TORsDAGs-Loggen.

[Tor]

Det er så enkelt som dette. Jeg, Tor, og Dag vil hver uke logge vår TORsDAG for ingen annen grunn enn et sosialt eksperiment, forfattet og vedtatt under en sammenkomst uten alkohol i den formening om at hver TorsDag er min og Dags, dag.

Siden vi er to individer som a) ikke bor sammen og ikke trener sammen, så kommer loggen i aller høyeste grad til å være todelt, og da i settningens rette forstand.

Ingen av oss vil ta forbehold om noe annet enn at det kommer et oppdatering hver torsdag av en eller annen karakter. Har jeg sittet hjemme, matet katter og sett på Greys Anatomy så står det rett og slett det. Hvor interressant dette eksperimentet kommer til å være er det vel strengt tatt ingen som vet, og siden jeg og Dag ikke er fremmede for å drite oss ut på internett kan dette i beste tilfelle bli interresant.

Stay tuned for neste torsdag.

..Glemte jeg noe Dag?

[Tonje_86]

Yes, så bra dette ikke ble avglemt!

[Dag]

Alkohol gir alltid de beste idéene. Liker f.eks at denne loggen ble opprettet kl 3 i natt. Jeg skal prøve ha fryktelig spennende torsdager fra nå av hvertfall!

Dette blir bra. Endelig flere steder hvor jeg kan poste duck face selfies.

[Myr]

Spenene:)

[Tor]

Uskreven regel at gode tråder lages i de sene nattestimer.

Nå blir det ekte med andre ord.

[malenesofie]

Endelig.

[Pons]

Heia TorsDag!

[Tor]

TorsDag på søndag. Forsinket eller bare rebelsk?

[ielill]

Denne loggen blir uten Toten-filter, sant?

[Pons]

Denne loggen blir uten Toten-filter, sant?

Dette er loggen til to nordlendinger. Jeg har på følelsen at Toten-filter vil bli nødvendig.

[ielill]

Dette er loggen til to nordlendinger. Jeg har på følelsen at Toten-filter vil bli nødvendig.

"Skar'u ha'n i normalen, hæll vil du ha'n i musa?"

[Dag]

Endelig Torsdag! I dag har jeg gjort så mye spennende dere. Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Våknet som vanlig opp med et smil og masse energi.

Spratt opp av sengen og tok en forfriskende dusj.

Før jeg hoppet i bilen og inntok dagens frokost.

Og ja, før dere ernæringsfysiologer og fitnessentusiaster setter fiberhusken i halsen, jeg vet hva dere tenker. Dette er da ingen optimal frokost. Her skulle det selvsagt vært en Monster Rehab Iced Tea, men butikken hadde ikke den. Så da ble det denne grønne saken i stedet.

Så dro jeg på jobb. Var litt trafikk, men da får man jo tid til å tenke og reflektere over livet og sånn<3

Hadde en effektiv arbeidsdag.

Dro hjem.

Lagde meg en nydelig femretters middag.

Studerte litt amerikansk kulturarv.

Før jeg testet ut det nye selfie-speilet mitt og dro på trening.

Og nå skal jeg sove. Ingen bilder av det, enda.

[Tor]

Post-TorsDag - Fordi den ene halvdelen av Dag ikke er koblet på internet gjennom ryggraden.

07:06. Våknet av en hyggelig mann gjennom telefonrøret som lurte på hvorfor jeg ikke var på jobb. Kan ikke huske å ha tatt telefonen.

Mannen: Tangen?

Jeg: Hæ?

Mannen: Hei, når er du på jobb?

Jeg: Begynner 12, overtid? Kan komme nå!

Mannen: ..Du begynte for 6 minutter siden.

Jeg: nehei.

Mannen: ehh, du er på tjenestelisten oppført 0700.

Jeg: kommer.

07:34.På jobb, forfriskende.

09:30: Alaram. Må løpe. Angret på tvungen valg av tung bøy dagen før.

10:48: Femte kaffekoppen og defusing.

10:50: Kaffemage.

11:00 Frokost.

11:25 Lønsj

11:48: Sjokomelk.

1428: I bilen på vei fra jobb.

1500: Trening

1900: Ferdig på trening.

19:01: Sliten etter trening.

19:02: Sjokomelk

19:04: Finner ikke bilen

19:08: Finner bilen, glemmer visst mye på fire timer.

19:09: Finner ikke nøkkelen.

19:10: Fant nøkkelen der jeg la den sist.

19:11: Setter meg inn i passasjersetet.

19:12. Skjønner at det er jeg som må kjøre.

19:12: https://www.youtube.com/watch?v=AJtDXIazrMopå full guffe, min sanngstemm blir perfeksjonert.

19:13: Blålys bak meg. Helvette.

19:14: Styrer hardt babor, sykebil.

19:15: "Love me like you do" enda en gang. Ingen synging da folk bare tilkaller sykebil.

20:02: Lukeparkerer som en PRO, takk gud for Aygo.

20:05: Kjeftet på av en ukjent mann.

XX:XX Ukjent tid og sted, samt passer seg ikke på internet.

[Eliza]

19:13: Blålys bak meg. Helvette.

19:14: Styrer hardt babor, sykebil.

la du deg til venstre ved blålys?

[Tor]

la du deg til venstre ved blålys?

England baby, England.

[Exposure]

Hvordan kan jeg ikke ha fått med meg denne tråden? Følg <3

[FitFish]

Heia Tor(s)Dag!:happy:

[XtrM]

Kun 12 minutter igjen nå Tor , Dag ^^

[Tor]

Tors

Da vekkerklokken ringte viste det firkantede vinduet i det ellers så lang og smale rommet et grått syn. Luften var tung, ute runget det lyder av biler og mennesker. Jeg åpner øynene. De lukker seg. Jeg åpner de igjen. De lukker seg enda engang. Hjernen er på, men det er ingen hjemme til å bruke den. Så det uungåelige skjer, jeg sovner.

Med mørket fra innsiden av øyelokket tungt i sinn, drømmer jeg meg bort en plass hvor været er lysere og vekstangen lastet klar med skiver i alle farger.

Klokken er over tolv. Denne gangen har jeg våknet av meg selv. Forran det firkantende, nokså store, vinduet henger det en hvit persienne. En slik en som du må vri på for å få den til å lukke seg, ikke at slike persienner noen gang lystrer mine henders kommandoer. Rart. Jeg kan ikke huske å ha senket persiennen. Og hva skal jeg med den? Ikke stenger den ute nevneverdig mye lys der den henger. Jeg lagrer observasjonen min på et minne langt bake i hodet, nærmest der ryggraden slutter og lengst ned mot hårfestet, slik at jeg engang kan gjøre rommet mørkt. I-lands problemer er ikke til å spøke med, mye fælt jeg skal undre på før naturen tar meg av dage. Av dage? Nå må jeg slutte.

Hjernen min kommanderer kroppen min til å komme seg ut av sengen. Før jeg rekker å tenke merker jeg det, stikket. Smertelig erfarer jeg at skulderen fra gårsdagens trening verker igjen. Smerten føles som en liten apekatt som sitter ytterst på kragebeinet, og dundrer en svær høygaffel av stål ned i den nærmeste nerven han ser, ler litt for seg selv og bare venter på neste gang jeg forsøkter å elevere armen. Enda en gang får jeg bekreftet at det ikke bare funker å sove bort små-skader. Faen.Jeg kommer til å kværke den apekatten når jeg ser han.

Kroppen har vridd seg, jeg er halveis lent oppover og beveger det ene beinet mot sengekanten. "this is it" tenker jeg, merkelig uaffektert av Michael Jackson her jeg forsøker å stå opp. Helvette. Lysken. Strekk? Hvor mange måneder? Kanskje ett år? Når forsvinner den? Har ikke tid til dette. Best å løse slike problemer på trening, og ikke på tur ut av sengen. Gulvet er småkaldt, og jeg undres over hvorfor jeg altid har glemt at jeg har småskader her og der når jeg våkner. Jeg tasser med ustødige steg bortover et gulv fult av puter, klær og andre rarieteter. Fryser puter?

Å pusse tenner kan være en utfordring. Selv om man har gjort det ca. 15 000 ganger på egenhånd så langt i sitt liv. Selvfølgelig er det en utfordring å finne bryteren som lyser opp det hvite badet. Jeg vet hvor den er, lysbryteren altså, men jeg klarer aldri å treffe den på første forsøk. Den firkantede plastikkdekslet av fargen hvit, er så uhyre vanskelig å treffe med den ellers så store paddeflate neven min. At jeg i det hele tatt ikke klarer det før 3 eller 4 forsøk minner jeg meg på hvorfor jeg ikke er soldat eller jeger. Jeg hadde vært historien om han som bommet på bjørnen, enda vi var i samme hule.

Ut av leiligheten. Frihet. Luften er tørr. Slik den altid er på denne tiden av året. Solen henger på himmelen, og skyene glimter for øyeblikket med sitt fravær. Jeg hører fugler, lyder av biler og jeg hører barnelatter. Sansene mine er overraskende våkne, og med tanke på at hjernen min enda ikke helt har stått opp er det helt utrolig at jeg fanger opp noe som helst. Siste statusjekk viste at kroppsfunskjoner var på 98%, mens motoren i toppetasjen bare opperte på 19% kraft. Flott. 19% kraft er nok til å kjøre bil tenker jeg og labber avgårde.

Bilen min er en Toyota Aygo. Grå. Det er 69 hestekrefter i den, og du kan sannsynligvis feste noe stropper til den og ta den med opp på prekestolen om du vil. På ryggen. Motoren er akkurat så stor at du fint kan bære den under armen din. En gang lo mannen av meg på verkstedet etter en service, da jeg spurte om hvorfor han bare hadde skiftet 3 tennplugger. Kanskje han skjønte at det var ikke den skarpeste bil-føreren i skuffen, men om det var mangel på kunnskap om små motorer, eller det faktum av at bensinmotorer ikke går på diesel, vet jeg ikke. Han lo rått og høyt uansett.

Aygoen, på en god dag, gjør 140km/t. Litt medvind og en svak nedoverbakke så gjør den 155km/t. Ikke at jeg noen gang har testet det. Hver gang jeg kjører ut på motorveien slår det meg at det er en ting jeg alltid skal passe meg for, en svær ting mine foreldre aldri fortalte meg skrekkhistorie om, men som de burde. Det er en gigantisk ting rullende å flere hjul enn meg som altid har det travelt, og som ikke nøler med å gi det hornet om du skulle være i dens vei. Den fryktingytende, legendariske og altid så presise beistet Flybussen. Dette dyret, som garantert er flere tonn tyngre en mitt lille grå og bærbare monster på fire hjul, må alle passe seg for. Altid, før jeg tar av på motorveien, titter jeg febrilsk i speilene, for jeg vet han er der en plass, og jeg vet han har det travelt. I dag var min dag siden jeg aldri traff på dette monsteret, kanskje lå det og sov eller kanskje lå den bak meg å lusket hele veien. Ikke vet jeg, men jeg glemmer aldri den kalde desemberdagen hvor monsteret av en flybuss viste sitt sanne jeg. Legendene var sanne.

Det var en ettermiddag i Oslo. Etter å ha dyttet hardt i bilen min slik at all snøen falt av, og brukt tigerpoten til å skrape av isen - alt fra en side, bilen er så liten at jeg slipper å gå rundt - entret jeg førehuset. Jeg var sent ute og trygget kanskje ekstra hardt på den lange flate pedalen som tyner hestene til å drive bilen fremmover. De 69 hestene måtte jobbe hardt dene dagen, snøen falt tungt som lett og det var ingen ende å se i snøkaoset som oppstår i Tigerstaden. Etter en innbitt kamp hadde jeg kommet meg ut på motorveien, og fant min plass i venstrefilen. Det fine med oslos borgere er med en gang de ser et snøfnugg så går alle alarmer i toppetasjen. Der flokken ellers ligger å stamper i 110, skal man nå ligge i 80. Heldigvis er det ikke bare rulletrapper som har stå tille til høyre og gå til venstre som en uskreven regel.

Med klampen i bånn og speedomenter på 125km/t følte jeg at jeg hadde tøyd strikken langt nok. Litt glatt var det på asfalten der den duret under meg hvit og grå. Jeg ba til lavere makter om at jeg kom meg helskinnet til jobb, ikke turte jeg å bruke får mye av bremsen heller. Det grå villbeistet mitt er som en dødsfelle, og skulle jeg treffe noe større enn moped så er jeg ferdig på denne jord. "Occupational Hazard" burde det stå på Aygoen. Uansett, der ligger jeg i venstrefeltet. Ironisk nok kjappest av alle. Taylor Swift durer over det som kan kalles et annlegg da jeg til min store overraskelse føler meg blendet av lys. DER VAR HAN. Flybussen. Monsteret. Altså der ligger jeg da i min 900kgs blikkboks av en bil på fire 13tommers vinterdekk i 125 km/t på semiglatt føre med en mekaniker-hvet-hvor-mye-tonn flybussen som ligger knappet 5 meter bak meg. Hjertet mitt hoppet over nok slag, og måtte alle vite at det var ikke frøken Swits høye toner som satte meg ut av spill. For Flybussen bryr seg ikke om at det er glatt. Flybussen bryr seg ikke om at den ligger så langt over fartsgrensen at til og med Geparder sliter med å holde følge med den. Flybussen har et fly å rekke den.

I det jeg tar av avkjørselen til jobb legger jeg på minnet at jeg snart må få sendt avgårde "sinna-mailen" til flybussens selskap. Navnendring til "speed-buss" eller flere avganger i snø-rushen er de mildeste forslagene jeg tør å dele her på internett.

Når jeg nå forteller at til daglig, i allefall for de neste tre ukene, jobber i et fengsel skjønner dere sikkert at resten av dagen min er taushetsbelagt. Men som mannlig betjent er visitering en del av jobben min, og det enete jeg ønsker å si i den sammenhengen er min stadig irritasjon over å ikke klare å irritere seg over at jeg omtrent hver dag beskuer mannlige kropper og dems kjønnsorganer som en del av en av mange obskure, rare og kanskje uforståelige rutiner man har i et fengsel. "Hvorfor klarer jeg ikke å irritere meg?" lurer du kanskje på og svaret er enkelt. Jeg liker ikke den delen av jobben, jeg kommer aldri til å like den, men jeg er smertelig flink til å gjøre jobben jeg er satt til å gjøre, om så det er å visitere. Selv om dagen min er fylt med mye annet spennende eller ikke spennende rutiner og hendelser skjønner jeg nå hvorfor jeg sover litt lengre, irriterer meg litt mindre og sanser så mye som jeg gjør.

Fordi frihet er det jeg setter pris på mest, selv om hoften knirker, selv om apekatten i skulderen plager meg eller at gulvet er litt kalt om morgenen og jeg aldri klarer å finne lysbryteren. Er ikke så ille likevel.

..og så får jeg jo løfte vekter!

Hva annet skal jeg gjøre?

PS: Teksten over er tankene mine og hva jeg har gjort fra 1200 til 1350. TANKER!

[Kristin Charm]

Inb4 Tors selvbiografi på 700.000 sider.

(Fine nitti minutter med tanker!)