Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Takke ja til et jobbtilbud, eller studere..?

Hard one:/ hva slags jobb er det snakk om, og for hvor lang tid?

Hvis du ikke helt har funnet studiet for deg, så er det ingenting i veien med å ta et års pause og prøve ut litt andre ting, Universitetet kommer til å stå der med åpne armer enten man starter som 20åring eller 28åring.

Det viktigste er jo uansett at man finner noe man liker å gjøre /studere, fremfor å på død og liv måtte velge noe NÅ.

Mine 2 cent, ihvertfall.

Hard one:/ hva slags jobb er det snakk om, og for hvor lang tid?

Hvis du ikke helt har funnet studiet for deg, så er det ingenting i veien med å ta et års pause og prøve ut litt andre ting, Universitetet kommer til å stå der med åpne armer enten man starter som 20åring eller 28åring.

Det viktigste er jo uansett at man finner noe man liker å gjøre /studere, fremfor å på død og liv måtte velge noe NÅ.

Mine 2 cent, ihvertfall.

Butikksjef..

Jeg er veldig usikker på om jeg har funnet rett studie, men jeg har jo allerede hatt et par friår, så jeg føler egentlig det er litt på tide å komme igang snart.. Blæ

Annonse

Såå, (litt skryt kanskje) story time!

Jeg var på shopping i dag. Og i ene butikken, var hun søte selgeren litt ekstra hyggelig, og vi pratet ganske lenge. Og siden jeg prøver å overvinne frykten min for sånt, bestemte jeg meg for at jeg måtte spørre om hun ville møtes en gang. Jeg ventet selvfølgelig til siste mulige øyeblikk, og mens hjertet hamret for fullt, og svetten rant fikk jeg spurt henne om hun ville møtes til en kopp kaffe for å bli bedre kjent en gang. Seriøst, sånne ting gjør meg så latterlig nervøs, og dette er vel andre gangen i hele mitt liv jeg har spurt en så godt som fremmed person i en dagligdagssituasjon om noe sånt. Til min store overraskelse sa hun ja (forhåpentiligvis ikke bare for å være hyggelig!), og hun skrev ned fornavn & nummer på en papirlapp.

So far so good, så nå lurer dere jo sikkert på hvorfor denne posten havner i dagens usikre! Vel, det har seg slik at jeg er en ekstremt distré person, og når jeg kom hjem, glad, stolt og fornøyd viste det seg selvfølgelig at jeg har klart å miste lappen på ett eller annet tidspunkt. Seriøst, FML :banghead:

So far so good, så nå lurer dere jo sikkert på hvorfor denne posten havner i dagens usikre! Vel, det har seg slik at jeg er en ekstremt distré person, og når jeg kom hjem, glad, stolt og fornøyd viste det seg selvfølgelig at jeg har klart å miste lappen på ett eller annet tidspunkt. Seriøst, FML :banghead:

giphy.gif

Ah, kjipern! :cry: Dem feels, bro... :(

Såå, (litt skryt kanskje) story time!

Jeg var på shopping i dag. Og i ene butikken, var hun søte selgeren litt ekstra hyggelig, og vi pratet ganske lenge. Og siden jeg prøver å overvinne frykten min for sånt, bestemte jeg meg for at jeg måtte spørre om hun ville møtes en gang. Jeg ventet selvfølgelig til siste mulige øyeblikk, og mens hjertet hamret for fullt, og svetten rant fikk jeg spurt henne om hun ville møtes til en kopp kaffe for å bli bedre kjent en gang. Seriøst, sånne ting gjør meg så latterlig nervøs, og dette er vel andre gangen i hele mitt liv jeg har spurt en så godt som fremmed person i en dagligdagssituasjon om noe sånt. Til min store overraskelse sa hun ja (forhåpentiligvis ikke bare for å være hyggelig!), og hun skrev ned fornavn & nummer på en papirlapp.

So far so good, så nå lurer dere jo sikkert på hvorfor denne posten havner i dagens usikre! Vel, det har seg slik at jeg er en ekstremt distré person, og når jeg kom hjem, glad, stolt og fornøyd viste det seg selvfølgelig at jeg har klart å miste lappen på ett eller annet tidspunkt. Seriøst, FML :banghead:

Mad Roman credz. Jeg veit det er dritkjipt, men snu det og se det heller slik: du har gjort noe (jeg vil tro) svært mange ikke klarer. Det er så syke gains for din del atte den ene lappen får du nok igjen. Og igjen. Om du fortsetter å trosse den frykten.

Jeg er der sjæl. Mest fordi jeg er utlending og jeg ser på nordmenn som svært kalde når det gjelder "å være tilgjengelig for småprat", så lysten til å faktisk sette i gang noe er ca. null. Men det er uansett noe som må jobbes med. Inspirasjon, bro :D Du inspirerte meg.

Annonse

Såå, (litt skryt kanskje) story time!

Jeg var på shopping i dag. Og i ene butikken, var hun søte selgeren litt ekstra hyggelig, og vi pratet ganske lenge. Og siden jeg prøver å overvinne frykten min for sånt, bestemte jeg meg for at jeg måtte spørre om hun ville møtes en gang. Jeg ventet selvfølgelig til siste mulige øyeblikk, og mens hjertet hamret for fullt, og svetten rant fikk jeg spurt henne om hun ville møtes til en kopp kaffe for å bli bedre kjent en gang. Seriøst, sånne ting gjør meg så latterlig nervøs, og dette er vel andre gangen i hele mitt liv jeg har spurt en så godt som fremmed person i en dagligdagssituasjon om noe sånt. Til min store overraskelse sa hun ja (forhåpentiligvis ikke bare for å være hyggelig!), og hun skrev ned fornavn & nummer på en papirlapp.

So far so good, så nå lurer dere jo sikkert på hvorfor denne posten havner i dagens usikre! Vel, det har seg slik at jeg er en ekstremt distré person, og når jeg kom hjem, glad, stolt og fornøyd viste det seg selvfølgelig at jeg har klart å miste lappen på ett eller annet tidspunkt. Seriøst, FML :banghead:

Da er step 2 å gå tilbake og si at du er surrete og klarte å miste lappen ;) Da gir du et varig inntrykk uansett hvordan det går! Hehe. Ingenting å tape på det :) og lagre det på mobilen i stedet :D

Såå, (litt skryt kanskje) story time!

Jeg var på shopping i dag. Og i ene butikken, var hun søte selgeren litt ekstra hyggelig, og vi pratet ganske lenge. Og siden jeg prøver å overvinne frykten min for sånt, bestemte jeg meg for at jeg måtte spørre om hun ville møtes en gang. Jeg ventet selvfølgelig til siste mulige øyeblikk, og mens hjertet hamret for fullt, og svetten rant fikk jeg spurt henne om hun ville møtes til en kopp kaffe for å bli bedre kjent en gang. Seriøst, sånne ting gjør meg så latterlig nervøs, og dette er vel andre gangen i hele mitt liv jeg har spurt en så godt som fremmed person i en dagligdagssituasjon om noe sånt. Til min store overraskelse sa hun ja (forhåpentiligvis ikke bare for å være hyggelig!), og hun skrev ned fornavn & nummer på en papirlapp.

So far so good, så nå lurer dere jo sikkert på hvorfor denne posten havner i dagens usikre! Vel, det har seg slik at jeg er en ekstremt distré person, og når jeg kom hjem, glad, stolt og fornøyd viste det seg selvfølgelig at jeg har klart å miste lappen på ett eller annet tidspunkt. Seriøst, FML :banghead:

Da har du to valg;

1: si "jaja, da var det ikke ment å vare uansett", og droppe alle tanker på både kaffedeit og barnebarn med den frøkna.

2: si "hell no, herre e itj godt nok!", og gå tilbake til butikken, spørre butikksjefen når søtnosen jobber neste gang, og møte opp en gang til, forklare hva som skjedde (eller ta en hvit løgn og si at mobilen streiket elns) avtale ny runde med kaffek9z og k0z, og skrive nytt awesome innlegg på fitnessbloggen om det.

Ka det bli te?

Da har du to valg;

1: si "jaja, da var det ikke ment å vare uansett", og droppe alle tanker på både kaffedeit og barnebarn med den frøkna.

2: si "hell no, herre e itj godt nok!", og gå tilbake til butikken, spørre butikksjefen når søtnosen jobber neste gang, og møte opp en gang til, forklare hva som skjedde (eller ta en hvit løgn og si at mobilen streiket elns) avtale ny runde med kaffek9z og k0z, og skrive nytt awesome innlegg på fitnessbloggen om det.

Ka det bli te?

Vi tenker likt! :D

2: si "hell no, herre e itj godt nok!", og gå tilbake til butikken, spørre butikksjefen når søtnosen jobber neste gang, og møte opp en gang til, forklare hva som skjedde (eller ta en hvit løgn og si at mobilen streiket elns) avtale ny runde med kaffek9z og k0z, og skrive nytt awesome innlegg på fitnessbloggen om det.

Ka det bli te?

Dette. Tusen ganger dette.

Er det verdt det å ha en ekstra god venn man kan kose og hygge seg med enn så lenge, men samtidig vite at man kan ende opp såret fordi vedkommende for øyeblikket ikke er ute etter noe mer? Man har det liksom veldig kjekt sammen, men så er det noe med å føle at man er verdt mer enn bare kos og klem osv #firstworldproblems

Er det verdt det å ha en ekstra god venn man kan kose og hygge seg med enn så lenge, men samtidig vite at man kan ende opp såret fordi vedkommende for øyeblikket ikke er ute etter noe mer? Man har det liksom veldig kjekt sammen, men så er det noe med å føle at man er verdt mer enn bare kos og klem osv #firstworldproblems

Hvis man vet at man står i fare for å utvikle ugjengjeldte følelser kan det tenkes at det er best å la være hvis ikke man har en strategi for å håndtere slike følelser. Har man det, eller det ikke vil bli noe problem, er det bare å kjøre på mener jeg. :)

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...