Noen tanker - diskusjon?

[wombat]

Nå får jeg sikkert en shitstorm uten like etter meg, men det får gå. Jeg får bare bytte adresse om jeg finner døde dyr i postkassa eller får bilen min tapetsert med dasspapir og egg (men bare hviter, selvfølgelig)...

Det sies at man skal være seg selv nok. Uten at jeg skal gre alle over én kam så kommer jeg ikke unna at jeg observerer at svært mange av de som er veldig opptatte av trening og kosthold er seg selv en god del mer enn nok. Det er treningsbilder som profilbilde og cover photo på Facebook, det er deling av artikler om knebøy og benkpress og Gud vet hva på Twitter, det er liking og deling av bilder med fitnessmodeller, det er kommentering på et utall treningsblogger, det er innsjekking på gymmen på hver eneste økt og det er prat om trening og kosthold i lunsjen, rundt vannkjøleren og i kaffepausen. Dette trenger ikke være bevisst engang.

For all del; jeg har all verdens respekt og forståelse for at man har lyst til å gi uttrykk for hvem man er og hva man interesserer seg for på sosiale medier og i hverdagen. Jeg gjør det selv! Men når man er mer ekstrem enn flertallet og gir svært tydelig uttrykk for det, enten det er bevisst eller ubevisst, så BLIR man stigmatisert. Jeg er i hvert fall bevisst på dette, og om noe misliker at jeg legger ut matbilder på Facebook så skal de få lov til å ta meg bort fra nyhetsfeeden sin eller fjerne meg som venn, uten at jeg gjør noe som helst ut av det.

Du ser rett og slett ikke på langt nær så ofte at fritidsseilere, kunstanalytikere, hobbysommelierer eller andre som bedriver alternative fritidsaktiviteter gir seg selv i det hele og det fulle til hobbyen sin og lar alle andre få vite det hele tiden.

Jeg skal selvfølgelig ikke nekte for at det garantert er en god del jantelov og misunnelse inne i bildet også. Men hvis man tenker grundig over hvordan man fremstår ovenfor andre når det gjelder treningen/kostholdet og kanskje modererer det svært mange vil oppfatte som selvforherligelse – uavhengig av om den skinner frem med eller uten overlegg – en smule, så tror jeg man vil få en større aksept for sin lidenskap.

Tror veldig mange IKKE gjør de tingene, men får påpakk likevel altså.. Meg blant annet...

[Linjemannen]

Keegil - 12 points.

[Keegil]

Tror veldig mange IKKE gjør de tingene, men får påpakk likevel altså.. Meg blant annet...

Hmm... deler du mye Endomondo-statistikk eller økter fra Fitocracy, kanskje? Har hørt at det trigger haters.

[Andy]

Nå får jeg sikkert en shitstorm uten like etter meg, men det får gå. Jeg får bare bytte adresse om jeg finner døde dyr i postkassa eller får bilen min tapetsert med dasspapir og egg (men bare hviter, selvfølgelig)...

Får du bare hviter på bilen din så er det ikke noen herfra hvertfall.

[wombat]

Hmm... deler du mye Endomondo-statistikk eller økter fra Fitocracy, kanskje? Har hørt at det trigger haters.

har ikke engang noen av de. skriver loggen min i word og har lagt ut et bilde fra trening siden jeg begynte. aldri matbilde eller innsjekking. facebook vet ikke at jeg trener, de vet bare at jeg kan chins <----

[Andy]

Men anyways, kjipt å høre at du har en omgangskrets som hele tiden driver en heksejakt på den sunne livsstilen din, Tiwas.

For min egen del, når jeg slutta å ta meg så nær av kommentarer på trening/kosthold, så oppdaga jeg at mange av kommentarene hadde bakgrunn i uvitenhet, nysgjerrighet, misunnelse og noe uskyldig "hate". Merka forøvrig også at det slettes ikke bare var jeg som fikk bermekninger og spørsmål rundt mitt valg av livsstil. Det ramma både WoW-gutta som satt oppe og drakk cola og raida hele natta og ikke kom på skolen dagen etter, og de dedikerte skigutta som ikke kunne være med ut på lørdag, eller måtte tidlig hjem, fordi de skulle grytidlig opp på søndagen for å kjøre pudder. Det gjaldt også de som aldri kunne være med ut i helgene i sommerferien fordi de skulle på fisketur, og bare prata om ørret og fluer i lunsjen. Eller hva med rånere? Tror ikke det "hatet" jeg har opplevd var noe verre enn kommentarene jeg har lira av meg til han som spiser pultost i lunsjen eller de som heller brukte penga på volvo 240 med turbo.

Sikkert mang en 40-åring som har fått sleivete kommentarer på om han ikke skulle slutte å leke med Lego snart også. Man blir aldri for gammel til å leke, eller?

Mulig jeg bare hater selv, siden jeg er så priviligert at jeg kan ha et balansert forhold til ting, og at jeg ikke trenger å la det ene utelukke det andre, eller enda bedre; ikke lar det ene gå utover det andre, når det kommer til sunn livsstil og sosialt liv. For min del handler det om å finne en balansegang, kompromisser, periodiseringer, prioriteringer og løsninger. Å d funker for mej<3

[Tiwas]

Mulig jeg bare hater selv, siden jeg er så priviligert at jeg kan ha et balansert forhold til ting, og at jeg ikke trenger å la det ene utelukke det andre, eller enda bedre; ikke lar det ene gå utover det andre, når det kommer til sunn livsstil og sosialt liv. For min del handler det om å finne en balansegang, kompromisser, periodiseringer, prioriteringer og løsninger. Å d funker for mej<3

Nå var ikke dette et "å, det er så synd på meg"-innlegg, men heller et "kan ikke folk bare bry seg om seg og sitt"-innlegg. Det blir litt søkt å si hva som funker for deg, for her er det jo ikke snakk om annet enn å skulle få lov til å være den man er. Noen har rett og slett ikke lyst til å drikke, og hvorfor skal man da kompromittere og drikke seg halvfull i stedet for å kunne si rett ut at man ikke liker alkohol? Hvorfor skal man spise kake to ganger i uken på jobb i stedet for å kunne si det som det er at man ikke liker hvordan kroppen føles når man dytter det greiene i seg? Det blir litt, for meg, som om man skulle hele tiden kommentere "ja, vi skulle jo gjerne sett deg kose deg litt også" til diabetikeren som forsøker å ikke få føling

Det som slår meg med innleggene her er at det virker som om det er to leire - de som aldri har opplevd dette og dermed ikke kan relatere (og tror det kommer av at man poster statuser og flasher livsstilen sin) og de som har opplevd det på kroppen. For min del er det jo dem jeg *ikke* har på facebook som kommenterer. De som ser statusene mine, får bildet av den nye blodåren jeg fant på låret osv osv er faktisk dem som *ikke* kommenterer. Det er nok fordi de ser *hva* som skal til for å komme seg dit man er. De som kommenterer er de dumme, naive som tror at man får en bra kropp fordi man spiser cottage cheese i lunchen. De tynnfeite og bælfeite. Hobbymosjonistene. Så mitt inntrykk er rett og slett at de som ikke forstår *hvor ekstrem* man kanskje er er de som kommenterer mest. De som forstår hvor mye man legger i å holde seg frisk og rask gjør det ikke.

En annen ting jeg nesten må nevne siden det virker som om det er de yngste som snakker mest om ballanse her inne er det at dere får kose dere med ungdommelig forbrenning mens dere kan

[missy12]

Keegil, Er i grunn enig, personlig skriver jeg aldri noe om mat eller trening på Facebook. Har noen som gjør det.og det kan bli mye. Det e anderledes her. Her er de fleste i hvert fall oppsøkt det selv og interessert i å se andres blogger.

[SlayerDad]

Synes Keegil har mange gode poeng i sitt innlegg.

Ja, jeg sjekker inn på gymmet av og til, men det er sjelden jeg deler treningsbilder på facebook. Instagram derimot. Matbilder hender det at jeg legger ut, men det er mer "festmat" og ikke "slankemat" som sådan.

Selvsagt kan omgivelsene bli lei av konstant prat om trening og mat. Det er jo naturlig.

Samtidig er det en forskjell, synes jeg, mellom det å ha en lidenskap, i dette tilfellet trening, og det å skryte. Denne forskjellen kan ofte være flytende, og ikke alltid like lett å oppdage.

For meg blir det like kjedsommelig med en kollega eller venn som er fotballfanatiker, enten det er "card-carrying member" i VIF-klanen, Chelsea, Kanarifugl, Fraggelberg eller Bastion. Og det er det samme der, prat om fotball og fotballspillere hele tiden.Samtidig, dette er mer sosial akspetert, sammen f eks "jeg tok tre mil på sykkelen/skia/skogen i går" enn "Jeg klarte ny PR i mark/kneløft, beinpress, benkpress". Dog er lidenskapen, drivkrafta den samme.

Men Keegil, jeg har også opplevd at kunstelskere prater om sin interesse til det kjedsommelige, om utstillinger, kunstnere og verker som bryr meg midt på ryggen. Og her har jeg store problemer med å se forskjellen på lidenskap og skryt, eller snarere en slags selvhevdelse.

De som har lest "Dagens negative" har kanskje fått med seg mitt noe problematiske forhold til en eldre, kvinnelig kollega.

Det er kjempeflott at hun trener, det er ikke det. Men hun snakker om det svært mye, langt mer enn hva jeg gjør. Og jeg oppfatter hennes prat som skryt, som "Se på meg, jeg trener kjempemasse". At hun ikke spiser bedre og flyr på pub for å drikke halvlitre rett etter trening får så være. Og ja, hun snakker like mye om denne pubturen etter trening som selve zumbaen som hun driver på med.

Og siden vi ikke er inne på det, det irriterer vettet av meg at med en gang man snakker om at man trener vekter/styrke, kommer det "spøkefulle" kommentarer om doping.

Men er man syklist, kommer det ikke slike kommentarer, selv om sykkelsporten er like dopinfisert som mange mener kroppsbyggerkonkurranser er.

[Avgått]

Klarer å huske såpass at jeg nesten er flau når jeg tenker på det første året styrkeløft kom inn i livet mitt.

Pratet KUN om trening, perser og proteiner, skjønner at folk ble lei, og/eller oppfattet det som skryt.

Var aldri ment som skryt, jeg er bare sjeleglad for at jeg fant en treningsform jeg ikke klarer å slutte med.

Men det er slutt på prat om perser, trening og bilder legger jeg aldri ut lengre på face....

Men var nok ganske opphengt et par år, og ville gjerne at hele verden skulle begynne å løfte vekter

[skrape]

På jobben min trenger man ikke å "flashe" livsstilen og matvalgene i trynet på kollegene før man får tyn. Jobber på en svær dagligvarebutikk med et stort pauserom der det vanligvis er mange ansatte samlet til enhver tid.

Til lunsj liker jeg å spise f.eks brødskiver med cottage cheese og syltetøy, eller tunfisk og egg, og jeg tar gjerne en skyr til "dessert". Jeg setter meg stortsett alltid bevisst lengst mulig unna de jeg vet slenger slibrige kommentarer angående matvalg, men slipper ikke unna av den grunn. Hos oss ropes kommentarene på tvers av pauserommet, og det virker alltid som verstingene faktisk prøver å få med seg flest mulig andre på å rakke ned på de som ikke spiser det som de anser som normalt.

Quotes: "Herregud, skal du spise sånn cottage cheese nå igjen? Blir kvalm bare av å se det."

"Har du begynt å spise kattemat (tunfisk) nå? Skal du ikke få i deg noe ordentlig næring?"

"Den jævla cottage cheesen. Skjønner ikke at folk ikke bare kan spise NORMAL mat"

Til og med skyr med fruktsmak og musliblanding, noe som ser ut som "vanlig mat", og som ikke smaker så forskjellig fra annen yoghurt med fruktsmak, høster kommentarer. Husker spesielt kommentaren:

"Åja har du sånn der skyr?" (I dette tilfellet visste jeg ikke hvor personen skulle hen med kommentaren, og tenkte at det kanskje kom noe positivt for en gangs skyld. Men nei..)

personen fortsatte: "Jeg kjøpte meg en sånn der en gang, og etter første skje fikk jeg brekningsfornemmelser. Det var like før jeg spydde utover bordet. Må være det mest kvalmende jeg har smakt"

Å komme med et par korte kommentarer kan man tilgis for, men når noen så til de grader tar seg bryet meg å latterliggjøre andres matvalg, så begynner man virkelig å lure på hva som foregår inne i hodet til disse menneskene. Det kan da umulig føles godt å ødelegge trivselen på et lunsjrom. Men kanskje det er nettopp det som er trivsel for slike haters, det å gå fra lunsj og vite at man har fått noen andre til å føle seg som dritt.

[SlayerDad]

Simen Johannes Vikan, det der høres jo ikke bra ut i det hele tatt!

Skjønner veldig godt at du blir lei ja. Og for meg, er det du beskriver regelrett mobbing.

Og som du skriver, dette er "haters".

At de reagerer som de gjør på kostholdet ditt, tyder på at du gjør noe som gir dem dårligsamvittighet!

Stay strong, brah!

[HenrikWL]

Simen Johannes Vikan det der er mobbing, og bør kanskje tas opp med ledelsen. Det høres helt vanvittig ut.

Ellers, angående trådens emne: hvis man skiller seg ut, så står man lagelig til for hugg. Sånn er det bare. Hvis man av en eller annen grunn ikke gjør slik flesteparten gjør, så må man belage seg på å måtte svare for seg. Igjen og igjen.

Selv drikker jeg sjelden alkohol. Ikke fordi jeg er avholds eller fordi jeg har spesielt mye i mot alkohol, ikke en gang på grunn av treningen. Jeg drikker sjelden alkohol rett og slett fordi det er sjelden det er praktisk – jeg verdsetter mye mer det å kunne kjøre til og fra der jeg skal, og det å kunne stå opp i rimelig tid dagen etterpå uten å føle meg overkjørt av en buss. Sånn har jeg vært hele livet, og jeg har måttet forsvare dette her jevnlig opp igjennom alle år. "Skal du ikke drikke i kveld? Kjiping!", "Du drikker så sjelden du, kjedelig du er da", og ikke minst "wohooo, Henrik skal drikke i kveld! La oss alle sammen sette oss i ring og se på nerden mens han drikker! Kom igjen, sjenk ham mer!" de gangene jeg faktisk drikker.

Jeg tror ikke det er mer komplisert enn at folk ikke tenker seg om (i Simen Johannes' tilfelle høres det mer ut som om noen faktisk går inn for å være slemme). De synes noe er rart eller uvanlig, og kommenterer/spør når det faller dem inn, uten å tenke over at den det gjelder kanskje har svart 7 millioner ganger før.

[Tiwas]

Jeg har vært utsatt for akkurat det samme som Simen hos oss, men mest fra to stykker. Det endte med at jeg slang såpass bra tilbake at han som var verst var helt muse stille under lunchen i to dager før han kom luskende inn på kontoret mitt og sa at "han syntes jeg var litt vel krass". Og det kom fra han som blant annet klarte å få en jente til å strigråte i lunchen, etterfulgt av tre måneder sykemelding og oppsigelse. Så...de som tror dette bare kommer fordi man flasher sixpacken sin og skryter i pauserommet tar ganske feil

[SlayerDad]

What a fooken cock!

vedkommende burde fått seg en på trynet, og han skal da ikke klage over at andre slenger med leppa tilbake!

[SlayerDad]

På jobben har vi som sagt min 'kjære' kollega som skryter sånn av treningen sin.

Vi har også ei veldig søt og sjenert jente, som spiser bra (i mine øyne), er veldig glad i avocado og mye annet, men hun passer også litt på vekta (jeg mener dette ikke er så veldig nødvendig for henne), men vår 'kjære' kollega legger seg jo veldig oppi hva hun spiser.

"Du som jo er så tynn kan jo spise mer."

"Du spiser jo så lite."

etc etc.

Noe som har medført et temmelig hatsk forhold fra jentas side forståelig nok.

Samtidig som 'kjære' kollega stapper munnen full av feite oster, brødskiver og snop (og gjerne tar tre-fire biter av skiva FØR hun begynner å prate). Det hører med til historien at mannen hennes måtte amputere en tå pga diabetes. Ikke det at det ser ut til å ha hatt innvirkning der i gården.

Sorry, litt spam fra min side.

[Gjest Byttnavn]

Jeg tror det er litt forskjell, en ting er å snakke mye om en hobby/livsstil. En annen ting er jo at vekt/form er noe ganske mange er opptatt av. Akkuratt i min avdeling er alle eldre/voksne damer som er overvektige alle som en og nesten alle er røykere i tillegg. Men det snakkes mye om kosthold og "trening". Type MANNEN MIN OG JEG GIKK EN TIMES TUR PÅ SØNDAG!!! Flott, gjør det hver dag.

Det er ganske gjengs at mange er misfornøyde men gidder ikke sette inn det ekstra giret eller tiltakene som må til for å faktisk gå ned eller endre seg.

Jeg snakker ikke så veldig mye om trening og kosthold på jobb for jeg orker ikke de agro forsvars kommentarene.

Det morsomme er også at folk ikke skjønner at jeg begynte ikke å spise fornuftig og bevege meg mye for en uke siden men har gjort det i det stille i lang tid, tar jo gjerne litt tid før folk faktisk ser det.

Gjennom min egen prosess har jeg sett at det nesten er noen som vil være miserable.

At kanskje bare fysikken (ikke alle er miserable fordi man har noen kg ekstra altså!!!) er et tegn på den indre negative håpløsheten som setter seg fast i noen.

[skrape]

Det endte med at jeg slang såpass bra tilbake at han som var verst var helt muse stille under lunchen i to dager før han kom luskende inn på kontoret mitt og sa at "han syntes jeg var litt vel krass".

Jeg har forsøkt meg noen ganger på å "slenge tilbake", men jeg er ikke så veldig god på å komme med noe fornuftig å si in the heat of the moment. Man blir liksom litt tatt på senga når man sitter der og passer sine egne saker, og så plutselig skal man måtte svare for seg på hvorfor man spiser det og det.

En gang nylig svarte jeg noe sånt som "kan jeg ikke bare få spise det jeg vil uten å komme med en forklaring? hvordan hadde du følt det om noen skulle spørre hver eneste dag hvorfor du spiser brødskive med ost?" Men det endte bare med at den personen og de andre rundt var enige i at ingen kom til å spørre han om det ettersom han spiste normal mat. Da har jeg liksom "tapt", og må se ned i maten min i skam, og forberede meg på nye (eller akkurat samme kommentarer) neste lunsj.

[HenrikWL]

Dude… Det der er ikke greit.

http://www.arbeidstilsynet.no/fakta.html?tid=78225

[Gjest Byttnavn]

Jeg HATER når voksne folk æsjer seg over andres mat eller mat i det hele tatt.

Det er ikke lov når du passerer 12 år.