Jump to content

Johnny

Members
  • Content Count

    302
  • Joined

  • Last visited

  • Days Won

    2

Johnny last won the day on July 16 2016

Johnny had the most liked content!

About Johnny

  • Rank
    Advanced Member
  • Birthday 10/23/1981

Recent Profile Visitors

701 profile views
  1. vet jeg har trent nå, for orket ikke å sitte lenger så jeg gikk og la meg isteden. Ah.. Må ikke pisse, jeg er herre over min egen blære..
  2. Alle må ha noen å hate tror jeg. Har mest sansen for Lee Priest selv. Sett litt av Jason, men det blir liksom litt trøttendes. Da er Buff Dudes mer underholdende. Tror nok at i dag så finnes det noen for alle. Forsåvidt unødvendig å spre eder og galle, men for noen er jo dette en hobby også og har man gode folk så finnes det motstykker som helst vil lage så mye spetakkel som mulig.
  3. Solid sommerkropp innveid i dag @150 kg, så føler meg absolutt klar for bikinisesongen. Skal dog ikke sprade altfor mye rundt på stranda, vet jo hvordan det er med all misunnelsen.. Så ja, somaren kan berre kjeme for min del.
  4. Plukk opp vannlåser og rens sluk først. Det kan gå an å stake, men som regel må man mekanisk til verks med fingrene inn i gugga. Da finner man også ut hva som stopper det hele. Om det da er generelt tett, fullt av hår, q-tips, hårspenner eller annet moro som er vanlig å finne på slike steder. Om du ikke får dette til så finn en som kan det. Det skal ikke være vanskelig med mindre det er en amatør som har installert det hele. For det skal legges opp til å være servicevennlig av den som bor der.
  5. Komposisjon er viktigere enn mål. Man oppnår illusjonen med en smal midje når rygg, lår og rumpe er velbygd. Mange sitter fast i mindre mål = bedre og strever da i lang tid uten å bli fornøyd fordi fokus er på feil sted.
  6. Frykt er et særdeles interessant spørsmål. I tillegg til å kunne bruke tid til å tenke over egen frykt kan man også få et innblikk i andre. Et stort problem vi har som samfunn lokalt og globalt er vår relasjon til hverandre både bevisst og ubevisst. MYe av frykten som kommer må dras inn i et element av det ukjente fordi det handler om innlærte reaksjonsmønstre som ikke alltid enkelt kan identifiseres da minne og emosjonell status ofte er misligholdt i forhold til hverandre og dermed kommer man til en slutning om irrasjonell frykt. Slik jeg ser det så er ingen frykt irrasjonell. Det hele er basert på individuell tilpasning i forhold til iboende potensiale i samhandling med miljø. Hvilket kommer mer tydelig frem dersom man titter dypere inn i traumer blandt annet. En god del fryktmekanismer kommer fra vår evne til å skape en holografisk modell av en potensiell sekvens. Hvilket da blir en imaginær opplevelse av en hendelse. Denne visualiseringen kan brukes både for godt og vondt, samt skape angstproblematikk. Grunnlaget blir basert på at vi ikke kjenner godt nok til våre egne reaksjonsmønstre og derfor faller for vår egen fantasi fordi den elektriske impulsen som tenker et scenario blir sendt videre til emosjonelle områder som prosesserer dette på samme måte som om ting faktisk skjedde. Dette er linket til uttrykk som "tro kan flytte fjell" og er grunnlaget for en hel del teknikker angående visualisering blandt annet som gjør at kroppens reaksjonsmønstre kan endres kun ved å tenke. For å pense inn på hva jeg selv er redd for så er det vel en ganske innviklet og komplisert prosess fordi jeg har studert mye innad i dette med angst og frykt og dermed har fått visualisert en hel del scenarioer jeg ikke burde bare fordi jeg ønsket å lære meg å hanskes med det hele. Hvilket da penser tilbake på innledende teori på området og en oppbygget imaginær situasjonsopplevelse som installerer fiktive traumer og bygger videre på den angsten som allerede finnes. Det grunnleggende ligger vel for meg i en frykt for å bli forlatt og relasjonstraumer. Akkurat her kan man quote et kjent norsk band "Det er en fattig trøst at følelsen burde vært mye verre i følge diagnosen." Det som jeg fikk klistret på meg i møtet med skolemedisinen er en "vedvarende personlighetsforstyrrelse forårsaket av katastrofale livshendelser". Så kan det jo spekuleres i hva dette vil si. For den biten blir fort litt personlig på et åpent forum. Relasjonell angst som følge av traume kan fort bygge på seg fordi en lærer seg å ta seg sammen. Dette handler om emosjonell undertrykkelse og det skaper et dysfunksjonelt atferdmønster. Hvordan individet takler dette henger sammen med situasjon, arv og nettverk. Dette vil da være grunnpillarer. Det krever mye mer for å skape et reelt bilde av helheten, men det er ingen vits å skulle grave for mye inn i dette da det uansett handler om individuelle faktorer som man best vet om seg selv. Når ting svikter og man på et vis blir overlatt til seg selv og i tillegg har et dysfunksjonelt nettverk rundt seg så vil det være svært utfordrende. Det fagmiljøet sier om slikt er at det veldig sjeldent går bra. Hvilket førte til spørsmål om motivasjoner, hvordan man takler ting osv. For min del har dette vært som en slags beholder som man kan legge vanskelige ting i og ta tak i det senere. En fordel med dette er objektivitet, en ulempe med dette er en opplevd personlighet som blir "vanskelig". Mange som møter meg tenker at jeg er en idiot frem til det kommer mer dybde og jeg kan tilpasse meg den andres måte å være på siden jeg ikke har noe standardisert "jeg" å relatere til. En prosess innen det å være noe en ikke er får ganske store konsekvenser og det er også grunnlaget for en del av det mange forteller om i denne posten. Det går an å forklare dette også, men det er en liten bok i seg selv. I hovedsak så kan man vel si at jeg kjører en linje med paranoia, snev av schizofreni, generalisert angst, panikklidelse, unvikende PF og litt andre ting som er snadder blandet inn. Summen av det hele er en ganske laber funksjonsevne, men det som er kickeren her er vel at jeg ikke vet hvordan det er å være normal og fungere, fordi det har jeg ikke gjort innenfor det livet som jeg kan huske da ting skjedde tidlig. Jeg har også en ikke-lineær hukommelse som gjør at jeg ikke kan huske ting i sekvens. Så ting som skjedde i går og for 10 år siden blandes sammen. Jeg synes det er rart at folk eldes og jeg ser ikke ansikter på samme måte som andre. Det hele er situasjonsbetinget og jeg gjenkjenner bedre bevegelser, stemmer og slike ting. Så en som står rett foran meg kan jeg ofte ikke "se" før denne snakker eller gjør noe som jeg kjenner igjen. Hvilket er en ganske freaky ting i seg selv. På et vis kan man si jeg er redd for alt, men det har ikke alltid vært slik. Jeg kunne plukke opp edderkopper før, men nå blir det høye og skjærende hyl medfulgt av enorm akselerasjon om det hårete beistet kommer i nærkontakt. På avstand og under en viss størrelse går det greit. Så det er ikke bare "irrasjonelt". I seg selv så er den studien innad i selvet interessant å nevne i denne sammenhengen fordi en irrasjonell frykt for edderkopper ville omhandle alle. Den innlærte delen samt læring om hva som skjer i kroppens mentale og fysiologiske reaksjoner har gjort det til en fragmentert opplevelse. Art, størrelse og handlingsmønstre er viktigere enn litt for mange bein og litt for mange øyne. Ofte dukker det vel også opp en frykt for responsen på innlegg som dette da det gjerne blir noe spesielt. Min egen uttrykksform er annerledes enn hva som fremkommer her inne på dette forumet. Det har vært en omleggingsprosess som har tatt flere år. Det ble litt for mye klaging på at jeg skrev upersonlig og mekanisk. Om jeg går helt i anal-mode og skriver rett av det jeg tenker så blir det også weird å lese det selv i etterkant fordi det ikke ser kjent ut. Så ja.. Man har litt å stri med innenfor feltet som omhandler frykt og angst. Unner ingen å være altfor intim med erfaringen fordi det kan fort bli et fengsel. Der er også sjeldent å bli sett og forstått. Etter en tid så gir man opp å prøve å forklare da det trengs erfaring for forståelse. Jeg synes egentlig den siste psykologen jeg snakket med gjorde det ganske bra. Han tok meg i hånda, fortalte at han ville savne meg fordi det hadde vært en spennende og positiv prosess. Han kunne ikke hjelpe meg med noe, men ønsket meg lykke til. Så lo han.. For meg så blir det riktignok veldig ironisk på mange måter, så i den situasjonen så var det faktisk ganske komisk. Dette å stå alene på et vis er ganske skummelt. Å få livet snudd opp ned totalt, kroppen og tankene fungerer ikke lenger og man mister kontroll over kroppen. Følelsen av at hjernen sakte blir til rømmegrøt og at man er på vei inn til en lukket avdeling med smurfedrops og tvangstrøye. Det ble vel min største frykt. Den er der fortsatt forsåvidt. Dog virker det mer som at livet hadde andre planer for meg enn de jeg trodde jeg hadde. Så igjen som man har nevnt så er det også en god side til alt dette. Fordi det kommer mye innsikt og et dypere perspetiv innenfor det å være menneske. Det å etablere nettverk igjen er vanskelig og det går sakte, men det begynner å skje en del ting. Så det virker ganske lovende selv om mange som går igjennom denne prosessen dessverre velger en annen løsning på ting. Et problem er ofte at dem ikke snakker om det og derfor blir andre sittende igjen med spørsmål. Jeg ønsket ikke dette selv om jeg må innrømme at tanken har slått meg en del ganger og det saktens også kom veldig nært. Akkurat da er som en nevnte tidligere i et innlegg her at dødsangsten er nyttig for å kunne overleve. Fårhåpentligvis så er det ingen som har kjedet seg ihjel til nå
  7. Begynte skorsteinskarrieren tidlig. Det var vel nesten i barneskolealder. Dog ble det vel ikke etablert som en uvane før 15 års alderen. Fortsatte vel så i ti år før man kutta det ut etter at kroppen reagerte negativt på det. Så ble det litt murring igjen siden jeg er altfpr svak og startet opp igjen fullt ut og det varte vel i litt over et halvt år tror jeg før man hostet og pep som en gal og fant ut at nei, dette blir tullball og har latt det ligge siden. Snus er også brukt opp igjennom innimellom slagene. Har vært tider da det gikk både røyk og snus også samtidig. Dog så fant jeg at snusen var mye enklere å kutte ut enn røyken. Nå bruker jeg ingen av delene. Det er en aldri så liten fare gjerne når det er partaj i nærheten. Da forsvinner alle sperrer og dumskapen overtar helt. Lenge mellom hver gang forsåvidt. Jeg er faktisk ikke helt sikker på når forrige fest var. Lever ikke som en kristen, men har i grunn ikke råd til playboylivet lenger. Med sterk sosial angst så er man ei heller dradd inn i situasjoner som inviterer til lystige lag. Det blir som å være sammen med en annen art som er skremmende helt til man tipper over punktet hvor man gir mer f.. Og da er jo blackout city rett rundt hjørnet og det er ikke alltid det er like kult å våkne opp etter et besøk der.
  8. Stol på egen erfaring eller folk du kjenner godt. Resten må man nesten regne med er svada fordi man ikke kan vite om det som blir sagt er fordi det er mot vederlag.
  9. Fått skrekken for medisiner selv. Første gjorde at jeg fikk ulvehunger. Gikk opp 40 kg ganske så kjapt. Også trøtt som en strømpe. Enten så var det å sove eller så var det å få tak i mat. Følte meg som en narkoman nesten. Ikke at jeg vet hvordan det er, men den påfølgende desperasjonen som endret personlighet til å bare gafle inn uten å bry seg om noe som helst annet enn å fylle det store svarte hullet må vel kunne ligne. Enda en staselig bivirkning var at armer og ben begynte å riste og få spastiske utslag. Var interessant når glasset føk ut av handa og knuste på gulvet første gangen. Måtte drikke med begge henda. I tillegg så ble formen dårligere og panikkangsten sterkere. Så det var mildt sagt grusomt ganske lenge å være blandt mennesker også. De ble transformert til monstre i en slags zombie type skrekkfilm. Hvilket for de fleste er en problematikk som er svæt vanskelig å sette seg inn i. De som har levd i krig kan kanskje kjenne til det. (Foruten dem som har erfaring med angsproblematikk av lik art) Prøvde to medisiner til. Den ene tok vekk følelser. Det var ganske skummelt å bli helt kald. Ikke bry seg om noe som helst. Man kunne rasjonalisere ting og kjøre en "normal" linje, men under overflaten var det svart. Da jeg lå i 160 km/t i 60 sona på vei hjem og ikke følte en dritt så tenkte jeg litt over at dette ikke kunne være bra og jeg slutta å ta dem. Den siste gjorde at jeg mistet blodtrykk ved anstrengelser. Fikk jobbet litt før en omtrent segnet om og så måtte vente til det kjørte seg opp igjen. Orket liksom ingenting og dersom man prøvde hardere så ble effekten bare verre. Usikker på hvilken av dem som gjorde det, men en bivirkning var at hjertet stoppet helt opp i flere sekunder. Gikk fra høy puls til ingen. Det var ganske skremmende for jeg visste ikke om det ville starte igjen. Mang en gang jeg bare knytta neven og slo meg selv i brystet. Dette sammen med panikkangst er vel noe av det jævligste jeg har opplevd. Å velge vekk medisiner var ikke så enkelt heller. Følte dog at man ville ende opp som eneboer i en liten hvit enebolig om jeg fortsatte. I tillegg var funksjonsnivå ekstremt lavt. Det var ikke noe mas eller pes fra psykiatrien angående videre medisinering. Dem spurte et par ganger, men jeg nektet. Dette med nettverk tror jeg nok er viktig. Jeg har klart å miste hele mitt i en tid hvor funksjonssvikt og alt påfølgende har kommet inn i livet. På et vis så er det der, men det blir for vanskelig å relatere på et nivå som gjør innsatsen verdt det. Driver og jobber med å bygge opp på nytt, men det er utfordrende å finne likesinnede som finnes i nærheten. Dette blir jo da en ting som fører til hovedsakelig elektronisk kontakt. Noe som forsåvidt ikke er så galt, men det trengs en del mer enn det for å bedre funksjonsevne fordi mye forgår utenfor det som blir sagt og gjort. I prosessen så har man jo fått en god del mer innsikt i det å være menneske. På et vis så er det en veldig verdifull erfaring å få med seg. Likevel så koster det jo selvsagt mye. Alt som var er ikke mer. Føler det vel ikke så mørkt heller. For det som var funka jo ikke og en må gjerne rive litt for å bygge nytt. Det som er mest frustrerende er at det tar så lang tid. Med en verden som teller millisekunder og er slaver etter klokka så blir det et uromoment. Dog interessant også å observere det hele og se an ting fra et nytt perspektiv som en utenforstående. Alt med seg så har det hele gjort livet mer fascinerende.
×
×
  • Create New...