Forebygge/forhindre spiseforstyrrelser

[Trrrtrrr]

Har ikke sett noen andre tråder om dette, og syns det er på sin plass at vi får en her.

Har lest mye rundt omkring på forumet og har fått inntrykk av at mange av jentene(og noen gutter?) tidligere har slitt/sliter med spiseforstyrrelser, usunt forhold til mat o.l. og spørsmålet mitt er, hva synes DU man kan gjøre for å forebygge dette? Veit det er ganske utbredt innen "fitness", man føler alltid et press på å være så og så deffa, man kan ikke spise mer enn 100g ris til hvert måltid og får helt panikk om det er en youghurt-nøtt for mye. (Jeg overdriver kanskje litt, men for noen er det faktisk sånn)

Personlig vil jeg klassifisere megselv som "noe forstyrret", haha Jeg veier omtrent all maten min, og er avhengig av å loggføre alt inntak inn på diett.no på slutten av dagen. Har problemer med og spise på restauranter o.l. da jeg ikke vet hva maten inneholder. Men må understreke at jeg får i meg nok mat, så det er ikkenoe problem lengre. Skulle ønske jeg hadde et 100% avslappet forhold til mat, så er det noen som har noen tips eller innspill?

Tror nok det er fler enn meg som har det sånn, og Fitnessbloggen har hjulpet meg til å forstå litt bedre at mat ikke nødvendigvis er fienden, men er ikke helt i mål enda.

(Litt rotete innlegg, men det får bare gå)

[Robert André]

Lettere subklinisk ortoreksi er det nok mange som har. Jeg skal ikke påberope meg ekspertkunnskaper om spiseforstyrrelser, som i de fleste tilfeller er en kompleks psykisk lidelse – men jeg tror at riktig kunnskap og en nyansert forståelse av hvordan ting henger sammen, kan være viktig. Før man havner "på kjøret", bør man være klar over at det ikke finnes noe som er mer ødeleggende for trening- og kostholdet enn stress.

Det mest ødeleggende med en spisedag som kanskje ble litt overdreven, er ikke de 600 kaloriene du spiste for mye – men det stresset du påførte kroppen i ettertid. Kanskje etterfulgt av en "straff" som innebærte minimalt med kalorier de neste dagene.

Spiser du mer mat - forbrenner du mer

Spiser du noe usunt en gang i blant men likevel trener – så forbrenner kroppen dette enkelt

Vannretensjon sa du? – Det er fordi du stresser deg selv

Det viktigste er at du spiser noenlunde i forhold til forbrenning. Om du bytter ut 150g kyllingfilet 60g ris og 1/2 avokado med 4 pizzastykker har INGENTING å si - så lenge det ikke skjer mer enn et par ganger i uken.

Et godt sosialt liv, en kropp full av lykke og glede i kombinasjon med et FORNUFTIG forhold til trening og kropp gir best resultater. Å ekskludere seg fra livets goder påfører deg stress som gir vannretensjon, økt fettlagring og dårligere resultater.

Om du er skikkelig spiseforstyrret så tror du jo selvsagt ikke at det kan være sånn - men observasjoner og forskning beviser det.

[Lily]

Lettere subklinisk ortoreksi er det nok mange som har. Jeg skal ikke påberope meg ekspertkunnskaper om spiseforstyrrelser, som i de fleste tilfeller er en kompleks psykisk lidelse – men jeg tror at riktig kunnskap og en nyansert forståelse av hvordan ting henger sammen, kan være viktig. Før man havner "på kjøret", bør man være klar over at det ikke finnes noe som er mer ødeleggende for trening- og kostholdet enn stress.

Det mest ødeleggende med en spisedag som kanskje ble litt overdreven, er ikke de 600 kaloriene du spiste for mye – men det stresset du påførte kroppen i ettertid. Kanskje etterfulgt av en "straff" som innebærte minimalt med kalorier de neste dagene.

Spiser du mer mat - forbrenner du mer

Spiser du noe usunt en gang i blant men likevel trener – så forbrenner kroppen dette enkelt

Vannretensjon sa du? – Det er fordi du stresser deg selv

Det viktigste er at du spiser noenlunde i forhold til forbrenning. Om du bytter ut 150g kyllingfilet 60g ris og 1/2 avokado med 4 pizzastykker har INGENTING å si - så lenge det ikke skjer mer enn et par ganger i uken.

Et godt sosialt liv, en kropp full av lykke og glede i kombinasjon med et FORNUFTIG forhold til trening og kropp gir best resultater. Å ekskludere seg fra livets goder påfører deg stress som gir vannretensjon, økt fettlagring og dårligere resultater.

Om du er skikkelig spiseforstyrret så tror du jo selvsagt ikke at det kan være sånn - men observasjoner og forskning beviser det.

Jeg skulle hatt en liten Robert i lomma med meg hvor enn jeg gikk! En jeg bare kunne ta frem de gangene jeg freaket litt ut, og som kunne minne meg på de overnevnte punktene :thumbsup: Kan mye om kosthold, men det meste gjelder ikke for meg (innbiller jeg meg) Jeg må derfor repetere ting x-antall ganger, men 99,9% går inn det ene øret, og ut det andre

[Marie]

Var på tide med en sånn tråd ja...

Jeg har slitt veldig, veldig lenge med spiseforstyrrelser. Har ikke vært undervektig, men hatt bulimi siden jeg var 12-13 år gammel. Egentlig ganske ubehagelig å skrive om dette på ett offentlig forum med bilde av meg selv og det hele, men har vel sagte men sikkert innsett at dette er en sykdom, og en sykdom skal man ikke nødvendigvis skamme seg over. Jeg er så heldig at jeg endelig etter altfor mange år kjemping regner meg selv som mer eller mindre frisk! Og det er helt utrolig med tankte på hvor langt nede i overspise/kasteopp helvete jeg har vært. Det har kontrollert livet mitt fullstendig, og bare folk som er/har vært i samme situasjon kan forestille seg hvordan dette er. Ett evig tankekjør rundt inntak av kalorier, kropp. utseende, ett enormt pengeforbruk på mat som dyttes ned på høykant for så å "magisk" forsvinne uten at man legger på seg, humørsvingninger og stress og en miserabel tilværelse.

Jeg trodde faktisk at jeg måtte leve med dette her resten av livet, etter uttallige mislykkede forsøk på å kutte ut den selvdestruktive tankegangen.

Det som gradvis har fått meg ut av sykdommen er kunnskap! Kunnskap om bulimi og kunnskap om hvilke mekanismer i kroppen som utløser overspisingene. Det er uten tvil en sammenheng mellom psyke og kropp, men ved å lære meg å lytte til kroppens signaler ahr jeg gradvis blitt bedre og bedre.

Noen tips som har hjulpet meg på veien:

*Sluttet å veie meg

*Spiser konsekvent hver 3.time (mulig dette ikke er anbefalt av periodisk faste tilhengere osv, men hvis du er syk av en spiseforstyrrelse, er dette veien å gå etter min mening)

*Insett at oppkastninger ikke gjør at du går ned i vekt ( Det gjør ikke det, ærlig talt, hvor mange bulimikere er syltynne?)

*Sluttet å ha matvarer som er forbudt (fordi alle de "forbudte" matvarene alltid konsumeres i enorme mengder alene etter man har sagt neitakk til den i ett selskap likevel, så det er mye bedre å bare bestemme seg for at det ikke finnes forbudte matvarer så lenge de inntas i moderasjon),

*Få sunnere idealer, begynt å styrketrene....

Denne hjemmesiden www.bulimiahelp.org har gitt meg vanvittig mange gode redskaper på veien mot å bli frisk. Anbefales! Du må betale rundt 300 kr for å få tilgang til e-boken, men come on! Hvor fort går ikke 300 kr i en overspisingsbølge uansett?

[S.O.T]

Var på tide med en sånn tråd ja...

Jeg har slitt veldig, veldig lenge med spiseforstyrrelser. Har ikke vært undervektig, men hatt bulimi siden jeg var 12-13 år gammel. Egentlig ganske ubehagelig å skrive om dette på ett offentlig forum med bilde av meg selv og det hele, men har vel sagte men sikkert innsett at dette er en sykdom, og en sykdom skal man ikke nødvendigvis skamme seg over. Jeg er så heldig at jeg endelig etter altfor mange år kjemping regner meg selv som mer eller mindre frisk! Og det er helt utrolig med tankte på hvor langt nede i overspise/kasteopp helvete jeg har vært. Det har kontrollert livet mitt fullstendig, og bare folk som er/har vært i samme situasjon kan forestille seg hvordan dette er. Ett evig tankekjør rundt inntak av kalorier, kropp. utseende, ett enormt pengeforbruk på mat som dyttes ned på høykant for så å "magisk" forsvinne uten at man legger på seg, humørsvingninger og stress og en miserabel tilværelse.

Jeg trodde faktisk at jeg måtte leve med dette her resten av livet, etter uttallige mislykkede forsøk på å kutte ut den selvdestruktive tankegangen.

Det som gradvis har fått meg ut av sykdommen er kunnskap! Kunnskap om bulimi og kunnskap om hvilke mekanismer i kroppen som utløser overspisingene. Det er uten tvil en sammenheng mellom psyke og kropp, men ved å lære meg å lytte til kroppens signaler ahr jeg gradvis blitt bedre og bedre.

Noen tips som har hjulpet meg på veien:

*Sluttet å veie meg

*Spiser konsekvent hver 3.time (mulig dette ikke er anbefalt av periodisk faste tilhengere osv, men hvis du er syk av en spiseforstyrrelse, er dette veien å gå etter min mening)

*Insett at oppkastninger ikke gjør at du går ned i vekt ( Det gjør ikke det, ærlig talt, hvor mange bulimikere er syltynne?)

*Sluttet å ha matvarer som er forbudt (fordi alle de "forbudte" matvarene alltid konsumeres i enorme mengder alene etter man har sagt neitakk til den i ett selskap likevel, så det er mye bedre å bare bestemme seg for at det ikke finnes forbudte matvarer så lenge de inntas i moderasjon),

*Få sunnere idealer, begynt å styrketrene....

Denne hjemmesiden www.bulimiahelp.org har gitt meg vanvittig mange gode redskaper på veien mot å bli frisk. Anbefales! Du må betale rundt 300 kr for å få tilgang til e-boken, men come on! Hvor fort går ikke 300 kr i en overspisingsbølge uansett?

Kan skrive under på alt her.. Hatt et helt jævlig år egentlig, frem til jeg fikk øynene opp for styrketrening. Det ga meg en ny måte å kontrollere kroppen min på, ved siden av et skikkelig kostholdsoppsett. Gikk til psykolog tidligere, uten at det hjalp nevneverdig. Greide aldri å kaste opp, men løp og løp og løp.. Tok detoxtabletter til jeg lå i kramper på badegulvet, greide ikke å fortelle det til noen. For ikke å snakke om all maten, og økonomien oppi det her. Kjøp, spis og kast var standard rutine, for så ut å løpe igjen. På det verste begynte jeg å hyperventilere og miste følelsen i armene, kjente de prikka og ble iskalde.. Likevel, ut og løpe. Eneste måten jeg visste for å roe meg ned på.

Triggere til meg var å føle meg mett og alene, det førte alltid til at jeg spiste mere. Fikk meg bare ikke til å ta kontakt med noen, vet at hadde jeg strekt ut handa ville det jo vært venner der.. Men lukka meg inne istedet. Fortsatt litt vanskelig å være den som tar opp telefonen, og tar kontakt de gangene jeg kjenner jeg er på vei utfor. Har noen tilbakefall iblandt, men de to siste månedene har vært en stor omvending. Nå spiser jeg etter planlagte måltid, trener tung styrketrening og ikke løpt en eneste tur, faktisk! Ikke på langt nær så sliten som jeg var, har en liten sønn som fortjener ei blid og glad mamma <3

[Trrrtrrr]

Flott og se at dere er på god vei ut av det!

[Lily]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser i over 8 1/2 år, men ønsket om å bli frisk har ikke vært der hele tiden. For mange kommer og går den hele stadig vekk, for meg var den aldri ordentlig tilstede før jeg nådde bunnen og oppnådde "målet" mitt. Synd at jeg måtte dra den så langt, men selv om livet hang i en tynn tråd, så fikk det meg i riktig retning. Det har hovedsaklig anoreksi jeg har vært plaget med, men nå er jeg inne i en bulimisk periode - etterfulgt av sulting fordi jeg ikke klarer å få det opp igjen Dette fører også til at jeg blir deperimert og får syke magesmerter. Ja, jeg skal være så ærlig å si at jeg er desperat etter å løse gåten på hvordan man får ALT opp igjen, selv om det nok ikke er riktig ift. å bli kvitt de bulimiske periodene. Men fakta er at det skjer, og når jeg faktisk klarer å få det opp slipper jeg unna den grusomme deperisjonen og de syke magesmertene. Jeg SKAL bli frisk jeg, uansett hva. Men det er desverre et lite problem som fører til at jeg ikke klarer å gi slipp på sukdommen helt. Derfor er min jobb å bli kvitt/løse det problemet, slik at jeg faktisk kan bli frisk. Det var pittelitt om meg, så over til hva som kan hjelpe oss som sliter:

Nummer 1 på lista når man skal bli frisk er ønsket om å bli frisk!

I tillegg kan jeg nevne noe som kanskje kan hjelpe noen:

Finn ut hva som betyr noe for deg

- Familien din, vennen dine, idretten du bedriver, dyret ditt, etc. Når man har en spiseforstyrrelse, så vil man ikke kunne være den personen de ønsker/krever av deg uansett hvor hardt du prøver ved siden av spiseforstyrrelsen. Den påvirker deg, og da vi den indirekte påvirke nære personer eller ting du er med på...

Finn friske mål du vil oppnå og fokusere på dem istedenfor sykdommen!

- Da tenker selvsagt ikke på om å bli tynnest mulig, men alt det andre! Ønsker du å dra til Japan, fullføre utdannelsen, bli medlem av en organisasjon, starte en butikk, etc.

Når du lurer på hva du skal gjøre i en situasjon (f.eks. en sosial anledning, daglige gjøremål) tenk på hva som er normalt!

- Er det normalt å aldri unne seg et kakestykke?

- Er det normalt å måtte løpe jorda rundt fordi du spiste litt mer enn du trengte en gitt dag?

- Er det normalt å dra på butikken for å kjøpe inn masse mat du vet du kommer til å trykke i deg for å kaste opp igjen?

- Er det normalt å veie absolutt alt - alltid?

Utfordre deg selv!

- Har du ikke vært på resturant på 2 år - dra på resturant!

- Ikke spist sjokolade på 2 år - spis en sjokolade!

- BP'er (binge and purge) du opp hver dag? - Hopp over en dag med BP og føl på seieren ved å la være!

- Alltid på joggetur hver dag kl 07:00 - droppløpinga en dag og føl på seieren ved å la være!

- Isolerer du deg selv - vær med på en sosial setting

Snakk med noen du stoler på og som kan gi deg råd!

- IKS.no

- Fitnessbloggen.no

- en god venn

- familiemedlemmer

- psykiater eller psykolog (jeg foretrekker psykiater, da det er STOR variasjon på psykologer)! Det viktigste er at vedkommende har peiling på spiseforstyrrelser. Han eller hun kan godt være rørlegger for den sakens skyld, så lenge han/hun skjønner hva dette dreier seg om...

- meg!

Slutt å oppsøke informasjon som fører deg i feil retning!

- bilder av tynne mennesker

- slankeartikler

- artikler om kosthold fra sider du nesten ikke vet hvem som står bak! Eller bare KK.no, der finner du i hvert fall mye dritt.

[Marie]

Kjempefine inlegg, Lily og Fighter! Jeg har også gått til psykolog i mange år, men det hjalp overhodet ingenting. Jeg kunne gå rett fra en time hos psykologen og kjøpe inn ett lass med mat som jeg begynte å trykke i meg allerede på bussen hjem. Greia for meg var at det overhode ikke hjalp å snakke med en "lærd" person som "visste alt" om spisefostyrrelser, fordi for meg gidder jeg egentlig kun å snakke om spiseforstyrrelser med folk som har, eller har hatt det selv fordi jeg føler at de er de eneste som har jordisk mulighet til å forstå hvilke enorme krefter det er snakk om. Når man er i det kjøret der, er man mer eller mindre sinnsyk! Jeg har så utrolig mange ganger følt meg som en narkoman i jakt på heroin når trangen til å b/p har kommet over meg. Jeg har ljugd mannen min, venner og familie rett opp i trynet så mange ganger at jeg har ikke ord. Funnet på alle slags merkelige unnskyldninger for hvorfor jeg har vært borte så lenge når jeg egentlig har sittet låst inne på ettellerannet offentlig toalett og spist (dette høres ubegripelig ut for folk som ikke har vært der selv), hvorfor kontoen plutselig har vært i minus , hvorfor man aldri tar telefonen fordi man er mitt i en spiseorgie. Lista over alle de syke tingene man gjør som spiseforstyrret er lang, men veldig kjent for de som sliter med det, så jeg trenger ikke å gå nærmere inn på det her. Poenget mitt, er at DET GÅR AN å bli frisk! ALLE kan bli friske! Jeg er kroneksemplet på det, og trodde som jeg skrev i forrige innlegg at alt håp definitivt var ute for meg fordi jeg var skrudd i hjernen.

Lilly skriver mange fine tips for å bli frisk! Det som også er viktig er å tillate seg selv å ikke være så forbanna god til alt hele tiden! Det er et faktum at mange bulimikere og anorektikere er perfeksjonister til fingerspissene. Jeg er vant til å få til alt jeg vil hele tiden, og ha full kontroll på alt. Hadde min omgangskrets sett det kaoset jeg egentlig har vært når jeg har vært alene med meg selv og maten, hadde de fått fullstendig sjokk. For meg er det uaktuellt å snakke med familie og venner om sykdommen min. Bulimi er skamfullt, ufordragelig og flaut, og selvom jeg er mer eller mindre frisk(skriver mer eller mindre fordi jeg fortsatt har tilbakefall en sjelden gang), er jeg ikke klar for å komme helt "ut av skapet". Jeg skammer meg rett og slett for mye.

[S.O.T]

Veldig enig med det siste du skriver, flink-pikesyndromet henger nok over mange med spiseforstyrrelser. Kommer ikke på tale å fortelle dette til noen i familien, jeg er ei klare selv-jente. Får være nok at jeg forteller det til enkelte av vennene mine!

Dessuten er ting på bedringens vei, så hvorfor bekymre dem nå.. Har kommet en lang vei på egenhånd

Alle har hver sin måte å komme seg igjennom dette på, gjelder å finne sin egen vei..

Er iallefall sikkert at man er ikke alene om å være fucka i hodet, det er det MANGE som er!

[Solveig]

Nummer én jeg tenker på, er å styrke behandlingsapparatet. Jeg mener at det ville hjulpet mange om man ble tatt alvorlig når man først kom for hjelp. Hvorfor vente med å komme i gang med ordentlige tiltak og evt innleggelser, før man ligger totalt i grøfta?! Jeg opplevde selv å ikke få annet tilbud enn samtaler, før det var kommet dit at jeg var et eneste anoreksi-vrak og ble lagt inn med tvang. Etter de hadde foret meg opp, var det rett på kjøret igjen før jeg igjen ble tvangsinnlagt et år senere. Hadde jeg blitt tilbud frivillig innleggelse tidligere, da de så hvor jeg var på vei hen - tror jeg ikke sykdommen ville vart i så mange år. Sykdommen må bli tatt på alvor, før spørsmålet liv/død er for alvor.

Nå er det jo mange som ikke kommer i behandling overhodet, og helt ærlig... Jeg aner ikke hva man kan gjøre for å forhindre og forebygge spiseforstyrrelser.

Noe av det viktigste for meg, har vært å bli tatt på alvor og å treffe andre som er i lignende situasjoner. Ikke bare andre som er nærmest dødssyke - men folk i alle faser. Det har jeg fått gjennom IKS

Jeg tenker også at det er viktig å huske at det handler om mer enn mat. Jeg ble ikke syk fordi jeg ville bli pen. Jeg blir trist hver gang jeg hører at noen tror det handler om det ytre. I bunn handler det ikke om mat eller kropp overhodet. Det er "bare" en mestringsstrategi, som tok fullstendig overhånd. Kanskje må man våge å fokusere på annet enn maten også, for å bli frisk? Det handler ikke bare om å få i seg nok mat/unngå overspisning og beholde maten, men å lære seg å takle livet. Kanskje er det en hendelse som preger deg, kanskje har du følt deg undertrykt, kanskje har du vært den som har måttet ta ansvaret, og kanskje er det et sammensurium av mange små ting som gjør vanskelighetene store til sammen. Det bør i alle fall tenkes over.

Jeg klarer ikke si at jeg er helt frisk, selv om noen leger måtte mene det. Fysisk er kroppen min normalvektig, den får den næringen den trenger, og jeg kaster ikke opp. Det er en helt annen verden enn for bare et år siden!! Men i hodet mitt er det fremdeles tidvis lettere kaos, og noen ganger kan det påvirke maten litt - selv om jeg har god kontroll over det.

Jeg er ikke helt frisk, men jeg er nærmere enn jeg noen gang har vært!

Hadde egentlig planer om å kun skrive et par setninger, men det ballet visst på seg.. Dette er et tema jeg virkelig brenner for.

I bunn og grunn vil jeg bare si - DET ER MULIG Å BLI BEDRE! Ikke heng deg opp i ordet "frisk", fokuser heller på å bli friskere og fungere bedre i hverdagen. Hvem er vel helt friske uansett

Det er mulig :thumbsup:

[Marie]

Veldig enig med det siste du skriver, flink-pikesyndromet henger nok over mange med spiseforstyrrelser. Kommer ikke på tale å fortelle dette til noen i familien, jeg er ei klare selv-jente. Får være nok at jeg forteller det til enkelte av vennene mine!

Dessuten er ting på bedringens vei, så hvorfor bekymre dem nå.. Har kommet en lang vei på egenhånd

Alle har hver sin måte å komme seg igjennom dette på, gjelder å finne sin egen vei..

Er iallefall sikkert at man er ikke alene om å være fucka i hodet, det er det MANGE som er!

Er nok flere enn man tror som sliter med dette ja. Bulimi er en veldig usynlig sykdom i og med at majoriteten av bulimikere faktisk er normalvektige. Jeg har også i perioder av livet vært overvektig, men likevel syk.

Er så enig i det du skriver Solveig,at det er "en mestringstrategi som tar overhånd". Som spiseforstyrret er man bare helt nødt til å lære seg å takle stress og motgang med andre metoder enn mat. I rolige perioder av livet mitt har jeg tidligere vært tilnærmet frisk, men så har det skjedd kriser i livet mitt som har kastet meg rett ut på "kjøret" igjen, og disse krisene har jo overhode ikke handlet om kropp og mat, men min eneste mulighet til å takle dem på psykisk, har vært å misbruke mat. Grunnen til at jeg i dag regner meg som "frisk", er at jeg har fått andre verktøyer til å takle motgang på. I dag kan møte på problemer uten å gå helt i kjelleren med maten, og det er en enorm følelse av seier!

[Solveig]

Er så enig i det du skriver Solveig,at det er "en mestringstrategi som tar overhånd". Som spiseforstyrret er man bare helt nødt til å lære seg å takle stress og motgang med andre metoder enn mat. I rolige perioder av livet mitt har jeg tidligere vært tilnærmet frisk, men så har det skjedd kriser i livet mitt som har kastet meg rett ut på "kjøret" igjen, og disse krisene har jo overhode ikke handlet om kropp og mat, men min eneste mulighet til å takle dem på psykisk, har vært å misbruke mat. Grunnen til at jeg i dag regner meg som "frisk", er at jeg har fått andre verktøyer til å takle motgang på. I dag kan møte på problemer uten å gå helt i kjelleren med maten, og det er en enorm følelse av seier!

Det er fantastisk flott å lese sånne ord Og jeg er glad for at du deler det! Tror det kan være fint for mange å se at man kan komme seg gjennom en sf, selv om det virker umulig når man står midt i det. Men når vi klarer, kan andre også klare det!

[Marie]

Det er fantastisk flott å lese sånne ord Og jeg er glad for at du deler det! Tror det kan være fint for mange å se at man kan komme seg gjennom en sf, selv om det virker umulig når man står midt i det. Men når vi klarer, kan andre også klare det!

Nettopp! :)Håper alle dere som sliter, og er innom denne tråden skjønner at DET ER MULIG å komme ut av det helvete der!

[Anette]

Mye fine innlegg her, takk for at dere deler. Min erfaring er også at trening hjelper.. Styrketrening!....

[Pinglo]

Jeg synes det er veldig mange fine bidrag i denne tråden her

Jeg legger bare også til en ting (og dette er mer en personlig greie) og det er at jeg synes det er en katastrofalt dårlig idé at spiseforstyrrede jenter skal KONKURRERE i fitness. Jeg tror nok at et styrke- og muskelfokus kan få jenter som ellers sultet seg til å spise, og det vil jo heller ikke være like usunt som det å være utsultet (selv om tap av menstruasjon og eventuelle bivirkninger av "hjelpemidler" kommer inn i bildet for noen) men jeg ser ikke helt hvordan noen som i perioder har hatt så liten kontroll på sitt eget forhold til mat at de nesten har sultet seg ihjel deretter frivillig går inn for et diettregime for å presse kroppen ned i lavest mulig fettprosent. Da er det kanskje sunnere å forbli en glad mosjonist?

[Lily]

Jeg synes det er veldig mange fine bidrag i denne tråden her

Jeg legger bare også til en ting (og dette er mer en personlig greie) og det er at jeg synes det er en katastrofalt dårlig idé at spiseforstyrrede jenter skal KONKURRERE i fitness. Jeg tror nok at et styrke- og muskelfokus kan få jenter som ellers sultet seg til å spise, og det vil jo heller ikke være like usunt som det å være utsultet (selv om tap av menstruasjon og eventuelle bivirkninger av "hjelpemidler" kommer inn i bildet for noen) men jeg ser ikke helt hvordan noen som i perioder har hatt så liten kontroll på sitt eget forhold til mat at de nesten har sultet seg ihjel deretter frivillig går inn for et diettregime for å presse kroppen ned i lavest mulig fettprosent. Da er det kanskje sunnere å forbli en glad mosjonist?

Du har et veldig poeng der Pinglo! En spiseforstyrrelse handler ikke bare om å spise lite (anorexi) og spise mye/kaste opp (bulimi), men det er en fellesbetengnelse på en tilstand hvor mat, kropp og/eller vekt er forstyrret. "Fitnessfolk" og personer med en spisefrstyrrelse har mange ting til felles. Balansegangen mellom det ene og det andre er faktisk hårfin, og hva den enkelte bør eller ikke bør gjøre er nok individuelt. Noen mennesker er oppriktig glad i trening og de positive effektene det gir, men har vært "uheldige" og havnet inn i et spiseforstyrret helvete. Andre trener kun fordi de ønsker å være slanke, og fordi de har et angstfyllt forhold til mat. Når man trener av andre grunner enn for å være slank, holde en lav vekt eller kontrollere kaloriinntaket, først da tror jeg at man er på riktig vei.

Personlig er jeg midt i det dilemmaet selv. Jeg har gått fra å ha tilnærmet ingen muskler på hele kroppen, til nå å ha en kropp som fungerer i det daglige. Men jeg er forholdsvis ung, og ønsker å drive med ting som andre på min alder. Det kan jeg ikke med den styrken jeg har i dag, og man kan ikke sitte i sofaen og vente på at musklene skal komme. Jeg har overtrent før, og er derfor litt skepitisk til å begynne, fordi jeg er redd for at det skal gå feil vei. Men jeg er også nå såpass giret på å bli frisk, slik at jeg forhåpentligvis kan ta meg selv i nakkeskinnet dersom noe går galt. Det skal også sies at jeg hadde null peiling på trening, og har hele tiden klandret meg selv for at jeg ikke oppnådde resultater. Selvfølgelig var det min feil at jeg ikke hadde noen progresjon, men det var mangelen på kunnskap om trening som var årsaken til at jeg ikke fikk resultater - innsatsen var det ikke noe i veien med. Men når du tar sit-ups fire ganger daglig - helt frem til du får kjøttsår på ryggen, da er det ikke noe å si på innsatsen. Og når du faktisk fortsetter, til tross for et blødende sår på ryggen som du ignorerer ved å hente flere og flere dyner, tepper og ryer (til å bruke som underlag under ryggen) viser det hvor syk man er. Hadde jeg bare fått litt veiledning ift. kost og trening av noen som virkelig kunne det, da hadde jeg kanskje sluppet unna mye dritt. Når du i tillegg sulter deg til de grader, så er det naturlig å miste masse muskelmasse. Uten muskelmasse virker man "feitere" enn hva man egentlig er (tynnfeit) og man har derfor mentalt problemer med å legge på seg.

[Trrrtrrr]

Men når vet man egentlig at man er klar for en fitnesskonkuranse da? Er det som er mitt store dilemma, vet ikke om psyken hadde taklet og gått fra konkuranseform til offseason om det hadde kommet så langt..

[Pinglo]

Men er det NØDVENDIG å stille i en fitnesskonkurranse da? Jeg forstår ikke helt hvor det kommer fra at det nærmest er obligatorisk for alle jenter som har trent styrke i mer enn 6 måneder og som er litt seriøse at de skal ha et mål om å stå på scenen ved et eller annet tidspunkt. Går det ikke an å trene, komme i god form og ha det moro uten dette, eller blir treningen for "useriøs" uten et fitnessmål selv om 99% aldri kommer seg opp på scenen?

[justwannabeswole]

Men er det NØDVENDIG å stille i en fitnesskonkurranse da? Jeg forstår ikke helt hvor det kommer fra at det nærmest er obligatorisk for alle jenter som har trent styrke i mer enn 6 måneder og som er litt seriøse at de skal ha et mål om å stå på scenen ved et eller annet tidspunkt. Går det ikke an å trene, komme i god form og ha det moro uten dette, eller blir treningen for "useriøs" uten et fitnessmål selv om 99% aldri kommer seg opp på scenen?

Hvorfor stiller du på stevner? Går det ikke an å trene, bli sterkere og ha det morro uten dette?

Different strokes for different folks!

[Trrrtrrr]

Nei, man MÅ jo absolutt ingenting, men tanken frister veldig, og for mange fungerer det som motivasjon når man har noe "ordentlig" å jobbe imot, ikke bare "Nei, jeg vil bare være i god form".