Hæren er mer "operativt" enn Heimevernet; bedre utstyrt, bedre trent og driver med konvensjonell manøverkrigsføring (på folkemunne, de trener på krig). Heimevernet har ikke like stort flott budsjett som Hæren, og er tradisjonelt ansett som dårligere utstyrt og trent, samtidig som de driver med objektsikring (folkemunne: forsvar av steder). De har også spesialiserte avdelinger som tar seg av de "tyngre" rollene som oppklaring, skarpskyting, hundefører, disse er som regel på kontraktbasis. Førstegangstjeneste i Heimevernet er seks måneder, for Hæren nærmere tolv. Om jeg skulle gått førstegangstjenesten igjen ville jeg ikke gjort noe annerledes, og heller gått Hæren. Du får være inne lenger, får bedre kameratskap med medsoldatene dine, og folk som går for tolv måneder heller enn seks måneder er som regel mer motiverte og "kule å være rundt".
Befalsskolene varer generelt dobbelt så lenge som førstegangstjenesten; halve tiden til utdanning, og resten av tiden i praksis som befal; det vil si at du binder deg til Forsvaret i denne tiden. Fullfører du praksisen tilfredsstillende får du offisielt graden og papirer på å ha fullført befalsutdanningen. Jeg vil selv si at du gjør Forsvaret og Norge en tjeneste om du lar være å ta befalsskole bare for å ha det på CV'en, for ingenting skader en avdeling mer enn umotiverte befal som sluker ressurser for så bare å slutte rett etterpå. Dårlige befal gir dårlige soldater, og slikt kan man ikke bygge noe profesjonelt Forsvar.
Som du sikkert har skjønt av resten av tråden stilles det mange flere krav til deg under befalsskolen. Det skal også sies at du har bra muligheter for bra CV-porno i førstegangstjenesten, om du gjør en ekstraordinær innsats i en administrativ stilling eller du blir (nest)lagfører.
Selvtillit? Jeg får selvtillit av å mestre nye ting. Det kan være så brutalt enkelt som å løfte tyngre enn jeg gjorde sist, holde en systematisk diett over lang tid, mestre en ny praktisk egenskap (som en øvelse, ferdighet), være flinkere enn folk jeg kjenner i noe, å prestere under gruppepress, gjøre noe som egentlig er dritskummelt, og så videre; generelt av å sette meg selv i en posisjon der jeg må mestre et hinder, bukke under for det eller bare gå rundt det. Det handler for meg mye om å kunne se meg selv utenifra. Gi deg selv utfordringer, og bli god til det du driver med.
Et par "selvpåførte mestringsøvelser" vi drev med i Telemark Bataljon hadde mye å gjøre med å være under vann. Vi hadde fellestrening der vi gikk på grunna og så hvem som kunne holde sitt eget hode lengst under vann. Vi sto på tremeteren og lente oss rakrygget baklengs utfor kanten og landet på hodet like rette i lufta som vi var på bakken (gjør du noe annet får du dritvondt). Vi svømte under vann hele bassenglengden. Vi slang vekter uti vannet og gikk med disse så langt vi kunne under vann (lite populært for de som vedlikeholdt bassenget). Vi kastet små ringer ut på bunnen av det dypeste og hentet de opp på ett dykk, flere og flere etterhvert som vi ble flinkere.
Alt dette er ting du kan gjøre selv, og som du alltid kan gjøre med større trygghet og/eller bedre ferdighet enn du gjorde sist. Det er ikke en selvfølge at du kan eller skal gjøre alle disse tingene, men se deg selv der du er nå; hva er du god på, hva sliter du med, hva kan du hjelpe andre med? Bli så god til det du er god på at du kan hjelpe andre, få kontroll på det du ikke kan, og lær bort til andre hvis du har mulighet til det, og både du og de har lyst.
Bare noen tanker!