praktisk talt 0 støtte.

[Caroline Sæterdal]

må bare advare at dette er et litt irritert og oppgitt innlegg.

Siden januar har jeg endelig klart å gå ned nå 28 kg og er KJEMPE stolt av meg selv, MEN jeg har en familie som er veldig flinke til å trykke motivasjonen min langt ned i søla, rett og slett.

Hver eneste gang jeg snakker med enten min mor eller bestemor får jeg hele tiden høre hvor tynn jeg har blitt.er 168. høy og veier 73kg, nå i det siste etter at jeg begynnte å trene en del har jeg fått denne beskjeden på den negative siden. de trur jeg er ute å kjøre med mat og trening. når jeg snakker med de får jeg hele tiden beskjed om at hvis jeg fortsetter i denne stien så kommer jeg til å se ut som ett anoreksia vrak.

Alt har visst gått helt til hode på meg og jeg kommer til å ødelegge kroppen min.

Når jeg fikk personelig trener var dette TOTALT SLØS med penger og jeg fikk huden full med kjeft.

Når jeg velger å ikke avlyse treninga for å dra på "harry tur" med mamma, så blir jeg leksa både opp og ned.

jeg er rett og slett drittlei negativitet og det trøkker meg ned hele tiden, at snart så kommer det til å renne over for min del.

Hva ville dere gjort i en slik situasjon? jeg vet snart ikke hva jeg skal si eller gjøre lengre. Blir bare helt ærlig fly forbanna..

puuuuh. ikke meninga at dere skal få all min agresjon og frustrasjon altså

[Stig Ingebrigtsen]

Jeg har en veldig enkel regel når det kommer til slike ting. Det er ikke noe rom for negativitet i mitt liv, så om det er personer som bare bidrar med galle så gir jeg dem valget om å enten stoppe, eller så bryter jeg kontakten med de. Dette er selvfølgelig vanskelig å gjøre med sin egen familie, men man må tenke på seg selv og sin egen trivsel av og til.

[bmbb]

Jeg skjønner at dette må være utrolig vanskelig for deg, det må være utrolig demotiverende og frustrerende å ikke få den støtten man fortjener av familien! jeg synes du skal være kjempestolt av deg selv, 28 kilo ned er jo fantastisk klart :thumbsup: Det kan være vanskelig for mennesker som f.eks aldri har trent eller kanskje selv er overvektige(?) å skryte av de som faktisk har klart å gå ned såpass mye. Det vil jo IKKE si at man kommer til å få anoreksi e.l.. Kanskje er dette ren sjalusi fra moren og bestemoren din? Synes uansett du fortjener masse skryt for å ha gått ned så mange kilo og for å ha klart å holde deg oppe uten støtte fra dem som står deg nærmest. Du kommer ikke til å ødelegge kroppen din på sunn kost og trening!

Stå på videre

[Caroline Sæterdal]

ja det kan være vansklig når det er min mor og bestemor å de er så og si de eneste jeg har :/ men utrolig kjedelig og frustrerende når det er sånn

[Caroline Sæterdal]

Jeg skjønner at dette må være utrolig vanskelig for deg, det må være utrolig demotiverende og frustrerende å ikke få den støtten man fortjener av familien! jeg synes du skal være kjempestolt av deg selv, 28 kilo ned er jo fantastisk klart :thumbsup: Det kan være vanskelig for mennesker som f.eks aldri har trent eller kanskje selv er overvektige(?) å skryte av de som faktisk har klart å gå ned såpass mye. Det vil jo IKKE si at man kommer til å få anoreksi e.l.. Kanskje er dette ren sjalusi fra moren og bestemoren din? Synes uansett du fortjener masse skryt for å ha gått ned så mange kilo og for å ha klart å holde deg oppe uten støtte fra dem som står deg nærmest. Du kommer ikke til å ødelegge kroppen din på sunn kost og trening!

Stå på videre

Tusen takk det var utrolig koselig å høre , ja jeg har en liten anelse om at dette kan dreie seg om sjalusi, da min mor har vært jojo slanker i 20 år og aldrig fått det til slik som jeg har, og jeg føler jo ikke at jeg gjør noe feil ved å spise masse sunn og deilig mat, samt trene hver dag jeg matavhengi så jeg hadde jo aldrig klart å få anoreksi..

stå på skal jeg hvertfal gjøre hehe, tusen takk =)

[IngunnE]

Det er utrolig vanskelig når det blir sånn! Jeg vet det er vanskelig å la være å bry seg om de kommentarene, men du SKAL VÆRE STOLT AV DEG SELV! 28 kg er helt enormt bra, og som mina sier, det kan godt være ren misunnelse.

Jeg har hatt det en del slik selv og, da spesielt mtp styrketrening (farlig, stygt, galskap osv) Hver gang de begynner beskriver jeg MIN glede over å trene, MIN energi etter på osv. Da kan de enten la være, eller så ser de at det er DETTE jeg liker.

Vær stolt av det du driver med, forklar de at du TRENGER støtte fordi det er DETTE du vil! Si rett ut at du trenger støtte for å klare dette, det er ingen enkel sak, men det trengs.

[StorRe]

Foreldrene mine kan være ganske ille til tider de også. Snakket med min mor på telefonen for en stund siden og hun fortalte meg at hun var redd for at jeg skulle begynne med steroider nå, fordi det har vært så mye om det i media i det siste. Hun og fysioterapeuten hennes hadde snakket om det, og hun sa at trening og mat har gått til hodet på ham, og da hadde fysioterapeuten sagt at "ja, da må du begynne å følge med". Kunne forsikre henne om at det er noe jeg holder meg langt unna, men du verden så nedlatende det var bare å høre at de hadde snakket om det bak ryggen på meg.

Jeg har fortalt dem om hvorfor jeg trener, hvorfor jeg bryr meg om mat, men tilbake får jeg kommentarene, "ikke bli for fanatisk nå da", blant annet. De har til og med kalt meg hjernevasket, at jeg tror på alt det jeg leser, men da sa jeg at det er VG som tar feil, det er de DERE tror på, men det er ikke det lureste. Jeg tok visst feil, sa de.

Om jeg ikke vil ha kake eller den samme maten som dem, sier jeg pent nei takk. Da begynner de å mase om at jeg er for tynn og alt det der, Jesus hakke meg. "Du må kose deg iblant". Jeg gjør det, jeg storkoser meg, men det er ikke lett for dem å skjønne.

Da jeg tok en runde meg fettskraping måtte jeg forklare dem hvorfor. Fordi jeg vil føle meg bra. I selskaper forteller de dette videre på sin egen måte. "Først gikk han opp i vekt, så skal han ned igjen, nå skal han opp igjen." Holder på å sprekke der jeg sitter, og har fortalt dem at neste gang dere har lyst til å si noe uten å forklare det riktig, så holder dere kjeft. Siden har jeg holdt på med mitt og de har blandet seg i mindre grad. Jeg er voksen og kan ta vare på meg selv.

Og: 28 kilo, enormt bra! Velkommen skal du være blant folk som ikke prøver å dra deg ned!

[Caroline Sæterdal]

Foreldrene mine kan være ganske ille til tider de også. Snakket med min mor på telefonen for en stund siden og hun fortalte meg at hun var redd for at jeg skulle begynne med steroider nå, fordi det har vært så mye om det i media i det siste. Hun og fysioterapeuten hennes hadde snakket om det, og hun sa at trening og mat har gått til hodet på ham, og da hadde fysioterapeuten sagt at "ja, da må du begynne å følge med". Kunne forsikre henne om at det er noe jeg holder meg langt unna, men du verden så nedlatende det var bare å høre at de hadde snakket om det bak ryggen på meg.

Jeg har fortalt dem om hvorfor jeg trener, hvorfor jeg bryr meg om mat, men tilbake får jeg kommentarene, "ikke bli for fanatisk nå da", blant annet. De har til og med kalt meg hjernevasket, at jeg tror på alt det jeg leser, men da sa jeg at det er VG som tar feil, det er de DERE tror på, men det er ikke det lureste. Jeg tok visst feil, sa de.

Om jeg ikke vil ha kake eller den samme maten som dem, sier jeg pent nei takk. Da begynner de å mase om at jeg er for tynn og alt det der, Jesus hakke meg. "Du må kose deg iblant". Jeg gjør det, jeg storkoser meg, men det er ikke lett for dem å skjønne.

Da jeg tok en runde meg fettskraping måtte jeg forklare dem hvorfor. Fordi jeg vil føle meg bra. I selskaper forteller de dette videre på sin egen måte. "Først gikk han opp i vekt, så skal han ned igjen, nå skal han opp igjen." Holder på å sprekke der jeg sitter, og har fortalt dem at neste gang dere har lyst til å si noe uten å forklare det riktig, så holder dere kjeft. Siden har jeg holdt på med mitt og de har blandet seg i mindre grad. Jeg er voksen og kan ta vare på meg selv.

Og: 28 kilo, enormt bra! Velkommen skal du være blant folk som ikke prøver å dra deg ned!

Ja det akuratt sånn min familie holder på også, helt likt, og det er til å vri av seg håret av, og de har jo bestandig "rett" , selvom de er eldre og har levd lengre så er det faktisk ikke sikkert at de vet alt på visse felt, noe som de trur at de gjør.

Hadde min bestemor fått vite at jeg har begynnt å kutte drastisk på karbo og satser på proteiner så hadde hu flydd i taket trur jeg. Derfor lar jeg heller være å si noe om det, er meeeeget sjeldent jeg spiser sammen med de unz..

Må si det er utrolig deilig å komme inn her og faktisk få snakke med mennesker som har samme lidenskap som meg og faktisk KAN en del om dette trur det er første gang jeg faktisk har kunnet snakke med folk om dette emnet uten at det skal bli ett forferdelig bråk ut av det!

Tusen tusen takk det setter jeg pris på

[Jane]

Wow, du har vært kjempeflink

Har du satt deg ned og snakket ordentlig med dem? Be dem være stille å la deg snakke ? Det kan ofte hjelpe

Uansett så er det trist at det skal være sånn, familie er den som skal støtte oppunder og gi deg mer positivitet i livet.

Hadde det vært meg og jeg hadde prøvd alt så tror jeg faktisk jeg hadde gitt de ett ultimatum, for jeg orker ikke å ha gnålende negative folk i mitt liv. Jeg er en humørspreder selv og er alltid blid

[Sungrazer]

Woohoo! 28 kilo! Det er sinnsykt bra! Gratulerer, og stå på videre. Ikke la krabbene dra deg ned i bøtta igjen.

[Fredrik]

Er vel kjent at familie er de som ser forbi alle "feil" man måtte ha i forhold til egen kropp og dermed helse. Man møter bestandig holdningen "du er fin som du er", og forandring fryder sjeldent.

Men det er jo over all tvil at det du har gjort er å investere i din egen helse, ditt eget velvære, og samtidig fått en hobby du sannsynligvis liker med tanke på at du fortsetter. Det er vanskelig å vende de inngrodde holdningene familien din har, men DU kan i hvert fallvende det døve øret til, og heller ta i mot tips fra folk som vet hva de snakker om, og som du har nytte av å få råd av. DRIT i uvitende fjols, enten det er familie, venner eller totalt ukjente. Folk flest er bastante, vrange og ulærte innen trening og fordelene av å jobbe bestemt mot målet ditt.

Bruk fitnessbloggen, vi synes i allefall du er flink og tydeligvis har en stå-på-vilje man kan beundre.

[Jørgen Andreassen]

Utrolig at mennesker skal trykke ned de som velger å forandre seg til det bedre, selv de de er glad i.

Du må nok bare kvinne deg opp og fortelle dem hvor skapet skal stå. Du har fuckings gått ned 28 kilo, da klarer du å si fra at du ikke vil høre noen negative kommentarer ang. ditt mål og det du har oppnådd

Det er ditt liv, ikke la noen kødde det til for deg.

Bra jobba med vekttapet !

[StorRe]

Ja det akuratt sånn min familie holder på også, helt likt, og det er til å vri av seg håret av, og de har jo bestandig "rett" , selvom de er eldre og har levd lengre så er det faktisk ikke sikkert at de vet alt på visse felt, noe som de trur at de gjør.

Hadde min bestemor fått vite at jeg har begynnt å kutte drastisk på karbo og satser på proteiner så hadde hu flydd i taket trur jeg. Derfor lar jeg heller være å si noe om det, er meeeeget sjeldent jeg spiser sammen med de unz..

Må si det er utrolig deilig å komme inn her og faktisk få snakke med mennesker som har samme lidenskap som meg og faktisk KAN en del om dette trur det er første gang jeg faktisk har kunnet snakke med folk om dette emnet uten at det skal bli ett forferdelig bråk ut av det!

Tusen tusen takk det setter jeg pris på

Om du føler du er over det verste kan du kanskje la det gå sin gang, men jeg er enig med Jane over. Sett deg ned og be om førsteretten til å prate. Si til dem som de kanskje har sagt til deg: "I kveld skal vi ha en prat." Så går du og tenker nøye over hva du skal si. Fortell dem at selv om de kanskje har kunnskap om noe må de likevel akseptere at andre igjen kan ha mer kunnskap enn dem.

Håper du får noe ut av det!

[Pinglo]

Jeg kjenner jeg blir fortvilet på dine vegne. For det første, du har gjort en fantastisk jobb! Det står stor respekt av å gjøre en såpass omfattende kostholdsendring som det du har gjort. Det føles sårt når familie ikke interesserer seg for ting som føles viktige for deg, eller nærmest motarbeider deg.

Uansett: familien er det greit å ha et godt forhold til, så jeg ville i hvertfal gjort en innsats for å prøve å fikse denne uoverensstemmelsen. Begynn med å fortelle dem at du synes det er ubehagelig at det er så mye vektprat. Mange tenker nemlig ikke over det før man gir beskjed. Jeg ga ved et eller annet tidspunkt beskjed i en familiesammenkomst at jeg ikke synes det var noe særlig stas at vekt og kropp var tema hver gang. Etter det var det slutt. Ofte er det rett og slett snakk om misforstått bekymring. Så lenge de ser at du har det bra og trives, vil det ofte hjelpe. Velger man konfliktløsningen der disse tingene eskalerer til krangling støtt og stadig, vil man ha en større risiko for at trening og kropp blir et konfliktområde også senere. Vær rolig, saklig, svar ordentlig på ting de eventuelt lurer på, og etter hvert venner folk seg til det.

Husk, jo mer aggressiv og defensiv du virker, jo mer "sykelig" vil folk tro det er. Synd, men sant.

Det var ikke sånn at familien og venner umiddelbart likte at jeg drev med en idrett som innebar løft opp mot maks, knebind som ga deg blåmerker, trening fem ganger i uken, vektklasser +++ men etter hvert så de at det var faktisk noe jeg likte veldig godt å drive med, og da respekterte de det (men jeg måtte drive en del folkeopplysning!). Nå synes de bare det er gøy

[Cheesecake]

Bra jobba! haters gonna hate! misunnelse er en dødssynd har jeg hørt:huh:

[Christine]

Ta fram tående og gråt! Fortell dem hvor hart du har jobbet, og hvor forferdelig det har vært å føle at du har gjort alt helt alene, uten noen form for støtte. Og når du prøver å ta vare på kroppen din, så bare klager di: fortell dem at du synes det er utrolig trist! (husk å gråte! veldig effektiv ) Hvis du synes det er tungt å snakke med dem om det så kan du jo kanskje skrive et brev? =) hehe. litt dramatisk kanskje, men som regel fungerer det å gi dem en liten wake up- slik at de ser at di faktisk sårer deg.

[Inger-Lise]

Først: du skal være utrolig stolt over deg selv med ditt vekttap! Uansett om en skal opp eller ned i vekt er det en kamp gjøre om på livsstilen totalt for å få et mål en kanskje tidligere har følt som uoppnåelig og så alt for langt unna!

Jeg har også opplevd mye kritikk rundt min livsstil, på to måter. Den første er som flere her inne nok har opplevd, nemlig at folk mener jeg blir for fanatisk, at trening da ikke er så viktig, at en må kunne kose seg også, at livet handler om mer enn rett mat og trening (ja det handler om god helse og et friskt lov lengst mulig - og det er jo det jeg legger grunnlaget for nå!!).

Men et annet perspektiv jeg plages med er i forhold til mine tidligere spiseforstyrrelser. Jeg har tidligere slitt med anorexi. Da jeg var syk nektet jeg jo selvfølgelig for at jeg hadde et problem, men har nå i over et år vært dønn ærlig med de rundt meg rundt utfordringene, sykdommen osv. Nå er jeg blitt diagnosert klinisk frisk og er sunnere og sterkere mentalt enn på mange mange år. Styrketrening var noe av det som klarte å dra meg opp og ut av møkka da jeg fikk en "unnskyldning" til å måtte hive i meg mye mat (kan jo ikke miste musklene må vite ). Men da kommer også problemet. De rundt meg er jo livredd for at jeg skal få tilbakefall, noe jeg selvfølgeig forstår. Men det gjør at de alltid skal følge med på hvor mye jeg spiser, hva jeg spiser, hvor mye jeg trener osv. Takker jeg feks nei til en ekstra porsjon fløtegratinerte poteter eller kakestykket til dessert utveksles det tydelige blikk over bordet, bekymrede miner dukker opp, og noen drister seg kanskje på "sikker på det, det er jo bare et stykke, du dør ikke av det vet du".. Og da får jeg fte dårlig samvittighet over at jeg skaper bekymring hos de igjen. Jeg vet at mine nærmeste venner og foreldre hadde et helvette da jeg var syk, og jeg ønsker ikke å påføre de mer.. Så skal innrømme at det er en kjip situasjon det og, å stadig gå på akkord med det jeg ønsker i frykt for å skape ytterligere bekymring for de. Tenker litt ekstra over det når skal hjem til jul nå og bo med mine foreldre i to uker...

[xxxxx]

Sinnsykt imponert over hvor mye du har gått ned! Dessverre er ikke familiemedlemmer alltid like flink til å støtte..

bare å stå på videre, du har jo gjort en sinnsyk jobb

[Oddis]

Gratulerer med flott nedgang. Imponerende hva du har fått til. Kjenner meg igjen på mye av det du sier. Tror det er et medfødt innstinkt hos mødre å sørge for at barna får nok mat og spiser nok (som i praksis ofte blir for mye).

[miss]

Først og fremst vil jeg henge meg på og si at du har gjort en fantastisk bra jobb! Imponerende:D

Jeg har vært gjennom det samme selv... Jeg forandret livstilen min og gikk ned 15 kg. Jeg var ufattelig stolt og kjente endelig at jeg var fornøyd med meg selv. Da var det utrolig frustrerende at det første familien min sa når de så meg var "herregud, spiser du ikke mat?". Hver gang jeg dro hjem til familien så var det de samme kommentarene gang på gang... Jeg har prøvde å foklare de flere ganger at jeg aldri har hatt det så bra som jeg har det nå, men kom liksom ingen vei.. Nå har vekten min holdt seg ganske så stabil over en god stund, dermed har kommentarene avtatt noe..

Det er vanskelig å ikke få støtte fra familien.. Men de ønsker deg nok kun det beste. selv om det ikke alltid kan virke slik.. Stå på videre:)