Spiseforstyrrelser på forumet - informasjon

Bra du tar tak i dette Vegard. Man bør overhodet ikke gi råd om kosthold ved spiseforstyrrelser da kroppen til de som er alvorlig rammet er svært sårbar, f.eks ift hjerte pga kaliummangel, spiseforstyrrelser er de mest døelige psykiskelidelsene både pga feilernæring og suicid.

Linker du til posten din i de trådene du stenger? Legg gjerne ved denne: IKS - Informasjons- og krisetelefonen - telefonnr 22 94 00 10

Har ei søster som var døden nær med anorexi for endel år tilbake, IKS var til veldig god hjelp for henne på veien tilbake etter sykdommen.

Kanskje litt off-topic, men shit au:))......Bør mennesker med ustabil psyke faste? Eller deffe?

Kanskje litt off-topic, men shit au:))......Bør mennesker med ustabil psyke faste? Eller deffe?

Kan du definere ustabil psyke?

Ellers ser eg ikkje at det skal være noko problem å gå litt ned i vekt, men deffe til konk er kanskje ikkje ein veldig god ide.

Kan du definere ustabil psyke?

Ellers ser eg ikkje at det skal være noko problem å gå litt ned i vekt, men deffe til konk er kanskje ikkje ein veldig god ide.

Med ustabil psyke menes hyppig ups/downs...At man ikke har et jevnt sinnelag...som proffene kaller det:))....For de som er utdannet til PT...hvor mye lærer de om sammenhengen mellom matinntak og psyke?

Det skal egentlig ikkje være noko problem, men det er lett å sprekke. Det kjem an på kor drøye svingningane er.

Med ustabil psyke menes hyppig ups/downs...At man ikke har et jevnt sinnelag...som proffene kaller det:))....For de som er utdannet til PT...hvor mye lærer de om sammenhengen mellom matinntak og psyke?

Ikke mye, men du må huske på at en Pt ikke er en lege eller psykolog..

Ikke mye, men du må huske på at en Pt ikke er en lege eller psykolog..

Neida, det vet jeg:) Men burde ikke dette være noe man lærte litt mer om? Litt grunnleggende psykologi? For hersker jo ingen tvil om hva mat og vårt forhold til mat/kropp gjør med vårt selvbilde f.eks...

Det er så mange bra folk som styrer denne plassen, et veldig bra apparat vi har rundt oss.

Trygt!

Kanskje litt off-topic, men shit au:))......Bør mennesker med ustabil psyke faste? Eller deffe?

Off topic? .. Det er dog et aktuelt og viktig tema i frb m trening og helse..

Off topic? .. Det er dog et aktuelt og viktig tema i frb m trening og helse..

Ja det er akkurat det jeg mener, men jeg vet om PT som har psykisk ustabile mennesker i *stallen sin* og som ber de om å faste....ganske useriøst mener jeg og det er derfor jeg etterlyser litt mer psykologikunnskaper hos PT.

Ja, du har et poeng der!

Det er meget bra og ansvarlig at det tas tak i dette problemet. Jeg har tidligere sett helt forvirrede mennesker som ikke blir stoppet på f.eks. treningsforum. Vi lever i en utfordrende tid, og det er nok mange som kan oppleve en følelse av utilstrekkelighet og at man ikke evner å utfylle de idealer som media prakker på oss, eller som blir predikert på dette og andre forum. Alle kan rett og slett ikke bli i tipp topp form og bli bikinfitnessdeltakere, atlethics fitness deltakere, eller tipp topp utøvere i andre lignende sporter.

For mange er det en sier, bare å skape en bedre versjon av seg selv. Det er her hovedtyngden av alle besøkende på et forum som dette ligger. Da kan treningstips og kostholdstips bidra i en postiv retning i forhold til de mål en har i egne liv. Det er naturlig at noen drar det litt videre, og har lyst til å få til ekstremkroppen, og kanskje delta i konkurranser.

Kanskje dere rett og slett i samarbeid med fagfolk og spesialister på spiseforstyrrelser kunne laget en sjekkliste, som man kunne gå gjennom iblant, for å se om man ligger i faresonen. En ting er å være dedikert, en annen ting er å være fanatisk, så fanatisk at man kanskje mister fotfestet, og det er fullstendig ekstensiell krise om det er noe i ens trenings og kostopplegg som ikke går 100% etter planen.

Når det tipper over fra dedikasjon til sykelighet er vanskelig å si, men jeg vil tro mange har vært borte i dette, om ikke vært sykelige, så kanskje borderline. For de aller fleste går det imidlertidig helt fint, mens for noen går det over stokk og stein, til man kommer til det punktet hvor man ikke klarer å komme på rett kjøl igjen uten profesjonell hjelp.

Hun Sundgodt Borgen har hatt spiseforstyrrelser som sin kjepphest i mange år, mange finner henne irriterende, da hun har vært veldig på denne saken, mer enn hva mange finner nødvendig. Jeg er enig i at man som ansvarlig person på et forum, i et idrettslag, i en forening osv. bør ha normalt åpne øyne for avvik, og ha ryggrad nok til å ta dette opp med den det gjelder.

Samtidig vil jeg også si at jeg synes vi går mer og mer mot et samfunn med stakkarsliggjøring, der viljen til enkeltindividet ikke lenger er det altoverskyggende. Ja, jeg skjønner at spiseforstyrrelser kan være en forferdelig sykdom (og nei, jeg har aldri hatt det selv), men jeg har erfaringer med andre typer helseproblemer, så jeg kan relatere til det fra et intellektuelt og medmenneskelig ståsted.

Alle har et ansvar for egen helse og egen kropp. Ultimat sett er det enkeltmenneskene som må passe på sitt eget liv, og dersom man bukker under, så går man ut av genpoolen. Dette er naturens måte å velge arvemateriale (de svake buker under). Dette er som å banne i kirka i dagens samfunn, men selv om vi lever i et vestlig sosialdemokratisk samfunn med mange velferdsgoder, så er vi ikke genetisk sett mye forskjellige fra da vi levde i huler. Den gangen så skaffet du føde, og du formerte deg, og du brakte slekten videre. Dersom du ikke evnet dette, døde du, og dine gener ble ikke ført videre.

Imidlertidig er det slik i dag, at dersom man er i ferd med å bukke under, så finnes det hjelp, man kan gå til legen og få henvisninger videre, og man kan komme inn under et profesjonelt apparat for å få hjelp. Av erfaringer med helsevesenet fra tidligere vet jeg at dette også kan være en kamp. Man skal være sterk for å være syk! Så, selv om systemet fanger deg opp, så er det en selv som må bestemme seg for å bli frisk. Og før man kan gjøre det, må man innse at man har problemer.

Vi må også se realiteten i øynene at det er ikke alle som er like psykisk sterke, og uansett hvor mye hjelp enkelte får fra systemet, så vil de slite hele livet med slike sykdommer og psykiske plager. Jeg synes ikke at man skal sy puter under armene på folk. Det er hardt og vondt å være syk, og selvsagt, det er vanskelig for andre å forstå. De som vet best om dynamikk i tankemønstre og handlingsmønstre og hvordan man skal helbrede denne type sykdommer, er selvsagt profesjonelle fagfolk som har spisskompetanse på dette.

Det skal en veldig unik personlighet til for å fikse seg selv om man har slike problemer, men dog, jeg vil tro at enkelte faktisk kan klare dette, det finnes jo litteratur man kan lese om psykologi, selvinnsikt, selvutvikling og spiseforstyrrelser, slik at man kan forstå mer av egne handlings og tenkemønstre.

Forhåpentligvis vil alle som har slike problemer bli fanget opp og få hjelp, men det er nok mye stolthet ute og går, og mange vil heller dø enn å innrømme slike problemer. Dessuten gjør ikke slike forum det bedre for slike mennesker når de ser alle de flotte og veltrente kroppene, og i tillegg ser på sin egen mangel på perfeksjon, og skaper lidelser på grunn av dette.

Jeg undres dog, disse spiseforstyrrelsene, er det et fenomen som kom i nyere tid, samtidig med massemedia, eller er det noe som alltid har eksistert. I dag skal man absolutt sette diagnoser på alt mulig, men jeg mener at en god plattform fra et kjærlig hjem med gode og sunne verdier bygget på ærlighet, tillit, kjærlighet, empati osv. + at man har en veldig tydelig oppfatning om at man alltid er 100% ansvarlig for seg selv, vil eliminere en rekke av de såkalte diagnoser som legestanden kaster rundt seg med i dag.

Vil man oppnå noe som helst i livet, kan man aldri sette seg ned og passivt vente på at andre skal fikse livet ditt for deg. I en krisesituasjon trenger du kanskje hjelp, men straks du er ute av krisen, så må du være sterk og jobbe med deg selv. Knytt til deg de mennesker som bygger deg opp og forstår din situasjon, og kutt kontakten med de som bare bryter deg ned, men samtidig søk heller ikke felles sutring med lidelsesfrender, livet er altfor kort til å kaste det bort.

Spiseforstyrrelser er absolutt et økende problem, men årsakene vil variere fra person til person. Kroppsfokus i media er en av faktorene som kan utløse en spiseforstyrrelse.

Hovedpatologien i en spiseforstyrrelse er at det er noe som utløser den (utløsende faktorer) og andre ting som opprettholder den (opprettholdende faktorer). Dette er litt av grunnen til hvorfor spiseforstyrrelser er så komplisert å behandle, fordi det gjelder å identifisere hvilke utløsende og opprettholdende faktorer som gjelder for det aktuelle individet.

Dette understreker også hvorfor dette ikke egner seg å "behandle" over internett, men det viktigste punktet vil i mine øyne fremdeles være at den spiseforstyrrede ikke aner noe om de som gir råd, og at de som gir råd ikke har noen måte å vite hvordan rådene oppfattes i andre enden (i tillegg til at man gjerne ikke vet at den som spør ikke har et normalt forhold til mat og kropp, og svarer utifra at den andre er helt frisk).

Jeg undres dog, disse spiseforstyrrelsene, er det et fenomen som kom i nyere tid, samtidig med massemedia, eller er det noe som alltid har eksistert. I dag skal man absolutt sette diagnoser på alt mulig, men jeg mener at en god plattform fra et kjærlig hjem med gode og sunne verdier bygget på ærlighet, tillit, kjærlighet, empati osv. + at man har en veldig tydelig oppfatning om at man alltid er 100% ansvarlig for seg selv, vil eliminere en rekke av de såkalte diagnoser som legestanden kaster rundt seg med i dag.

Spiseforstyrrelser eksisterte lenge, lenge før massemedier kom, anoreksi var et fenomen allerede rundt 12-13 århundre, da med religiøs kontekst, type "ofre og forsake mat for Gud", men verken anoreksi, bulimi eller tvangsspising har vært veldig utbredte fenomener før vår tid - men å legge skylda for dette over på radmagre supermodeller på magasinforsider blir for enkelt. Jeg utviklet selv svært alvorlig anoreksi i tidlige tenår, men jeg endte ikke opp på barneavdeling på somatisk sykehus i tre måneder på grunn av heroin chic-reklamekampanjene for Calvin Klein som var pop på den tiden. Jeg er ikke så enkel.

Årsakene til spiseforstyrrelser er veldig sammensatte, det er gjerne noe grunnleggende som er feil, og så, i det moderne samfunn, med ekstrem fokus på kropp og mat, og ekstrem overflod av mat, er det enkelt å overføre det som er galt ved å fokusere sykelig mye på kropp, vekt og kalorier - og så, hvis det utvikler seg, blir kropp, vekt og kalorier et problem i seg selv.

Ang. å eliminere "de såkalte diagnosene" ved å gi alle en "god plattform" og "gode og sunne verdier" fra barnsbein av, blir det litt vanskelig å gjennomføre i praksis... Og, jeg kom fra et veldig godt møblert hjem, fullt av kjærlighet og gode og sunne verdier, men det hindret meg ikke å nesten sulte meg ihjel. Noen av oss er bare wiret litt annereledes enn folk flest.