Depresjon og trening

[StiligeCecilie]

Ah, my bad x) Nei, er ikke overvektig (lenger). Er ca. normal med litt ekstra fett her og der.

Jeg er medlem på Elixia St. Olav.

[ZuZu]

Nå skulle jeg ønske du bodde i Porsgrunn eller at jeg bodde i Stavanger. Jeg har vært ganske langt nede selv i tidlig alder og også senere år har det vært perioder. Spesielt når det har vært ting som ikke har stemt med tilværelsen, f.eks. da jeg gikk arbeidsledig eller i det siste når jeg ikke har visst hva jeg vil gjøre med fremtiden min, at jeg er 27 år og har null utdannelse har tært på.

Leser endel om helse for tiden og de legger stor vekt der på et helhetlig menneskesyn og en av fire deler av helsen er det sosiale aspektet. Har man ikke venner og familie rundt seg er det ikke rart om man blir deprimert og giddalaus. Det kjennes skummelt og komme inn i en sånn fase hvor man tenker "Hvorfor skal jeg gjøre det? Det har ingen hensikt" og ender opp med å gjøre stadig mindre av det man vet er bra for en, enten det kommer til trening/kosthold eller det å møte mennesker, søke jobber etc. Hva det nå måtte være.

Så klart det er mennesker der ute som liker deg som den du er, det er bare vanskelig å tenke det når man er langt nede psykisk og har fått høre det motsatte før. Jeg kjenner meg igjen i akkurat det også.

Jeg har ikke så mange tips å komme med annet enn at det som har hjulpet meg er å skrive ned ting. Enten at du skriver om deg selv i tredjeperson som om du ser deg og livet ditt utenfra og prøver å komme frem til hva som gjør deg deprimert og evnt. hva du/andre kan gjøre med det. Eller at du rett og slett bare skriver ned akkurat det du føler der og da og ser om det dukker opp noe vettug. Jeg har også alltid fått beskjed av legen, de gangene jeg har vært sykmeldt pga psyken, at jeg skulle gå en tur hver dag. Moderat fysisk aktivitet, frisk luft og lyden av livet utenfor huset er god medisin, spesielt hvis du har en skog eller et stille område å gå i.

Så håper jeg at du kommer deg ut av denne bobla før du vet ordet av det

[Isa24]

Jeg har også hatt det slik, til tider enda, selv om jeg begynner å kjenner motivasjonen, hvertfall når det er et sånt vær som dette

Usikker blant andre er jeg også, (gjerne derfor jeg alltid trener om morgenen ) men dette kommer og går. eller har alltid vært hun stille og sjenerte. Er redd folk ikke liker meg, hehe...

Selv synes jeg det er deilig å trene for å få brukt kroppen, og kjenner jeg stadig føler meg bedre med meg selv ettersom resultatene kommer (sakte, men sikkert).

Bor selv i Stavanger, så hvis det skulle være noe så er det hvertfall ei her som kjenner seg igjen, og gjerne vil finne på noe hvis det skulle vært interessant/ok...

[Wolven]

Takk for dette innlegget Ikke godt å se at andre sliter også, men det er litt godt at det er noen som forstår. Skal tenke litt over dette og se hva jeg får til hjemme.

Bare hyggelig. ;-) Jeg tror alle sliter litt i perioder. Noen mer eller mindre enn andre, sånn er livet.

Ikke la bagateller og små problemer knekke deg. Finn deg i at du er deprimert nå. Det er greit. Det er ingen skam. Det er slitsomt, men det går over. Fuck it! Du er tøffere enn dette. Dra hjem og tren. Kom deg over kneika. Skal love deg du blir overrasket over hvor fort formen og humøret kommer tilbake.

[StiligeCecilie]

Nå skulle jeg ønske du bodde i Porsgrunn eller at jeg bodde i Stavanger. Jeg har vært ganske langt nede selv i tidlig alder og også senere år har det vært perioder. Spesielt når det har vært ting som ikke har stemt med tilværelsen, f.eks. da jeg gikk arbeidsledig eller i det siste når jeg ikke har visst hva jeg vil gjøre med fremtiden min, at jeg er 27 år og har null utdannelse har tært på.

Leser endel om helse for tiden og de legger stor vekt der på et helhetlig menneskesyn og en av fire deler av helsen er det sosiale aspektet. Har man ikke venner og familie rundt seg er det ikke rart om man blir deprimert og giddalaus. Det kjennes skummelt og komme inn i en sånn fase hvor man tenker "Hvorfor skal jeg gjøre det? Det har ingen hensikt" og ender opp med å gjøre stadig mindre av det man vet er bra for en, enten det kommer til trening/kosthold eller det å møte mennesker, søke jobber etc. Hva det nå måtte være.

Så klart det er mennesker der ute som liker deg som den du er, det er bare vanskelig å tenke det når man er langt nede psykisk og har fått høre det motsatte før. Jeg kjenner meg igjen i akkurat det også.

Jeg har ikke så mange tips å komme med annet enn at det som har hjulpet meg er å skrive ned ting. Enten at du skriver om deg selv i tredjeperson som om du ser deg og livet ditt utenfra og prøver å komme frem til hva som gjør deg deprimert og evnt. hva du/andre kan gjøre med det. Eller at du rett og slett bare skriver ned akkurat det du føler der og da og ser om det dukker opp noe vettug. Jeg har også alltid fått beskjed av legen, de gangene jeg har vært sykmeldt pga psyken, at jeg skulle gå en tur hver dag. Moderat fysisk aktivitet, frisk luft og lyden av livet utenfor huset er god medisin, spesielt hvis du har en skog eller et stille område å gå i.

Så håper jeg at du kommer deg ut av denne bobla før du vet ordet av det

Takk for innlegget

Jeg kan forstå det med utdannelse og jobb, selv om det ikke gjelder meg så føler jeg en connection til min situasjon. Jeg er utdannet webdesigner, i et marked som er helt ubrukelig. Alle vil jo være noe fancy i media eller kunst/design, men det finnes ikke jobber. Dette er grunnen til at jeg ikke kommer meg hjem igjen. Jeg tok denne jobben fordi det var den eneste sjansen som bød seg, og jeg følte jeg måtte ta den. Joda, det er en bra jobb, men jeg har ofret mye for å ta den.

Med andre ord; jeg har utdanning, men den er ubrukelig. Ikke gir jeg samfunnet noe tilbake eller gjør noe verdifullt for andre mennesker. Det er bare overfladisk og fancy, føler jeg. Jeg visste bare ikke hva annet jeg ville bli, og det vet jeg fremdeles ikke.

Det med å ta seg en tur var ikke så dumt, men jeg bor midt i sentrum og jeg tror ikke det er så lett å finne seg en plass man kan gå alene. Det hadde vært digg, kjenner jeg, å bare være alene med naturen. Men neida, jeg skulle bo 4 minutters gåtur fra jobben i stedet, jeg. x)

Det skal ikke være lett, men noen ganger lurer jeg på om jeg klarer å gjøre ting vanskeligere for meg.

[StiligeCecilie]

Jeg har også hatt det slik, til tider enda, selv om jeg begynner å kjenner motivasjonen, hvertfall når det er et sånt vær som dette

Usikker blant andre er jeg også, (gjerne derfor jeg alltid trener om morgenen ) men dette kommer og går. eller har alltid vært hun stille og sjenerte. Er redd folk ikke liker meg, hehe...

Selv synes jeg det er deilig å trene for å få brukt kroppen, og kjenner jeg stadig føler meg bedre med meg selv ettersom resultatene kommer (sakte, men sikkert).

Bor selv i Stavanger, så hvis det skulle være noe så er det hvertfall ei her som kjenner seg igjen, og gjerne vil finne på noe hvis det skulle vært interessant/ok...

Jeg har ikke alltid vært stille og sjenert, men har tydeligvis blitt det med årene. Før var jeg skikkelig utadvent og snakket med alle, men har liksom blitt skremt fra det..

Hvor i Stavanger bor du? Kan ta det på PM om du vil.

[Isa24]

Bor på madla/tjensvoll/ullandhaug , hehe..Gjerne det!

[ZuZu]

Takk for innlegget

Jeg kan forstå det med utdannelse og jobb, selv om det ikke gjelder meg så føler jeg en connection til min situasjon. Jeg er utdannet webdesigner, i et marked som er helt ubrukelig. Alle vil jo være noe fancy i media eller kunst/design, men det finnes ikke jobber. Dette er grunnen til at jeg ikke kommer meg hjem igjen. Jeg tok denne jobben fordi det var den eneste sjansen som bød seg, og jeg følte jeg måtte ta den. Joda, det er en bra jobb, men jeg har ofret mye for å ta den.

Med andre ord; jeg har utdanning, men den er ubrukelig. Ikke gir jeg samfunnet noe tilbake eller gjør noe verdifullt for andre mennesker. Det er bare overfladisk og fancy, føler jeg. Jeg visste bare ikke hva annet jeg ville bli, og det vet jeg fremdeles ikke.

Det med å ta seg en tur var ikke så dumt, men jeg bor midt i sentrum og jeg tror ikke det er så lett å finne seg en plass man kan gå alene. Det hadde vært digg, kjenner jeg, å bare være alene med naturen. Men neida, jeg skulle bo 4 minutters gåtur fra jobben i stedet, jeg. x)

Det skal ikke være lett, men noen ganger lurer jeg på om jeg klarer å gjøre ting vanskeligere for meg.

Jeg flyttet også hjemmefra for to år siden, fordi jeg traff en mann så ikke pga jobb, men man blir fort veldig isolert uten kjente fjes rundt seg og man blir mentalt sliten som du sier av å ikke føle at det man gjør er verdt noe.

Du bør absolutt ta deg en gåtur ja, kanskje det hjelper å ha noe god musikk på ørene. Hvis ikke så kan du prøve en form for meditering, bare for å samle tankene litt rundt noe som ikke stresser deg.

Håper du får en god tone med Isa24

[irmelin]

Kjenner meg igjen i mye her. Trener på sense i kongsberg, men har ikke vært der på lenge ang angst og depresjon(utmattelse). Kjenner jeg som deg tenker hardt på å trene styrke, men kommer liksom ikke i gang. Jeg har heller ingen utdannelse eller jobb ang den lidelsen heller da. Og stille og sjenert. Så du er en, blant mange som sliter med dette i mer eller mindre grad. Veit ikke om det hjalp deg så mye, men hjelper iallefall meg og tenke på det.

[rosielle]

midt i sentrum? det er jo ikke så langt til stokkavannet da kjempekjekt turområdet

Ellers, lave jern og d-vitamin nivåer kan gjøre at alt er tiltak. Får du i deg nok mat og?

Har man ikke nok å gå på, er alt mer tiltak og man blir lettere deprimert.

Så angst. Angst må man bare jobbe med. Beste måten å komme seg over angst er å bare hoppe i det. For hver gang du hopper blir det bedre. Jeg har hoppet halve livet og hopper fremdeles. De værste høydene ble jeg kvitt når jeg var alene med ungene en periode.

Livet ER en dans på roser. Roser har torner. Mange torner.

det du har kommet inn i nå, kan være komplisert å komme ut av hvis du ikke prøver å jobbe mot det.

Du må prøve å venne deg mot positive ting som drar deg oppover. Du må prøve å bare gå på trening.

Jeg vet akkurat hvor f***ings, forbanna, j**** tungt det kan være.

Jeg var der senest for 2 måneder siden.

Jeg skulle GJERNE ha dratt deg med på trening, men jeg trener på Arena i Jåttåvågen.. (trener styrke 5 ganger i uken, PHAT programmet.. )

Men har du lyst å treffes for en kaffé eller noe, så send meg en pm

Jeg er også 'innflytter' men har bodd her i 5 år nå. Bodde i Bergen i 4 år før det og, så jeg er vant til bergensere og

[kamilligram]

Den største utfordringa du møter er dørstokkmila, den er lengre enn man noen gang kan springe. Jeg kjenner meg helt klart igjen, og det eneste som faktisk har hjulpet for min del er å sette i gang. Gjenkjenn mønsteret i tankene som sperrer deg og bekjemp disse, tenk at selv om de prøver så skal de ikke vinne.. hent frem fandenivoldskheten. Det høres banalt enkelt ut når det er skrevet og jeg vet at det er alt annet, men sannheten er at man bare må get to it. Hvis man først klarer å sette skikkelig i gang har man beiseret den største kneika.

Det er lite som hjelper så mye mot depressive mønster som trening.

Finn deg gjerne noen å trene sammen med. Dere trenger ikke nødvendigvis å trene det samme, eller sammen i det hele tatt, men lag en forpliktelse på oppmøte, som ikke bare er basert på deg og ditt. Om du ikke har noen å trene med så lag deg egne rutiner. Faste dager der du trener faste ting. Om du noen dager rett og slett ikke klarer, ikke straff deg selv for det, men tenk "OK, det gikk ikke i dag, vi prøver igjen neste trening". Bekjemp slag, ikke hele krigen.. den vinner du på sikt.

Og mest av alt, masse lykke til!

[Roger86]

Bare å si ifra om du ønsker å trene med meg på St. Olav en gang.

[melis1988]

Huff, trist å høre at du har det så kjipt!

Jeg har også perioder der jeg føler meg sånn som du beskriver. Man går hele dagen innelåst i sine egne tanker, og det er lett å grave seg lenger og lenger ned. I mitt tilfelle opplever jeg at det hjelper å ha noen å snakke om det med.

Har du noen du kan lette hjertet til? Sånn bortsett fra kjæresten? Høres ikke ut som at han er så veldig hjelpsom (dette er bare mine tanker). Men å bære på sånne følelser alene er ikke bra. Alt blir lettere dersom man får satt ord på følelsene sine, helst mange ganger, og spesielt dersom man får litt forståelse tilbake.

Vet ikke om dette hjelper deg så mye, men dersom du trenger noen å prate til, så er utenforstående ofte de beste. Jeg melder meg gjerne som tilfeldig hobbypsykolog dersom du trenger å tappe hodet ditt for tunge tanker til noen som ikke vet så mye om deg i utgangspunktet. Sender deg samtidig en stor klem, med begge hendene slått rundt deg.

[Annlaug Maria Tolo]

hei!

kjenner meg VELDIG igjen i dette. Men det er lett å tenke: eg MÅ trene oeg MÅ komme i gang igjen: og så gnager det meir og gjer at du blir meir depimert og har masse dårlig samvittighet.

Mitt beste råd kan kun være: gå tur. Kom deg ut: gjerne om kvelden når du kan gå uten at s masse folk er ute eller at du trenger å forholde deg så masse til folk som for eksempel på eit senter.

når kroppen kjem litt i gang og du føler at du får gjort noko er det lettare. ein slepp å føle at ein har stoppa heilt opp, får frisk luft og endorfinene kjem i gang. om ein berre går i 20 minutt med noko fin musikk på øyret så kan det gjere underverker når ein er langt nede og føler at ein ikkje får til noko.

Lukke til!

[Vivi]

Depresjon kan komme av så mangt, og antakeligvis veldig forskjellig fra person til person. Alle har dårlige tider, i sterkere eller mindre grad. Å fjerne viktige elementer i livet, som gode venner, sosial omgang og nær familie har nok sterk påvirkning på de fleste av oss. En fantastisk samboer er ikke alltid nok.

Å flytte til utlandet for en periode hørtes ut som en fantastisk mulighet for min del, men ting blir sjelden som man forventer det (eller ting blir hva man gjør det til?). Plutselig stod jeg der på et fremmed sted. Jobben, studietida, hobbyene, livsstilen, vennene og familien var lagt igjen "hjemme" og jeg har aldri følt noe så tomt og deprimerende. Og det er vanskelig å få ny omgangskrets, når det ikke er mulig å kommunisere... I en slik tid er det lett å vende alt negativt, i stedet for å se mulighetene og alt det som er positivt. Noen ganger (!) trenger man å sparke seg kraftig på leggen og ta tak i seg selv. Lettere sagt enn gjort - jeg vil fortsatt bare kaste inn håndkle og flytte hjem...

[wombat]

Er ikke deprimert selv nå lenger, men har vært det før og er nå kronisk syk...

Er ikke så lett å gå på trening og gi jernet når man føler seg jævlig (enten i hodet eller kroppen), men jeg skriver det ned på ukeplanen min og jeg har alltid sånn trang til å gjennomføre alt jeg skriver jeg skal. Så det hjelper meg. Ellers er det bare å komme seg ut på en måte... Høres lett ut, men bare stå i ubehaget og finne igjen treningsgleden.

[LeanMachine]

Dette er veldig vanskelig, og jeg har vært der selv. Jeg virkelig hater når folk sier at man bare skal get over it eller noe som gjør at jeg skjønner at de ikke har peil på hva jeg går gjennom. Det er også slitsomt å gå som arbeidsledig, jeg fikk inntrykk av at du gjør det? Det kan få enhver til å gå på veggen, når man føler at man ikke duger til noe. At man er mislykket, og ikke får til noe. Jeg har vært der selv. Lenge. MEN

det som var vendepunktet for meg var at jeg faktisk fant noe jeg brenner for, og det er treningen. Jeg har tilegnet meg masse kunnskap og prøver å bli det beste jeg kan være, for det har jeg sett at jeg faktisk får til. Jeg syns fortsatt at jeg ikke duger så veldig mye, men jeg velger heller å fokusere på det jeg kan. Det har vært en lang vei å kunne klare å se på det lille positive istedet for alt det negative. Jeg har gått i terapi i nesten et år uten at vi kom noe vei. Psykiatrisk sykepleier. Jeg innså at jeg klarte meg bedre på egenhånd. Jeg er nok fortsatt ikke i ordets rett forstand 'frisk'. For jeg har mine skikkelig, skikkelig, j***** dager jeg også. Og de er så svarte at du vil ikke tro det. Og da får man høre at jaja, sånn er livet, det er sånn det er noen ganger, det går jo opp og ned og BLA BLA BLA. Du har det vel også sånn regner jeg med.

Det er ikke lett å dra seg på trening oppi alt dette tankekaoset. Gjør det du syns er lysbetont, det er ikke noe vits å dra seg lenger ned i søla ved å tenke over alt man burde, skulle, må gjøre.

Ellers ville jeg rådet deg til å snakke med noen du stoler på, for jeg kan si at en depresjon er ikke noe som bare går over av seg selv. Eller, hvis det gjør det er det jo superfantastisk, men i mange tilfeller blir man ikke helt 'frisk', som meg selv

[Slofs]

Hei!

Har skrevet en del om dette i loggboken min i det siste da jeg gikk på en skikkelig smell for et par måneder siden. Angst, depresjoner og all slags mulig annet dritt kom tilbake, og etter hvert ble faktisk treningssenteret noe av det som ga meg angst. Mest sannynligvis fordi jeg hadde så lite energi og var redd og slett redd for at jeg ikke ville klare å trene. Prøvde et par ganger å dra og trene når det sto på som verst, og den ene gangen holdt jeg på å knekke sammen da jeg prøvde meg på et sett. Alle motivasjon, styrke og krefter til å trene var bare borte.

For meg ble det veldig hardt fordi noe av det jeg sliter med er et avslappet forhold til mat og trening. Jeg er redd og slett redd for at hvis jeg dropper trening et par uker vil alt jeg har jobbet for det siste halve året bli borte. Jeg hadde en ukes pause, før jeg innså at jeg slåss med en angst for å trene, og en annen angst for å ikke trene. Det ble veldig merkelig. Bestemte meg derfor at jeg skulle dra til treningssenteret alle dagene jeg hadde planlagt, men hvis jeg ikke fikk til noe skulle jeg dra hjem (treningssenteret er to min unna, så er ikke så vanskelig). Byttet i tillegg ut de tyngste øvelsene med lettere midlertidige øvelser. Etter hvert klarte jeg å gjennomføre hele treningsøkter, og det ga meg en veldig god følelse av mestring. Skal innrømme at et par ganger var det jævla dritt, og jeg følte egentlig at jeg ikke burde presset meg selv til det, men på mange måter tror jeg også det var noe av det som hjalp meg.

Eller så kjenner jeg meg veldig igjen i det LeanMachine skriver om. Jeg dro til en lege som ga meg Zoloft med en gang (som jeg bestemte meg for å ikke ta), en annen som ga meg den typiske "do some exercise, get up in the morning"-leksa, til jeg til slutt fant meg en psykolog. Nå endelig har jeg troen på at jeg kan komme meg ut av dette.

Jeg vil også si at jeg egentlig ikke vil anbefale det jeg gjorde. Jeg tror hvis man er langt nede burde man ikke sette for høye krav til seg selv, og det å ta f. eks. en måneds pause fra den tyngste treningen eller mer vil vel uansett ikke ha så mye å si i det lange løp. Når ting var som verst hadde jeg en plan om å gå en tur på 30 min hver dag, og det hjalp veldig.

[Sondre Aalbotsjord]

Dette blir et veldig personlig innlegg for min del, men jeg blir bare mer og mer frustrert.

Jeg har ikke trent etter nyttår. Jeg har ekstremt lyst, men jeg føler meg helt umattet og sliter veldig for tiden. Jeg var hos legen for å forklare situasjonen og plagene mine, og vi tok blodprøver, men han mente at de ville ikke vise noe. Grunnen til at jeg hadde disse plagene er fordi jeg er deprimert. Ok, flott, hva gjør jeg nå? Slutte å være deprimert...?

Jeg vil på trening. Jeg tenker på det hver dag. Jeg får mer og mer dårlig samvittighet, og jeg merker det mer og mer på kroppen. Men når det kommer til stykket, så føler jeg at kroppen jobber mot meg. Jeg har hodepine, jeg blir kvalm, smerter i brystet, pustevansker og er generelt utmattet. I tillegg til sosial angst, mørke tanker og til tider apati (plutselig kjenner jeg at jeg ikke bryr meg om trening eller kosthold - det er ikke noe poeng i å bruke tid eller krefter på meg selv), så kommer jeg meg ikke bort på senteret.

Bare lurer på om det er noen som kjenner seg igjen, og som har noen tips til hvordan jeg klarer å få trent regelmessig samtidig som jeg prøver å løse disse andre problemene...?

Tror nok jeg kan hjelpe deg litt her.

Jeg sliter selv med sosial angst, depresjoner og noe som heter agorafobi. Prøvde å ta selvmord noen måneder tilbake, men anyways. Det skal ikke være lett å komme seg på trening når tankene dine holder deg inne å jobber imot deg. Jeg har perioder hvor jeg er supergira på å dra på trening, også har jeg perioder hvor jeg bare vil sitte på rommet å deppe og bryr meg fint lite om alt og alle.

Det som får meg til å komme meg på trening er at jeg noen ganger greier å tenke på det positive, jeg vet at hvis jeg bare kommer meg ut av huset eller gjør meg klar, så er jeg nærmere mål. Du må sette deg et mål, noe du vil oppnå. For meg så er det å kanskje kunne konkurrere innen styrkeløft iløpet av 2013/14 et mål, som jeg er fast bestemt på å kunne klare. Om du bare får til trening en dag i uken så er det bedre enn ingenting. Nå er jeg usikker på hvilken personer du har rundt deg som hjelper deg, om du bor hjemme eller ikke. Men det å ha personer rundt deg som motiverer deg og viser at de er der for deg er noe som har hjulpet meg veldig langt. Jeg har også mørke tanker til tider, mørke tanker som får mamma til å gråte når hun får høre hva jeg har inne i hodet mitt. Jeg mener at det første du burde tenke på er å bli frisk, om trening er et hjelpemiddel for å komme deg i mål så prøver du å dra på trening!

Jeg har en liten liste hengende på døren min, så hver dag når jeg føler meg nede og ikke vil på trening, så ser jeg på den og tenker over hva er det jeg vil, hvorfor vil jeg dette, har jeg lyst til å ha det sånn her resten av livet? Nå er jeg usikker på om du går til psykolog, men jeg bruker som regel å trene før eller etter jeg har vært hos psykologen, for da er jeg allerede ute av huset og det er lettere å komme seg på trening. Du kommer til å tenke tilbake om noen år når du ser smashing ut og har blitt bedre over hvor sterk og fantastisk du har vært over at du faktisk greide deg å komme igjennom det. Jeg vet hvor demotiverende det er å se deg i speilet og alt av resultater du har jobbet deg opp til bare har blitt borte fordi du ikke greier å komme deg på trening eller å spise riktig.

For meg så er trening et hjelpemiddel som har hjulpet og hjelper meg veldig for å komme i mål, men av og til så er det ikke nok.

Noen tips:

1. Skriv en liste over positive ting med trening, hvordan det får deg til å føle deg og hva som er målet ditt.

2. Få med ei venninne eller noen i familien din med på aktiviteter, vær litt sosial. Vet det er vanskelig men bare du kommer ut av huset så er det bra!

Aldri mist håpet, sitt deg ned alene å tenk over hva du kan gjøre og hva som gir deg motivasjon til å fortsette videre. Om du har et mål, GO FOR IT! Prøv å ikke la tankene stoppe deg, for både jeg og du vet at du er bedre enn det!

lykke til videre! Heier på deg! (y)o-o

[Negativ]

Er bare å slutte å forbinde trening med følelser. Man kan ikke forvente eller vente på godfølelsen av å trene. Glede og motivasjon har like lite med trening å gjøre som å gå på do, puste, gå på jobb, betale skatt. Det er bare noe man gjør, ferdig med den. Eller, å gå på do kan være ganske godt..