Å slutte og telle kalorier

[Lena Ludvigsen]

Kjenner meg godt igjen med den psykiske sulten.. Og så blir jeg ofte redd for at jeg ikke klarer å stoppe å spise når jeg først spiser Ikke lett nei! Tankene skaper en redsel for noe jeg vet egentlig ikke kommer til å skje.

Bra du klarer å spise riktig mengde mat når du lager den selv, men du burde prøve å utfordre deg ved å spise den maten din familie spiser og. Gjennom å utfordre angsten vil du se at det i realiteten ikke er så farlig som tankene sier. Hva er det verste som kan skje om du spiser det samme som familien?

Haha, greia med det er at min familie som regel ikke spiser middag:P Mamma spiser brødskiver døgnet rundt mens lillesøster lever på subway...

[miaheart]

Jeg vet faktisk ikke hva som er riktig.. Det er vel sunt til en viss grad å vite hva du får i deg. Men når det blir manisk og livs-hemmende så er det ikke lenger sunt. Jeg vil tro kroppen har evnen til å si ifra når den har fått for lite, men om du er villig til å høre etter er noe annet.. Du må jobbe med deg selv, hva du vil i livet, hva du vil oppnå, om kropp er alt, eller om livet generelt er viktigere. Faktisk vil ikke en kjæreste eller en familie elske deg mindre om du veier det eller det. De vil heller være glade for at du kan nyte mat med dem igjen, du vil ikke sitte å grine ved matbordet pga angst, du er oftere glad, du koser deg. Dette er det de vil se. Hva du enn veier så er det ingen andre enn du som bryr deg om det. Med mindre du er veldig sykelig enten den ene eller den andre veien. Eneste måten å bli fri, tror jeg er å slippe kontrollen. Se hva som skjer. Ikke la frykten hindre deg i noe. Du er tøffere enn du tror!

Du kan be om støtte? Si at du trenger noen som kan være sammen med deg under noen måltider. Du kan også sette opp faste rutiner på mat. Dette trenger du ingen andre for å gjøre. Jeg bor hjemme, men spiser 3 av 4 måltider alene da min familie er veldig dårlige på å spise regelmessig.

[miaheart]

Haha, greia med det er at min familie som regel ikke spiser middag:p Mamma spiser brødskiver døgnet rundt mens lillesøster lever på subway...

Aaaah, da er det ikke så enkelt nei.. Du får spørre om de ikke er interessert i litt familietid da vettu! Enten det er middag en dag i uka eller mer

[Felicie]

Dere er så gode Blir glad og rørt av å lese de motiverende innleggene deres.

Ser at flere her lager alle måltider selv. Jeg har hatet de obligatoriske familiemiddagene (ja, vi har dem - hver dag). Her i huset spiser vi norsk kost. Mamma sier vi bare spiser sunt, men min spiseforstyrrede hjerne var uenig i det. Hvit pasta, hvit ris, fiskeboller i hvit saus, fiskegrateng, laksewok i supersukra sweet chilli sauce o.l. - jeg hatet det. Heldigvis har jeg en mor som er såpass nærme meg og som aldri ville latt meg lage min egen middag om det så var en del av "å bli frisk"-prosessen. For hvem er det egentlig man lurer? Man blir ikke frisk (tror jeg) av å lage sin egen middag når man egentlig burde spist med familien. Jeg merker at jeg blir sliten av å tenke ut en sunn og balansert middag når jeg er alene hjemme og må kokkelere selv. Joda, jeg må spise litt "nei"-mat fordi jeg spiser middag med familien. Noen dager har vi pannekaker med helt vanlig syltetøy. Andre dager er det laks, brokkoli og poteter. Alt med måte. Fine, gode familien min Mamma har aldri latt sykdommen vinne, aldri vist den eller meg noe særlig empati. Hun har hatet den, skreket til den og jeg tror det var akkurat den motstanden jeg trengte. Spiseforestyrrede får sydd puter under armene i alt for mange tilfeller (tror jeg). Jeg hatet mamma for at hun ikke forsto, men nå skjønner jeg at hun rett og slett valgte å ikke ville forstå noe så sinnsykt.

[Raptorial]

Dere er så gode Blir glad og rørt av å lese de motiverende innleggene deres.

Ser at flere her lager alle måltider selv. Jeg har hatet de obligatoriske familiemiddagene (ja, vi har dem - hver dag). Her i huset spiser vi norsk kost. Mamma sier vi bare spiser sunt, men min spiseforstyrrede hjerne var uenig i det. Hvit pasta, hvit ris, fiskeboller i hvit saus, fiskegrateng, laksewok i supersukra sweet chilli sauce o.l. - jeg hatet det. Heldigvis har jeg en mor som er såpass nærme meg og som aldri ville latt meg lage min egen middag om det så var en del av "å bli frisk"-prosessen. For hvem er det egentlig man lurer? Man blir ikke frisk (tror jeg) av å lage sin egen middag når man egentlig burde spist med familien. Jeg merker at jeg blir sliten av å tenke ut en sunn og balansert middag når jeg er alene hjemme og må kokkelere selv. Joda, jeg må spise litt "nei"-mat fordi jeg spiser middag med familien. Noen dager har vi pannekaker med helt vanlig syltetøy. Andre dager er det laks, brokkoli og poteter. Alt med måte. Fine, gode familien min Mamma har aldri latt sykdommen vinne, aldri vist den eller meg noe særlig empati. Hun har hatet den, skreket til den og jeg tror det var akkurat den motstanden jeg trengte. Spiseforestyrrede får sydd puter under armene i alt for mange tilfeller (tror jeg). Jeg hatet mamma for at hun ikke forsto, men nå skjønner jeg at hun rett og slett valgte å ikke ville forstå noe så sinnsykt.

Sakser denne fra en annen tråd.

Ser en del av dere unngår visse matvarer fordi dere har fått en irrasjonell frykt etter dem etter spiseforstyrrelse. Jeg tenker at hvis man ikke kan ta seg en skive brød eller litt pasta så blir det feil å snakke om spiseforstyrrelsen i fortid.

Jo, dere liker mest sannsynlig pasta, poteter, ris og brød, dere har bare overbevist dere om det motsatte. Å slå seg til ro med å ikke kunne spise vanlig, god mat med familien rundt middagsbordet fordi man har slitt, er en spiseforstyrrelse i seg selv.

Spis nå en potet, uavhengig om dere ''liker'' det eller ei, kun for å gi spiseforstyrrelsen et slag i magen. Det er bare til å åpne munnen og spise den forbudte maten, noe annet er unnskyldninger. Er man redd pasta skal man spise pasta til man ikke er redd den mer. Det blir lettere. Det føles kanskje ikke så komfortabelt de første gangene, men å komme seg ut av en SF skal ikke være komfortabelt. Spiseforstyrrede presses alt for lite, både av seg selv og omgivelsene.

Ta det fra meg. Jeg holdt på å stryke med av anoreksi selv, - så ut som en krigsfange og hadde ekstreme tvangstanker ift. mat (4-5 forskjellige matvarer som var lovlige og jeg levde på), og hver ny matvare jeg introduserte i kostholdet mitt i tilfriskningsprosessen var mental tortur. Jeg var så heldig å ha en pappa som var beinhard på at jeg skulle få i meg potet, brød, skumle kjøttprodukter som slutter på -boller og -kaker, ikke bare søtpotet, brokkoli, lavkarbobrød og kyllingfilet. Hvis ikke fikk det konsekvenser. Jeg hatet han der og da - ''det handler jo ikke om mat'', ''samme om jeg spiser 100 kalorier fra rugsprø eller brødskive vell'', ''jeg tåler ikke karbohydrater så godt, blir så tung i magen og trøtt'', ''jeg LIKER IKKE brødskiver'', ''du vet ingenting om en spiseforstyrrelse og gjør meg bare verre!''.

1 uke senere gjenoppdaget jeg min kjærlighet til kokte poteter med smør.

[Felicie]

AMEN. (Måtte felle en tåre, men det innlegget der var faen meg tåren verdt)

[HenrikWL]

Det eneste jeg lurer på er.. hvordan går man fra å telle kalorier til å ikke gjøre det i det hele tatt? Selvom jeg ikke skal stille eller lignende så trener jeg en god del og er avhengig av å spise nok protein og å få i meg nok mat, men samtidig ikke spise alt for mye og heller ikke få i meg for mye fett. Greia er at jeg ikke har en sult- og metthetsfølelse som samsvarer med behovet mitt og treningsmengden min. Noen dager kan jeg spise 1200 kcal og være mett på det, andre dager blir jeg ikke mett uansett hva jeg spiser. Greit nok at jeg skal tenke med fornuft og spise omtrent normale porsjoner slik jeg gjorde da jeg talte kcal.. men hva med de gangene jeg måtte legge inn et ekstra måltid fordi MyFitnessPal fortalte meg at jeg hadde spist for lite? Eller hva med de gangene jeg så at jeg måtte kjøpe en skyr og putte i grøten fordi jeg lå farlig lavt på protein den dagen? Det er selvfølgelig ikke slik at jeg dør av å ligge lavt på protein eller kcal en dag, men jeg er så redd for at ting skal skli skikkelig ut (alt for mye mat/alt for lite mat) nå som jeg slutter å telle, men samtidig har glemt hvordan jeg lytter til kroppen min.

Det er mulig jeg er i overkant tungnem her nå, men du sier jo selv at du ikke har sult- og metthetsfølelse som samsvarer med behovet og treningsmengden din. Det betyr altså at du ikke av deg selv klarer å bedømme hvorvidt du spiser riktig.

For meg er svaret åpenbart: ikke slutt å telle kalorier; du er nødt til å fortsette med det helt til kroppens signaler igjen er til å stole på. Klart, du trenger vel ikke veie hver minste lille ting du spiser, men at du fortsetter å føre kalorilogg og ta ting litt røft på øyemålet er nok helt greit.

Alternativet er at du bare hiver nedpå det du kan, hele tiden, og fortsetter treningen. Ja, kanskje du vil risikere å få i deg litt mye, men det er jo langt bedre enn alternativet, er det ikke?

Jeg er har for øvrig ingen kunnskap om spiseforstyrrelser, så hvis du har en behandler så hører du på ham og driter i det jeg sier.

[Lena Ludvigsen]

Det er mulig jeg er i overkant tungnem her nå, men du sier jo selv at du ikke har sult- og metthetsfølelse som samsvarer med behovet og treningsmengden din. Det betyr altså at du ikke av deg selv klarer å bedømme hvorvidt du spiser riktig.

For meg er svaret åpenbart: ikke slutt å telle kalorier; du er nødt til å fortsette med det helt til kroppens signaler igjen er til å stole på. Klart, du trenger vel ikke veie hver minste lille ting du spiser, men at du fortsetter å føre kalorilogg og ta ting litt røft på øyemålet er nok helt greit.

Alternativet er at du bare hiver nedpå det du kan, hele tiden, og fortsetter treningen. Ja, kanskje du vil risikere å få i deg litt mye, men det er jo langt bedre enn alternativet, er det ikke?

Jeg er har for øvrig ingen kunnskap om spiseforstyrrelser, så hvis du har en behandler så hører du på ham og driter i det jeg sier.

Det er nok vanskeligere sagt enn gjort, og når problemet er at veiingen og målingen tar så stor plass som det gjør når man er spiseforstyrret gjør det til en av verstingene. Det er viktig å slutte helt å telle kalorier, og heller spise mer enn det man trenger - fordi om man teller kalorier er det så lett å å komme inn i den fæle angst-restriksjon-overspising-sirkelen.

Hadde det vært noen uten spiseforstyrrelser kunne den kommentaren vært riktig, da burde man fortsette å telle om man ikke har sult/metthetsfølelse - men i denne situasjonen er det viktig å dytte det så langt unna som mulig. (og bare det er for en syk ekstremt vanskelig)

[HenrikWL]

Det er nok vanskeligere sagt enn gjort, og når problemet er at veiingen og målingen tar så stor plass som det gjør når man er spiseforstyrret gjør det til en av verstingene. Det er viktig å slutte helt å telle kalorier, og heller spise mer enn det man trenger - fordi om man teller kalorier er det så lett å å komme inn i den fæle angst-restriksjon-overspising-sirkelen.

Dette kan jeg skjønne. Men det forskjell på å veie og måle detaljert, og å bare holde litt styr på hva man får i seg. Du sier "spise mer enn det man trenger" - hvordan skal man få til det hvis man ikke holder rede på hva man får i seg? Hvis kroppens egne signaler om hva den trenger ikke er til å stole på, hvordan skal man da være sikker på at man får i seg nok uten å ha noe kontroll i det hele tatt? Å spise seg stappmett 6 ganger om dagen er ikke "mer enn kroppen trenger" hvis det dreier seg om 3 bær, en banan og 2 never nøtter.

For all del, dere kjenner jo deres situasjon langt bedre enn hva jeg gjør, og forhåpentligvis så har dere god hjelp og støtte i helsevesenet. Det er jo også derfor forumets retningslinjer angående spiseforstyrrede er slik de er; spør man om råd relatert til spiseforstyrrelser her inne får man stort sett synsing fra slike som meg.

Så jeg avslutter igjen med: hør på fagfolkene, ikke på meg.

[miaheart]

Men det forskjell på å veie og måle detaljert, og å bare holde litt styr på hva man får i seg.

Problemet med en som har spiseforstyrrelse er at den personen vil aldri kunne veie/måle slik du beskriver. Fordi man drives av en mani, en manisk tanke om at det må være så,så mange gram osv. Noe utenfor det som er planlagt vil skape kaos, kontrollbehovet er så stort at selv en ts mer vil skape uorden og angst. Dette er selvfølgelig noe som er mulig å jobbe med, men da må man legge vekk målemuligheter. Man bør unngå situasjoner som man vet kan utløse angst.

[Lena Ludvigsen]

^

Helt sant. Jeg har for min del fått utdelt en kostliste etter en utskrivelse - og denne gikk rett i søpla etter noen dager. Det å skulle spise etter et spesielt oppsett/følge noen slags plan når man skal bli bedre blir for meg feil. Jeg så på lista som en minimumsgreie, og freaka ut om jeg var ekstra sulten en dag og spiste over. Slik vil det også være om man skal følge med på kaloriene. En person som blir frisk fra en spiseforstyrrelse trenger at tankene skal bort fra mat og planlegging da det er dette det dreier seg rundt konstant i et sykt hode. En kropp som har vært sultet lenge vil kreve mer mat enn andre, for å restorere funksjoner i kroppen samtidig. Mens en'' normal ''person kan trenge litt ekstra kalorier for å gå opp i vekt kan en som har sultet seg lenge trenge mye mer. Og i det tilfellet er det viktig å høre på kroppen og gi den det ekstra, å heller overspise enn underspise. Det blir da viktig å gå imot tankene som sier man skal ta litt mindre, droppe det og det måltidet for å kunne spise ditt og datt og bare prøve å glemme hele kalorigreiene.

[CelineMaria]

^

Jeg så på lista som en minimumsgreie, og freaka ut om jeg var ekstra sulten en dag og spiste over. .

Maksimum, probably?? Kjenner meg i så fall igjen. Glad den tid er forbi, nå stoler jeg på at kroppen sier fra.

[BKJ]

Selv var jeg helt hysterisk på kaloritelling før. Husker en gang jeg spiste TOOOO stekte egg til lunsj, idet hjernen min oppfatta synden jeg hadde gjort ble jeg egentlig bare dritlei meg og første jeg gjorde var å ta joggeskoa og løpe meg ei mil..for de to egga skada virkelig kroppen min. Trodde jeg.

For min del hjalp det å bare komme meg ut av min egen boble. Trengte selvfølgelig et lite dytt i riktig retning. I mitt tilfelle var det fra en PT som satt med mye mer erfaring og kunnskap enn meg selv. Fra å være redd for pasta, ris og alt som ikke var isbergsalat og tomat begynte jeg å spise hauger med mat og følte meg mye bedre enn noen sinne. Det tok ikke så lang tid heller, selvom det noen ganger kommer tilbake. Da gjerne om jeg har kasta meg over ei hel browniesform, 2 kg smågodt og 6L med cola. Men noen ganger må man jo kose seg litt og

Må legge til at jeg sånn ca beregner det jeg spiser, ikke noe nøyaktig, for å ikke spise oppi 5 og 6000 kalorier hver dag.. fordi jeg veit jeg er kapabel til det. Glad i mat da sjøø.

[vixit]

Selv var jeg helt hysterisk på kaloritelling før. Husker en gang jeg spiste TOOOO stekte egg til lunsj, idet hjernen min oppfatta synden jeg hadde gjort ble jeg egentlig bare dritlei meg og første jeg gjorde var å ta joggeskoa og løpe meg ei mil..for de to egga skada virkelig kroppen min. Trodde jeg.

For min del hjalp det å bare komme meg ut av min egen boble. Trengte selvfølgelig et lite dytt i riktig retning. I mitt tilfelle var det fra en PT som satt med mye mer erfaring og kunnskap enn meg selv. Fra å være redd for pasta, ris og alt som ikke var isbergsalat og tomat begynte jeg å spise hauger med mat og følte meg mye bedre enn noen sinne. Det tok ikke så lang tid heller, selvom det noen ganger kommer tilbake. Da gjerne om jeg har kasta meg over ei hel browniesform, 2 kg smågodt og 6L med cola. Men noen ganger må man jo kose seg litt og

Må legge til at jeg sånn ca beregner det jeg spiser, ikke noe nøyaktig, for å ikke spise oppi 5 og 6000 kalorier hver dag.. fordi jeg veit jeg er kapabel til det. Glad i mat da sjøø.

kjenner meg igjen i mye av det du skriver, jeg kunne også stappet i meg uendelig mengder mat, tror aldri jeg har kommet inn i noe alvorlig spiseforstyrrelse, er mer snakk om kontroll. Prøver å holde noelunde greie på hva jeg får i meg hver dag, så lenge jeg syntes det er forenelig med min livsstil og det sosiale, men er virkelig ikke like lett alltid. Vil egentlig bare slippe taket helt(tror jeg)

[HenrikWL]

Dette blir mitt siste innlegg i denne tråden, da det å diskutere folks problemer med folkene som har problemene er et aldri så lite minefelt. Jeg føler dog at jeg må få sagt dette.

Først: når jeg sier "spiseforstyrret", så mener jeg en person som har fått en diagnose og har vært/er i behandling hos profesjonelle. Og med "profesjonelle" mener jeg kvalifisert helsepersonell, ikke homøopater, reikihealere og voodooprester.

Dersom ens sykdomsbilde er slik at en tenderer til å få i seg alt for lite næring, så er det i rekonvalesensperioden helt essensielt at man loggfører for å være sikker på at man får i seg nok næring. Alternativet er sultedøden, og fra et behandlingsperspektiv er det viktigere å forhindre sultedød enn det er å forhindre tvangstanker.

Videre er det slik at spiseforstyrrelse er en sykdom som er preget av at pasienten har manglende selvinnsikt og sviktende virkelighetsoppfatning. Dårligere forutsetninger for å kunne ha en kvalifisert mening om egen behandling skal man lete lenge etter. Når jeg hører om spiseforstyrrede i behandling som kaster matlister i søpla eller dropper behandling fordi de må gjøre noe de ikke liker (de må jo spise mat, så grusomt!) så dør jeg litt på innsiden.

Det kan tenkes at ingenting av dette gjelder en eneste en av dere i denne tråden. Eller det kan tenkes det gjelder alle. Jeg spekulerer ikke. Det som bekymrer meg er at det kan sitte noen der ute og leser denne tråden, som er i behandling for en spiseforstyrrelse og synes det er fryktelig vanskelig (for det er det garantert) og som her finner det rettferdiggjort at hun velger å gjøre noe dumt (basically hva som helst som er i strid med hva behandleren hennes sier).

Har man en spiseforstyrrelse og er i et behandlingsløp så er løsningen når ting blir vanskelig ikke å lete rundt på nettet etter lette utveier. Løsningen er å søke hjelp og støtte i behandlingsapparatet, familie og gode venner, samt å bite tennene sammen og stå på.

Jeg ønsker hver og en av dere lykke til.

[Petter123]

Dette blir mitt siste innlegg i denne tråden, da det å diskutere folks problemer med folkene som har problemene er et aldri så lite minefelt. Jeg føler dog at jeg må få sagt dette.

Først: når jeg sier "spiseforstyrret", så mener jeg en person som har fått en diagnose og har vært/er i behandling hos profesjonelle. Og med "profesjonelle" mener jeg kvalifisert helsepersonell, ikke homøopater, reikihealere og voodooprester.

Dersom ens sykdomsbilde er slik at en tenderer til å få i seg alt for lite næring, så er det i rekonvalesensperioden helt essensielt at man loggfører for å være sikker på at man får i seg nok næring. Alternativet er sultedøden, og fra et behandlingsperspektiv er det viktigere å forhindre sultedød enn det er å forhindre tvangstanker.

Videre er det slik at spiseforstyrrelse er en sykdom som er preget av at pasienten har manglende selvinnsikt og sviktende virkelighetsoppfatning. Dårligere forutsetninger for å kunne ha en kvalifisert mening om egen behandling skal man lete lenge etter. Når jeg hører om spiseforstyrrede i behandling som kaster matlister i søpla eller dropper behandling fordi de må gjøre noe de ikke liker (de må jo spise mat, så grusomt!) så dør jeg litt på innsiden.

Det kan tenkes at ingenting av dette gjelder en eneste en av dere i denne tråden. Eller det kan tenkes det gjelder alle. Jeg spekulerer ikke. Det som bekymrer meg er at det kan sitte noen der ute og leser denne tråden, som er i behandling for en spiseforstyrrelse og synes det er fryktelig vanskelig (for det er det garantert) og som her finner det rettferdiggjort at hun velger å gjøre noe dumt (basically hva som helst som er i strid med hva behandleren hennes sier).

Har man en spiseforstyrrelse og er i et behandlingsløp så er løsningen når ting blir vanskelig ikke å lete rundt på nettet etter lette utveier. Løsningen er å søke hjelp og støtte i behandlingsapparatet, familie og gode venner, samt å bite tennene sammen og stå på.

Jeg ønsker hver og en av dere lykke til.

Don´t be such a smartass.

Fant ikke et passende utrykk på norsk, beklager det.

Og forresten, hvordan er det ikke smart å få tilbakemeldinger på et forum fra mange mennesker som har gått gjennom det samme? Mange mennesker som har kommet tilbake fra spiseforstyrrelser. Kan ikke det være en enorm hjelp?

[BKJ]

"Videre er det slik at spiseforstyrrelse er en sykdom som er preget av at pasienten har manglende selvinnsikt og sviktende virkelighetsoppfatning. Dårligere forutsetninger for å kunne ha en kvalifisert mening om egen behandling skal man lete lenge etter. Når jeg hører om spiseforstyrrede i behandling som kaster matlister i søpla eller dropper behandling fordi de må gjøre noe de ikke liker (de må jo spise mat, så grusomt!) så dør jeg litt på innsiden."

Det finnes ikke èn måte å bli frisk på. Det finnes flere, tro det eller ei. Man må tilpasse selv og for mange hjelper det ikke å bli pressa til ditten og datten. Litt press skal man ha, men min mening er at matlister blir for drøyt. Da blir det nesten en besettelse igjen..og det vil vi jo ikke, eller? Et skritt i riktig retning er jo å prøve å la være å tenke på det, spise det man vil HA ikke det hodet lurer deg med å si at du vil ha. Spis det samme som de rundt deg og ikke kom med unnskyldninger til alt. " Æ TÅLE IKKE PASTA Æ LOVER.."

[Slofs]

Haha, denne tråden inspirerte meg faktisk til å slutte og telle kalorier selv. Jeg begynte med det noen måneder etter jeg flyttet hjemmefra da jeg plutselig hadde muligheten til å bestemme alt av mat selv. I starten syns jeg det var gøy, nå skjønner jeg mer hvor besettende det er - og savner helt latterlige ting som å bare spise fornuftig mat når jeg er sulten.

[Lena Ludvigsen]

Greia er at behandlere ofte råder til å ikke telle kalorier, men en spiseforstyrret vil kanskje ha problemer med å godta det fordi det sitter så dypt inne. Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser, som kan vises fysisk. Det er viktig å ta problemene i hodet for å kunne bli frisk i kroppen

[Felicie]

Haha, denne tråden inspirerte meg faktisk til å slutte og telle kalorier selv. Jeg begynte med det noen måneder etter jeg flyttet hjemmefra da jeg plutselig hadde muligheten til å bestemme alt av mat selv. I starten syns jeg det var gøy, nå skjønner jeg mer hvor besettende det er - og savner helt latterlige ting som å bare spise fornuftig mat når jeg er sulten.

Slutt for all del, med en gang. Jo lenger man holder på, jo vanskeligere blir det "å bare spise fornuftig mat når man er sulten"