Noen refleksjoner på en lørdag

[Lena Ludvigsen]

Vel, det er sant som du sier - det er ofte fitnessutøverne som får refs fordi uvitende følger deres eksempler blindt. Men hvorfor dele hva man selv gjør, hvordan man selv spiser etc som tips når alle er forskjellige?

Skjønner faktisk ikke poenget med å skulle dele alt man selv gjør når det kommer til trening og kosthold, synes man bør la det være ekspertenes jobb å tipse uvitende.

Jeg kan gi et eksempel; en blogger postet nylig sin egen matrutine gjennom dagen på bloggen. Hun driver ikke med noen trening mot konkurranse etc, hun løper og spiser for å bli tynn til sommeren. Hun postet da ikke mengder, men typer mat igjennom dagen. I denne lista hadde hun altså ikke med utskjeielser eller hvor mye man må spise av disse tingene for å komme greit ut kalorimessig.

Jeg, som JA er ganske hønemor på slike ting skrev til henne og nevnte at det kanskje ikke var så lurt å poste en sånn type plan på bloggen, og at det kunne være skummelt for folk som allerede sliter. Fikk til svar at hun så klart ikke hadde postet alt hun spiser gjennom dagen, hva hun spiser i helgene osv.. og der ligger litt av det skumle i det. De fleste forgyller sine egne vaner slik at det for verden virker spotless - helt clean og mange tenker da at ''så lenge hun gjør det er det jo ikke farlig'' - men så er sannheten at denne personen ikke i det hele tatt følger akkurat dette oppsettet til punkt og prikke.,.

Det handler litt om moral

[Addict]

Det er jeg helt enig i, om noen sier at måten de fremstiller seg selv på tilsier at de har et problem så har de for all del fortjent den type oppmerksomhet. Det er bare litt for lett å skrike "du er ekstrem og skader deg selv" uten å ha hele bildet. Jeg fant frem til bloggen du snakker om, og jeg syns hun ser frisk og fin ut, selv om meningene hennes ikke er noe å se opp til. Det er faktisk ikke hennes ansvar å oppdra resten av samfunnet, hvis hun syns at alt over 15 i fettprosent er stygt, så er det hun om det.

Og nei, man har faktisk ikke et fnugg av ansvar for det man legger ut på nett (utover ansvar for seg selv) med mindre man bryter noen lover.

Hvis du fant fram til bloggen (tatt som et eksempel), så må du jo skjønne hva jeg mener med at det er en person som har en svært anstrengt forhold til både trening og mat? Og at det vitner om at noe er galt når hun kan skrive at hun var direkte fysj og ekkel på før-bildet, når det for det første er svært liten forskjell, og for det andre så var hun fortsatt ei slank jente som på ingen måte hadde trengt å gå ned i fettprosent, og i hvertfall ikke SJU kilo, som er veldig mye når man allerede er liten? Bare det å si at forskjellen er enorm vitner om å være forstyrret, hadde hun postet før-bildet uten å si noe så hadde ingen sett at hun var på noen måte større. Forskjellen ER ikke enorm, den er enorm i hodet hennes fordi hun tror hun er tjukk om hun ikke har skrapa sixpack.

Når man i tillegg glorifiserer dette, skriver OMG ELSKER LIVET MITT, HAR DET SÅ BRA, ER SÅ GLAD JEG IKKE ER FEIT LENGRE, TORSK OG BROKKOLI ER LIVET YOLO og kjører på med cardio 5 ganger om dagen fordi at spiste en kjeks i går, så er dette en veldig skadelig framstilling for andre som leser og tross alt tror at dette er både sunt og normalt.

Det er hverken sunt ELLER normalt.

Det er tross alt jenter der ute som får til å framstille fitness og lav fettprosent på en måte som ikke virker spiseforstyrret (feks Silje Mariela, Linn Tovås og de som faktisk er i toppen), så hvorfor har de jentene som IKKE ligger i toppen behov for å glorifisere torsk, brokkoli, cardio flere ganger om dagen og fettprosent på 12? Jeg har sett mange av disse bloggene, og det som går igjen er som regel at ingen av dem når veldig langt. Kanskje fordi man faktisk må spise og ha et noget balansert forhold til hode og kropp når man skal gjøre det som kreves for å faktisk bli god?

[Gjest ref]

Hvis du fant fram til bloggen (tatt som et eksempel), så må du jo skjønne hva jeg mener med at det er en person som har en svært anstrengt forhold til både trening og mat? Og at det vitner om at noe er galt når hun kan skrive at hun var direkte fysj og ekkel på før-bildet, når det for det første er svært liten forskjell, og for det andre så var hun fortsatt ei slank jente som på ingen måte hadde trengt å gå ned i fettprosent, og i hvertfall ikke SJU kilo, som er veldig mye når man allerede er liten? Bare det å si at forskjellen er enorm vitner om å være forstyrret, hadde hun postet før-bildet uten å si noe så hadde ingen sett at hun var på noen måte større. Forskjellen ER ikke enorm, den er enorm i hodet hennes fordi hun tror hun er tjukk om hun ikke har skrapa sixpack.

Når man i tillegg glorifiserer dette, skriver OMG ELSKER LIVET MITT, HAR DET SÅ BRA, ER SÅ GLAD JEG IKKE ER FEIT LENGRE, TORSK OG BROKKOLI ER LIVET YOLO og kjører på med cardio 5 ganger om dagen fordi at spiste en kjeks i går, så er dette en veldig skadelig framstilling for andre som leser og tross alt tror at dette er både sunt og normalt.

Det er hverken sunt ELLER normalt.

Det er tross alt jenter der ute som får til å framstille fitness og lav fettprosent på en måte som ikke virker spiseforstyrret (feks Silje Mariela, Linn Tovås og de som faktisk er i toppen), så hvorfor har de jentene som IKKE ligger i toppen behov for å glorifisere torsk, brokkoli, cardio flere ganger om dagen og fettprosent på 12? Jeg har sett mange av disse bloggene, og det som går igjen er som regel at ingen av dem når veldig langt. Kanskje fordi man faktisk må spise og ha et noget balansert forhold til hode og kropp når man skal gjøre det som kreves for å faktisk bli god?

Nei, igrunn ikke. Hun har en måte hun vil se ut på og gjør det som trengs for å komme seg dit, at hun kommer til å ha mye dårlige treningsøkter på så lite mat merker hun nok ganske snart. At hun ikke gjør ting på den smarteste måten er jeg helt enig i, at hun er syk og har et problem syns jeg du skal spare deg for å si. Og helt ærlig, du kommer med en rekke påstander om at ditt og datt er usunt, dette tyder helt klart at hun er syk osvosv, og du uttaler deg basert på hvilken ekspertise? Støtter ikke måten hun gjør det på, men det får hun velge selv, og hun har null ansvar ovenfor andre. Kanskje hun framstiller "fitness" feil, men fikk inntrykk av at dama ikke var spesielt smart i utgangspunktet...

Det er bare å slutte med ansvarsfraskrivelsen til foreldre med en eneste gang, er så lei "tenk på de unge jentene som leser dette" JA, har de mistet foreldrene sine alle sammen eller? Nei? Ok fint, da er det ute av verden.

Det finnes en middle ground her. Det er mange kilder til ansvar; lovverk, kontraktsforhold (arbeid, husleie etc.), mer uformelle ansvar i sosiale relasjoner, samt veldig mye annet.

Men tingen er jo at ansvar ofte er noe man velger å pålegge seg selv, enten fordi man selv mener man bør, eller fordi andre mener man bør. Man velger å ta ansvar for regnskogen, man velger å ta ansvar for folk som sulter i andre deler av verden, man velger å ta ansvar for miljøet. Det å ha et stort antall engasjerte lesere på en blogg kan fint være en kilde til ansvar, hvis man velger å ta det.

Diskusjonen handler vel derfor heller om hvorvidt det bør FORVENTES at jenter som blogger tar et ansvar for de budskapene de formidler, innenfor rimelighetens grenser. At man har et ansvar for alle konsekvensene av alt det man legger ut på internett synes jeg er for strikt, men at det ikke kan forventes at man tar et fnugg av ansvar er heller ikke særlig rimelig. Ansvarsfordeling er ikke en dikotom problemstilling hvor alternativene er alt eller ingenting.

Ja, og hvis man velger å ikke ta noe som helst ansvar for det man legger ut så står man fritt til å gjøre det. Vi kan diskutere opp og ned hva vi ønsker at bloggere tar ansvar for, men i realiteten er det en meningsløs diskusjon, forutenom de få som faktisk leser tråden og er enig.

[Addict]

Nei, igrunn ikke. Hun har en måte hun vil se ut på og gjør det som trengs for å komme seg dit, at hun kommer til å ha mye dårlige treningsøkter på så lite mat merker hun nok ganske snart. At hun ikke gjør ting på den smarteste måten er jeg helt enig i, at hun er syk og har et problem syns jeg du skal spare deg for å si. Og helt ærlig, du kommer med en rekke påstander om at ditt og datt er usunt, dette tyder helt klart at hun er syk osvosv, og du uttaler deg basert på hvilken ekspertise? Støtter ikke måten hun gjør det på, men det får hun velge selv, og hun har null ansvar ovenfor andre. Kanskje hun framstiller "fitness" feil, men fikk inntrykk av at dama ikke var spesielt smart i utgangspunktet...

Det er bare å slutte med ansvarsfraskrivelsen til foreldre med en eneste gang, er så lei "tenk på de unge jentene som leser dette" JA, har de mistet foreldrene sine alle sammen eller? Nei? Ok fint, da er det ute av verden.

Ja, og hvis man velger å ikke ta noe som helst ansvar for det man legger ut så står man fritt til å gjøre det. Vi kan diskutere opp og ned hva vi ønsker at bloggere tar ansvar for, men i realiteten er det en meningsløs diskusjon, forutenom de få som faktisk leser tråden og er enig.

Greit, jeg ser poenget ditt. Jeg mener uansett at måten hun framstiller ting på vitner om et selvbilde som er langt ifra der det burde være når men velger å gå veien mot fitness. Der kan vi bare være enige om å være uenige For all del, hun må bare gjøre som hun vil, men jeg synes at utviklingen er trist og jeg synes det er på sin plass å sette lys på det.

[Keegil]

Jeg er ikke noen psykolog, men man trenger heldigvis ikke være det for å forstå sånn noenlunde hvordan spiseforstyrrelser egentlig fungerer. En spiseforstyrrelse er "bare" en manifestasjon av underliggende negative tankemønstre. Det er i seg selv ikke en spiseforstyrrelse å ville spise sunt, telle kalorier, ønske å gå ned i fettprosent, gå ned i vekt eller takke nei til vafler. Det som betyr noe for hvorvidt slike ting defineres som en spiseforstyrrelse, er GRUNNEN til at man gjør disse tingene, hvor sterke de negative tankemønstrene er, og hvor mye de påvirker livskvaliteten.

Det er det som er utfordringen på blogger, på forum og på internett generelt. Vi vet ikke nødvendigvis hvorfor Fitnesslaila på Fitnessbloggen eller på bloggen hennes EGENTLIG teller kalorier, hvorfor hun EGENTLIG er så opptatt av sunn mat, hvorfor hun EGENTLIG vil gå ned i vekt, eller hvorfor hun EGENTLIG takker nei til vafler – og heller ikke hvordan disse tingene påvirker livet hennes. Vi vet ikke om Fitnesslaila bruker kostholdet som et utløp for et invalidiserende kontrollbehov, eller om hun har et fullstendig forskrudd kroppsbilde. For å forstå dette er man rett og slett nødt til å bruke fakta, kaste fra seg fordommer og ønsketenking om hvordan man selv VIL det skal være, sette ting i sammenheng og se det store bildet, og se an det som faktisk står på trykk og vurdere meningen bak. I tillegg er det all verdens grunn til å stole på vurderingene, tolkningene og skjønnet til de som har første- og andrehåndserfaring med slike problemstillinger når det kommer til det punktet hvor man er nødt til å utøve egen dømmekraft. Å standhaftig stå på sitt og sine prinsipper i møte med andre menneskers nøkterne fremstillinger av sine erfaringer, når det er grunn til å tro at dette er noe de behersker og forstår bedre enn en selv, er en fin måte å aldri lære noe som helst på.

Jeg kan selvfølgelig forstå frustrasjonen til de som føler det ropes spiseforstyrrelser for alt og ingenting, men man oppnår lite for sin egen del ved å lukke øynene og stikke fingrene i ørene stilt overfor det som i aller høyeste grad er et reelt problem. I denne undersøkelsen rapporteres det at så mange som 51 % av førsteklasseelever ved et toppidrettsgymnas og 25 % av førsteklasseelever ved en videregående skole har symptomer som er assosiert med spiseforstyrrelser. Nå vet jeg ikke hvordan dette er målt – hvis målene som brukes er de manifestasjonene jeg nevnte tidligere, uten å i tillegg ta hensyn til det som ligger under, er vi egentlig like langt. Men det som er relativt sikkert, er at 14 % av jentene på toppidrettsgymnaset tilfredsstiller de diagnostiske kriteriene for alvorlige spiseforstyrrelser. For meg indikerer dette at prevalensen av spiseforstyrrelser er betraktelig større i miljøer hvor trening og kosthold er hovedfokus, og dette inkluderer store deler av bloggosfæren og Fitnessbloggenforumet. Dette er i hvert fall grunnen til at jeg er opptatt av det. Mange med disse negative tankemønstrene tiltrekkes nettopp av trening-, kosthold- og fitnessmiljøer, fordi det er et "trygt" og kamuflert utløp for kroppsbildeforstyrrelser og kontrollbehov.

Det er ikke slik at alle de som problematiserer dette bare finner på ting. Ja, det er mange som roper spiseforstyrrelser i hytt og gevær som egentlig ikke vet hva det er, men basert på hva slags meninger og uttalelser som ofte får mest tilhør innenfor miljøet, så er det desto flere som vifter bort problemet som heller ikke vet hva det er. Dette inkluderer garantert også mange av de mer toneangivende karakterene.

Man er også nødt til å foreta en avveining av nytte her. Statistikken tilsier at det tar lang tid å bli frisk fra spiseforstyrrelser. 25 % er friske etter 2 år, og 40 % er friske etter 5 år. Det er ikke alle som blir friske i det hele tatt. Så skal du da hjelpe, støtte og heie på Fitnesslaila, som har vist et par tegn på det som kanskje er en spiseforstyrrelse, og risikere at du bidrar til å kjøre henne mer ned i en grøft som det tar ekstremt lang tid å komme seg ut av, eller skal du la hensynet til det mulige negative utfallet gå foran fordelene forbundet med å hjelpe en person som egentlig er frisk? Det er spørsmålet jeg og andre må stille oss når vi svarer på tråder om kostholdsråd og den slags, og denne nyttevurderingen er grunnen til at vi har en ganske streng policy på spiseforstyrrelser på forumet. Slike vurderinger burde også være prioritet #1 hos de som jobber med andre folks ernæring og trening.

Man kan selvfølgelig bare fraskrive seg alt ansvar og gi faen. Jeg tror imidlertid at de fleste som gjør en innsats for å sette seg inn i utbredelsen og konsekvensene av spiseforstyrrelser vil lande på at dette er noe som er verdt å ta litt ansvar for. Dette gjelder blant annet mange fitnessbloggere, som legger ut om hvordan de har slitt med spiseforstyrrelser, men som ikke erkjenner sin egen rolle og påvirkningskraft overfor sine lesere i det hele tatt.

Jeg kan ikke påtvinge andre noen solidaritet og medmenneskelighet, men det er ikke så veldig mye annet å appellere til når det gjelder denne problemstillingen. Med kunnskap om, informasjon om og erfaringer med spiseforstyrrelser i bakhodet, kan man si at fitnessbloggere ikke burde ta et visst ansvar for det de publiserer på bloggene sine, innenfor rimelighetens grenser? Nei, det synes jeg virkelig ikke man kan, og etter hvert tror jeg de aller, aller fleste vil lande på samme konklusjon. Se ikke bare prinsipper, men konsekvenser også.

Ta det fra en person som har endret sine holdninger til denne problemstillingen ganske drastisk i møte med ny kunnskap og nye erfaringer.

[Lena Ludvigsen]

For å bare avslutte min deltakelse her; Jeg er skikkelig uglemor og roper høyest, ja. Men jeg kommer til å fortsette med det uansett hvor mange som føler det blir ''for enkelt'' å rope spiseforstyrrelser med en gang noen er litt sunnere i livsstilen sin. Men det er bedre å være føre var, jeg selv vet hvor fort det glir over. Om noen for to år siden fortalte meg at jeg kom til å ende opp syk om jeg fortsatte det sunne regimet mitt hadde jeg ledd. Jeg skulle ønske noen hadde sett det komme:)

[Ojive]

Jeg må være maks forstyrra og bør bli innlagt, fordi jeg måler alt til hver minste gram, min/max'er mine macroer og er nazi på kalorier når jeg først trener målrettet. Jeg sier nei til alt jeg selv mener er skadelig for mitt mål. Jeg gir faen i hvordan maten smaker. Hvorfor? Fordi jeg er såpass innstilt på å nå et mål jeg har selv satt, og jeg synes det er gøy å holde på som jeg gjør. Er jeg syk? Svaret på spørmålet er: not really.

Verden er ikke svart/hvit. Den er grå. I 50 skygger også.

PS: Keegil gir meg de sykeste braingasms med sine innlegg. #nohomo

[Sondre Aalbotsjord]

Jeg må være maks forstyrra og bør bli innlagt, fordi jeg måler alt til hver minste gram, min/max'er mine macroer og er nazi på kalorier når jeg først trener målrettet. Jeg sier nei til alt jeg selv mener er skadelig for mitt mål. Jeg gir faen i hvordan maten smaker. Hvorfor? Fordi jeg er såpass innstilt på å nå et mål jeg har selv satt, og jeg synes det er gøy å holde på som jeg gjør. Er jeg syk? Svaret på spørmålet er: not really.

Verden er ikke svart/hvit. Den er grå. I 50 skygger også.

PS: Keegil gir meg de sykeste braingasms med sine innlegg. #nohomo

Forskjell på å gjøre det fordi du vil det, og det å gjøre det fordi du har irrasjonelle tanker om hva som vil skje om du ikke gjør det.

person 1: Jeg spiser ikke kake, fordi jeg er på diett som kan påvirke fremgangen min. <- dette er helt finfint

Person 2: Jeg spiser ikke kake fordi jeg må jogge 3 timer om jeg gjør det. Jeg vil ikke bli feit. <- dette er ikke greit. Åpenbart et tegn på at noe er galt.

[Lena Ludvigsen]

Jeg må være maks forstyrra og bør bli innlagt, fordi jeg måler alt til hver minste gram, min/max'er mine macroer og er nazi på kalorier når jeg først trener målrettet. Jeg sier nei til alt jeg selv mener er skadelig for mitt mål. Jeg gir faen i hvordan maten smaker. Hvorfor? Fordi jeg er såpass innstilt på å nå et mål jeg har selv satt, og jeg synes det er gøy å holde på som jeg gjør. Er jeg syk? Svaret på spørmålet er: not really.

Verden er ikke svart/hvit. Den er grå. I 50 skygger også.

PS: Keegil gir meg de sykeste braingasms med sine innlegg. #nohomo

Men dette er per dags dato. Når du kommer dit du vil være - tror du du blir helt fornøyd? at du ikke vil ta den litt lengre? Skal du telle kalorier resten av livet og aldri nyte maten - kommer du til å bli hysterisk ift å opprettholde formen etter dietten?

[Ojive]

Men dette er per dags dato. Når du kommer dit du vil være - tror du du blir helt fornøyd? at du ikke vil ta den litt lengre? Skal du telle kalorier resten av livet og aldri nyte maten - kommer du til å bli hysterisk ift å opprettholde formen etter dietten?

Hvem vet. Kanskje når jeg har oppnådd fysikken/kroppstilstanden (jeg er gærn nok til å blande gainz og cardio), så vil jeg satse på en eller annen konkurranse, delta på stevner, e.l.? Maybe, maybe not. Hva om den livsstilen er noe for meg? Poenget er at du vet aldri. Driv etter stadige forbedringer er ikke nødvendigvis synonymt med sykdom eller forstyrrelse.

Jeg er forøvrig enig med forskjellen som beskrevet av Sondre Aalbotsjord. Ser den!

Enn dog "Jeg spiser ikke kake fordi jeg må jogge 3 timer om jeg gjør det. Jeg vil ikke bli feit. " kan være en klønete måte å formulere "jeg må balansere kos (kake), med cardio for å ikke vike for langt unna målet mitt", noe som er i mine øyne helt "innafor".

[ThereseHag]

Ojive

Kan hende jeg misforstod, men mener du "straffetrening" er helt innafor?

[Addict]

Jeg må være maks forstyrra og bør bli innlagt, fordi jeg måler alt til hver minste gram, min/max'er mine macroer og er nazi på kalorier når jeg først trener målrettet. Jeg sier nei til alt jeg selv mener er skadelig for mitt mål. Jeg gir faen i hvordan maten smaker. Hvorfor? Fordi jeg er såpass innstilt på å nå et mål jeg har selv satt, og jeg synes det er gøy å holde på som jeg gjør. Er jeg syk? Svaret på spørmålet er: not really.

Verden er ikke svart/hvit. Den er grå. I 50 skygger også.

PS: Keegil gir meg de sykeste braingasms med sine innlegg. #nohomo

Problemene kommer den dagen du egentlig har lyst på et stykke kake fordi du har bursdag, men ødelegges av vrangforestillinger om at du blir feit om du spiser det. Problemet er når du ikke kan kontrollere det lengre.

[Ojive]

Ojive

Kan hende jeg misforstod, men mener du "straffetrening" er helt innafor?

Du misforstod. Jeg tror "straffetrening", eller det som blir tolket av oss som leser disse bloggene som "straffetrening", ikke er straffetrening i realiteten. F.eks. om jeg har satt meg et mål, og har en nazi diett for maks gevinst (kanskje til og med en aggressiv diett), men jeg er keen på kake og chips elns fordi jeg føler ikke for å kutte kos, så ser jeg ingen problem med balansere dette med å forbrenne disse kaloriene med en løpetur. I mine øyne jeg: a) beholder kos viker ikke for langt unna målet mitt. To fluer i en smekk.

"omg jeg må ta en løpetur, fordi jeg har spist kake, krise" kan lett være det som jeg beskrev ovenfor, men samtidig tolkes av "oss på utsiden" som "straffetrening". Ikke alle er kjempeflinke til å spissformulere alt dem skriver/tenker.

[Keegil]

Men dette er per dags dato. Når du kommer dit du vil være - tror du du blir helt fornøyd? at du ikke vil ta den litt lengre? Skal du telle kalorier resten av livet og aldri nyte maten - kommer du til å bli hysterisk ift å opprettholde formen etter dietten?

Problemene kommer den dagen du egentlig har lyst på et stykke kake fordi du har bursdag, men ødelegges av vrangforestillinger om at du blir feit om du spiser det. Problemet er når du ikke kan kontrollere det lengre.

Nå skyter jeg kanskje meg selv kraftig i foten, min oppfordring om å høre på de med førstehåndserfaring tatt i betraktning (Lena), men Ojive, mann 29, er langt utenfor risikogruppen for å utvikle spiseforstyrrelser. Om jeg ikke tar feil jobber han også med datamaskiner. Folk som jobber med programmering og den slags er ofte notorisk opptatte av å mikrostyre og organisere ting og tang (det er ikke en fordom – det er fakta! ) og gjøre ting riktig til minste detalj. Dette er grunnen til at jeg ikke tror Ojive er spiseforstyrret selv om han er supernazi på ting og tang, og min vurdering av nytte/kostnad og sannsynlige utfall forbundet med å hjelpe han når han spør om hjelp til å måle kaloriene i vasket kjøttdeig taler i favør av å hjelpe han.

[Sondre Aalbotsjord]

Du misforstod. Jeg tror "straffetrening", eller det som blir tolket av oss som leser disse bloggene som "straffetrening", ikke er straffetrening i realiteten. F.eks. om jeg har satt meg et mål, og har en nazi diett for maks gevinst (kanskje til og med en aggressiv diett), men jeg er keen på kake og chips elns fordi jeg føler ikke for å kutte kos, så ser jeg ingen problem med balansere dette med å forbrenne disse kaloriene med en løpetur. I mine øyne jeg: a) beholder kos viker ikke for langt unna målet mitt

Om dette er noe du er komfortabel med så ser jeg ikke et problem i det, men det er når du faktisk ser på det som straff, som at du har gjort noe feil og må straffes det blir neinei.

Du er en oppegående enhjørningsørn, så jeg regner med at du egentlig bare formulerer deg litt dårlig eller jeg som misforstår <3333333333333333333333333

[ThereseHag]

Ojive

Jeg skjønner hva du mener, og som Keegil nevner så hadde det nok ikke vært noe problem for deg;)

For andre kunne det utviklet et uheldig spise/treningsmønster;)

[Ojive]

Om dette er noe du er komfortabel med så ser jeg ikke et problem i det, men det er når du faktisk ser på det som straff, som at du har gjort noe feil og må straffes det blir neinei.

Du er en oppegående enhjørningsørn, så jeg regner med at du egentlig bare formulerer deg litt dårlig eller jeg som misforstår <3333333333333333333333333

Neida, du forstår meg riktig her tror jeg.

Det jeg prøver samtidig å si er at det kan være vanskelig for "oss på utsiden" å tolke hvorvidt personen ser på det som straff, eller om de bare er "agressivt dedikerte", om du skjønner.

[Ojive]

og Keegil har helt rett: jeg er utdannet spillprogrammerer (selv om jeg jobber med kundeservice atm lol), så jeg ER faktisk opptatt av mikrostyring av alt for å få mest mulig utbytte av det jeg driver med (sier han som ikke tar baseløft ). Jeg var sånn i WoW også

Det kan LETT se forstyrret/ekstremt ut fra utsiden, mens på innsiden så trives jeg med det jeg holder på med.

[ThereseHag]

Ojive

Godt poeng med at du kan se forstyrret ut, selv om du ikke er det;) Men da må man også huske at mennesker som ikke virker forstyrret fra utsiden, kan ha det voldsomt tungt på innsiden;)

I møte med mennesker er ydmykhet og medmenneskelighet essensielt.

[Sondre Aalbotsjord]

Neida, du forstår meg riktig her tror jeg.

Det jeg prøver samtidig å si er at det kan være vanskelig for "oss på utsiden" å tolke hvorvidt personen ser på det som straff, eller om de bare er "agressivt dedikerte", om du skjønner.

Ja. Jeg har av og til trodd at en av mine beste venner er på tur til å utvikle en form for spiseforstyrrelse rett og slett fordi han er så utrolig opptatt av hva han spiser og trener, men i realiteten er han bare veldig dedikert og det å komme utenfor "du spiser ikke kake, anoreksia!!!!" boblen sin å se hvordan folk faktisk har det og hvordan de ser på div. ting er veldig viktig.

Det å kunne skille mellom spiseforstyrrelse og dedikasjon, og dedikasjon og spiseforstyrrelse er to veldig viktige ting.