Viljen til det gode liv.

[Linjemannen]

Kjekt å høre Punctum.

Gi gass!

[SlayerDad]

Tusen takk Linjemannen, nå går jeg i gang med treningen igjen, takket være ditt innlegg, som inspirerte meg. Jeg er eldre enn deg og langt utenfor interesseområdet til de alle fleste her, som helt sikkert synes slike som meg er en gammel geit. Vel, jeg har gått ned 10 kilo siden i april i fjor. Nå skal jeg ned 10 kilo til, og formen skal opp.Det blir helt supert.

Når man har passert 50, er det viktigere enn noen gang å trene.

Takk igjen.

Da er det bare å stå på, gammal geit eller ung spirrevipp!

[Sentadilla]

Topp skrevet dette, Linjemannen

[SlayerDad]

Har lagt ut dette som egen post, men kopierer inn her:

Har også lagt dette under loggboka mi. No spam intended:

Det er rart å se seg selv i speilet for tiden. Rart og morsomt. Fordi jeg ser nå stadig hvordan musklene begynner å komme mer frem, særlig skuldrene og overarmene. Jeg har av og til tjuvlånt håndspeilet til kona for å se på ryggen, og sannelig har det begynt å komme frem en del muskler der også.

Dette er helt nytt for meg. Hele livet mitt har jeg vært overvektig. Nei, jeg har vært feit. I perioder har jeg vært tynnere enn i andre, men fortsatt med mage (Joda, den er der den også enda.)

Da vi gifta oss, var kona og jeg på god veit til å bli klinisk overvektige. Gudene veit hvor mye vi veide da. Heldigvis kom vi på bedre tanker. Det begynte med at vi startet å spise ketogent. Det var sommeren 2011. Nå, i januar 2013, bruker jeg livvidde 32 i bukser, jeg bruker medium/large i skjorter og gensere. Jeg er på mitt tredje belte på halvannet år fordi de andre har blitt for lange. Sommeren 2011 brukte jeg x-large i skjorter og gensere, og jeg brukte livvidde 38 i bukser.

I oktober 2011 kom jeg meg tilbake på gymmet etter et opphold på flere år. Sakte, men sikkert, kom styrken tilbake. Jeg begynte med et tradisjonelt 3x10-program. På nyåret 2012 skiftet jeg over til 5x5 og tok i bruk tabata-protokollen. I fjor høst oppdaget jeg Vince «The Iron Guru» Gironda og følger nå hans 8x8-program, samtidig som jeg fortsatt spiser ketogent/lchf.

For tiden tester jeg også periodisk faste og har tenkt til å fortsette med det frem mot påske.

I fjor høst bytta jeg også gym. Jeg trener nå rett rundt hjørnet fra jobben, på 24fitness, og jeg elsker det der. Ja, det er sliten sammenlignet med f eks Sats eller Elixia, men jeg har prata med mer folk der enn på noe annet sted jeg har trent før, og det er et effektivt gym.

Tiden jeg tilbringer på gymmet har nå blitt en tid jeg har helt for meg selv, der jeg kan la tankene forsvinne, fokusere på helt andre ting, få et fysisk utløp for stresset fra arbeidsdagen. Det er enormt gøy å merke hvordan jeg orker å øke belastningen, kutte hviletid, teste nye øvelser. Jeg tør nå også å bruke singlet på trening. Og det å se hvordan musklene jobber er helt fantastisk.

I sommer var jeg på min laveste vekt i voksen alder, 80,5 kg. Jeg veier nå seks kilo mer, men magemålet er det samme som i juli.

Noen nøkkeltall:

Jeg begynte ikke å måle meg før i oktober 2011.

Startvekt da var 89 kg. Jeg antar at jeg da hadde gått ned 15-20 kg. Jeg veier nå 86 kg.

Magen har gått fra 104,5 til 84,5 kg.

Skuldrene fra 109 til 125 cm

Bryst fra 108 til 99,5

Hofta fra 98 til 89 kg.

Når det gjelder armer, lår og legger er det liten forskjell fra utgangspunktet når det gjelder cm, men jeg merker de har en helt annen sammensetning enn før, de føles større, kraftigere, fastere.

Målet mitt er å bli kvitt den hersens magen som jeg alltid har hatt. Jeg har ingen planer om å bli en kroppsbygger eller stille i konkurranse. Jeg gjør dette for meg selv. Ingen andre.

[Oldman]

Har lagt ut dette som egen post, men kopierer inn her:

Målet mitt er å bli kvitt den hersens magen som jeg alltid har hatt. Jeg har ingen planer om å bli en kroppsbygger eller stille i konkurranse. Jeg gjør dette for meg selv. Ingen andre.

Samme her, har ikke noe konkurransemål, men følelsen av velvære ved å kunne gå i bar overkropp og ha en stram mage og bittelitt mer muskler enn en gjennomsnittelig kokt spagetti er det som gir meg lysten til å komme igang igjen. Når mine pupper og mage beveger seg på samme måte som konas bryster, er det noe feil her. Og å høres ut som en trailer som lufter bremsene ved parkering, er heller ikke spesielt hyggelig.

Nei, la oss holde denne tråden aktiv, så flest mulig blir inspirert av Linjemannen.

[KevinJames]

Flott artikkel om balansegang som forøvrig er et fremmedord for meg. Takk til deg Linjemannen, og andre som har delt. Kudos!

[MartheGot]

Veldig fin artikkel : )

[MMA-Stian]

Fikk lyst til å legge ut min historie også.

Originalt skrevet for Norsk Sarkoidoseforening sitt medlemsblad.

Min historie begynte en morgen i November 2010. På den tiden røyka jeg, og jeg merket at jeg var tungpustet når jeg tok en morgenrøyk. Det var som om det knøyt seg i brystet mitt, og jeg bestemte meg umiddelbart for at dette var siste røyken min.

Tiden gikk, men jeg følte ikke at jeg ble noe bedre. Kondisen var fortsatt elendig, og det var så ille at jeg ble anpusten av den minste ting. Men gå til legen? Det skulle tatt seg ut!

Neida! Jeg fortsatte som før. Dog uten røyk.

Så rundt september 2011 var jeg på øvelse med HV da jeg, i en oppoverbakke, med stor, tung sekk, gikk rett i bakken. Jeg fikk ikke puste, og ble nødt til å bli hentet. Men lege sier du? Ikke denne karen!

Noen vil kanskje påpeke at jeg fikk et par klare hint, men fortsatt trodde jeg bare at det var dårlig kondis. Jeg var ikke av de som var mest i bevegelse, annet enn turer med hunden min hver dag etter jobb.

Så i November ble alle på jobben sendt til bedriftshelsetjenesten for en obligatorisk spiro-test. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde veldig lave verdier, og at legen ville at jeg skulle på røntgen.

Da røntgenbildene var fremkalt fikk jeg ikke vite noe, men ble sendt på MR. (Det viste seg senere at de mistenkte kreft i begge lungene med så stor spredning at jeg var døende. Noe jeg heldigvis ikke var)

Etter en del runder med bilder og blodprøver på sykehuset ble jeg sendt til lungebiopsi. For de som ikke vet hva det er, så er det en celleprøve av bronkiene. Denne taes via nesa, og det er nøyaktig så deilig som det høres ut. Som en liten bonus så vil man i utgangspunktet ha dobbelsidig lungebetennelse når man er ferdig. En lungebetennelse er nemlig vann i lungene. Under en lungebiopsi skyller man lungene kontinuerlig med saltvannsløsning for å unngå innfeksjon.

Så jeg våknet etter operasjonen og følte meg i grusom form. Lungebetennelsen var et faktum. Jeg ble beroliget at normalt ga det seg i løpet av et par dager, da den ikke var forårsaket av en sykdom, men av saltvann. Men så heldig er ikke denne karen! Neida! 10 dager med sterk feber, og en total mangel på krefter fulgte. Det var så ille at jeg begynte å svette av å gå opp trappen fra soverommet i kjelleren til stua i første.

Men det varte heldigvis ikke evig, og snart var jeg tilbake på lungepoliklinikken hvor det ble konstatert kraftig utbrudd av sarkoidose i lungene. Som sikkert de fleste andre, så var det en totalt ukjent sykdom som for min del hørtes veldig skummel ut.

Jeg ble satt på veldig høye doser med Prednisolon (60mg til å begynne med) for å ta knekken på dette.

Jeg fikk beskjed av legen min om at trening ville være sundt for meg. Dette var noe jeg hadde tenkt på en stund, men aldri fått somla meg til. Når jeg først ble sjuk, så ville jeg ikke begynne med noe før vi hadde funnet ut hva det var. Men nå var tida inne.

Jeg visste at jeg hadde lyst til å begynne med kampsport, da jeg har holdt på med det tidligere. Men til å begynne med var det uaktuelt av fler grunner. For det første så var jeg i så dårlig form at jeg ville ikke holdt ut fem minutter på en kampsporttrening. Men like viktig: En av bieffektene på kortison er sprø blodårer, som fører til at du får veldig lett blåmerker. Ikke en heldig blanding med kampsport, og da særlig kickboxing og MMA (mixed martial arts – forklarer dette senere i posten)

Den midlertidige løsningen ble å begynne på helsestudio. Heldig som jeg er så ligger det et helsestudio bare et par minutter fra der jeg bor, så jeg skrev meg inn og begynte å trene.

Jeg ble først skremt av hvor dårlig form jeg var i. 10 minutter på ergometersykkel var det som skulle til for å knuse meg fullstendig! Styrketrening gikk derimot veldig greit.

Men jeg ville fortsatt drive med kampsport, så jeg bet tenna sammen og satt meg på sykkelen på slutten av hver eneste økt og sykklet til jeg ikke orket mer. Først ti minutter. Så ble målet 15 minutter. 20. 25. 30. Hele tiden prøvde jeg å bygge egen selvtillit og motivasjon. Her kom facebook inn, og jeg begynte å skrive om hvordan det var der.

Etter et halvt år med trening klarte jeg en halv time sammenhengende på sykkelen. Da hadde jeg trent tre ganger i uka kontinuerlig. Uansett hvor dårlig form jeg følte meg i. Målet var i horisonten, og det skulle jeg nå. Jeg hadde også trappet kraftig ned på kortisonen, og var nå nede i 15 mg. Tiden var inne for å begynne med kampsporttrening!

Jeg hadde for en stund tilbake funnet ut hva jeg ønsket å trene, og at det var en klubb i nærheten som tilbød nettopp dette.

Jeg skulle bli MMA-fighter!

MMA (mixed martial arts) er en kampsport som dukket opp på 90-tallet. Utgangspunktet er det eldgamle spørsmålet: Hvilken kampsport er best? Et spørsmål som alle kampsportinteresserte en eller annen gang har stilt seg.

På 90-tallet var det en del mennesker som ville finne ut av dette. Så man arrangerte turneringer hvor man plasserte to kampsportutøvere i en boksering. Disse skulle ha forskjellig bakgrunn, og vinneren gikk videre. Alt var på denne tiden tillatt! Virkelig alt! Dette ble kalt Vale Tudo. Som betyr «ingen regler» eller «alt tillatt».

Svaret på spørsmålet om hva som var best ble besvart. Alt har sine fordeler og ulemper. Det beste er å være god i alt.

Etter en stund ble regelverket strammet inne en god del. Men fortsatt er det meste tillatt. Kampene foregår både stående og liggende på bakken. Så man er nødt til å beherske begge deler.

Dette er det jeg nå trener, og skal begynne å konkurrere i i løpet av året. Treningen er beinhard, og foregår i totimers økter med grappling.

Til å begynne med hadde jeg ikke sjangs til å holde ut tida, men med mye trening klarer jeg nå å holde ut med en liten pause mot slutten. Jeg har også nådd målet mitt om å klare en time på sykkel. Neste mål er en og en halv time. Det skal jeg klare innen sommeren!

I tillegg begynner jeg nå også å trene kickboxing en gang i uka, for å ha kunne slå ifra meg stående også. Bokstavlig talt.

Vekta har for første gang blitt viktig for meg. Siden jeg konkurrerer i vektklasse, så er det viktig at jeg ikke er så langt unna til vanlig. Men rett etter jeg begynte med kortison første gang var det verre. På en og en halv måned gikk jeg opp snaue 20 kg! Det er mye for en som normalt veier 67 kg! Plutselig var jeg oppe i 86 kg! Dette var julaften i fjor, og jeg hadde nok levd noe over måte matmessig.

I år var jeg streng med meg selv. Jeg skulle spise godt, men sunt, lite og ofte. Det gikk nesten. Sprakk som en helt på julaften, men det får heller være. Resultatet sier dog sitt. Gikk NED en kg! Heldigvis har jeg klart å holde vekta siden da, så alt ligger til rette for at jeg snart kan konkurrere. Nå mangler bare kondisen.

For å følge meg videre kan dere lese bloggen min, Setter stor pris på kommentarer, og kommer til å svare alle så fort jeg kan.

[SlayerDad]

fantastisk historie!

[Sentadilla]

Rørende histotrie, MMA-Stian. Kudos til deg!

[Linjemannen]

Kjekt du valgte å legge denne glad-historien her i denne tråden, MMA-Stian!

Gi gass!

[magerkesam]

Flotte historier! Ein inspirerande tråd! Takk for at de deler!

[Sondre Aalbotsjord]

Hva gjorde utslaget? Hva var det som fikk deg til å bestemme deg? Har du alltid vært sånn?

Om en trener, lever sundt og prøver å fylle kjøleskapet med friske råvarer, så er det fort noen som lurer på hvorfor.... Underlig, for det burde egentlig være motsatt, ikke sant?

Jeg har alltid vært gutten som har blitt pirket på, som har gått alene i friminuttene på skolen og som ikke har vært som de andre. Helt siden første klassen så har jeg blitt mobbet, banket opp og hengt ut både offentlig og på internett. Det var i niendeklassen jeg bestemte meg for at nok var nok, jeg var lei av å være boksesekken, lei av å være den som folk kunne la sine frustrasjoner gå ut på og jeg var lei av å ikke kunne være meg selv rundt andre.

Jeg ba mamma om å få et vektsett til jul(Julen 2010 tror jeg), et sånt vanlig 15 kilo's sett, fordi jeg tenkte det kunne være en begynnelse, at å gå opp i vekt å trene kunne få de som mobbet meg til å slutte. I begynnelsen så var alltid motivasjonen å kunne ta igjen når folk pirket på meg. Det var i August 2012 jeg bestemte meg for å ta dette seriøst, å forandre både kropp og sinn til noe bedre. Det var da interessen for styrkeløft virkelig begynte å vise seg. Etter et halvt år på Fitnessbloggen, sett på ditt og datt folk har skrevet, så kom jeg over 'Styrkeløft'. Jeg begynte å finne informasjon rundt dette, og fant raskt ut at dette var noe jeg ville begynne med.

Jeg trente noen måneder i strekk, så progresjonen og fremgangen både styrkemessig og kroppsmessig, og jeg var kjempefornøyd med hvordan jeg så ut. Trening var noe som holdte meg oppe når jeg var langt nede, og noe som fikk meg til å se lyst. Men Mars 2013 så ble hele verden snudd opp ned, og hvem jeg Sondre egentlig var og hvordan jeg hadde det kom frem. Etter over et tiår med mobbing, trakassering, ensomhet så sa alt stopp, jeg ville ikke leve mer. Jeg husker det så veldig godt, tankene om å bare dø, om at å forlate verden var det som sto høyest. 10.mars 2013 ble jeg innlagt på Tromsø universitetssykehus, etter et feilet selvmordsforsøk.

Selvmordsforsøket er noe som har påvirket meg i den grad at jeg ikke er den jeg var før det. Jeg har kunnet vise hvem jeg virkelig er, hva jeg står for, meningene mine, og jeg har rett og slett fått være Sondre, og ikke gjemme meg bak en fasade. Nå går det selvfølgelig bedre. Jeg STORTRIVES med treningen, jeg er i bedre form enn jeg noen gang har vært, jeg er sterkere, både psykisk og fysisk enn jeg var i Mars.

Idag så er jeg fortsatt interessert i styrkeløft, og har fortsatt planer om å konkurrere i nærmeste framtid. Jeg har også satt meg målet å bli fysioterapeut. Jeg har en mor som er kronisk syk, og jeg ser hvor mye det hjelper henne å få den hjelpen hun får gjennom fysio. Jeg har alltid vært den personen som liker å hjelpe andre, og mtp hvor interessert jeg er i trening, så ser jeg på fysioterapeut som en drømmejobb.

[SlayerDad]

Sondre Aalbotsjord jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive her.

Av alle de sterke historiene både i denne tråden og ellers på forumet, er din en av de absolutt sterkeste. Du har vært i et utrolig mørkt sted lenge, Jeg kjenner det vrir seg inni meg. Også fordi jeg kjenner meg igjen i mobbingen.

Det er utrolig bra at du endelig fikk hjelp. Bare så ufattelig trist at det måtte noe så drastisk til. Samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke at du er en ufattelig sterk person! Historien din er rett og slett utrolig sterk på alle mulige måter.

Jeg ønsker deg all verdens lykke til videre, i livet, med treningen, med utdanningen og med moren din!

[Cilly]

Sondre Aalbotsjord - tårer her faktisk! *loss for words*

[MartheGot]

Fikk lyst til å legge ut min historie også.

Originalt skrevet for Norsk Sarkoidoseforening sitt medlemsblad.

Min historie begynte en morgen i November 2010. På den tiden røyka jeg, og jeg merket at jeg var tungpustet når jeg tok en morgenrøyk. Det var som om det knøyt seg i brystet mitt, og jeg bestemte meg umiddelbart for at dette var siste røyken min.

Tiden gikk, men jeg følte ikke at jeg ble noe bedre. Kondisen var fortsatt elendig, og det var så ille at jeg ble anpusten av den minste ting. Men gå til legen? Det skulle tatt seg ut!

Neida! Jeg fortsatte som før. Dog uten røyk.

Så rundt september 2011 var jeg på øvelse med HV da jeg, i en oppoverbakke, med stor, tung sekk, gikk rett i bakken. Jeg fikk ikke puste, og ble nødt til å bli hentet. Men lege sier du? Ikke denne karen!

Noen vil kanskje påpeke at jeg fikk et par klare hint, men fortsatt trodde jeg bare at det var dårlig kondis. Jeg var ikke av de som var mest i bevegelse, annet enn turer med hunden min hver dag etter jobb.

Så i November ble alle på jobben sendt til bedriftshelsetjenesten for en obligatorisk spiro-test. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde veldig lave verdier, og at legen ville at jeg skulle på røntgen.

Da røntgenbildene var fremkalt fikk jeg ikke vite noe, men ble sendt på MR. (Det viste seg senere at de mistenkte kreft i begge lungene med så stor spredning at jeg var døende. Noe jeg heldigvis ikke var)

Etter en del runder med bilder og blodprøver på sykehuset ble jeg sendt til lungebiopsi. For de som ikke vet hva det er, så er det en celleprøve av bronkiene. Denne taes via nesa, og det er nøyaktig så deilig som det høres ut. Som en liten bonus så vil man i utgangspunktet ha dobbelsidig lungebetennelse når man er ferdig. En lungebetennelse er nemlig vann i lungene. Under en lungebiopsi skyller man lungene kontinuerlig med saltvannsløsning for å unngå innfeksjon.

Så jeg våknet etter operasjonen og følte meg i grusom form. Lungebetennelsen var et faktum. Jeg ble beroliget at normalt ga det seg i løpet av et par dager, da den ikke var forårsaket av en sykdom, men av saltvann. Men så heldig er ikke denne karen! Neida! 10 dager med sterk feber, og en total mangel på krefter fulgte. Det var så ille at jeg begynte å svette av å gå opp trappen fra soverommet i kjelleren til stua i første.

Men det varte heldigvis ikke evig, og snart var jeg tilbake på lungepoliklinikken hvor det ble konstatert kraftig utbrudd av sarkoidose i lungene. Som sikkert de fleste andre, så var det en totalt ukjent sykdom som for min del hørtes veldig skummel ut.

Jeg ble satt på veldig høye doser med Prednisolon (60mg til å begynne med) for å ta knekken på dette.

Jeg fikk beskjed av legen min om at trening ville være sundt for meg. Dette var noe jeg hadde tenkt på en stund, men aldri fått somla meg til. Når jeg først ble sjuk, så ville jeg ikke begynne med noe før vi hadde funnet ut hva det var. Men nå var tida inne.

Jeg visste at jeg hadde lyst til å begynne med kampsport, da jeg har holdt på med det tidligere. Men til å begynne med var det uaktuelt av fler grunner. For det første så var jeg i så dårlig form at jeg ville ikke holdt ut fem minutter på en kampsporttrening. Men like viktig: En av bieffektene på kortison er sprø blodårer, som fører til at du får veldig lett blåmerker. Ikke en heldig blanding med kampsport, og da særlig kickboxing og MMA (mixed martial arts – forklarer dette senere i posten)

Den midlertidige løsningen ble å begynne på helsestudio. Heldig som jeg er så ligger det et helsestudio bare et par minutter fra der jeg bor, så jeg skrev meg inn og begynte å trene.

Jeg ble først skremt av hvor dårlig form jeg var i. 10 minutter på ergometersykkel var det som skulle til for å knuse meg fullstendig! Styrketrening gikk derimot veldig greit.

Men jeg ville fortsatt drive med kampsport, så jeg bet tenna sammen og satt meg på sykkelen på slutten av hver eneste økt og sykklet til jeg ikke orket mer. Først ti minutter. Så ble målet 15 minutter. 20. 25. 30. Hele tiden prøvde jeg å bygge egen selvtillit og motivasjon. Her kom facebook inn, og jeg begynte å skrive om hvordan det var der.

Etter et halvt år med trening klarte jeg en halv time sammenhengende på sykkelen. Da hadde jeg trent tre ganger i uka kontinuerlig. Uansett hvor dårlig form jeg følte meg i. Målet var i horisonten, og det skulle jeg nå. Jeg hadde også trappet kraftig ned på kortisonen, og var nå nede i 15 mg. Tiden var inne for å begynne med kampsporttrening!

Jeg hadde for en stund tilbake funnet ut hva jeg ønsket å trene, og at det var en klubb i nærheten som tilbød nettopp dette.

Jeg skulle bli MMA-fighter!

MMA (mixed martial arts) er en kampsport som dukket opp på 90-tallet. Utgangspunktet er det eldgamle spørsmålet: Hvilken kampsport er best? Et spørsmål som alle kampsportinteresserte en eller annen gang har stilt seg.

På 90-tallet var det en del mennesker som ville finne ut av dette. Så man arrangerte turneringer hvor man plasserte to kampsportutøvere i en boksering. Disse skulle ha forskjellig bakgrunn, og vinneren gikk videre. Alt var på denne tiden tillatt! Virkelig alt! Dette ble kalt Vale Tudo. Som betyr «ingen regler» eller «alt tillatt».

Svaret på spørsmålet om hva som var best ble besvart. Alt har sine fordeler og ulemper. Det beste er å være god i alt.

Etter en stund ble regelverket strammet inne en god del. Men fortsatt er det meste tillatt. Kampene foregår både stående og liggende på bakken. Så man er nødt til å beherske begge deler.

Dette er det jeg nå trener, og skal begynne å konkurrere i i løpet av året. Treningen er beinhard, og foregår i totimers økter med grappling.

Til å begynne med hadde jeg ikke sjangs til å holde ut tida, men med mye trening klarer jeg nå å holde ut med en liten pause mot slutten. Jeg har også nådd målet mitt om å klare en time på sykkel. Neste mål er en og en halv time. Det skal jeg klare innen sommeren!

I tillegg begynner jeg nå også å trene kickboxing en gang i uka, for å ha kunne slå ifra meg stående også. Bokstavlig talt.

Vekta har for første gang blitt viktig for meg. Siden jeg konkurrerer i vektklasse, så er det viktig at jeg ikke er så langt unna til vanlig. Men rett etter jeg begynte med kortison første gang var det verre. På en og en halv måned gikk jeg opp snaue 20 kg! Det er mye for en som normalt veier 67 kg! Plutselig var jeg oppe i 86 kg! Dette var julaften i fjor, og jeg hadde nok levd noe over måte matmessig.

I år var jeg streng med meg selv. Jeg skulle spise godt, men sunt, lite og ofte. Det gikk nesten. Sprakk som en helt på julaften, men det får heller være. Resultatet sier dog sitt. Gikk NED en kg! Heldigvis har jeg klart å holde vekta siden da, så alt ligger til rette for at jeg snart kan konkurrere. Nå mangler bare kondisen.

For å følge meg videre kan dere lese bloggen min, Setter stor pris på kommentarer, og kommer til å svare alle så fort jeg kan.

Flott historie Keep up the good work!

[Linjemannen]

Selv kan jeg vente noen år med VM, så fortsatt unner jeg meg lammecarre, rødvin og rolige kvelder med film på TVen.

En liten oppdatering er på sin plass:

I dag fikk jeg bekreftelsen på at jeg er tatt ut til VM!

[SlayerDad]

Gratulerer!

[Sentadilla]

En liten oppdatering er på sin plass:

I dag fikk jeg bekreftelsen på at jeg er tatt ut til VM!

ojoj! Gratulerer så masse!

[Aurelius]

Gratulerer!:D:D