Forebygge/forhindre spiseforstyrrelser

[Pinglo]

Hvorfor stiller du på stevner? Går det ikke an å trene, bli sterkere og ha det morro uten dette?

Different strokes for different folks!

Jo absolutt! Og slik har jeg trent i mange år, hehe

Men i motsetning til fitness så trenger jeg ikke presse kroppen til det ytterste med tanke på fettprosent og liknende i lang tid i forveien, om jeg har lyst, kan jeg bare slenge på meg en løftesinglet og knevarmere og gå ut på plattingen og løfte litt På et styrkeløftstevne er man stort sett i toppform, mens i en fitnesskonkurranse er man på sitt svakeste på konkurransedagen. Jeg synes ikke det er helt sammenliknbart.

Uansett, når man driver med idrett som mange synes er sær, så opparbeider man stor forståelse for at folk er forskjellige, så det går ikke på det. Det går vel mer på at om man har klart å trene seg opp til en relativt sunn vekt og fettprosent, er det kanskje ikke like hensiktsmessig å skulle presse seg ned i en kjempelav fettprosent igjen, det kan være tøft nok for en fullstendig frisk psyke. Da er kanskje andre treningsmål (for eksempel på styrkesiden, kondisjonssiden, en mix mellom de to eller liknende) være mer hensiktsmessig?

[S.O.T]

Å følge en drøm, å oppnå den gjennom hardt arbeid og langvarig viljestyrke er noe helt annet enn å være styrt aV en spiseforstyrrelse. Å oppdage at man mestrer seg selv og kroppen sin er motivasjon god nok, så ja, for meg er å stille i en fitnesskonkurranse en stor seier og et mål jeg jobber mot. Det passer ikke for alle, nei, men nå står man sjeldent alene gjennom en diett/oppkjøring heller. Tror det vil bli fanget opp om det går i negativ retning, om du har gode samarbeidspartnere.

[justwannabeswole]

Jo absolutt! Og slik har jeg trent i mange år, hehe

Men i motsetning til fitness så trenger jeg ikke presse kroppen til det ytterste med tanke på fettprosent og liknende i lang tid i forveien, om jeg har lyst, kan jeg bare slenge på meg en løftesinglet og knevarmere og gå ut på plattingen og løfte litt På et styrkeløftstevne er man stort sett i toppform, mens i en fitnesskonkurranse er man på sitt svakeste på konkurransedagen. Jeg synes ikke det er helt sammenliknbart.

Uansett, når man driver med idrett som mange synes er sær, så opparbeider man stor forståelse for at folk er forskjellige, så det går ikke på det. Det går vel mer på at om man har klart å trene seg opp til en relativt sunn vekt og fettprosent, er det kanskje ikke like hensiktsmessig å skulle presse seg ned i en kjempelav fettprosent igjen, det kan være tøft nok for en fullstendig frisk psyke. Da er kanskje andre treningsmål (for eksempel på styrkesiden, kondisjonssiden, en mix mellom de to eller liknende) være mer hensiktsmessig?

Jeg vil også, når den tid kommer at jeg skal presse meg ned i en usunn fettprosent (som det er hevet over en hver tvil at det er, i hvertfall for min kropp), ha hatt det morro med å trene og vært i relativt god form i mange år.

Det er ikke helt sammenliknbart å stille på et styrkeløftstevne og en fitnesskonkurranse, men begge deler vil gi noe å jobbe mot, en mestringsfølelse/selvtillittsboost.

Jeg forstår at du synes fitness er usunt, og også hvorfor, men jeg tror man kommer styrket ut i andre enden både mentalt og fysisk, om man har det "greit med seg selv" når man gikk inn i prosessen. Spørsmålet mitt var vel egentlig ment mest retorisk (kunne ikke dy meg ), og jeg synes det er bra at noen som har (hatt) spiseforstyrrelse blir stilt litt til veggs med spørsmål om hvorfor de egentlig vil stille i en fitnesskonkurranse.

Er enig med deg i at noen som har en form for spiseforstyrrelse kanskje burde styre bort i fra fitnessscenen som mål, men jeg synes det burde være den spiseforstyrredes bestevenn/fortrolige e.l. som stiller spørsmål ved vedkommendes målsetting.

Da jeg innbiller meg at det å fra ta noen en drøm kan ha negative konsekvenser.

Å følge en drøm, å oppnå den gjennom hardt arbeid og langvarig viljestyrke er noe helt annet enn å være styrt aV en spiseforstyrrelse. Å oppdage at man mestrer seg selv og kroppen sin er motivasjon god nok, så ja, for meg er å stille i en fitnesskonkurranse en stor seier og et mål jeg jobber mot. Det passer ikke for alle, nei, men nå står man sjeldent alene gjennom en diett/oppkjøring heller. Tror det vil bli fanget opp om det går i negativ retning, om du har gode samarbeidspartnere.

Jeg synes i grunn du gi et flott svar, men vil ikke en som har levd med spiseforstyrrelse være godt trent i å skjule tegn og adferd som avslører at det å arbeide mot konkurranseform har en destruktive følger for vedkommende?

[S.O.T]

Jeg synes i grunn du gi et flott svar, men vil ikke en som har levd med spiseforstyrrelse være godt trent i å skjule tegn og adferd som avslører at det å arbeide mot konkurranseform har en destruktive følger for vedkommende?

Du har nok helt rett i det, dessverre.. Den/de som støtter opp irundt bør iallefall være klar over og egentlig ganske godt kjent med den personen de hjelper frem. Kan bare prate for meg selv her, og jeg kjenner mine egne grenser ganske godt nå.. Man blir godt kjent med seg selv i en slik prosess. Krever MYE mentalt..!

[Pinglo]

...

Jeg synes i grunn du gi et flott svar, men vil ikke en som har levd med spiseforstyrrelse være godt trent i å skjule tegn og adferd som avslører at det å arbeide mot konkurranseform har en destruktive følger for vedkommende?

Vi er i bunn og grunn enige. Jeg er ikke ute etter å knuse drømmene til folk, men jeg synes det er, helt generelt, en forferdelig dårlig idé å sende spiseforstyrrede jenter på en hard konkurransediett. Det er jo slike ting som trigger tilbakefall hos enkelte. Du ber noen som i perioder har hatt 100% fokus på mat og trening til å gå tilbake til omtrent samme tankesett. Men igjen, vi er enige, og det er grenser for hvor langt innlegg jeg trenger å skrive for å bekrefte det.

Det siste poenget ditt er nettopp det som jeg også tenker på. En spiseforstyrret person opptrer til ganske stor grad på samme måte som en misbruker av et annet slag, nemlig knyttet til dette å lyve til eller manipulere sine omgivelser. Om det eneste man vil er å stå på scenen, kommer man nok ikke til å fortelle coachen sin at man har fått tilbakefall av bulimi eller at man har blitt enda reddere for mat enn man var før. Jeg har lest fitnessblogger av spiseforstyrrede jenter før (jeg skal ikke nevne navn, jeg synes synd på dem) og jeg synes stort sett ikke at fitnesslivsstilen tilførte livene deres noe positivt, snarere tvert imot. Matfokuset blir større og større, det er spiseorgier og det er nærmest sulting. Der kommer kanskje en del av mine negative holdninger til akkurat dette fra også

[Lily]

Vi er i bunn og grunn enige. Jeg er ikke ute etter å knuse drømmene til folk, men jeg synes det er, helt generelt, en forferdelig dårlig idé å sende spiseforstyrrede jenter på en hard konkurransediett. Det er jo slike ting som trigger tilbakefall hos enkelte. Du ber noen som i perioder har hatt 100% fokus på mat og trening til å gå tilbake til omtrent samme tankesett. Men igjen, vi er enige, og det er grenser for hvor langt innlegg jeg trenger å skrive for å bekrefte det.

Det siste poenget ditt er nettopp det som jeg også tenker på. En spiseforstyrret person opptrer til ganske stor grad på samme måte som en misbruker av et annet slag, nemlig knyttet til dette å lyve til eller manipulere sine omgivelser. Om det eneste man vil er å stå på scenen, kommer man nok ikke til å fortelle coachen sin at man har fått tilbakefall av bulimi eller at man har blitt enda reddere for mat enn man var før. Jeg har lest fitnessblogger av spiseforstyrrede jenter før (jeg skal ikke nevne navn, jeg synes synd på dem) og jeg synes stort sett ikke at fitnesslivsstilen tilførte livene deres noe positivt, snarere tvert imot. Matfokuset blir større og større, det er spiseorgier og det er nærmest sulting. Der kommer kanskje en del av mine negative holdninger til akkurat dette fra også

Pinglo har et veldig godt poeng! Men det er utrolig vanskelig å vite hva en skal gjøre i slike situasjoner, og sannsyligheten for at man kan bli "lurt" av vedkommede selv er vel også godt tilstede. Dog syntes jeg ikke det er rettferdig å hindre mennesker som har hatt en spiseforstyrrelse i å delta på slike konkurranser. Dette er voksne mennesker, og de bør til syvende og sist få lov til å bestemme selv. Dersom vedkommende er syk, kan formen være såpass dårlig at man overhode ikke er "fit" til å være med på sånn. Jeg vet ikke hvordan reglene er på slike arrangementer, men de tillater vel ikke hvem som helst å delta? Jeg mener, hvis en utrent person hadde meldt seg på, hadde han/hun fått lov til å være med?

MERK: Jeg mener ikke at en som har spiseforstyrrelser bør delta. Men hvis han/hun har hatt, og i forkant av arrangemetet har en "frisk kropp" (hva som foregår i hode kan vi jo ikke vite), bør få lov til å delta. Kanskje det skulle vært obligatorisk å meldt seg på en stund i forveien av arrangementet, for så å måtte pratet med en psykiater som kunne godkjent/ikke godkjent om vedkommende kunne være med eller ikke. Tror nok noen kunne lurt seg gjennom denne testen også (det tror jeg faktisk at jeg hadde klart selv om jeg absolutt ville). Men dersom man vet med seg selv at en har en spiseforstyrrelse (holder det skjult for andre) så blir det et lite hinder i en spisefortyrret verden og gjør det kanskje litt vanskeligere å være med.

Jeg tror også det er viktig å ha en god coach som kan veilede godt. En person som kan noe om kosthold, og som forstår de spiseforstyrrede tankene. Å trene seg frem til dette på egenhånd tror jeg ikke er bra, i hvert fall ikke for de som tidligere har hatt en spiseforstyrrelse...

[IdaL007]

Var på tide med en sånn tråd ja...

Jeg har slitt veldig, veldig lenge med spiseforstyrrelser. Har ikke vært undervektig, men hatt bulimi siden jeg var 12-13 år gammel. Egentlig ganske ubehagelig å skrive om dette på ett offentlig forum med bilde av meg selv og det hele, men har vel sagte men sikkert innsett at dette er en sykdom, og en sykdom skal man ikke nødvendigvis skamme seg over. Jeg er så heldig at jeg endelig etter altfor mange år kjemping regner meg selv som mer eller mindre frisk! Og det er helt utrolig med tankte på hvor langt nede i overspise/kasteopp helvete jeg har vært. Det har kontrollert livet mitt fullstendig, og bare folk som er/har vært i samme situasjon kan forestille seg hvordan dette er. Ett evig tankekjør rundt inntak av kalorier, kropp. utseende, ett enormt pengeforbruk på mat som dyttes ned på høykant for så å "magisk" forsvinne uten at man legger på seg, humørsvingninger og stress og en miserabel tilværelse.

Jeg trodde faktisk at jeg måtte leve med dette her resten av livet, etter uttallige mislykkede forsøk på å kutte ut den selvdestruktive tankegangen.

Det som gradvis har fått meg ut av sykdommen er kunnskap! Kunnskap om bulimi og kunnskap om hvilke mekanismer i kroppen som utløser overspisingene. Det er uten tvil en sammenheng mellom psyke og kropp, men ved å lære meg å lytte til kroppens signaler ahr jeg gradvis blitt bedre og bedre.

Noen tips som har hjulpet meg på veien:

*Sluttet å veie meg

*Spiser konsekvent hver 3.time (mulig dette ikke er anbefalt av periodisk faste tilhengere osv, men hvis du er syk av en spiseforstyrrelse, er dette veien å gå etter min mening)

*Insett at oppkastninger ikke gjør at du går ned i vekt ( Det gjør ikke det, ærlig talt, hvor mange bulimikere er syltynne?)

*Sluttet å ha matvarer som er forbudt (fordi alle de "forbudte" matvarene alltid konsumeres i enorme mengder alene etter man har sagt neitakk til den i ett selskap likevel, så det er mye bedre å bare bestemme seg for at det ikke finnes forbudte matvarer så lenge de inntas i moderasjon),

*Få sunnere idealer, begynt å styrketrene....

Denne hjemmesiden www.bulimiahelp.org har gitt meg vanvittig mange gode redskaper på veien mot å bli frisk. Anbefales! Du må betale rundt 300 kr for å få tilgang til e-boken, men come on! Hvor fort går ikke 300 kr i en overspisingsbølge uansett?

Jeg fikk frysninger når jeg leste dette, for et fantasisk forbilde du er! Det at du deler dette for å hjelpe andre, jeg er målløs av beundring.

Har selv slitt/sliter med et forhold til mat som er noe turbulent(aldri vært helt på kjøret!), jeg blir så utrolig motivert av å lese det du skriver. Komme seg ut av det før det virkelig starter.

Største respekt.

Edit: Nå har jeg lest resten av innleggene. Dere så helt utrolig sterke, ord blir ikke nok. Jeg tror nettopp DETTE er forebyggende. Og ikke minst å huske på; at det å tørre å vise seg på sitt svakeste, er den største styrken av alle!

Sender ut masse gode tanker, å håper dere blir 100% friske alle sammen:)

[Marie]

Jeg fikk frysninger når jeg leste dette, for et fantasisk forbilde du er! Det at du deler dette for å hjelpe andre, jeg er målløs av beundring.

Har selv slitt/sliter med et forhold til mat som er noe turbulent(aldri vært helt på kjøret!), jeg blir så utrolig motivert av å lese det du skriver. Komme seg ut av det før det virkelig starter.

Største respekt.

Edit: Nå har jeg lest resten av innleggene. Dere så helt utrolig sterke, ord blir ikke nok. Jeg tror nettopp DETTE er forebyggende. Og ikke minst å huske på; at det å tørre å vise seg på sitt svakeste, er den største styrken av alle!

Sender ut masse gode tanker, å håper dere blir 100% friske alle sammen:)

Det var jammen meg ett hyggelig innlegg å lese på morgenkvisten! Så utrolig godt å høre at du finner motivasjon i det jeg og de andre skriver her! Håper du klarer å finne din vei ut av det slitsomme forholdet til mat!

[IngunnE]

Har også nå lest gjennom alle innleggene her, og sitter igjen med en større forståelse, og en enorm respekt til dere alle!

Det var rørende, og utrolig flott å lese innleggene, og deres historier.

Har selv aldri vært helt på "kjøret", men var veldig opphengt i lite mat, og mye trening. Heldigvis ble fokuset på muskler og styrketrening ganske fort, men alikevel spiste jeg lite. ALTFOR lite. Det var liten energi, møtte ofte små down perioder, lang restitusjonstid, mistet menstruasjon osv.

Forskjellen fra da til nå er enorm. Jeg trener oppmot det dobbelte, har enorm fremgang,spiser MYE mer, og mye mer kvalitet, og gleder meg over hver dag med trening. Jeg er utrolig glad for at mitt forhold til mat er normal. Selv om jeg vet mange mener jeg ikke har det, i den grad at jeg vil vite hva jeg putter i meg, har nogenlunde kontroll til enhver tid osv, men ikke værre enn at jeg spiser HVA jeg vil, NÅR jeg vil - med en viss peiling.

Jeg har erfart at det er utrolig mange jenter som nå trener styrke, EN gang har hatt spiseforstyrrelse i en eller annen grad. Jeg synes det er utrolig synd at det er slik det har blitt, og håper virkelig det blir arbeidet mer for forebygging av nettop dette. Selv om det selvsagt gleder meg at mange går over til styrketrening, og dermed får en sunnere kropp!

Respekt til alle dere som deler det dere har opplevd!

[Marie]

Jeg har erfart at det er utrolig mange jenter som nå trener styrke, EN gang har hatt spiseforstyrrelse i en eller annen grad. Jeg synes det er utrolig synd at det er slik det har blitt, og håper virkelig det blir arbeidet mer for forebygging av nettop dette. Selv om det selvsagt gleder meg at mange går over til styrketrening, og dermed får en sunnere kropp!

!

Dette er mitt inntrykk også. Styrketreningstrenden er veldig bra med tanke på å forebygge spiseforstyrrelser, fordi fokuset ligger på å bygge opp kroppen, ikke på å bryte den ned til ett skelettliknende skall. Godt å høre at du også har fått ett mer normalt forhold til mat!

[eren]

Jeg kupper tråden med en forhindrings-, forebyggings- og forbedringsliste gjort ut ifra subjektive erfaringer som post-anorektiker, og velger å rette innlegget spesielt mot den yngre garde på forumet.

Dette blir nok langt, og jeg er travel i dag, så forhindring kommer i første omgang. De andre får komme fallende inn etterhvert..

Som alle andre er også spiseforstyrrede individer, og uansett om en tilhører "samme sykdomsgruppe" innenfor dette feltet, mener jeg en skal være forsiktig med å legge noen mal eller stryke alle under en kam, men her er tanker jeg har gjort meg.

Jeg skulle gjerne ha fortalt hvordan min vei har utspilt seg (og som fortsatt må pleies og jobbes med), men ettersom dette er et innlegg og ikke en bok, lar jeg det ligge.. Dessuten trenger ingen å sammenligne seg med meg.

Forhindre spiseforstyrrelser:

- Ha kunnskap om mat og trening, og vær kildekritisk. Ja, det finnes mange gode blogger der ute, men det finnes også mange dårlige. Dessuten kan man aldri vite sikkert hvor ulike personer har vært tidligere, hvor de er nå, eller hvor de er på vei, tre faktorer som i høyeste grad påvirker hva de skriver eller hvilke metoder de bruker. Sørg for at kunnskapen du tillegger deg, er kvalitetssikret, og pass på å få med "hele bildet", ikke bare bruddstykker. Det er lett å se skogen for bare trær i jungelen av kostholds- og treningsinformasjon som finnes...

- Husk at mye av det som publiseres om mat og trening, er subjektivt. Dersom noen har funnet ut at periodisk faste eller lavkarbo fungerer for dem, er det kjempeflott. Er du derimot en jente på 14 år som spiller håndball fire ganger i uken, må du kanskje vurdere dette igjen. Selv om enkelte har funnet sin vei til en "sunn livsstil", er dette deres vei - ikke din. Din vei må du finne selv.

- Oppsøk fagpersoner dersom du ønsker å endre livsstil eller gå ned i vekt. Som ung jente/gutt har man ofte lite kompetanse knyttet opp mot mat og trening. Ved å få noen som er kompetente (og som du stoler på) til å hjelpe deg, kan du både ha nok energi til å trene, få fremgang med treningen (og forhåpentligvis glede), og ha et støtteapparat rundt deg med en dialog som gjør det lettere å plukke opp en spiseforstyrrelse før det er "for sent å snu". Jeg personlig gjorde det på egenhånd, og ble fanget i min egen boble av hemmelighold, fitnessblogger, lite mat og mye trening...

- Gjør lystbetont trening! Styrketrening er flott, men dersom du er ung og vil holde deg i form, mener jeg det viktigste er at du gjør noe du syns er morsomt. Da er det større sjanse for at treningen er rettet mot prestasjoner, enn mot utseende, noe jeg mener er viktig for å opprettholde et friskt hode. Styrketrening bør derimot uansett komme som et tillegg selvom det ikke for alle er den primære treningen, og kan forbedre prestasjoner og holdning drastisk, i tillegg til å virke skadeforebyggende (merk: rett teknikk!)

- Ditt beste er bra nok! Man er sin egen konkurrent, og bør sammenligne seg med sine egne prestasjoner og forusetninger, og hele tiden jobbe for å bli en bedre utgave av seg selv. Dersom du overgår deg selv og vet du har jobbet så hardt du kunne med full innsats, er det alltid bra nok - husk å minne deg på det og rose deg selv for det.

- La deg selv slappe av, og godta at du ikke alltid er på ditt beste. Spesielt flinke piker/gutter blir rammet av spiseforstyrrelser. (Jeg er en flink pike selv). Mange går konstant på tærne, med tusen tanker i hodet og oppgaver som må gjøres, og der man bare er god nok dersom ingen andre er bedre. Ved å gi deg selv rom til å slappe av, og av og til stopper opp og tar et pust i bakken, kan både humøert, energien og senere prestasjoner bli bedre - et skritt tilbake for å tre skritt frem. Man kan ikke ha en like god dag alltid, og man kan ikke være like god i alt. Dersom man innser dette, men likevel gjør det beste ut av fremføringen/presentasjonen/treningen/kampen (eller hva det måtte være), vil man også kanskje innse at det verst tenkelige scenarioet man var så redd for dersom man fikk en 5'er og ikke en 6'er, ikke er så ille som man hadde trodd likevel. Og ved å innse at det stort sett går fint uansett (for du er fortsatt flink), kan man kanskje senke skuldrene så de ikke lenger sitter fast oppunder øra, og begynne å puste og smile igjen.

- Gi deg selv ros! Både når du har gjort noe bra, men også fordi du er den du er. Å si eller skrive noe fint til seg selv hver dag, eller noe du er glad for ved hverdagen, kan være en flott måte å lære seg å bli takknemmelig og glad i seg selv. Det virker unaturlig i starten (jeg har alltid syns at dette høres forferdelig teit ut), men gir du det en sjanse, vil jeg nesten garantere at humøret og selvfølelsen øker etterhvert - noe som også gjør at andre syns du er vakrere og morsommere å være med.

- Vær sosial (med positve mennesker)! Å ha mennesker rundt deg som gir deg glede og som liker deg for den du er, gir trygghet, selvfølelse, økt humør og energi. Omgi deg med positive mennesker som gir deg energi og overskudd, og som støtter deg i dine valg. Å ha slike flotte mennesker rundt seg, får en til å fokusere på at livet er mer enn bare gode karakterer, god jobb, mat eller trening, og gjør at en har mer tyngde og støtte til å stå gjennom vanskelige situasjoner.

Hvis du sliter med dårlig selvfølelse, vil jeg anbefale å sjekke ut Mia Törnblom, som er en svensk coach i personlighetsutvikling. Hun har blant annet skrevet en flott bok som heter "selvfølelse nå!" http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2917242

Ønsker alle en flott dag videre - husk at du er bra nok

[Trrrtrrr]

Jeg kupper tråden med en forhindrings-, forebyggings- og forbedringsliste gjort ut ifra subjektive erfaringer som post-anorektiker, og velger å rette innlegget spesielt mot den yngre garde på forumet.

Dette blir nok langt, og jeg er travel i dag, så forhindring kommer i første omgang. De andre får komme fallende inn etterhvert..

Som alle andre er også spiseforstyrrede individer, og uansett om en tilhører "samme sykdomsgruppe" innenfor dette feltet, mener jeg en skal være forsiktig med å legge noen mal eller stryke alle under en kam, men her er tanker jeg har gjort meg.

Jeg skulle gjerne ha fortalt hvordan min vei har utspilt seg (og som fortsatt må pleies og jobbes med), men ettersom dette er et innlegg og ikke en bok, lar jeg det ligge.. Dessuten trenger ingen å sammenligne seg med meg.

Forhindre spiseforstyrrelser:

- Ha kunnskap om mat og trening, og vær kildekritisk. Ja, det finnes mange gode blogger der ute, men det finnes også mange dårlige. Dessuten kan man aldri vite sikkert hvor ulike personer har vært tidligere, hvor de er nå, eller hvor de er på vei, tre faktorer som i høyeste grad påvirker hva de skriver eller hvilke metoder de bruker. Sørg for at kunnskapen du tillegger deg, er kvalitetssikret, og pass på å få med "hele bildet", ikke bare bruddstykker. Det er lett å se skogen for bare trær i jungelen av kostholds- og treningsinformasjon som finnes...

- Husk at mye av det som publiseres om mat og trening, er subjektivt. Dersom noen har funnet ut at periodisk faste eller lavkarbo fungerer for dem, er det kjempeflott. Er du derimot en jente på 14 år som spiller håndball fire ganger i uken, må du kanskje vurdere dette igjen. Selv om enkelte har funnet sin vei til en "sunn livsstil", er dette deres vei - ikke din. Din vei må du finne selv.

- Oppsøk fagpersoner dersom du ønsker å endre livsstil eller gå ned i vekt. Som ung jente/gutt har man ofte lite kompetanse knyttet opp mot mat og trening. Ved å få noen som er kompetente (og som du stoler på) til å hjelpe deg, kan du både ha nok energi til å trene, få fremgang med treningen (og forhåpentligvis glede), og ha et støtteapparat rundt deg med en dialog som gjør det lettere å plukke opp en spiseforstyrrelse før det er "for sent å snu". Jeg personlig gjorde det på egenhånd, og ble fanget i min egen boble av hemmelighold, fitnessblogger, lite mat og mye trening...

- Gjør lystbetont trening! Styrketrening er flott, men dersom du er ung og vil holde deg i form, mener jeg det viktigste er at du gjør noe du syns er morsomt. Da er det større sjanse for at treningen er rettet mot prestasjoner, enn mot utseende, noe jeg mener er viktig for å opprettholde et friskt hode. Styrketrening bør derimot uansett komme som et tillegg selvom det ikke for alle er den primære treningen, og kan forbedre prestasjoner og holdning drastisk, i tillegg til å virke skadeforebyggende (merk: rett teknikk!)

- Ditt beste er bra nok! Man er sin egen konkurrent, og bør sammenligne seg med sine egne prestasjoner og forusetninger, og hele tiden jobbe for å bli en bedre utgave av seg selv. Dersom du overgår deg selv og vet du har jobbet så hardt du kunne med full innsats, er det alltid bra nok - husk å minne deg på det og rose deg selv for det.

- La deg selv slappe av, og godta at du ikke alltid er på ditt beste. Spesielt flinke piker/gutter blir rammet av spiseforstyrrelser. (Jeg er en flink pike selv). Mange går konstant på tærne, med tusen tanker i hodet og oppgaver som må gjøres, og der man bare er god nok dersom ingen andre er bedre. Ved å gi deg selv rom til å slappe av, og av og til stopper opp og tar et pust i bakken, kan både humøert, energien og senere prestasjoner bli bedre - et skritt tilbake for å tre skritt frem. Man kan ikke ha en like god dag alltid, og man kan ikke være like god i alt. Dersom man innser dette, men likevel gjør det beste ut av fremføringen/presentasjonen/treningen/kampen (eller hva det måtte være), vil man også kanskje innse at det verst tenkelige scenarioet man var så redd for dersom man fikk en 5'er og ikke en 6'er, ikke er så ille som man hadde trodd likevel. Og ved å innse at det stort sett går fint uansett (for du er fortsatt flink), kan man kanskje senke skuldrene så de ikke lenger sitter fast oppunder øra, og begynne å puste og smile igjen.

- Gi deg selv ros! Både når du har gjort noe bra, men også fordi du er den du er. Å si eller skrive noe fint til seg selv hver dag, eller noe du er glad for ved hverdagen, kan være en flott måte å lære seg å bli takknemmelig og glad i seg selv. Det virker unaturlig i starten (jeg har alltid syns at dette høres forferdelig teit ut), men gir du det en sjanse, vil jeg nesten garantere at humøret og selvfølelsen øker etterhvert - noe som også gjør at andre syns du er vakrere og morsommere å være med.

- Vær sosial (med positve mennesker)! Å ha mennesker rundt deg som gir deg glede og som liker deg for den du er, gir trygghet, selvfølelse, økt humør og energi. Omgi deg med positive mennesker som gir deg energi og overskudd, og som støtter deg i dine valg. Å ha slike flotte mennesker rundt seg, får en til å fokusere på at livet er mer enn bare gode karakterer, god jobb, mat eller trening, og gjør at en har mer tyngde og støtte til å stå gjennom vanskelige situasjoner.

Hvis du sliter med dårlig selvfølelse, vil jeg anbefale å sjekke ut Mia Törnblom, som er en svensk coach i personlighetsutvikling. Hun har blant annet skrevet en flott bok som heter "selvfølelse nå!" http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2917242

Ønsker alle en flott dag videre - husk at du er bra nok

Fantastisk flott bidrag! Tommel opp :-D

[Velvet]

Skrev faktisk om mitt forhold til mat på min blogg senest i går!

Dette med mat begynner å bekymre meg veldig nå...jeg har helt og holdent mistet matlysta. All mat vokser i munnen på meg og skulle jeg være så uheldig å spise noe usunt så får jeg vondt i samvitiigheten...Men det som bekymrer meg mest skjedde i dag. Spiste en frokost på rundt 1000 kcal i dag, og etter at jeg innså det ble jeg veldig dårlig i magen. Jeg har faktisk ikke enda etablert om jeg ble fysisk dårlig, eller magen bare knøt seg...jeg ble kvalm og holdt nesten på å kaste opp...og det verste var at bakerst, helt bakerst der i hodet var det en djevel som sa det var en god ide og en engel som ba meg la være.

Det aller verste er at jeg vet at løsningen på mye av mine problemer ligger i å spise mer mat og få ett mer avslappet forhold til mat og trening. Hvorfor greier man ikke gjøre det?

[Mette M]

Skrev faktisk om mitt forhold til mat på min blogg senest i går!

Dette med mat begynner å bekymre meg veldig nå...jeg har helt og holdent mistet matlysta. All mat vokser i munnen på meg og skulle jeg være så uheldig å spise noe usunt så får jeg vondt i samvitiigheten...Men det som bekymrer meg mest skjedde i dag. Spiste en frokost på rundt 1000 kcal i dag, og etter at jeg innså det ble jeg veldig dårlig i magen. Jeg har faktisk ikke enda etablert om jeg ble fysisk dårlig, eller magen bare knøt seg...jeg ble kvalm og holdt nesten på å kaste opp...og det verste var at bakerst, helt bakerst der i hodet var det en djevel som sa det var en god ide og en engel som ba meg la være.

Det aller verste er at jeg vet at løsningen på mye av mine problemer ligger i å spise mer mat og få ett mer avslappet forhold til mat og trening. Hvorfor greier man ikke gjøre det?

Jeg har aldri slitt med noen form for spiseforstyrrelse, men jeg tenker at tanken (særlig hos jenter) om at for å få en slank kropp må man spise minst mulig, kanskje er så sterk at den sniker seg inn i underbevisstheten til tross for at man har fått kunnskapen rundt at nok og riktig mat er det som faktisk vil gi resultater? At man på en måte er redd for at en selv skal være det ene "unntaket", og ende opp med å legge på seg allikevel? Bare en tanke som slo meg. Se om du klarer å bare trekke pusten, fokusere på det du vet om bra mat og riktig trening, og ikke minst tørre å stole på at det vil gi deg resulatene du ønsker! Mat er bra for deg! Og skulle du havne inn på et feil sidespor ift overspising/uønsket vektøkning, tørr også å stole på at du har kunnskapen til å endre dette også, for det har du!

[eeee]

Har selv slitt med spiseforstyrrelse, og etter min mening er det noe som man aldri vil bli 100 % ferdig med.

Det som hjalp meg mye bort i fra tankene (etter at jeg var erklært frisk altså), var at jeg rett og slett bestemte meg for at kroppsidealet om å være tynnest mulig måtte bort, og at jeg skulle fokusere på å bli sterk og muskuløs. Har ikke holdt på med styrketrening særlig lenge, og har dermed et nesten flaut styrkenivå i forhold til de fleste her inne. Likevel er det motiverende at jeg vet at fremgangen vil fortsette lenge. Styrketrening kan jeg trygt anbefale som "terapi", men det har vel de fleste her inne forstått

Merker likevel fremdeles at jeg tenker på mat altfor ofte, og at kontrollbehovet i forhold til mat fremdeles er der. Nå gir det seg mer utslag i at jeg veier og registrerer maten for å få i meg nok, men jeg ser at det ikke er direkte normalt, selv om jeg ikke synes det er usunt.

Med tanke på å stille i fitness, vet jeg at det er noe som ville fått meg tilbake i et dårlig mønster, og at fokuset der også ligger på å være tynn (lav fettprosent anser jeg som å være usunt tynn ja), og jeg tror det er noe som kan virke dårlig på mange tidligere spiseforstyrrrede, eller andre som har et noe anstrengt forhold til mat. Jeg prøver ikke å få folk til å la være å stille om de ønsker det, det er et personlig valg, men etter min mening er det noe en bør tenke to ganger over hvis en har tvil om hvordan det vil innvirke på psyken ens.

[Camomilla]

For en fantastisk tråd! Spiseforstyrrelser er jo fortsatt litt tabu, jeg tror mer åpenhet rundt dette kan hjelpe mange Takk til alle som deler!

Det snakkes mye om unge jenter her, men jeg synes ikke vi skal glemme oss voksne damer heller Jeg leste for en tid tilbake en artikkel om at utbredelsen av spiseforstyrrelser hos voksne er på frammarsj, og at forventningen om å se slank og veltrent ut også som tenåringsmamma er med på å dytte mange ut i uføret. Kvinner som Anna Anka (mener å ha lest at hun og jeg er like gamle (39)), med en superlav fettprosent er jo ikke akkurat representativ for kvinner på min alder Der dominerer vel heller dem som var "meg" for et år siden; tjue+ for mange kilo på kroppen, lav selvfølelse og en evig følelse av utilstrekkelighet. Vi er også i faresonen, og jeg vil oppfordre også modne(re) kvinner til å tenke over sitt eget forhold til mat, slanking og spising.

I min egen slankeprosess har jeg måttet bli bevisst mitt eget forhold til mat på en annen måte enn tidligere. Mitt forhold til mat har vært tidvis preget av mye dårlig samvittighet, særlig etter jeg begynte å legge på meg. Jeg har heller aldri vært spesielt tynn, så ønsket om å være slankere har vel vært der "bestandig". Likevel slo jeg meg ganske til ro med at jeg er kraftigere enn gjennomsnittet, og har aldri hatt noen spiseforstyrrelse i tradisjonell forstand.

Jeg bruker aktivt både mat-dagbok og badevekt. Jeg veier ikke maten min, men skriver opp det jeg spiser i løpet av en dag. Typisk kan jeg føle at jeg har "dyttet innpå hele dagen", for å oppdage at det er helt innafor når jeg får det sort på hvitt. Jeg kan også føle at kroppen er kjempestor og kjempetung - bare for å se at badevekten min viser omtrent nøyaktig det samme som dagen da jeg følte meg slank og fräsch. Det speilet mitt viser og følelsen jeg har i kroppen er ikke alltid så pålitelig, men det er jammen vekta!

Det ligger mye mestringsfølelse i vektnedgang, og mange kvinner har et altfor kritisk blikk til hva speilet viser. Vi oppfatter oss selv som store når vi slett ikke er det, og for meg er det viktig å ha konkrete tall å forholde meg til når jeg skal bestemme meg for om jeg er tjukk eller ikke

[miaheart]

Mange interessante og inspirerende innlegg! Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser siden begynnelsen av vgs, så begynner å bli et par år.. Har hatt mine ups og downs, men de siste årene har det vel mest gått nedover.. For to år sida ble jeg innlagt på psykriatisk i over et halvt år pga jeg ikke klarte å holde blodverdiene normale. Var inn og ut av somatisk sykehus 6 ganger i løpet av kort tid pga begynnende nyresvikt og elektrolyttforstyrrelser ved hjerte (fare for hjertestans). Jeg ble nektet poliklinisk behandling, så da var døgninnleggelse eneste mulighet. Slet da med bulimi, og veide 37.7 ved innleggelse.

Idag sliter jeg med anokreksi, og har fått et dilemma av behandler på poliklinikken. OPP 500g i uka, ellers mister du plassen din!

Shit! What to do!? Jeg vil bli frisk.. JEG VIL! Men jeg vil ikke.. Ambivalens er noe som mange med spiseforsyrrelse har. Det er helt jævlig.. Men jeg må prøve å lukke ute alle negative tanker og følelser.. Jeg må klare det!

Derfor har jeg nå blitt medlem her, i håp om at jeg får ny motivasjon, og blir inspirtert til å spise mer, trene riktig og gå opp i vekt.. I dag er vekta mi enda lavere enn for to år sida, og bmien er på under 14. Det er i grunn nok til at jeg burde legges inn, men siden jeg klarer å holde blodverdiene normale etter ukentlige blodprøver, og det at jeg nå er ordentlig motivert (for første gang siden jeg ble syk) til å endre mitt tankemønster, så lar legen og psykologen meg få en sjanse. Så nå må jeg ta denne sjansen og hoppe i det!

jeg vet det kommer til å bli et helvete. Kroppen min er allerede hoven og holder på alt den kan av vann osv, så kjenner meg som en flodhest! Men vet at dette bare er i starten, kroppen vil etterhvert tilpasse seg.. Men er disse overgangene som er vanskelig! Om alt er stabilt så er det liksom "trygt". Veide over 10 kg mer for et år sida, og når jeg tenker meg om så var ikke livet mitt noe verre da enn nå..Det var faktisk bedre. jeg hadde et liv =) hadde venner og et sosialt liv. Nå er som regel det sosiale livet min indre stemme, nære familie, eller behandlere! huff, skulle ønske jeg ikke hadde mistet så mange år til dette helvete.. I wish I could turn back time! Men slik funker det ikke.. så får heller starte på begynnelsen og bygge opp det livet jeg faktisk vil ha =)

[Lily]

Jeg syns også det var bra at denne tråden kom!

13 år av livet mitt har jeg kasta bort på bulimi og tvangsspising.

Jeg har gått opp 40 kilo, ned 30 kilo, opp 50 kilo, ned 40 kilo, opp 20 kilo, ned 30 kilo.

Det blir vel en sammenlagt vektoppgang på 110 kilo og en sammenlagt vektnedgang på 100 kilo. selv om forskjellen fra maksvekt til nå er på 47 kilo. Stemmer bra med målet mitt om at jeg skal gå ned 10 kilo til før jeg er fornøyd med vekta Bare 10 små kilo! Hurra!! :D Kampen er snart over føles det som.

Per i dag er jeg på mitt friskeste noensinne, med regelmessig trening, et realistisk kroppsbilde, normal selvtillit og et ganske sunt spisemønster. Jeg vil aldri, aldri, aldri tilbake dit jeg var. Og vekta er nede for bli nede denne gangen.

Tilbakefall er vel uunngåelig for det er vanskelig å slanke seg normalt med spiseproblematikk, men det som hjelper meg i hverdagen er ihvertfall å være bevisst når jeg spiser. Hver gang jeg står ovenfor et måltid jeg veit kan gå galt må jeg bestemme meg på forhånd for nøyaktig hvor mye jeg kan spise, før jeg bikker over og "snakker i den store hvite telefonen" for å si det sånn. Også har jeg lært meg å smake på maten istedetfor å sluke maten. Lært meg å sette pris på mat istedetfor å hate den.

Triggermat må jeg bare holde meg helt unna, og jeg har aldri sånn mat liggende i huset. For meg var vel maten en måte å slippe å tenke på i mange år, så alltid når jeg kjenner spiseproblemene sniker seg frem for bakholdsangrep, stopper jeg opp og spør meg sjøl hva som egentlig plager meg akkurat nå og hva jeg kan gjøre for å fikse det, uten å ty til matmedisinering. Bevissthet funker. :thumbsup:

Flott at du tør å fortelle litt om din spiseforstyrrelse. Det burde i bunn og grunn ikke være noen en skal være flau eller skamme seg over, men det er desverre fortsatt litt tabu. Kanskje særlig med overspising?

Folk som ikke har peiling, og er lite villig til å sette seg inni ting, har jeg inntrykk av at antar at mennesker med overspisinge er mennesker uten kontroll på eget matinntak. Det hører vel med til skjeldenhetene. Nå har heller ikke jeg den beste kunnskapen om akkurat dette, men med en fortid preget av hovedsaklig anorexi (og litt bulimi) har også jeg overspist. Ja, jeg er faktisk glad i mat, men det er ikke derfor jeg har overspiser. For min del handlet det om straff. Det verste jeg kunne gjøre mot kroppen min, var å spise masse kaloririk mat, slik at jeg kom i energioverskudd = vektoppgang. Om behovet for å straffe seg selv var der, så kunne jeg bruke dette som en del av straffen. Etter det jeg har forstått det, så er overspising, kort fortalt, en blanding mellom straff og/eller trøst. Altså, man kan både straffe seg og trøste seg med maten.

Mulig jeg ikke har helt riktig her, men da må dere gjerne komme med innspill.

Huff, jeg må innrømme at jeg lo litt av innlegget ditt Gunn Helene! Det tok litt tid før jeg forstod; "snakker i den store hvite telefonen", men når jeg forstod den, så var det en veldig god måte å si det på

Jeg blir alltid glad når jeg hører at ting går bedre, det varmer! Men det skal ikke stikkes under en stol at noen sier det, uten at det egentlig er helt sant (jeg sier ikke at det er slik i ditt tilfelle, men jeg har på følelse at det er slik med andre jeg har snakket med). Jeg er veldig inneforstått med at ting går i bølgedaler, og om en person blir dårligere, så er det ingenting å skamme seg over. Det er selvfølgelig trist, men jeg tror ikke det hjelper på lang sikt å holde det i skjul. Åpenhet er viktig, selv om det selvsagt ikke er nødvendig å snakker om alt til alle. Snakk med dem man stoler på og kan ha en åpen dialog med Men prat med noen, det tror jeg er viktig. Selv om det så bare skulle være på nett.

[Lily]

Mange interessante og inspirerende innlegg! Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser siden begynnelsen av vgs, så begynner å bli et par år.. Har hatt mine ups og downs, men de siste årene har det vel mest gått nedover.. For to år sida ble jeg innlagt på psykriatisk i over et halvt år pga jeg ikke klarte å holde blodverdiene normale. Var inn og ut av somatisk sykehus 6 ganger i løpet av kort tid pga begynnende nyresvikt og elektrolyttforstyrrelser ved hjerte (fare for hjertestans). Jeg ble nektet poliklinisk behandling, så da var døgninnleggelse eneste mulighet. Slet da med bulimi, og veide 37.7 ved innleggelse.

Idag sliter jeg med anokreksi, og har fått et dilemma av behandler på poliklinikken. OPP 500g i uka, ellers mister du plassen din!

Shit! What to do!? Jeg vil bli frisk.. JEG VIL! Men jeg vil ikke.. Ambivalens er noe som mange med spiseforsyrrelse har. Det er helt jævlig.. Men jeg må prøve å lukke ute alle negative tanker og følelser.. Jeg må klare det!

Derfor har jeg nå blitt medlem her, i håp om at jeg får ny motivasjon, og blir inspirtert til å spise mer, trene riktig og gå opp i vekt.. I dag er vekta mi enda lavere enn for to år sida, og bmien er på under 14. Det er i grunn nok til at jeg burde legges inn, men siden jeg klarer å holde blodverdiene normale etter ukentlige blodprøver, og det at jeg nå er ordentlig motivert (for første gang siden jeg ble syk) til å endre mitt tankemønster, så lar legen og psykologen meg få en sjanse. Så nå må jeg ta denne sjansen og hoppe i det!

jeg vet det kommer til å bli et helvete. Kroppen min er allerede hoven og holder på alt den kan av vann osv, så kjenner meg som en flodhest! Men vet at dette bare er i starten, kroppen vil etterhvert tilpasse seg.. Men er disse overgangene som er vanskelig! Om alt er stabilt så er det liksom "trygt". Veide over 10 kg mer for et år sida, og når jeg tenker meg om så var ikke livet mitt noe verre da enn nå..Det var faktisk bedre. jeg hadde et liv =) hadde venner og et sosialt liv. Nå er som regel det sosiale livet min indre stemme, nære familie, eller behandlere! huff, skulle ønske jeg ikke hadde mistet så mange år til dette helvete.. I wish I could turn back time! Men slik funker det ikke.. så får heller starte på begynnelsen og bygge opp det livet jeg faktisk vil ha =)

Huff, den delen med "opp 500 gram i uka ellers mister du plassen din" syntes jeg faktisk er litt kjip. Det er vel strengt talt da man har behov for ekstra støtte. Samtidig ser jeg jo at det er veldig viktig å komme seg opp til en mer normal vekt, og dersom pasienten ikke er motivert, så er kanskje ikke vitsen med en slik behandling der. MEN, vedkommende trenger behandling likevel. Er vekten på et alvorlig lavt nivå, bør det behandles. Klarer han/hun ikke å ta til seg mat selv, burde sondeforing vurderes.

Det er så og si alltid en grunn bak en spiseforstyrrelse. Det er ikke noe man bare får, men et uttrykk for noe. Hva "grunnen/grunnene" er, er like mange som antall jenter/gutter med spiseforstyrrelse. Ingen er like, og hver historie er like unik som personen selv. For å kunne behandle sykdommen, i hvert fall i voksen alder, er det viktig å løse opp i floken av problemer. Det trenger ikke være en stor floke, men som ordtaket sier; "liten tue kan velte et stort lass". Aller helst burde alle "tuer" som er i veien vært jevnet med jorden, men det er ikke alltid mulig. Noen problemer kan man rett og slett ikke gjøre noe med, men man kan ofte gjøre problemet bedre (ordne litt på tua slik at den ikke velter lasset).

Så fantastisk sterk du er som jobber mot å bli frisk igjen på egen hånd. Det er ikke lett, og det skal du være stolt av.:thumbsup:

Å jobbe mot en spisefortyrrelse helt alene er en hard og vanskelig jobb. Og ofte vil ikke personen med spiseforstyrrelsen ha hjelp, i håp om å klare det selv eller rett og slett fordi han/hun ikke (helt) ønsker å bli frisk. Ofte føler man seg svak ved tanken på å motta hjelp, og av den grunn ønsker en å løse problemene på egenhånd.

Personer med spisefortyrrelser er ofte veldig selvstendige mennesker, som helst skal klare alt på egenhånd. Ikke bare i forhold til spiseforstyrrelsen, men med andre ting i livet også. Selvstendighet er en bra egenskap, og ta vare på den. Men jeg mener det er like "sterkt" å ta imot hjelp og tillate seg å være det en selv ser på som svak. En egenskap man innehar, mener jeg, bare er verdifull dersom man bruker den riktig, og kan slå den av og på i ulike situasjoner.

Jeg mener ikke at man nødvendigvis må legge seg flat på bakke og rope; "hjelp meg, dette gidder ikke jeg gjøre på egenhånd". Men å motta hjelp, tror jeg er veldig fornuftig. Det trenger ikke være innleggelse, det kan "bare" dreie seg om noen samtaler med en du stoler på, og som kan gi deg gode og riktige råd!