Hvordan slanke en 13åring?

[Hotslash]

Jeg har en niese på 13 år. Hun har alltid vert chubby, fra hun var verdens søteste baby, men nå har det gått altfor langt. Hun er over 100 kg, med mesteparten på overkroppen. Underkroppen er liksom helt normal, normal rumpe og ganske slanke lår. Hun vil så gjerne dette selv også, en av grunnene er at det skal være mye mobbing på ungdomskolen hun skal begynne på til høsten. (Jeg har også merket at hun er den minst populære av jentene på sin skole nå, før hadde hun flere av de mest populære til venner ihvertfall..) Jeg har så utrolig vondt av henne at brystet mitt blir helt sammensnurpet.. Hun er min øyesten og jeg er hennes favoritt også

Anyways.. hvordan går man fram herfra? Jeg har egentlig aldri trent noe og kostholdet mitt er helt utpå jordet. Jeg har egentlig ingen kunnskap om noe som helst, har lest mye innpå her, men alt åpner bare for nye spørsmål. Jeg tror alikevel det er jeg som må trå til å hjelpe, det passer jo fint det, har lyst å komme i bedre form selv, men ja..

Alt fra de enkleste kostholdsråd til de mest avanserte treningsprogram mottas med stor takk:)

Kan vel legge til at hun er veldig høy også, rundt 180 vil jeg tro. Jeg er ihvertfall 163 og hun er et hode høyere enn meg:)

[miaheart]

Barn bør ikke slankes eller settes på diett, men dere kan endre matvanene hjemme for alle, samt øke hverdagsaktiviteten. Siden ho er 13, er det vel flere treningssentre dere kan dra på i et felleskap? Skap gode, nye og sunnere rutiner og vekten vil synke.

Det kan jo og være en grunn til at hun spiser mye.. Trøsrespising? Depresjon, vanskelig på skolen, hennes situasjon.. Så samtaler med noen som kan hjelpe ho med bakenforliggende grunner til hennes vekt..

[Spurven87]

Hun er et barn og det bør ikke fokuseres mye på kropp og vekt. Ser tydelig at det er et problem hvis hun allerede er over 100 kg.

Som voksen person ville jeg sørget for at det ikke var tilgjengelig snacks og godterier i hverdagen og kun kjøpe inn det man synes er greit å spise som helgekos til helgen, ikke kjøp inn for mye som blir liggende i skap/skuffer. Det viktigste er aktivitet; gjør noe sammen, gå turer, dra på sykkeltur, gå i svømmehallen (det er også en gyllen mulighet for at hun kanskje åpnet som om problemer hun har).

Sist men ikke minst; det bør kanskje en lege og ernæringsfysiolog inn i bildet? Vi voksne kan prøve og feile med x-antall dietter, men dette tåler ikke barn!!! Det man i hvertfall ikke vil er at hun skal få et anstrengt forhold til mat og kropp...

[Power woman]

Lege og ernæringsfysiolog og kanskje helsesøster på skolen hun går nå er veien å gå. Man slanker ikke et barn på egenhånd uten et godt apparat av fagfolk rundt barnet!

Det som imidlertid kan gjøres av de nærmeste er jo å være med på fysisk aktivitet sammen med barnet. Ut på tur, klatre i trærne, hoppe, danse, svømme, hva enn som får barnet mer aktivt. Samme med maten, hele familien bør jo endre kosthold og ikke minst ikke fokusere på slanking men på å endre livsstil.

[Ove_68]

Enkelte kommuner har et livsstilsprogram for barn og unge i helsetjenesten. Jeg har ikke oversikt på hvilke kommuner dette gjelder, men vet at Stavanger har et sånt tilbud (kjenner ungdommer som har vært med på programmet tidligere).

De kaller det ikke slanking. Det er full fokus på livsstil, der de unge lærer om kosthold, kropp og trening, i tillegg til at det jobbes med bl.a de unges selvbilde. Trening og kosthold må ungdommene (foreldrene) ta tak i selv, men de lærer hvordan dette kan gjøres.

Sjekk med den lokale helsestasjonen. Kanskje det er et slikt tilbud i nærheten.

[Hotslash]

Mye bra svar her:)

nei, jeg har også følt at det er for galt å drive å slanke henne aktivt. Men jeg kan bare hjelpe litt også egentlig. Jeg har jo mitt eget liv utenom. Jeg bor heller ikke med henne, så jeg får ikke bestemt mat. De spiser som regel brødmat tiø alle måltider... og dårlig råd har de, så det er jo en hindring. (Men de har da råd til å reise på ferie flere ganger i året...) Jeg har ihvertfall ikke budsjett til henne også.

Så med andre ord, dere har ikke troen på at hun klarer det med mindre hele familien hennes forandrer seg?

[Hotslash]

Skal skjekke opp i det livsstimsprogrammet ja, virker greit:)

[Jarleh]

Høres ut som det er et problem foreldrene må ta tak i. på jobb så har vi en 9 pause der di fleste tar seg en skive ei frukt, ei skive osv. men så ser jeg ei utplassert jente på 17 som er overvektig og hun forsyner seg da kl 09.00 som et mellom måltid 4skiver, 4salami pølser, 2pakker smør, 2pakker majones, 2brunost og 1stk litago. omlag en 1000kcal på et mellom måltid som mest sannsynlig er halve dagsbehovet hennes. tviler på hun i det hele tatt er klar over hvilke kcal mengder hun trykker i seg. og det er jo ofte det som er problemet hos overvektige. di har ikke et forhold til hva en kcal er. Er du oppvokst i en familie der det ikke er noe kontroll på kcal inntak så er dette vanskelig. eneste måten er og få barn og foreldre beviste på sitt eget kosthold og om det så betyr og telle kcal for en 13åring så er vel det bedre en sykelig overvekt? (mine tanker) Synes Ove sitt forslag om og ta kontakt med sin lokale helsestasjon er lurt lykke til.

[Hotslash]

Ja, jeg tenkte litt på disse kaloriene:) selv om d hørtes lurt ut å ikke aktivt slanke henne, så må det da være lurt å ha en oversikt over kalorier. Jeg har kanskje hørt for mye på min mor oppover tidene, men jeg synes ikke brød har noe godt for seg om man vil bli slankere? Det er vel uansett et problem når det er for mye av det. Hun har blitt flink å lage seg omelett en gang til dagen/noen ganger i uken, til seg å sin søster i rullestol. Så det er jo bra, men synes alikevel det blir for galt at hun liksom må finne ut av det selv.

Tingen er at hun spiser heller ikke mengder med mat, men har vel vert litt godteglad. Alikevel så er det foreksempel ikke mer enn hva jeg gjerne trykker i meg. Det har hun sluttet med da, vi tok en godtefri mnd i februar, og hun holder på videre:) lov med litt om lørdagen.

Men hvordan få foreldrene til å forstå at de må bidra, at de må forandre seg og at de rett å slett må gi en skikkelig innsats, slik at det blir lettere for henne. Det er jo kjipt når lørdagsgodtet står klar på bordet dagen før og broren steker seg på grandis flere ganger i uka. Det er ALLTID godteri tilgjengelig, for de reiser til danmark/tyskland å handler. Hun klarer å holde seg vekk, men det er vel ingen optimal situasjon.

Ja, jeg trengee hjelp til å få de til åforstå at hun kun er et barn å ikke kan være ansvarlig for egen helse. Hvordan si det uten å fornærme?

[Jarleh]

kjenner dette veldig igjen fra min egen oppvekst. var overvektig hele livet frem til jeg selv fant ut at jeg skulle ta tak i problemet. hjemme hos oss var det alltid godt i skapene og det er det forsatt. meget vanskelig og holde seg borte når fristelsene står på rekke og rad. nå så jeg bor for meg selv så handler jeg ikke inn og har ikke tilgjengelig og da spiser jeg det heller ikke. og vis broren steker seg grandis et par ganger i uka så er jo det selvfølgelig en fristelse. Problemet er omgivelsene og mat vanene i hjemmet. så helt klart der det må gjøres forandringer. nytter ikke og aktivt slanke henne vis fristelsene dukker opp hele tiden. og fortelle det til foreldrene uten og fornærme er nok vanskelig, kanskje ikke mulig. jeg har gitt beskjed til mine foreldre i ettertid ang mine yngre søsken som har downsyndrom når jeg ser di driver og tilbyr godt i tide og utide. ja di blir fornærmet der og da men går fort over.

[Mali-H]

Ja, jeg trengee hjelp til å få de til åforstå at hun kun er et barn å ikke kan være ansvarlig for egen helse. Hvordan si det uten å fornærme?

Rett ut.

"unnskyld, men jeg er bekymret for X og vekten hennes og er redd dette kan komme til å påvirke henne X og føre til X. bla bla bla. mye av problemet er dessverre i hjemmet og jeg håper dere (evnt med min hjelp) kan finne en mellomting"

evnt i tillegg "jeg tror mye av dette skyldes det og det i hjemmet og jeg beklager, men jeg er bare bekymret for X"

mer rett ut "jeg er bekymret for X vekt, og videre utvikling. om det fortsetter samme vei kommer hun ikke bare til å lide av det fysisk men også psykisk. jeg vil sterkt anbefale dere å ta henne med til en samtale med helsesøster og finne en felles løsning for hele familien"

Det kan bli noen sure og dårlige miner der og da, men de fleste med litt vett kommer fort rundt det og innser logikken i det du sa. Tror personlig dette er den beste måten å gjøre det på. Alle blir vel litt såret om å høre at de har skyld i barnet sitt "dårlige" liv og situasjon, men mest sannsynlig har de selv vært inne på tanken allerede.

[Hotslash]

Godt manus! Der var det mye godt jeg kan si:)

De har vert hos helsesøster. Tror hun er der med jevne mellomrom å sjekker vekten.

[Aurelius]

Godt manus! Der var det mye godt jeg kan si:)

De har vert hos helsesøster. Tror hun er der med jevne mellomrom å sjekker vekten.

Muligens litt dum formulering av meg nå,men trenger man eeegentlig å vite hvor mye niesen din veier for å vite at det er et problem et eller annet sted her?

[Hotslash]

Neei, men det er vel blitt oppdaget at hun er stor, og da vil de vel gjerne følge med på utviklingen. Om det var det du tenkte på om det bare var for å veie seg for å vite det selv, så kunne hun jo gjort det hjemme. Tenker at det er slikt de gjør det, helsesøster/lege, følger litt opp?

[Indiska]

I utgangspunktet ville jeg sagt at hun skulle vokst inn i vekstkurven sin, men med en høyde på 180 er det nesten umulig, så her er jeg enig i at hun må slankes. Det at hun skal slankes betyr ikke at hun skal være sulten eller tenke på hva hun spiser, men at miljøet rundt henne (dvs, familien) tar ansvar. Tips kan være å fremme et høyt inntak av frukt, grønnsaker og grove kornvarer (som gir metthet på få kalorier), fjerne flytende kalorier (brus, saft, jus), de aller verste kalorisynderne (helmelk, godteri både fredag, lørdag, søndag, kjeks til daglig osv) og velger middagsretter som er litt kalorifattigere (f.eks kyllingfilet fremfor kyllinglår, karbonadedeig fremfor kjøttdeig, osv). Samtidig må man ta en samtale med barnet å si at nå blir ting litt annerledes her hjemme, og det blir ikke mer kjeks og brus på hverdager for noen av oss, og heller fremme det standpunkt at man skal endre livsstil og ikke gå på slankekur eller diett. Det går fint an å slanke en trettåring uten at trettenåringen føler at hun slanker seg

[Spurven87]

Mye bra svar her:)

nei, jeg har også følt at det er for galt å drive å slanke henne aktivt. Men jeg kan bare hjelpe litt også egentlig. Jeg har jo mitt eget liv utenom. Jeg bor heller ikke med henne, så jeg får ikke bestemt mat. De spiser som regel brødmat tiø alle måltider... og dårlig råd har de, så det er jo en hindring. (Men de har da råd til å reise på ferie flere ganger i året...) Jeg har ihvertfall ikke budsjett til henne også.

Så med andre ord, dere har ikke troen på at hun klarer det med mindre hele familien hennes forandrer seg?

HELE familien må stå sammen og endre livsstil (tror alle har godt av det slik det høres ut i fra hva du skriver)

[Pedrikke]

Skjønner deg godt med at du syns det er vanskelig å ta det opp med familien, jeg har en bonussøster som har lagt på seg mye og veldig raskt og min mor og typen ser ikke at det kostholdet deres som gjør det. Det er vanskelig å ta det opp med dem, de blir veldig fornærmet og går i forsvarsposisjon straks (hele familien der har godt av å bevege seg mer og få inntaket av kcal ned). Jeg vet ikke hvor godt du kjenner dem eller hvordan situasjonen din er, men i mitt tilfelle har jeg invitert dem på middag. Lager god og sunn mat på nye måter, de får mye lærdom som de ikke visste (utrolig hvor lite folk vet om hvor små endringer som kan gjøres). Lager også en del smoothier/sunnere vafler osv når vi er sammen for at de skal forstå hvordan man kan kose seg på andre måter enn med sukker. De er veldig skeptiske til disse kakene jeg baker uten gluten og sukker, men som regel smaker de og syns det er veldig godt. I småprat rundt bordet tar jeg gjerne opp hvor små endringer vi har gjort i vår familie, sånn til inspirasjon.

I min familie funket det ikke å si at de tok feil. Min mor har vært stor og jojoslanker med Grete Rohde hele livet, så det kreves MYE for henne å innse andre løsninger fordi hun har fått det helt opp i halsen hele slankingen og mener at alt sunt er dyrt. I hverdagen vet jeg de har gjort små endringer, men de har langt igjen før de kanskje ser de verste synderne. Jeg ser på det som et langsiktig prosjekt, men om det lar seg gjøre for deg er usikkert.

[FatUnicorn]

Jeg svarer som hun som var 100kg da hun var 13 år.

Snakk med jenta, prøv å få henne til å åpne seg til deg. Spør hvordan hun har det, hvordan hun føler seg, om hun føler seg noe annerledes på skolen osv. Men ikke bombader henne med spørsmål, la hun styre samtalen også kommer du med små oppfølgningspørsmål. Bygg opp tillit slik at jenta faktisk føler at noen bryr seg om henne, og ikke selve vekta. Går det ikke første gangen, så kanskje neste gang.

Snakk med mor/far og prøv å få de til å forstå at uansett endringer som må til for jenta, må de også være med på. Følelsen av å bli "tvunget" til å gjøre en ting, mens familien gjør noe helt annet er ganske kjip.

Få i gang noe felles aktiviteter, f.eks en daglig gåtur med mor/far, familieutflukter som skitur på vinter og turer i marka om sommer. Her er det også viktig at det er noe familien er med på; ikke tving henne til å gjøre noe alene. Også er det greit å ikke starte med superlange turer. Selv om de andre i familien kanskje er i form til det, betyr det ikke at jenta er det. Og selv om poenget er å få henne i aktivitet, vil man ikke gjøre det til en negativ ting.

Om den daglige gåturen er på 20min i starten er det mye bedre enn ingenting. Og lengde kan jo bestandig økes når ting føles litt lettere.

Ikke fokuser på vekta. Få helsesøster/mor til å bruke målbånd i stedet. Da blir fokuset på noe annet, og det negative forholdet til vekta blir ikke så framtredende. Eventuelt at vekta blir brukt hver 3.-6. måned, men målebåndet blir brukt hver 2.-4. uke.

I forhold til hva slags endringer som må gjøres i hjemmet kostholdsmessig er det greit å ha snakket med en ernæringsfysiolog. Da kan man finne ut hva som er bra og hva som kan bli bedre. Her syns jeg at mor/foresatte burde snakke med e.fys. først, så jenta, så begge to.

La jenta få prate med helsesøster/ernæringsfysiolog alene, i tillegg til eventuell fellessamtale. Jenta blir neppe å åpne seg noe når man føler seg "overvåket" av foresatte.

[Iso]

Du sier at både du og hun vil det, det viktige er jo foreldrene. Er det virkelig slik at de ikke tar noe form for affære når deres 13 år gamle datter veier 100 kg?

[SamGold]

I forhold til kosthold og kalorier, så tenker kanskje mange ikke over de FLYTENDE kaloriene de inntar som gjør null nytte annet enn at det SMAKER godt.

Tenkte på denne tråden i dag når jeg sto bak en overvektig jente som handlet masse godsaker, blant annet 1 liter eplejuice og 1 lite appelsinjuice. Selvsagt fra konsentrat.Tidligere i uken sto jeg i heisen (jeg skulle til 9. etasje og hun til 3. etasje) med en annen lubben jente som drakk vanlig cola klokken 10 på formiddagen.

Så det er mitt tips med tanke på kaloriinntak som kanskje ikke er så selvsagt. Ellers er det jo det å finne mat som metter uten altfor mange kalorier. Spe på med masse grønnsaker (metter bra i forhold til kalorier). Poteter har mindre kalorier enn ris, osv. Karbonadedeig i stedet for kjøttdeig. Grove brød i stedet for loff/knekkebrød, osv.

I forhold til aktivitetsnivå, så kommer man faktisk veldig langt kun med gåturer. Helst raske da. Jeg mener det er en stor tabbe når overvektige og utrente mennesker begynner på ekstreme treningsprogram fra dag 1. Man må først lære å gå før man kan springe, så jeg anbefaler raske gåturer.

Ettersom hun ønsker å ta tak i det selv burde det jo være håp. Lykke til!