Tråden om spiseforstyrrelser

[Gjest Brukernavn]

Det er nok litt mer enn bare "angst" som ligger i bakgrunnen for generelt alle psykiske "problemer". Her kan du selv se hvor lite rasjonelt du selv tenker idag.

Cognitive distortion - Wikipedia, the free encyclopedia

List of cognitive biases - Wikipedia, the free encyclopedia

Det som er synd, er at folk er så redde - det er ytterst få som tilnærmer en problemstilling rasjonelt, og det er veldig trist å se urasjonell og forvrengt tankegang blir akseptert av andre som tenker "forvrengt", til slutt tror folk at det er "normalt". Det å være "redd" for å telle kalorier er det samme som om du skulle være redd for å notere ned hvor mye du løfter av kg på de forskjellige øvelsene du trener. Det er ikke det av vi mennesker generelt er dumme, noe vi i stor grad er.

Et problem er den "følsomheten" rundt spiseforstyrrelser, når det kommer en jente på 55kg som lurer på hvordan hun skal gå ned i vekt, kommer det 5 stykker og anbefaler henne å gå opp i vekt. Det er den "jeg-vet-bedre-så-jeg-skal-passe-på-deg" mentaliteten som er så ødeleggende, fordi jenta på 55kg kommer ikke til å endre mening bare fordi noen på internett sa at hun veide for lite, gi henne informasjonen om vektnedgang, hvordan forbrennes fett, hva skjer om man spiser for lite, hva skjer om man har for lite fett osv, isteden for å prøve å endre preferansene hennes.

Denne følsomheten ser man også bare i denne tråden, hvor folk har en generell forsiktig tilnærmelse og er litt småredd for å tråkke på noen tær, dette er også et problem. Fordi denne tilnærmingen bygger opp det allerede eksisterende problemet. Referanser må endres, holdninger til mat og kropp må endres. Det er ikke snakk om mangel på empati eller "tough love" - det er snakk om å løse et problem. Jeg tror alle kan være enige om at spiseforstyrrelser er et problem. Og hvordan løser man problemer mest effektivt? En logisk tilnærming, og jeg tror det er ganske åpenbart at tankegangen til de med spiseforstyrrelser ikke er logiske i det hele tatt, derfor må man endre tankegangen dems - og det gjør du ikke ved å bygge videre på den eksisterende tankegangen og de tankene de allerede har rundt mat og kropp.

[bama]

ja de er redde derfor tar de kontrollen

Det kan kanskje være sånn, for noen. Det er like mange årsaker til det som det finnes personer med spiseforstyrrelser. Men det er en misforståelse at anorektikere sulter seg på ren vilje. Det begynner gjerne slik, men så tar anoreksien over, og selv om man kanskje vil spise, og vil prøve endre atferden, er man ikke i stand til dette. Man klarer ikke spise fordi spiseforstyrrelsen har tatt over kontrollen.

[bama]

Det er nok litt mer enn bare "angst" som ligger i bakgrunnen for generelt alle psykiske "problemer". Her kan du selv se hvor lite rasjonelt du selv tenker idag.

Cognitive distortion - Wikipedia, the free encyclopedia

List of cognitive biases - Wikipedia, the free encyclopedia

Det som er synd, er at folk er så redde - det er ytterst få som tilnærmer en problemstilling rasjonelt, og det er veldig trist å se urasjonell og forvrengt tankegang blir akseptert av andre som tenker "forvrengt", til slutt tror folk at det er "normalt". Det å være "redd" for å telle kalorier er det samme som om du skulle være redd for å notere ned hvor mye du løfter av kg på de forskjellige øvelsene du trener. Det er ikke det av vi mennesker generelt er dumme, noe vi i stor grad er.

Et problem er den "følsomheten" rundt spiseforstyrrelser, når det kommer en jente på 55kg som lurer på hvordan hun skal gå ned i vekt, kommer det 5 stykker og anbefaler henne å gå opp i vekt. Det er den "jeg-vet-bedre-så-jeg-skal-passe-på-deg" mentaliteten som er så ødeleggende, fordi jenta på 55kg kommer ikke til å endre mening bare fordi noen på internett sa at hun veide for lite, gi henne informasjonen om vektnedgang, hvordan forbrennes fett, hva skjer om man spiser for lite, hva skjer om man har for lite fett osv, isteden for å prøve å endre preferansene hennes.

Denne følsomheten ser man også bare i denne tråden, hvor folk har en generell forsiktig tilnærmelse og er litt småredd for å tråkke på noen tær, dette er også et problem. Fordi denne tilnærmingen bygger opp det allerede eksisterende problemet. Referanser må endres, holdninger til mat og kropp må endres. Det er ikke snakk om mangel på empati eller "tough love" - det er snakk om å løse et problem. Jeg tror alle kan være enige om at spiseforstyrrelser er et problem. Og hvordan løser man problemer mest effektivt? En logisk tilnærming, og jeg tror det er ganske åpenbart at tankegangen til de med spiseforstyrrelser ikke er logiske i det hele tatt, derfor må man endre tankegangen dems - og det gjør du ikke ved å bygge videre på den eksisterende tankegangen og de tankene de allerede har rundt mat og kropp.

Jeg ser ikke på det som bare angst nei, langt i fra, det var bare et kort utsagn om at det ikke går på vilje:) Jeg har selv erfart å slitt med anoreksi halve livet så jeg prøver ikke si at det er så enkelt. Da hadde nok de fleste klart å fri seg fra en spiseforstyrrelse lettere enn det lar seg gjøre. Det dreier seg jo ikke egentlig om mat i det hele tatt.

[Gjest Brukernavn]

Jeg ser ikke på det som bare angst nei, langt i fra, det var bare et kort utsagn om at det ikke går på vilje:) Jeg har selv erfart å slitt med anoreksi halve livet så jeg prøver ikke si at det er så enkelt. Da hadde nok de fleste klart å fri seg fra en spiseforstyrrelse lettere enn det lar seg gjøre. Det dreier seg jo ikke egentlig om mat i det hele tatt.

Hva er vilje og hvordan blir man fanget av en spiseforstyrrelse?

[Imu]

Det kan kanskje være sånn, for noen. Det er like mange årsaker til det som det finnes personer med spiseforstyrrelser. Men det er en misforståelse at anorektikere sulter seg på ren vilje. Det begynner gjerne slik, men så tar anoreksien over, og selv om man kanskje vil spise, og vil prøve endre atferden, er man ikke i stand til dette. Man klarer ikke spise fordi spiseforstyrrelsen har tatt over kontrollen.

Det er ikke sånn jeg ser det, da har man bare to viljer i seg samtidig. En som er redd for å gå opp i vekt og en som vil gi f....Og den redde delen gis mest makt så lenge den er sterk(redselen er sterk).

[Imu]

Så du mener spiseforstyrrelsen utarter seg pga vilje? Eller misforstår jeg deg nå? For å si det slik, ingen (eller, det finnes vel alltid unntak) velger å bli syk med vilje.

jo, med vilje, de tenker jo ikke at det er en sykdom når de velger den. Tror du de er besatt du eller, med en annen ånds vilje?

[Rikkewa]

Kjenner meg veldig igjen i alle tankene dine. Det er ofte sånn at jenter som blir rammet av spiseforstyrrelser som anoreksi, ortoreksi, eller oftest en blanding av disse, også lider av "flink-pike-syndromet", vi er vant til å mestre alt og være flinke og ha kontroll, og det skal da selvfølgelig gjelde kropp og trening også, og plutselig går det for langt, og så skammer man seg over at man (som alltid har vært så fornuftig) plutselig ikke er helt i styringa selv lenger. Jeg ble også plaget en del av tanken på at jeg ikke var så tynn som det man vanligvis ser for seg (en kombinasjon av en vrangforestilling - jeg så ikke hvor tynn jeg var - og skam over at jeg kanskje gjorde meg til og prøvde å gjøre meg mer interessant enn jeg var - bare tull), men det kan fremdeles gå voldsomt utover psyken! Jeg var på et møte om selvbilde på IKS, og de aller fleste jentene så ganske normalvektige ut, spiseforstyrrelser er mye mer utbredt enn man tror.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det flink-pike-syndromet. For min del var det ønsket om å være perfekt på alle områder som fikk meg inn i alt dette tullet. Perfekt på skolen, perfekte klær, perfekt kropp.. Det ble selvsagt over stokk og stein, og var helt forferdelig en periode. Jeg fikk angst av å være i tette folkemengder, og friket helt ut om jeg spiste så lite som et ekstra knekkebrød over dagens matkvote. Galskap rett og slett. Men som Asta sier: Det blir bedre! For min del har styrketreningen forandret meg helt. Selv om jeg ofte har dårlig samvittighet over mat jeg har spist, mat jeg ikke har spist og mat som jeg burde ha spist så er det ikke like ofte. Jeg er flinkere til å tilgi meg selv, og godta at man ikke er 'perfekt'.

[Lily]

høres ut som def av bulimi og tvangsspising, ikke anoreksia, for da har man full kontroll over maten om man har ren anoreksi vel og merke.

En person med en "ren anorexi" trenger nødvendigvis ikke ha full kontroll over maten

[Lily]

Hvor grensa går lurer jeg på også. Man kan jo ha en mild form for sf og altså ikke en alvorlig form. Jeg hadde en alvorlig men har nå en mild siden jeg fortsatt er veldig opptatt av kaloritelling og kaloriforbruk, samt redselen for å ta mer plass. På IKS fikk jeg en gang (på et kurs) en liste over ting man måtte ha slutta med for å erklæres frisk. Det kan sikkert fåes ved henvendelse dit. Si det er den som ble brukt ved kurset "når følelser blir mat". Husker jeg så at jeg ikke var kvitt perfeksjonismen + et par ting til. Nå er jeg mindre perfeksjonist. Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle klare å forbedre. Flere faktorer hjalp meg. Først ble jeg kjent med en fyr som var ekstremt perfeksjonist. Han kritiserte alt som ikke var fullkomment. Da så jeg hvor horribelt og teit det var. En annen faktor var at jeg tenkte det er modent å aksepterer realiteten og teit å kritisere den. En tredje faktor var at jeg tenkte jeg ville gi meg selv fri fra å hele tiden måtte prestere det ytterste, at det var ikke farlig å bare gjøre en ok jobb, i.o.m. at realiteten var at ingen kom til å kritisere meg av de i mitt miljø, og om noen gjorde det ville jeg syntes de var intolerante istedenfor å ta kritikken til meg. Jeg skjønte at jeg hadde vært perfeksjonist for å få positiv oppmerksomhet, bli lagt merke til og regnet med blandt de betydningfulle. Dette var viktig fordi jeg følte meg ubetydelig ettersom pappa stakk og mamma ikke hadde tid til meg. Men nå er jeg voksen og føler meg betydningfull og verdifull.

Forsatt har jeg mennesker i mitt miljø som vil kunne kritisere lubbenhet så jeg er ikke trygg nok til å kunne slappe av på kaloritellinga. Og det finnes også den som ikke gir meg rom, som tar all plassen selv og ikke unner meg noe. Så det å være liten er fortsatt viktig for meg. Men jeg drømmer om å få det annerledes, men de som har en slik dårlig påvirkning er ikke bare bare å bli kvitt. Dessuten skal jeg vel prøve å bli sterk nok til å ikke la meg knekke og påvirke av sånn innflytelse. Når jeg har lært meg det vil det sikkert være ute av mitt liv. Neppe før om jeg kjenner Guds lover rett.

Personer med en spiseforstyrrelse er ofte perfeksjonistiske, men perfeksjonisme i seg selv kan være en veldig flott egenskap å ha. Det kan selvsagt gå over i det syklige, så det handler jo om balanse. Når det er sagt, så er jeg faktisk veldig glad jeg er det, og ser ikke noe sykt i det. Både mamma, mormor og oldemor var det, og ingen av dem har slitt med spiseforstyrrelse. Men det er mulig det spiseforstyrrede "genet" har vært inaktivt gjennom flere generasjoner, for så å blusse opp og være ekstremt "aktivt" hos meg

[Gjest Jester]

Tråden stenges for nå.

Den siste tiden har det vært flere eksempler på folk med spiseforstyrrelser som har opprettet tråder på forumet der de søker hjelp med eget kosthold. Ønsket om å forbedre eget kosthold med tanke på egen helse er selvfølgelig noe vi setter pris på, men når det gjelder spiseforstyrrelser er det et stort minefelt, og vi har derfor valgt å stenge flere av disse trådene. Her skal jeg kort forklare hvorfor det har blitt sånn og hva vi tenker om dette temaet.

Spiseforstyrrelser

En person med spiseforstyrrelser har ikke et normalt forhold til mat og kropp. Selv om det ofte kan virke som om denne personen har stålkontroll på mat og trening, er realiteten ofte at det heller er maten og treningen som har tatt over kontrollen over personen. Årsakene til at man utvikler en spiseforstyrrelse kan variere mye fra person til person, og det å finne bakliggende årsaker og hva som driver spiseforstyrrelsen videre er sentralt for å kunne løse problemene og bli frisk igjen.

Av denne grunn er det håpløst å hjelpe en spiseforstyrret over et internettforum, og et forsøk på å hjelpe kan i verste fall gjøre situasjonen verre. Å skulle hjelpe en ukjent person med spiseforstyrrelser over internett lar seg rett og slett ikke gjøre, og det eneste riktige er å oppfordre personen til å oppsøke profesjonell hjelp.

Å hjelpe over internett

Hovedproblemene med å hjelpe over internett går begge veier:

• Den spiseforstyrrede vet ingenting om personene som svarer, og kan derfor ikke vurdere hvem som har kompetanse og hvem som bare synser. Kognitiv dissonans, altså trangen til å rettferdiggjøre egne handlinger, står ofte sterkt hos spiseforstyrrede, og det er lett for å plukke ut de svarene som samsvarer best med egne tanker og følelser.
  
• De som prøver å hjelpe har heller ingen garanti for at svarene blir tolket slik som de er ment. Et velment og godt råd som blir tolket og oppfattet feil kan fort gjøre situasjonen verre, og så lenge du ikke har noen mulighet til å følge denne personen opp er det et sjansespill å prøve å hjelpe over internett.
  

På grunn av dette vil vi fortsette å stenge tråder der vi ser det nødvendig. Å diskutere spiseforstyrrelser generelt med det formål å lære mer om selve sykdommen er selvfølgelig greit, men om trådene utvikler seg til å handle om hva den enkelte bør gjøre for å behandle sin egen spiseforstyrrelse har vi krysset en grense vi ikke ønsker å krysse.

Hva skal du gjøre?

Husk at det eneste riktige å gjøre i en tråd der noen åpenbart lider av en spiseforstyrrelse er å oppfordre personen til å oppsøke profesjonell hjelp. Dette kan gjøres via fastlege som kan henvise videre til riktig instans.

Vi setter også pris på om dere gir oss beskjed om slike tråder, da vi ikke rekker å se over alle trådene som opprettes her inne. Trykk gjerne på rapporterknappen om du mistenker spiseforstyrrelser.

IKS - Informasjons- og krisetelefonen - telefonnr 22 94 00 10