Nettavisen - Side 2 - Trening handler nå mer om utseende

[nano]

Slo sammen de to trådene som handlet om samme diskusjon.

- Moderator.

[TatjanaBH]

Kan virkelig se at dette kan være et problem. Må faktisk si jeg ble helt opphengt i det selv en stund. Det tok nesten 3 uker på en helt latterlig diett (satt opp av pt) før jeg heldigvis innså at målet mitt ikke var realistisk, eller sunt for den del. Og bestemte meg for at six pack ikke burde være målet mitt med trening. Jeg har bestemt meg for at det jeg ønsker ut av trening er å leve godt, og å ha det bedre med meg selv fordi jeg vet jeg gjør noe bra for kroppen min. Dessverre er det nok mange som ikke klarer å se at det er dette som burde være målet bak treningen, ikke bildene de blir bombandert med når de åpner instagram av jenter konkurranseform. Legger ved et av de få bildene jeg har sett på instagram som faktisk er noe å "se opp til".

[ATTACH]100002[/ATTACH]

[bjovas]

For meg er det at trening og sunt kosthold, som jo er to gode ting i seg selv, blir til en negativ greie for noen bare et symptom på at samfunnet har et veldig negativt fokus/besatthet på skjønnhet og overfladiske verdier. Viktig tema.

[4321yawaworht]

Min opplevelse er at estetisk tilfredsstillende fysikk korrelerer ganske godt med sunn livsstil og en sterk kropp. Skjønner ikke negativitet overfor overbevisninger om at det visuelle er en sterk motivasjonsfaktor.

[Aslak]

Det er bare å skumme gjennom forumet det, flertallet av loggene handler om folk som trener for utseendet, ikke av folk som trener for å oppnå sportslige resultater.

[Aaandreaaa]

Min opplevelse er at estetisk tilfredsstillende fysikk korrelerer ganske godt med sunn livsstil og en sterk kropp. Skjønner ikke negativitet overfor overbevisninger om at det visuelle er en sterk motivasjonsfaktor.

Problemet ligger i at mennesker generelt er dårlige på å forutse hvordan de kommer til å føle i fremtiden. Hvis du har en idé om f.eks en idealvekt, og din eneste motivasjon for trening er å gå ned 3 kg, så vil du klare å nå det målet. Men når du når målet vil ikke følelsen av suksess være like stor som du trodde, og du vil sette deg et nytt mål. Shawn Achor sier veldig fint at man "dytter suksess over den kognitive horisonten".

Det har ingenting å si om målet er å gå ned i vekt eller å få mer muskler; hvor mange ganger hører du folk si "Sånn! Nå er jeg helt perfekt. Det er ingenting mer å fikse på."? Du hører aldri det fordi idealet er uoppnåelig. Jaget etter perfeksjon vil aldri ta slutt, og man kan i verste fall ende opp med mental sykdom.

Det forstår helt sikkert veldig mange, og det er også derfor mange setter seg realistiske mål motivert av å kunne opprettholde sin livsstil og å kunne drive med det man syns er gøy etc. Denne typen mål er motivert av helse i vid forstand, og det er denne typen innstilling som må til for at man skal kunne ha det bra med seg selv.

[4321yawaworht]

Problemet ligger i at mennesker generelt er dårlige på å forutse hvordan de kommer til å føle i fremtiden. Hvis du har en idé om f.eks en idealvekt, og din eneste motivasjon for trening er å gå ned 3 kg, så vil du klare å nå det målet. Men når du når målet vil ikke følelsen av suksess være like stor som du trodde, og du vil sette deg et nytt mål. Shawn Achor sier veldig fint at man "dytter suksess over den kognitive horisonten".

Ja, mennesket/pattedyr/alle overlevelsesmaskiner er dårlige til å forutse fremtiden. Det er viktigere med mat nå +6mnd enn perspektivene 1, 3, 5, 10 år inn i fremtiden. Dette er grunnen til at grunnleggende ubærekraftige fenomener som befolkningsvekst, økonomisk vekst, konsumpsjonsvekst og slikt avfeies som ikke-problemer, forresten.

Det har ingenting å si om målet er å gå ned i vekt eller å få mer muskler; hvor mange ganger hører du folk si "Sånn! Nå er jeg helt perfekt. Det er ingenting mer å fikse på."? Du hører aldri det fordi idealet er uoppnåelig. Jaget etter perfeksjon vil aldri ta slutt, og man kan i verste fall ende opp med mental sykdom.

Evolusjonært sett er ikke tilfredshet en gunstig tilstand: da er sjansen større for å dø ut. Derfor aspirerer mennesket alltid etter det som er bedre, større, hurtigere, penere. Selv om tilstrebelsen av perfeksjon er fåfengt forsikrer den optimalisering og fremdrift. At dette hos et fåtall manifesterer seg i mental sykdom grunnet utbrenthet, depresjon over tilkortkommenheter/utilstrekkelighet el. er en lei konsekvens, men det er ikke noe poeng å bruke disse få som rettesnor (det gjelder for øvrig i alle samfunnsspørsmål)?

Det forstår helt sikkert veldig mange, og det er også derfor mange setter seg realistiske mål motivert av å kunne opprettholde sin livsstil og å kunne drive med det man syns er gøy etc. Denne typen mål er motivert av helse i vid forstand, og det er denne typen innstilling som må til for at man skal kunne ha det bra med seg selv.

Jeg tror ikke på universelle/objektive mål (foruten de biologiske imperativ, da), men jeg er for så vidt enig. Hvordan disse realistiske målene utarbeides/erverves/defineres avhenger av så mange individuelle parametre at det blir meningsløst å diskutere det. Kanskje en må erfare litt, oppleve mye, vokse, modnes og viktigst av alt feile før en finner sitt personlige mål/agenda/manifest?

[Aaandreaaa]

Evolusjonært sett er ikke tilfredshet en gunstig tilstand: da er sjansen større for å dø ut. Derfor aspirerer mennesket alltid etter det som er bedre, større, hurtigere, penere. Selv om tilstrebelsen av perfeksjon er fåfengt forsikrer den optimalisering og fremdrift. At dette hos et fåtall manifesterer seg i mental sykdom grunnet utbrenthet, depresjon over tilkortkommenheter/utilstrekkelighet el. er en lei konsekvens, men det er ikke noe poeng å bruke disse få som rettesnor (det gjelder for øvrig i alle samfunnsspørsmål)?

Ja, men vil det være optimalt å konstant etterstrebe perfeksjon? Jeg mener absolutt ikke her at man skal etterstrebe gjennomsnittlighet, men det finnes noe midt i mellom. Man må se på potensiale og realiteter. Det som også er med slike perfeksjonistiske mål er at de snevrer inn perspektivet (dette er det forsket på). Hvis ditt eneste mål i livet er å bli president i USA vil du kanskje på veien gå glipp av andre mer realistiske muligheter, og dermed ikke kunne optimalisere deg selv basert på personlige restriksjoner. Problemet er at slike snevre perfeksjonistiske mål er nær uoppnåelige, og dermed i 999/1000 tilfeller vil resultere i en følelse av mislykkethet og dermed kanskje føre til mentale problemer som f.eks depresjoner og spiseforstyrrelser.

Anbefaler denne (høyst relevant selv om temaet er et annet):

Shawn Achor: The happy secret to better work | Video on TED.com

Jeg tror ikke på universelle/objektive mål (foruten de biologiske imperativ, da), men jeg er for så vidt enig. Hvordan disse realistiske målene utarbeides/erverves/defineres avhenger av så mange individuelle parametre at det blir meningsløst å diskutere det. Kanskje en må erfare litt, oppleve mye, vokse, modnes og viktigst av alt feile før en finner sitt personlige mål/agenda/manifest?

Ja det tror jeg helt sikkert. Det er nok derfor spiseforstyrrelser er mer utbredt hos unge mennesker. Jeg tror egentlig vi er enige, jeg forklarte meg kanskje bare ikke så godt i den forrige posten.

[Krembolle]

Handler ikke evolusjon om å tilpasse seg miljø? Nå virker det som om evolusjon blir tolker som en utvikling som går i en lineær "forutbestemt" retning.. Så i denne sammenheng blir vel snakk om evolusjonær tilpasning tullete? ( forutsatt at min miljøtolkning er korrekt)

[Aaandreaaa]

Handler ikke evolusjon om å tilpasse seg miljø? Nå virker det som om evolusjon blir tolker som en utvikling som går i en lineær "forutbestemt" retning.. Så i denne sammenheng blir vel snakk om evolusjonær tilpasning tullete? ( forutsatt at min miljøtolkning er korrekt)

Det jeg ihvertfall tenker på her er at sett utifra et evolusjonærpsykologisk perspektiv så vil individer alltid etterstrebe "optimal individuell fitness" (og fitness i denne forstand handler ikke om fysisk form). Altså man vil etterstrebe det som for individet gir høyest sjanse til å overleve og reprodusere seg. Problemet med dette er at optimal fitness for ett individ er ikke optimalt for et annet. Dette går mer inn i matematiske modeller av evolusjonært optimale strategier, ærlige signaler kontra uærlige signaler osv. Jeg har kanskje forenklet litt det jeg prøver å få frem, men jeg mener overhodet ikke å si at evolusjon går i en forutbestemt retning. Heller kan man si at det å etterstrebe perfeksjon er et resultat av en adaptiv evolusjonær strategi som pga individuelle biologiske og miljø-relaterte faktorer blir maladaptiv for noen mennesker.

Edit: Og en slik faktor vil da være inntrykket man får fra mediene

[TheSeniorWrangler]

Det å legge skylden for spiseforstyrrelser på trening, syntes ikke du er for drøyt?

Nå misforstår du med vilje -som vanlig. Ingen har lagt skylden på spiseforstyrrelser på trening, artikkelen handler om det usunne UTSEENDEFOKUSET i motivasjonsbilder og blandt folk som trener mye (og i maaaange treningssenterreklamer). Poenget er at helse burde være viktigere enn utseende og utseendefokus kan gi dårlig selvtillit og trigge/forverre et dårlig mentalt forhold til mat og trening og i ytterste konsekvens nære spiseforstyrrelser.

[torres]

Nå misforstår du med vilje -som vanlig. Ingen har lagt skylden på spiseforstyrrelser på trening, artikkelen handler om det usunne UTSEENDEFOKUSET i motivasjonsbilder og blandt folk som trener mye (og i maaaange treningssenterreklamer). Poenget er at helse burde være viktigere enn utseende og utseendefokus kan gi dårlig selvtillit og trigge/forverre et dårlig mentalt forhold til mat og trening og i ytterste konsekvens nære spiseforstyrrelser.

Men vi syns ikke helse er viktigere enn utseende. Jeg ville aldri begynt å trene om det kun var for helsa, og det gjelder de fleste andre ôg.

[Aaandreaaa]

Men vi syns ikke helse er viktigere enn utseende. Jeg ville aldri begynt å trene om det kun var for helsa, og det gjelder de fleste andre ôg.

Helt greit, og helt realistisk. Men poenget her er at dette hos enkelte mennesker kan ha negative konsekvenser. Det må du vel være enig i? Personlig mener jeg det blir idiotisk å legge skylden på én enkelt ting (media, rosabloggere, fitnesskonkurranser, whatever), men samtidig så må man være klar over at disse spiller inn i større eller mindre grad når fokuset på trening/utseende/vektnedgang blir sykelig for enkeltmennesker.

Poenget her er at selv kanskje om du klarer å opprettholde et realistisk og sunt forhold til trening osv så er ikke det nødvendigvis sant for hele resten av befolkningen.

[Tamadeus]

Nå misforstår du med vilje -som vanlig. Ingen har lagt skylden på spiseforstyrrelser på trening, artikkelen handler om det usunne UTSEENDEFOKUSET i motivasjonsbilder og blandt folk som trener mye (og i maaaange treningssenterreklamer). Poenget er at helse burde være viktigere enn utseende og utseendefokus kan gi dårlig selvtillit og trigge/forverre et dårlig mentalt forhold til mat og trening og i ytterste konsekvens nære spiseforstyrrelser.

Men trening > bedre kropp? Eller har jeg missforstått der også?

Jeg vil også påpeke at nesten alt her i verden kan trekkes til de ekstremer at det er skadelig/usunt. Jeg er sikker på at for mye brokkoli også er skadelig for helsen: I EKSTREME MENGDER. Det å trekke korrelasjonen mellom trening og spiseforstyrrelser er helt håpløst.

[Vegard L]

Selvfølgelig kan alt trekkes for langt, også trening. Men så lenge kjernepatofysiologien bak spiseforstyrrelser er et overdrevet kroppsfokus, så kommer vi ikke unna at både trening og kosthold er potensielle triggere. Og nei, det er ikke trening i seg selv, det er fokuset som bygges rundt.

[Johanne22]

Etter min mening handler det for mye om utseende, sixpack og lav fettprosent. Jeg skal være den første til å innrømme at ja - selvfølgelig bryr jeg meg om hvordan jeg ser ut. Jeg trener for å oppnå en fysikk jeg syns er fint å se på, som gjør at jeg er fornøyd med kroppen min. Noen vil nok si at kostholdet mitt er altfor sært, ikke akjønner de heller hvorfor jeg frivillig står opp dør solen. Men i tillegg til det er jeg like opptatt av og faktisk bli sterkere, bedre. Når jeg blir spurt om hvorfor jeg trener såpass mye og dedikert som jeg gjør - svarer jeg fordi jeg syns det er gøy! Det gir meg så mye energi og bedre i humør i løpet av hverdagen. Det gir meg selvtillit og tro på at jeg klarer å presse meg selv til å nå mål jeg setter for meg selv. For meg er det en livsstil jeg trives svært godt med, og det er utrolig deilig å kunne leve slik rett og slett fordi jeg syns det er gøy og det gir meg en så mye bedre hverdag.

Når det er sagt - det skjedde ikke over natten. Og fallet kan være ganske langt og hardt hvis du først trår feil. Jeg syns det handler i alt for stor grad om kortsiktige mål og hvordan du skal se ut i dagens media. Jeg er fullt overbevist om at det påvirker altfor mange til å ty til ekstreme virkemidler (dietter, operasjoner, for mye trening) for å oppnå de såkalte drømmekroppene og fantastiske livene som denne drømmekroppen fører med seg. Og for mange, altfor mange etter min mening, faller hardt. Det syns jeg er synd, for treningen har så langt ikke gitt meg annet enn positive virkninger - og jeg har ikke en gang ikke sixpack

Men det er bare min mening:)

[Indiska]

"Og når det gjelder det ordtaket, har du noen gang sett en «strong» jente som ikke er tynn? De er jo som regel både slanke og muskuløse og de lever på strenge dietter."

- Og jeg som trodde jeg var sunn! Jeg må visst revurdere livet mitt, for i følge mammabloggeren er det nesten umulig å være både sterk, slank, sunn og samtidig ha et normalt forhold til mat og livsstil. Påstå gjerne at jeg misforstår med vilje eller ikke er empatisk nok, men vi kan ikke ta hensyn til alt heller. "Dessuten er jeg redd for at jeg skal begynne å slanke meg igjen om jeg begynner å trene, siden jeg forbinder trening med slanking , sier hun." - Javel, hennes problem, som hun får jobbe med både med seg selv og med psykologen sin om. Spiseforstyrrelser er for komplekst til at man kan tillegge den konkrete atferden de rammede utøver noen skyld i selve forstyrrelsen.

[Vegard L]

Det er ulike utløsende faktorer hos hver enkelt som sliter med spiseforstyrrelse, og det er ulike opprettholdende faktorer. Men ting relatert til kosthold, trening eller begge er ofte innblandet.

[Aaandreaaa]

Poenget med artikkelen er vel hovedsaklig det at et overdrevent fokus på trening ikke er noe bedre enn et overdrevent fokus på slanking. Begge deler kan være skadelige nettopp fordi det blir fokusert på utseende fremfor helse (i vid forstand; både fysisk og psykisk).

[Tor]

Poenget med artikkelen er vel hovedsaklig det at et overdrevent fokus på trening ikke er noe bedre enn et overdrevent fokus på slanking. Begge deler kan være skadelige nettopp fordi det blir fokusert på utseende fremfor helse (i vid forstand; både fysisk og psykisk).

10 poeng!

Det er det jeg trekker ut av artikkelen som er essensen i det hele