Tråden om spiseforstyrrelser

[Hyuna]

Oh yes... Men det har bedret seg veldig etter at Isabella satte opp diett for meg. Jeg har overspist 1 gang etter at jeg startet på diett 12 april, og da hadde jeg hoppet over noen av måltidene mine. Leksen er lært, jeg må spise det hun har satt opp, så går det greit.

Hvordan spiser du? PT'en min har også satt opp en diett til meg, og den har 7 måltider i løpet av EN dag!!! merker at jeg sliter med dette siden overspising er nærmest blitt en vane for meg, så jeg ender med å spise maks 2-3 måltider i stedet...

[Hyuna]

Det tør jeg ikke svare på, men jeg føler selv at jeg mister kontrollen, og det er jeg jo ikke komfortabel med. Jeg vil tørre å påstå at om man tvinger seg selv til å kaste opp etter måltider, selv om det bare er av og til, så har man et problem, og burde ta tak i det.

Jeg vet hva du mener med å miste kontrollen. Misunner virkelig de menneskene som aldri har opplevd trangen til å overspise og som alltid har kontroll. Jeg lurer på hvordan hjernen deres fungerer.

[Imu]

Jeg lurer på om vi (jeg) med spiseforstyrrelse har vært vant til å ikke bli regnet med, ikke bli verdsatt og sett nok, og derfor fortsetter vi med dette; ikke ta våre behov på alvor, akkurat som de ikke ble tatt på alvor av foreldrene våre, kontrollere matinntaket slik vår/min mor gjorde i frykt for at vi/jeg skulle bli overvektig, redd for å bli mobbet for fomene våre fordi vi ble mobbet en gang av foreldre og/eller venner og vi vil kontrollere at det ikke skjer igjen. Jeg har levd med egoistiske (hensynsløse) foreldre og er vant til å tro jeg er egoistisk og at jeg blir avvist om jeg ber om noe kun for egen del (noe de egoistiske forledrene mine ikke fant noen fordeler i på egne vegne). Å forstå at vi fortjener tilfredstillelse av behov uavhengig av andres bekreftelse, egne prestatasjon eller annet tar tid / kulturforandring.

[OhMickey]

Jeg hadde en kjempefin oppvekst med fantastiske foreldre Er vant til å bli regnet med. Så tror ikke det gjelder alle. Mine spiseforstyrrelser tror jeg ble utviklet av alle de kommentarene jeg fikk på barne/ungdomsskolen om hvor tynn jeg var, hvor fælt det så ut. Tror bare det kan gjøre mye skade, kommentarene, det å bli mobbet for kroppen, å bli fortalt at du har en spisefortyrrelse, kan fort gjøre at du etterhvert begynner å tro på det, og å utvlikler det pga det.

Tror en spiseforstyrrelse kan bunne i så mangt, og ofte veldig forskjellige grunner etter hva jeg har forstått.

[Hyuna]

Jeg hadde en kjempefin oppvekst med fantastiske foreldre Er vant til å bli regnet med. Så tror ikke det gjelder alle. Mine spiseforstyrrelser tror jeg ble utviklet av alle de kommentarene jeg fikk på barne/ungdomsskolen om hvor tynn jeg var, hvor fælt det så ut. Tror bare det kan gjøre mye skade, kommentarene, det å bli mobbet for kroppen, å bli fortalt at du har en spisefortyrrelse, kan fort gjøre at du etterhvert begynner å tro på det, og å utvlikler det pga det.

Tror en spiseforstyrrelse kan bunne i så mangt, og ofte veldig forskjellige grunner etter hva jeg har forstått.

Å, du! Holdt på å si at jeg kjenner meg igjen i de kommentarene, men jeg har en fantastisk nydelig kusine på 11 år som er tynn av natur. Men hun får stadig kommentarer om at hun er for tynn. Jeg hørte en gang noen som sa at hun MÅTTE spise mer, og da hun spurte hvorfor så ropte vedkommende ut: "Fordi du er for TYNN!"

Jeg kunne se hvor såret hun var, og hun er bare elleve!!

Så jeg lurer på om du hadde skrudd tiden tilbake, hva ville du (at andre skulle) gjort når du fikk slengt slike kommentarer om kroppen din?

[Hyuna]

7 måltider er bare å glemme for min del. Jeg spiser frokost, lunsj, proteinshake (glemmes noen ganger), middag og de dagene jeg trener kveldsshake/kveldsmat. Jeg sa klart i fra at det er uaktuelt for meg å spise oftere enn dette, slet nok med å få til mellommåltider i begynnelsen! Men jeg veier maten min nå, så jeg har måltidene mine klare stort sett. Det er når jeg ikke har planlagt at det går skeis!

Akkurat det med planlegging kjenner jeg meg igjen. Jeg tenker at ulempen med diett er at man alltid er avhengig av å ha en oppsatt plan. Går det ikke som planlagt er det noe i hodet som sier PANG og alt blir feil. Jeg for min del ender opp som regel å spise ALTFOR mye, det blir spesielt vanskelig på sosiale sammenkomster hvor mat er involvert.

Jeg er invitert til ei venninne til helgen hvor det blir servert pizza, så jeg smågruer meg litt.

[Hyuna]

Jeg har blitt flink til å forsyne meg moderat, men har ligget på 600-800 kcal i flere år med overspising attåt... Var i utdrikningslag i helgen og drakk meg ikke full, overspiste ikke og spiste ikke halv/helfabrikata. Endte totalt opp på ca 1600 kcal, og da gikk jeg opp i vekt totalt på denne uken.... Skjønner at jeg må fortsette opprydningen:( Har du prøvd å bestemme deg på forhånd hva du skal spise hos venninnen din? Planlegg, så går det så bra!

Gud så fælt! Jeg skjønner godt at det er frustrerende, 1600 kcal er jo fullt akseptabelt! Men det ordner seg nok skal du se :-)

Vel, vi blir servert pizza og sjokolade, så det er nok ikkes å mye utvalg her! Men mengde kan jeg da klare å kontrollere )

[Gjest]

Det der høres nøyaktig ut som meg! Det var da jeg skulle vedlikeholde at jeg begynte å telle kalorier (siden alle nettsider osv. påstod at det var vedlikehold som var vanskeligst) og vips raste jeg ned 10 kg til og unngikk sosiale situasjoner som involverte mye kalorier og pengeforbruk...Skumle greier.

mhm, er virkelig vanskelig..ville jo vedlike holde, så om jeg hadde spist for lite ble jeg redd for å bli tynnere, å spisste til jeg ble dårlig, så ville jeg heller ikke spise for mye å bli "feit"...måtte bare tvinge meg selv til å gi slipp på kontrollen å lytte til kroppen min..merker jeg begynner å komme inn på rett spor igjen håper det er det samme for deg

[Gjest]

akkuratt sånn har jeg det også, så kjenner meg veldig igjen

tror det er veldig lett å komme dit, skjer sikkert mange når man har mangel på kunskap og skal prøve å ligge om alt helt selv..Man må vell bare gi fra seg litt av kontrollen å lytte til kroppen etterhvert

[IdaEriksen]

mhm, er virkelig vanskelig..ville jo vedlike holde, så om jeg hadde spist for lite ble jeg redd for å bli tynnere, å spisste til jeg ble dårlig, så ville jeg heller ikke spise for mye å bli "feit"...måtte bare tvinge meg selv til å gi slipp på kontrollen å lytte til kroppen min..merker jeg begynner å komme inn på rett spor igjen håper det er det samme for deg

Definitivt! Er over ett år siden jeg var hos IKS, og selv om jeg sannsynligvis bruker myyye mer tid på å tenke på mat og trening enn en helt frisk person, og kan ha litt slitsomme perioder, så har jeg gått opp en del, slutta å veie meg, spiser mer og har bedre fysiske prestasjoner! Det går riktig vei

[S.O.T]

Hva med å være såppas streng at man hiver ut den forbanna vekta? Den har INGENTING å si anyway, prøv å leve og nyte istedet. Det gjorde jeg..

[Hyuna]

Ordla meg litt klønete ja:) Har kun fråtset 1 gang etter at jeg startet på diett, siste overspisingsperiode stoppet i februar. Har vært innom IKS, psykolog, coach og lege, men det er kun jeg som kan rydde opp i hodet mitt. Svaret til legen var å sette meg på antidepressiva, men det nektet jeg. Er jo ikke deprimert! Jobber hardt for å normalisere forholdet til kroppen min, men det er f... meg ikke enkelt. Når jeg da legger på meg av å spise normalt så gir jeg blanke i om det er fett eller vann;) Vekten viser for mye, og svaret i hodet mitt er sulte. At kroppens funksjoner osv tar skade av det er jeg fullt klar over, men det kommer liksom i annen rekke...

Jeg må spørre deg, følte du at psykologen hjalp? Var det verdt det, eller bare helt bortkastet? Jeg vurderer det sterkt selv.

[Hyuna]

Hvorfor er tallet på vekten viktigere enn hva som faktisk skjer i og med kroppen din? Hva er idealtallet basert på? Hvorfor er tankene dine viktigere enn virkeligheten?

Fordi folk spør gjerne hvor mye du veier og ikke hvor mye fettprosent du har...

[Hyuna]

Føles det da bra å si et tall som er så lavt som mulig? Er det noen mestring i det?

Ja, det føles godt å si et lavt tall. Jeg lyver fortsatt om vekta mi når folk spør. Jo mindre du veier jo mer beundring får du? Vet innerst inne at det er helt galskap å tenke slik men den tanken råder sterkest hos en som meg.

[Vegard L]

Når jeg da legger på meg av å spise normalt så gir jeg blanke i om det er fett eller vann;) Vekten viser for mye, og svaret i hodet mitt er sulte. At kroppens funksjoner osv tar skade av det er jeg fullt klar over, men det kommer liksom i annen rekke...

Med samme tankegang, blir det akkurat det samme hva som forsvinner? Fett, muskelmasse, organer, vann?

Du vet godt at dette er en usunn tankegang, og det er helt uunngåelig at kroppen din vil ta stor skade dersom du lar disse tankene ta kontrollen over kroppen din.

Det sagt, så høres dette ut som et problem som utelukkende sitter i hodet ditt, og da er ikke internettforum riktig sted å søke hjelp.

Ja, det føles godt å si et lavt tall. Jeg lyver fortsatt om vekta mi når folk spør. Jo mindre du veier jo mer beundring får du? Vet innerst inne at det er helt galskap å tenke slik men den tanken råder sterkest hos en som meg.

Du vet innerst inne at dette er galskap, og det er det også. Se for deg at en person som er like høy som deg forteller deg at hun veier det som du veier, hva ville du tenkt om det? Hva hvis personen faktisk veide enda mindre, f.eks. så lite som du sier at du veier når du lyver? Ville du fått et bedre inntrykk eller ville du tenkt at "du bør legge på deg litt"?

[Gjest Brukernavn]

Hva tror du kan være løsningen? Hvordan kan man slutte med dette?

Det finnes mange forskjellige fremgangsmåter, hvis man ser på det fra et psykologisk perspektiv, eller i 'game theory'. Så må du først re-definere hele forholdet ditt til mat og kropp, dette gjøres gjerne ved at du de-identifiserer deg selv med den allerede tankegangen og referanser du har til mat og kropp, deretter re-eksaminerer du den gamle tankegangen din fra et nytt perspektiv eller et mer "realistisk" perspektiv hvor du ikke "emosjonaliserer"(bruker følelser som et referansepunkt mot hvordan virkeligheten er, dvs: føler du deg redd = det er noe farlig i verden). Så begynner du å bygge nye referansepunkter i forhold til mat, basert på et "virkelighetspreget" perspektiv, hvor mat er næring som kroppen din trenger for å eksistere. Dette er ikke alltid lett da vi mennesker er flinke på å solidifisere vår egen realitet, med det mener jeg at vi har bruker følelser for å forsterke våre tanker og ideer, vi liker å se det som bekrefter vår realitet, tror du at noe er galt - så blir det mest sannsynlig det. Til slutt tar vi disse forskjellige ideene og tankene våre for gitt og tror at det er det eneste som finnes, så du vil mest sannsynlig møte "motstand" fra forskjellige ideer du allerede har dannet deg, det er først når konfliktene slutter man kan komme frem til en løsning.

[BROrilla]

Prøv å nullstill deg. tenk annerledes. Det kan ingen gjøre for deg desverre

[Karoline]

sier bare gestaltterapi det hjelper meg. viktig at en er i god kontakt med følelsene og tankene sine for å kunne overkomme overspisinger og takle de uvante følelsene på en bedre måte en overspising

[OhMickey]

Å, du! Holdt på å si at jeg kjenner meg igjen i de kommentarene, men jeg har en fantastisk nydelig kusine på 11 år som er tynn av natur. Men hun får stadig kommentarer om at hun er for tynn. Jeg hørte en gang noen som sa at hun MÅTTE spise mer, og da hun spurte hvorfor så ropte vedkommende ut: "Fordi du er for TYNN!"

Jeg kunne se hvor såret hun var, og hun er bare elleve!!

Så jeg lurer på om du hadde skrudd tiden tilbake, hva ville du (at andre skulle) gjort når du fikk slengt slike kommentarer om kroppen din?

Ville definitivt stått opp for meg selv, og gitt de ett svar tilbake. Skulle ønske jeg ikke fant meg i disse kommentarene, skulle ønske jeg som liten jente var sterk nok til å si at "nei jeg er faktisk ikke For tynn, og jeg spiser akkurat hva jeg vil, så hold kjeft og bry deg om deg selv heller.". Selv svarte jeg ikke i det hele tatt, lot de bare si disse tingene, tenkte de hadde rett osv..

[Vegard L]

Det er det samme for meg om det er fett, muskelmasse eller vann. Hadde jeg blitt syk i organene mine så har jeg heldigvis et godt nettverk som hadde tatt seg av meg.

Jeg vet veldig godt at det er usunt, og prøver å gjøre noe med det. Men jeg har ikke søkt hjelp eller bedt om råd her inne for dette, og er fullt klar over at galskapen sitter i mitt hodet:)

Får du noen form for kvalifisert hjelp med dette?