som nevnes om at gutter faktisk liker drama, er stikk i strid med hva jeg tidligere har blitt fortalt av kamerater - der stikker "drama" ut som en skikkelig deal breaker i et forhold...

Presiserer at jeg kun snakker om drama i begynnelsen. Men også bare utfra egne erfaringer, så mulig jeg er sær

[Negativ]

Det er vanskelig å gi et troverdig svar uten å ha sett kroppsbilder av deg.

Ellers vil jeg nevne at hvis du har tatt ham med til IKEA, ferie eller flyttet inn hos ham er det trolig årsaken.

[sunnkropp]

Det er vanskelig å gi et troverdig svar uten å ha sett kroppsbilder av deg.

Ellers vil jeg nevne at hvis du har tatt ham med til IKEA, ferie eller flyttet inn hos ham er det trolig årsaken.

Haha Jeg kommer neppe til å legge ut kroppsbilder for å få et troverdig svar Men jeg har en ganske så normal kropp vil jeg si, med 63 kg fordelt ut på 177 cm. Så jeg tror ikke det er fordi jeg er feit

De har sluppet unna både innflytting og IKEA. Ferie har jeg vært på i to av tilfellene, da på deres initiativ og ikke mitt

[Tiwas]

Tenkte jeg skulle svare uavhengig av hva andre skriver her - det var mye jeg synes var tull, men også mye jeg mener har verdi.

For min del har jeg akkurat gjort det slutt i et "forhold" som høres litt ut som det du beskriver. Hun presset ikke om å bli samboere og hun var bare søt og snill, men problemet var at hun var for tilgjengelig. Altså...jeg er ikke en sånn som analyserer alt og tenker på noen tredagersregel, men hun ville være hos meg hele tiden og når hun var her var ting så fint og greit. Litt som når man har vært samboere i ca 6 måneder. Mye bra sex, men...jeg følte omtrent at hun plutselig bodde hos meg. Nå reagerte jeg litt annerledes enn det høres ut som gutta du har holdt på med gjorde. Jeg forsøkte å si rett ut at jeg faktisk ville date. Ha spenningen, og faktisk være litt fra hverandre. Jeg trengte albuerom. Responsen var at det skulle jeg få, men det skjedde ikke. Så forsøkte hun seg på mind games i en periode jeg faktisk ikke *kunne* treffe henne og da var det nok.

Det jeg prøver å si er at det høres ut som du er for snill og tilgjengelig. Det er lov å si nei fordi man har andre planer, og selv om jeg mener at det bare er tull og ødeleggende å motarbeide med vilje (som noen jenter har fått det for seg at man visstnok skal) så mener jeg det er viktig at man står for det som er viktig. Her har jeg selv gått i fellen flere ganger med å tenke at "meh...her kan hun få viljen sin, for det betyr ingen ting for meg", men så har det blitt en brannfakkel senere. Bare det å si "vet du hva - jeg synes xxx var bedre, men yyy var jo helt ok det også" tror jeg kan krydre litt.

Mulig jeg har litt snodig syn på ting, men "lett" vil jeg ha det når jeg har bodd sammen med noen en stund. Jeg vil helst ikke få følelsen av at jeg har bodd med noen i flere måneder før man har kjent hverandre i så lite som to måneder