"Tjukkas Showdown; samme utgangspunkt, forskjellige skjebner" - Arctic vs. Jørgen Foss

[Linjemannen]

Det å bli misoppfattet kan være mindblowing i seg selv!

Kanskje ser en at selv om ens intensjoner er de aller beste, så bærer ens argumentasjon med seg mindre heldige og ikke godt nok gjennomtenkte elementer? Jeg vet ikke om det er tilfellet her, men synes forsåvidt at folks "misoppfatninger" av ditt åpningsinnlegg er veldige interessante. Det har tvunget meg til å lese det du skrev flere ganger.

Og - trådtittelen i seg selv er såpass provoserende at jeg tenker at du gjerne ville misoppfattet littegranne?

Det er i såfall en god ting!

[Arctic]

Det å bli misoppfattet kan være mindblowing i seg selv!

Kanskje ser en at selv om ens intensjoner er de aller beste, så bærer ens argumentasjon med seg mindre heldige og ikke godt nok gjennomtenkte elementer? Jeg vet ikke om det er tilfellet her, men synes forsåvidt at folks "misoppfatninger" av ditt åpningsinnlegg er veldige interessante. Det har tvunget meg til å lese det du skrev flere ganger.

Og - trådtittelen i seg selv er såpass provoserende at jeg tenker at du gjerne ville misoppfattet littegranne?

Det er i såfall en god ting!

Jeg liker og holde retorikken min angående håndfaste, beviselige problem så apatisk og objektiv som mulig (unless otherwise stated). Følelser har sin plass i ting som religion, ikke styre mening frem og tilbake om et bevist problem. Når det gjelder helt ærlige og respektable spørsmål om like ærlige og respektable problemstillinger er det best og reflektere litt "over hele fjøla".

Nysgjerrighet er noe jeg har stor respekt for, og i min personlige mening noe vi er fundamentalt avhengige av. Men når mennesker besvarer med det som bare kan refereres til som "du har sagt noe om deg selv som hadde gjort meg forbanna om du hadde sagt det om noen andre, så derfor kan jeg teknisk sett ikke være sint, men jeg er det fordiom", så skjærer det meg litt i den metaforiske stilken.

Så kan jeg forstå at mange mennesker har litt vanskelig og å svelge det jeg skriver? Såklart. Men hvis man faktisk leser det jeg skriver, så ser man at jeg har faktisk brukt mye tid på det. Jeg hadde ikke skrevet det om jeg ikke hadde turt og forsvare det! Men det krever at man også kan være såpass ærlig med seg selv og spør noen spørsmål som kanskje ikke alle er like komfortable med.

Så for all del; jeg kan gjerne leve med at noen mennesker mener at jeg er en drittsekk. Men skal du være uenig med meg, så vær det for de rette grunnene - ikke fordi jeg ikke setter følelser foran fakta

Og ang. trådtittelen; det var skrevet som en humoristisk tounge-in-cheek poke i ribsa fra en tidligere bevist veldig overvektig mann til en annen tidligere mye mer overvektig mann, på samme måte som jeg ville kalt min debunking av K. Jaquessons "feminisme" "Insanity Showdown"

Men igjen; gravhumor er ikke alles ting - no judging fra min side

Peace!

[Linjemannen]

Peace?

Fred er ei det beste, men at man noget vil..!

Forøvrig tror jeg ikke noen betrakter deg som drittsekk, uansett hvor følelsesladet de måtte være i måten å konkludere argumentasjon på - så det er greit. Men å tro at folk nødvendigvis er enig med deg i hvordan du vekter de ulike fakta som kommer inn i ligningen, vel, det er det nok verre med.

Okke som håper jeg debatten fortsetter.

Gjerne med litt temperatur.

[Arctic]

Peace?

Fred er ei det beste, men at man noget vil..!

Forøvrig tror jeg ikke noen betrakter deg som drittsekk, uansett hvor følelsesladet de måtte være i måten å konkludere argumentasjon på - så det er greit. Men å tro at folk nødvendigvis er enig med deg i hvordan du vekter de ulike fakta som kommer inn i ligningen, vel, det er det nok verre med.

Okke som håper jeg debatten fortsetter.

Gjerne med litt temperatur.

Ja, jeg synes peace i en debatt om overvekt høres særdeles passende ut en natt til søndag klokken 04:10

Jeg er ikke ubøyelige i mine syn på ting - gi meg gode, vitenskapelige bevis på at jeg tar feil, og jeg skifter såklart mening Det er det eneste intellektuelt ærlige man kan gjøre. Men det er jo det hele konseptet bak debatt handler om; utveksle godt beviste meninger i flere retninger om en ting, så kanskje man kan finne en slags konsensus i midten ett sted

[kl99]

Bra innlegg.

[Ojive]

Jeg trodde da de elsket og synke tennene i tematikk som dette?

Svarer når jeg kommer hjem fra trening (4t ish)

Og du har helt rett: I live for this shit det er bare et komplisert tema som krever litt mer enn "enig, folk bør ta seg sammen".

[Arctic]

det er bare et komplisert tema som krever litt mer enn "enig, folk bør ta seg sammen".

Der nettopp det også sier; om man skaper en objektiv debatt om temaet kan man kanskje finne en løsning alle kan være komfortable med til slutt.

[Indiska]

Nå som sinnameldingene har sluttet å hagle etter jeg tok opp dette i låggen for lenge siden (selv om noen fremdeles glimter til!), skal jeg våge meg inn i teh shitstorm igjen.

Jeg skjønner ikke hva som er galt med å si at alle burde klare å slanke seg. Alle klarer å slanke seg, enten du har gitt faen, har en overspisingslidelse, ikke har fulgt helt med, er kunnskapsløs eller har andre psykiske plager som somatiserer seg inn i maten. alle klarer å slanke seg. Det handler utelukkende om at veien frem mot målet vil variere med utgangspunktet. Det finnes ikke folk som ikke klarer å slanke seg, men det finnes nok av folk som ikke gidder å slanke seg. Jeg har ingenting i mot overvektige som av ulike årsaker har kommet til et sted hvor de innser at det er på tide å snu tendensen og som sliter med kampen mot vekta, men jeg har meget i mot samfunnstendensen som innebærer at det er legitimt å være bælfeit og som gjør det helt greit å veie det dobbelte av hva som er helsemessig forsvarlig fordi <insert excuse>. Akkurat på samme måte er jeg i mot samfunnstendensen som sier at det er greit å spise 1500kcal om dagen, trene syv dager i uka og fremme en fettprosent på 15% som kvinneidealet. Forskjellen mellom de to for min del er vel det at overvekt forplantes i helse og dermed i økonomi, og generelt sett er et mye større problem. Man kommer aldri til å få folkehelsa på rett vei før man tørr å si at man forventer at folk tar et minimum av ansvar for egen helseatferd, i alle fall ikke så lenge vi bare lener oss tilbake på o'store statskasse. Absolutt alle, uavhengig av vekt, har et ansvar for å ta tak i årsakene til overvekt, og man vil aldri klare å endre de strukturelle årsakene til overvekt før alle kan enes om at svær overvekt ikke er greit. Inb4 noen sier at alle er enige om at svær overvekt ikke er greit, plz beveg dere ut fra internett og inn i verden.

[Arctic]

Nå som sinnameldingene har sluttet å hagle etter jeg tok opp dette i låggen for lenge siden (selv om noen fremdeles glimter til!), skal jeg våge meg inn i teh shitstorm igjen.

Jeg skjønner ikke hva som er galt med å si at alle burde klare å slanke seg. Alle klarer å slanke seg, enten du har gitt faen, har en overspisingslidelse, ikke har fulgt helt med, er kunnskapsløs eller har andre psykiske plager som somatiserer seg inn i maten. alle klarer å slanke seg. Det handler utelukkende om at veien frem mot målet vil variere med utgangspunktet. Det finnes ikke folk som ikke klarer å slanke seg, men det finnes nok av folk som ikke gidder å slanke seg. Jeg har ingenting i mot overvektige som av ulike årsaker har kommet til et sted hvor de innser at det er på tide å snu tendensen og som sliter med kampen mot vekta, men jeg har meget i mot samfunnstendensen som innebærer at det er legitimt å være bælfeit og som gjør det helt greit å veie det dobbelte av hva som er helsemessig forsvarlig fordi <insert excuse>. Akkurat på samme måte er jeg i mot samfunnstendensen som sier at det er greit å spise 1500kcal om dagen, trene syv dager i uka og fremme en fettprosent på 15% som kvinneidealet. Forskjellen mellom de to for min del er vel det at overvekt forplantes i helse og dermed i økonomi, og generelt sett er et mye større problem. Man kommer aldri til å få folkehelsa på rett vei før man tørr å si at man forventer at folk tar et minimum av ansvar for egen helseatferd, i alle fall ikke så lenge vi bare lener oss tilbake på o'store statskasse. Absolutt alle, uavhengig av vekt, har et ansvar for å ta tak i årsakene til overvekt, og man vil aldri klare å endre de strukturelle årsakene til overvekt før alle kan enes om at svær overvekt ikke er greit. Inb4 noen sier at alle er enige om at svær overvekt ikke er greit, plz beveg dere ut fra internett og inn i verden.

Så om noen sliter med og forstå AKKURAT hva jeg mener, så har Indiska summert det opp veldig bra.

Takk

[Aurelius]

Ja, Indiska er ganske kul.

Føler nesten jeg kom såpass sent inn i diskusjonen at det ikke er stort mer for meg å bidra med, og i selskap med såpass bevisste og velformulerte mennesker er det ikke sikkert jeg hadde klart å si det på en god nok måte uansett (:

[Arctic]

Ja, Indiska er ganske kul.

Føler nesten jeg kom såpass sent inn i diskusjonen at det ikke er stort mer for meg å bidra med, og i selskap med såpass bevisste og velformulerte mennesker er det ikke sikkert jeg hadde klart å si det på en god nok måte uansett

Rubbish! Jeg etterspurte deg for en grunn! Have at it, good sir!

[Aurelius]

Arctic - Happy now? =P

På en måte så har du jo rett i at du og hr.Foss hadde tilsynelatende like utgangspunkt mtp barndommelig sfæriskhet og medfølgende mobbing. Samtidig kan det og godt tenke seg at forskjellene mellom dere fremdeles absolutt var tilstede, bare at de ikke var så enkle å få øye på.

Noen sa engang at " Hvis du tror du kan noe, eller hvis du tror du ikke kan noe, så har du helt rett", og det er nok på godt og vondt veldig mye sannhet i det.

Jo lengre man opplever motgang , jo tyngre blir det neste gang man prøver noe nytt. Dette er en av grunnene (tror jeg) til at "skjerp deg, det handler jo bare om å spise mindre og trene mer"-innfallsmåten ikke fungerer på langt nær så bra som "man synes den burde". Vi kjenner jo til såpass rundt menneskelig metabolisme at vi har god oversikt hva som må til for å gå opp eller ned i vekt, problemet er ikke at de spiser, men HVORFOR.

For hver person der ute som innser at de befinner seg i en utålelig situasjon og at her må noe gjøres og faktisk klarer å gjennomføre det de bestemmer seg for, finner man også personer som ikke var i stand til å ta det valget,eller som kanskje bestemte seg for å gjøre en endring for så å oppleve at på tross av deres beste forsøk,så gikk det ikke. Og at nå var plutselig veien til å prøve på nytt,blitt enda noen steg lengre.

Enden på visa blir jo fort den at man sitter og føler seg bitter, håpløs og mislykket, særlig og spesielt hvis man sammenligner sin egen triste virkelighet med glansbildene man ser av menneskene rundt seg, noe som jo tilsynelatende er standard oppførsel i dagens samfunn. Da øker sannsynligheten for at man ser på seg selv som et offer,da det som er fælt jo gjøres av andre og uansett hva en selv gjør,så nytter ingenting.

Derfor tror jeg heller at det kan være mer produktivt å se på overvekten som ikke selve problemet i seg selv og tenke at "hvis han feite jævelen der bare får gått ned de ti-tyve-tretti-to hundre kiloene, så blir han jo sunn og frisk og lykkelig helt av seg selv, da blir alt bedre",men som en videre indikator på hva problemet faktisk er og hvor det ligger. Trenger vi virkelig å vite hvor mye Jørgen Foss veier for å få en antagelse om at ting ikke er helt som de kanskje burde være? Er hva han spiste til frokost særlig viktig? Er å bruke skyldfølelse og dårlig samvittighet beste fremgangsmåten her?

Hvis du går inn i noe med overbevisningen om at du tror du kan, og får det til, så oppleves neste gang du prøver deg på noe du ikke kan som enda lettere. Slik fungerer det også i revers, og jeg antar denne sammenhengen kan bygge på seg selv over svært lang tid; i så tilfelle er det jo ikke rart at man kan få så forskjellige resultater som deg og Jørgen Foss.

Dette kan jo også illustreres med hvor viktig det er å gi hjelp og veiledning i ettertid til mennesker som går ned mye vekt ala The Biggest Loser(eller NOKA-dietten eller Riskhospitalets Suppekur), man får gjort mye med det fysiske, men tar man ikke tak i det mentale og bygger opp troen på seg selv og at man får det til, så kommer kiloene tilbake.

Vi vet jo ingenting om hva slags prøvelser han har måttet gi seg løs på eller hvilken mental ballast han har fått med seg i sekken, men jeg tror nå det at hvis man ikke tror man kan, fordi all tidligere erfaring tilsier at man ikke får det til, da er det umåtelig vanskelig å få gjort noe. Ingen er så sterke eller så standhaftige som stemmen i hodet.

Hvordan kan man motivere personer som selv er hellig overbevise om at hva enn de gjør,så går det ikke og det ikke nytter?

At mange av oss er litt for flinke til å bruke skyld og dårlig samvittighet for å få frem poenget, gjør neppe saken bedre.Som hun fotballkjerringa som poserer med bar mage like etter å ha skvist ut en kid,eller hun amerikanske fitnessdama som poserer med unger,flat mage og billedteksten "what's your excuse?" Er dette og lignende innfallsmåter ala "se hva jeg fikk til, se hvor flink JEG er, hvorfor får ikke DU det til?" virkelig beste måten vi har for å nå igjennom til folk på?

Dette ble litt fort og gæli, og jeg yter antakeligvis ikke et så komplekst tema justis( se; nydelig eksempel på at jeg ikke tror jeg kan:p) ,men here it is.

[Arctic]

Arctic - Happy now? =P

Insane people are always happy

Og det virker som du har peilet inn på hvor jeg vil hen meget bra; om vi slutter og ser på overvekt som et rent problem, men mer som manifestasjonen av en sum problemer, så kan man gå inn med beviselige fungerende metoder; løse de forskjellige problemene og overvekten (symptomet!) forsvinner.

God helse er ikke en mage med synlige magemuskler. God helse er et sunt SINN og en sunn KROPP. Gode HOLDNINGER. Enkelte mennesker har så vanskelig for og holde vekten nede, at det er nesten praktisk umulig for dem og ha en "facebook-cover"-lav fett prosent, men de kan fortsatt en en særdeles god helse!

Og jeg synes bare det er så trist fordi så alt for mange mennesker i dag ikke tør å gjøre så godt de kan innen feltet fitness, fordi de vet at hvis de ikke får det til, og spør andre, er standardsvarene en eller annen derivat av 1) "du er ikke sterk og smart nok, din patetiske faen" eller 2) "så så, en dag i fremtiden vil verden kunne akseptere både deg og overvekten din".

Hvorfor akseptere disse to tingene? Hvorfor ikke finne sin EGEN ting, som funker, gjør helsen din bedre OG "den menneskelige erfaring" mer produktiv?

[vildee]

http://p3.no/leo/ekstrem-fedme/

- En gang jeg var på butikken, var det noen som plukket opp en sjokolade fra kurven min – «den trenger ikke du». Jeg merker at kroppen min provoserer folk, men jeg skulle ønske andre så på meg som Jørgen, ikke bare som masse fett.

– Sunne matvarer burde vært langt billigere. Da ville de vært et enklere valg, sier han.

[Myr]

Nå som sinnameldingene har sluttet å hagle etter jeg tok opp dette i låggen for lenge siden (selv om noen fremdeles glimter til!), skal jeg våge meg inn i teh shitstorm igjen.

Jeg skjønner ikke hva som er galt med å si at alle burde klare å slanke seg. Alle klarer å slanke seg, enten du har gitt faen, har en overspisingslidelse, ikke har fulgt helt med, er kunnskapsløs eller har andre psykiske plager som somatiserer seg inn i maten. alle klarer å slanke seg. Det handler utelukkende om at veien frem mot målet vil variere med utgangspunktet. Det finnes ikke folk som ikke klarer å slanke seg, men det finnes nok av folk som ikke gidder å slanke seg. Jeg har ingenting i mot overvektige som av ulike årsaker har kommet til et sted hvor de innser at det er på tide å snu tendensen og som sliter med kampen mot vekta, men jeg har meget i mot samfunnstendensen som innebærer at det er legitimt å være bælfeit og som gjør det helt greit å veie det dobbelte av hva som er helsemessig forsvarlig fordi <insert excuse>. Akkurat på samme måte er jeg i mot samfunnstendensen som sier at det er greit å spise 1500kcal om dagen, trene syv dager i uka og fremme en fettprosent på 15% som kvinneidealet. Forskjellen mellom de to for min del er vel det at overvekt forplantes i helse og dermed i økonomi, og generelt sett er et mye større problem. Man kommer aldri til å få folkehelsa på rett vei før man tørr å si at man forventer at folk tar et minimum av ansvar for egen helseatferd, i alle fall ikke så lenge vi bare lener oss tilbake på o'store statskasse. Absolutt alle, uavhengig av vekt, har et ansvar for å ta tak i årsakene til overvekt, og man vil aldri klare å endre de strukturelle årsakene til overvekt før alle kan enes om at svær overvekt ikke er greit. Inb4 noen sier at alle er enige om at svær overvekt ikke er greit, plz beveg dere ut fra internett og inn i verden.

Full pot. Spot on. Enig.

[Ojive]

Saker som dette er helt sinnsykt kompliserte rett og slett pga antall elementer å vurdere og ta standpunkt i. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg klarer å beskrive det nettverket av tankerekker og konklusjoner som jeg har i hodet men jeg skal prøve.

Case and point: noen av oss mener at Jøren Foss sykeliggjør en hel folkegruppe og tar fra dem all form for makt til å styre egne liv. Jeg er en av de som mener det. For å ikke skrive en større A4 for poengtere det samme poenget så henviser jeg til innlegget til Indiska. Hun traff spikeren på hodet i den delen av saken.

Når det er sagt, så har jeg lagt merke til en diskusjon på Facebook feed'en min (jadda jadda, dere vet hvem dere er ) om at "inb4 selvrealiseringsbøker blir pensum og skal lære barn de mest grunnleggende, basic ting". Og her er det et viktig poeng: selvrealisering og selvutvikling.

Du har sikkert en camp med de som mener at "Dagens Samfunn™" tilrettelegger for at enkeltindividet skal lykkes i "Dagens Samfunn™" med bl.a. "Gratis©" skole. Fair point. Så har du en leir med de som mener at "Dagens Samfunn™" tilretter for bruk av mennesker som en mekanisk ressurs, en arbeidshest uten egen vilje, egne drømmer og egne ønsker. Noe som slik:

Og så har du de som er i mellom.

"Hold an, Ojive. Hvor skal du hen med dette?" Jeg prøver å samle sånn ca 20 tankerekker som krysser hverandre flere ganger, så det er ikke lett

Det er ikke hensiktsmessig at enkeltindivid skal tenke selv, ha egne meninger, drømmer, egen vilje, og sist men ikke minst ansvar over seg selv. Du blir plassert i en burgerflippingjobb på Get kundeservice hvor du skal ha et svarprosent på så og så mye, samtalelengdene skal være så og så korte, og du skal ha ingen call backs. Alt dette for lusne 310 i året. Gjerne inkludert overtid. Jeg mener at vi lever i et industrialisert samfunn hvor samlebåndmentaliteten råder vilt og det er effektivitet og lønnsomhet av prosessen og resultatet som telles.

Kontra

Du er enestående, selvtenkende individ med ønsker, egen vilje, drømmer og livslyst. Gud forby om du skulle få en idè om å starte egen business basert på din egen drøm, og levere en tjeneste/et produkt som du selv fant på og "være din egen sjef" i prosessen. Jeg kan ikke akkurat huske å ha hatt entreprenørskap, personlig og bed.øk. på videregående og/eller innføring i filosofi for å fyre opp selvtenking. Mulig jeg har gått feil linje, på feil tid, på feil skole, jeg vet ikke.

Samfunnet har endret seg enormt siden utdanningsmodellen var skapt, og samfunnet er i en konstant endring, noe utdanningsinstitusjonene ikke henger med. Veldig mye av nødvendig livskunnskap bør undervises på skolen (ikke nødvendigvis at du skal bli fortalt hvordan ting er og hvordan de må være, men at tankegangen stimuleres). Jeg tør å tippe at "heimkunnskap" og matlaging der fortsatt omhandler boller og pizzabunn. Sammfunsfag handler om enkelt, høynivå forklaring av de forskjellige etatene og vårt infrastruktur. Det er for enkelt. Aaaaaltfor basic. "Jammen, Ojive, det får da være grenser for hvor mye vi skal utsette barna. De må jo ha barndom også".

Helt enig. Men da kommer det opp flere spørsmål, som er i mine øyne ganske så legit: 1) Det er vel lite tvil (er det ikke?) om at enten så må samfunnet ta igjen industrien, eller så må industrien bremses ned til et menneskelig nivå (eller at mye av prosessene automatiseres og arbeidskraft rerutes til andre områder. See what I did here? Hint: behandling av mennesker som hjernedøde arbeidshester).

Denne TED-talken sitter friskt i minnet:

https://www.ted.com/talks/carl_honore_praises_slowness

2) Hvis samfunnet må ta igjen industrien: Hvem skal ha ansvaret? Foreldre, som allerede ER arbeidshester, mest sannsynlig sover 5 timer om dagen, går på antidepressive fordi de er ulykkelige, eller skal det være skolene, som ikke har en kompetent leder som kreves for å sette igang endringene som kreves av industrien (eller menneskeligheten) og dermed ikke får nok midler til å drive sjappa?

3) Eller skal vi kanskje tilrettelegge for at vi får langt flere grundere enn det vi har idag? Slik at folk kan finne på nye ting, skape nye markeder, inntekter, arbeidsplasser og dermed Følge Drømmene™ sine, øke trivselen og følelsen av at en faktisk lever og ikke er en maskin som det kreves et resultat av?

Neida, Janteloven i seg selv vil nok ta livet av mange drømmer. Med mindre det er slik det er meningen at det skal være ihht "survival of the fittest" osv slik det er i naturen.

Jeg mener at dagens industrialiserte samfunn tar makten å kunne bestemme over seg selv 100% fra det enkeltindividet og kosthold er en av dem. Om det er direkte eller indirekte, tør jeg ikke å svare på. Direkte i form av at sunn mat er dyr pga byråkratiet/avgifter eller indirekte i form av at industrialiseringen (at andre alternativer er langt billigere pga masseproduksjon, men langt verre kvalitet i forhold) gjør det vanskelig. Basiskunnskapen som trengs for å være et tilfredsstillende/fungerende nok individ i dagens samfunn blir ikke levert med morsmelka gjennom utdanningsinstitusjoner tidlig i oppveksten. Kan noe av skylden legges på foreldre? Hvem er ansvarlig for at foreldre ikke kan nok i så fall? Eller ikke evner til å videreformidle det?

Det var det ene aspektet av saken. Det andre er ytringsfrihet og hvorvidt en skal ta hensyn til andres følelser, tanker og utvikling. Jeg tar det som en selvfølge at folk flest er klare over at alle utvikles i sitt eget tempo, noen raskere enn andre. Livet er meeeeeeeeeget dynamisk og flytende og en trenger erfaring for å kunne utvikle seg selv. "Livets reps og sets" rett og slett. Noen har rett og slett flere sets og reps under beltet (huehuehuehueheuheue) pga livet kastet nesten alt på dem, noen har levd enten et beskyttet eller generelt trygt liv uten noe særlig motgang eller eksponering for Murphy's Law. Ingenting rett eller galt her, kun et faktum. En samme plante vokser annerledes i forskjellige landsdeler pga miljø.

Relevant video:

Når vi går nå forbi tusenvis av elementer som utgjør millioner av forskjellige utfall som bestemmer personlig vekst, og er nå klare over at alle utvikles forskjellig og har forskjellig grad av verdensforståelse og selvinnsikt, legger vi til en ekstra variabel og det er at utgangspunktet til folk flest er at de har ikke peiling på ernæring. Det er som 2+2 for oss som driver med det daglig, men det er for folk flest. Det er like avansert for den som ikke er like utviklet som en som ser på det som 2+2. Men hvem skal vi legge skylden på at mennesket ikke er like utviklet? Samfunnet? Industrien? Foreldre?

Når det er i boks, legger vi til variabelen kalt "psykologi" som kontrollerer adferd og er påvirket av alt det ovenfornevnte og i tillegg er uforutsigbar. Psykologi har retningslinjer, men ingen fasit. Å løse en ligning med variable.....variabler med variabel plassering er en umulig oppgave. "Aldri si aldri" og det kan hende noen vil løse det i fremtiden, såpass tro har jeg på menneskeheten. Men akkurat nå så er den altfor abstrakt og variabel til at den kan løses.

Tilbake til hensyn til andres følelsesliv. Noen trenger en stygg reality check, for noen vil den samme sjekken være totalt destruktivt. Det er en hårfin grense mellom de to, og en bør være forsiktig med å dele en slik sjekk ut (jeg bør bli flinkere på dette punktet). Det er veldig lett å si "grow a pair, man the fuck up, and get your shit together", "det er bare å <x> eller <y>". Dette henger sammen med tankerekken som omhandler forskjellige stadier og grader av utvikling. For deg som "har sett lyset" så er dette 2+2, for en annen person som snubler fortsatt i mørket er dette Einsteins feltligninger. Alle vet hvor frustrerende det kan være å forklare løsningen på en matteligning til en person som "ikke helt ser det". Å forklare noen at "det er bare å slanke seg" kan være det samme (eller "bare å ta seg sammen").

Dette fører meg på neste tankerekke og det er at etter mye tenking har jeg kommet til en konklusjon at det er ikke så lett å "vise" noe til en person, noe som omhandler selvutvikling. At det f.eks. "bare å ta seg sammen", "bare å be henne ut", "bare å si hei til han", "bare å søke ny jobb", osv osv. Jeg har også kommet fram til at noen ganger så er det direkte dumt å "vise lyset" til en person og. Personen selv må ta stegene, se det med sine egne øyne, tolke selv og trekke sine egne konklusjoner. Personlig mener jeg at det bør alle gjøre, oppleve det selv. Men jeg mener det jeg mener fordi jeg har "skjønt det selv", og det kan, igjen, være vanskelig/umulig for noen andre (slik det var for meg før jeg "tog'an".)

Hvem bør ha ansvaret for at en generasjon klarer å utvikle evnen til selvinnsikt og klare "å gå veien selv"? Kan vi kreve av enkeltindividet at det skal stå for å f.eks. si ifra til alle overvektige om hvor dumt det er, og "forklare dem hva den store bildet er"? Hvor bør grensa for å bry oss gå? Er det noe vits i at vi bryr oss? Vi kan baksnakke feite folk i flere tiår, opprette grupper og forumtråder, legge ut "JUST DO IT" på Instagram og Facebook, irritere oss grønne over "hvorfor slanker ikke de seg bare eller dropper chipsen?" men vil det virkelig ha noen effekt? Hva bør et konkret forslag til løsning være (om løsning finnes)?

Jeg har seriøst vondt i hodet av å prøve å tegne et bilde av situasjonen slik jeg ser den i tekstformat, men tror fortsatt at det ikke er mulig (derfor jeg holder meg unna diskusjoner på Face og forum for tiden. Klarer ikke å presentere det jeg "ser" i tekstform ) Det er en sykt komplisert sak, som sagt, med altfor mange variabler til at noe kan bastant sies.

PS: Jeg synes Jørgen Foss bør seriøst gi seg med emo-pisset og innta offerrollen (og samtidig dra alle overvektige ned i samme posisjon). Min personlige mening er at: Ja, man bør kunne ta seg føkkings sammen. En har kun ett liv. Er det slik han ønsker å leve det? Overvektig med dårlige knær? For all del. Enjoy. Ditt liv. Ditt valg.

[Terskeltrening]

Mr.Foss har kanskje mer dyptgående problemer enn vekta.

De færreste som er i samme situasjon som han er i har hatt like mange sjanser til å rette opp i dette. Han har snakket med veldig kunnskapsrike personer, fått råd og tips om både trening og ernæring, han har tatt slankeoperasjon, vært med og lært om mat av Helstrøm og om trening av Kari (whatsherSurename), men til syvende og sist nekter han å endre sine vaner.

Når man har fått alle verktøyene og likevel nekter å endre seg er nok problemet til Mr.Foss noe annet. Eller kanskje han ikke ser på det å være feit som et problem lenger, men heller en måte å formidle det han ønsker for å fremme sin sak.

Mr.Foss er derfor ikke en person man bør sammenligne seg med, nettopp fordi han kanskje har andre motiver for å oppføre seg som han gjør. Det finnes et hav av kandidater som kan være til motivasjon for de som ønsker å endre livet sitt, og jeg syns ikke Mr.Foss skal ødelegge for dem som ønsker å ta tak i problemene sine.

At Mr.Foss ønsker å få alle andre i samfunnet til å se på de med vektproblemer som noen man må syns synd på ser jeg på et større problem – og nettopp det at man syns synd på seg selv er vel en del av den onde sirkelen? Da blir jo Mr.Foss sitt budskap om selvmedlidenhet selvforsterkende med enda større vektproblemer.

Jeg syns at jo mindre Mr.Foss får ordet i media, jo bedre er det. Han lever ikke opp til forventningene man bør ha for en frontfigur. La noen andre fronte saken for overvektige.

[Linjemannen]

Til å fronte saken for de uforbederlige overvektige, så gjør Jørgen Foss en jævlig god jobb.

Det er et faktum!

Debatten her derimot, bærer preg av å ha en klar slagside. Og det var ikke annet å vente. Og det er helt greit, men jeg må likevel få poengtere det. Hva slagsiden består i? Jo, det synes åpenbart som om medlemmene bestrider et ubestridelig faktum. Nemlig det at det finnes UFORBEDERLIGE sykelig overvektige. Folk som går igjennom livet med taperstempelet og dør uten å kommet noe nærmere enn alltid å være en uforbederlig fleskefeitas.

Om livet til de uforbederlige blir noe bedre av å ha Jørgen Foss som sin ambassadør? Jeg håper det og jeg tror det. Han er vel valgt på et slags demokratisk vis? (Vet ikke, men håper da det.) Om det blir flere uforbederlige av Jørgen Foss? Se, det er vanskelig å være bombesikker på at det gjør eller ikke gjør, men jeg synes altså at de bælfeite fortjener en god ambassadør og om de mener Jørgen Foss er mannen, så har de sikkert gode grunner for det. En skal være forsiktig med å frata folk forstanden, egenbestemmelsen og stemmen til å bli hørt, selv om de er aldri så sykelig overvektige.

Og så kan jeg, og mange med meg, mene at mange av Jørgen Foss sine innspill i media kanskje virker mot sin hensikt, men det er altså ikke meg, eller fitnessbloggens medlemmer forøvrig, han er talsmann for.

[PlastBox]

Godt skrevet, trådstarter! Jeg er såre enig i at denne krav- og offermentaliteten må vekk. Det tjener absolutt ingen at man skal forbys å tenke at overvekt kanskje ikke er den beste tilstanden å være i, eller at det er så synd på de stakkars overvektige som har <insert unnskyldning, gjerne "gener"> de ikke kan gjøre noe med.

Se bare på Jørgen Foss. Jeg finner ikke noe info om hva han veier men mener jeg leste i 2012 at han hadde rundt 280kg (som ser ut til å passe greit med nyere bilder der han har tatt av 100kg etter slankeoperasjonen og fortsatt er diger).

For å opprettholde en kroppsvekt på 280kg må en sengeliggende mann innta ~5500 kcal om dagen, og jeg anklager ikke Foss med alle sine verv og all sin aktivitet i media for å være sengeliggende. Neste hakk opp på aktivitetsstigen er "Lavt", som lander han på 6400 kcal.

Nå er ikke jeg en av dem som mener en kalori er en kalori, og Foss har sikkert en sultfølelse som er feilregulert så til de grader, men likevel... Å innta 6400 kcal om dagen krever innsats. Det virker ikke som om fyren har noen medfødt mental retardasjon, så han må ha forstått at han nærmest umulig hadde klart å få i seg så mye energi om han gjorde noe så enkelt som å kutte ut alle produkter med ingredienser fra handlelista. Hell, om han så bare hadde kuttet ut spiseklar mat hadde han antagelig gjort fremskritt, og skikkelig mat gir mer metthetsfølelse per kalori enn disse ferdigsmurte knekkebrødene, sjokoladene og diverse "micro-mat" han i et intervju fortalte at han spiste støtt for å døyve sulten mellom større måltider.

Poenget? Det krever så mye jobb å få i seg 6400 kcal fra fornuftige matvarer at eneste alternativ er at han har spist energitett søppel. Hver dag. I en årrekke. Det kan han ikke som utdannet nordmann på 2000-tallet ha gjort uten å vite svært godt hva følgene var.

Hvorfor skal han og andre enormt overvektige da ha krav på sympati eller tilrettelegging? Krav om utredning av og behandling for sykdom, selvsagt, men ikke seleforlengere på alle busser i landet eller ekstra store seter på fly. Jeg ser ikke heroinavhengige kreve sprøytemateriell og egne injeksjonsvogner i kollektivtraffikken, og de har angivelig mindre de skal ha sagt i sin egen tilstand enn en som spiser for mye og har et hav av ressurser tigjengelig.

[Pinglo]

Hvorfor skal han og andre enormt overvektige da ha krav på sympati eller tilrettelegging? Krav om utredning av og behandling for sykdom, selvsagt, men ikke seleforlengere på alle busser i landet eller ekstra store seter på fly. Jeg ser ikke heroinavhengige kreve sprøytemateriell og egne injeksjonsvogner i kollektivtraffikken, og de har angivelig mindre de skal ha sagt i sin egen tilstand enn en som spiser for mye og har et hav av ressurser tigjengelig.

Fitnessbloggen. Stedet der man heller vil drepes i en trafikkulykke av en person på 200 kg slengt mot deg i et ubehagelig høyt antall km/t enn å vedkjenne seg at det av og til også kan være greit å tilrettelegge for selvforskyldte problemer.