Hva er du redd for ?

[Johnny]

Frykt er et særdeles interessant spørsmål. I tillegg til å kunne bruke tid til å tenke over egen frykt kan man også få et innblikk i andre. Et stort problem vi har som samfunn lokalt og globalt er vår relasjon til hverandre både bevisst og ubevisst. MYe av frykten som kommer må dras inn i et element av det ukjente fordi det handler om innlærte reaksjonsmønstre som ikke alltid enkelt kan identifiseres da minne og emosjonell status ofte er misligholdt i forhold til hverandre og dermed kommer man til en slutning om irrasjonell frykt.

Slik jeg ser det så er ingen frykt irrasjonell. Det hele er basert på individuell tilpasning i forhold til iboende potensiale i samhandling med miljø. Hvilket kommer mer tydelig frem dersom man titter dypere inn i traumer blandt annet.

En god del fryktmekanismer kommer fra vår evne til å skape en holografisk modell av en potensiell sekvens. Hvilket da blir en imaginær opplevelse av en hendelse. Denne visualiseringen kan brukes både for godt og vondt, samt skape angstproblematikk. Grunnlaget blir basert på at vi ikke kjenner godt nok til våre egne reaksjonsmønstre og derfor faller for vår egen fantasi fordi den elektriske impulsen som tenker et scenario blir sendt videre til emosjonelle områder som prosesserer dette på samme måte som om ting faktisk skjedde. Dette er linket til uttrykk som "tro kan flytte fjell" og er grunnlaget for en hel del teknikker angående visualisering blandt annet som gjør at kroppens reaksjonsmønstre kan endres kun ved å tenke.

For å pense inn på hva jeg selv er redd for så er det vel en ganske innviklet og komplisert prosess fordi jeg har studert mye innad i dette med angst og frykt og dermed har fått visualisert en hel del scenarioer jeg ikke burde bare fordi jeg ønsket å lære meg å hanskes med det hele. Hvilket da penser tilbake på innledende teori på området og en oppbygget imaginær situasjonsopplevelse som installerer fiktive traumer og bygger videre på den angsten som allerede finnes.

Det grunnleggende ligger vel for meg i en frykt for å bli forlatt og relasjonstraumer. Akkurat her kan man quote et kjent norsk band "Det er en fattig trøst at følelsen burde vært mye verre i følge diagnosen."

Det som jeg fikk klistret på meg i møtet med skolemedisinen er en "vedvarende personlighetsforstyrrelse forårsaket av katastrofale livshendelser". Så kan det jo spekuleres i hva dette vil si. For den biten blir fort litt personlig på et åpent forum.

Relasjonell angst som følge av traume kan fort bygge på seg fordi en lærer seg å ta seg sammen. Dette handler om emosjonell undertrykkelse og det skaper et dysfunksjonelt atferdmønster. Hvordan individet takler dette henger sammen med situasjon, arv og nettverk. Dette vil da være grunnpillarer. Det krever mye mer for å skape et reelt bilde av helheten, men det er ingen vits å skulle grave for mye inn i dette da det uansett handler om individuelle faktorer som man best vet om seg selv.

Når ting svikter og man på et vis blir overlatt til seg selv og i tillegg har et dysfunksjonelt nettverk rundt seg så vil det være svært utfordrende. Det fagmiljøet sier om slikt er at det veldig sjeldent går bra. Hvilket førte til spørsmål om motivasjoner, hvordan man takler ting osv. For min del har dette vært som en slags beholder som man kan legge vanskelige ting i og ta tak i det senere. En fordel med dette er objektivitet, en ulempe med dette er en opplevd personlighet som blir "vanskelig". Mange som møter meg tenker at jeg er en idiot frem til det kommer mer dybde og jeg kan tilpasse meg den andres måte å være på siden jeg ikke har noe standardisert "jeg" å relatere til. En prosess innen det å være noe en ikke er får ganske store konsekvenser og det er også grunnlaget for en del av det mange forteller om i denne posten. Det går an å forklare dette også, men det er en liten bok i seg selv.

I hovedsak så kan man vel si at jeg kjører en linje med paranoia, snev av schizofreni, generalisert angst, panikklidelse, unvikende PF og litt andre ting som er snadder blandet inn.

Summen av det hele er en ganske laber funksjonsevne, men det som er kickeren her er vel at jeg ikke vet hvordan det er å være normal og fungere, fordi det har jeg ikke gjort innenfor det livet som jeg kan huske da ting skjedde tidlig.

Jeg har også en ikke-lineær hukommelse som gjør at jeg ikke kan huske ting i sekvens. Så ting som skjedde i går og for 10 år siden blandes sammen. Jeg synes det er rart at folk eldes og jeg ser ikke ansikter på samme måte som andre. Det hele er situasjonsbetinget og jeg gjenkjenner bedre bevegelser, stemmer og slike ting. Så en som står rett foran meg kan jeg ofte ikke "se" før denne snakker eller gjør noe som jeg kjenner igjen. Hvilket er en ganske freaky ting i seg selv.

På et vis kan man si jeg er redd for alt, men det har ikke alltid vært slik. Jeg kunne plukke opp edderkopper før, men nå blir det høye og skjærende hyl medfulgt av enorm akselerasjon om det hårete beistet kommer i nærkontakt. På avstand og under en viss størrelse går det greit. Så det er ikke bare "irrasjonelt". I seg selv så er den studien innad i selvet interessant å nevne i denne sammenhengen fordi en irrasjonell frykt for edderkopper ville omhandle alle. Den innlærte delen samt læring om hva som skjer i kroppens mentale og fysiologiske reaksjoner har gjort det til en fragmentert opplevelse. Art, størrelse og handlingsmønstre er viktigere enn litt for mange bein og litt for mange øyne.

Ofte dukker det vel også opp en frykt for responsen på innlegg som dette da det gjerne blir noe spesielt. Min egen uttrykksform er annerledes enn hva som fremkommer her inne på dette forumet. Det har vært en omleggingsprosess som har tatt flere år. Det ble litt for mye klaging på at jeg skrev upersonlig og mekanisk. Om jeg går helt i anal-mode og skriver rett av det jeg tenker så blir det også weird å lese det selv i etterkant fordi det ikke ser kjent ut.

Så ja..

Man har litt å stri med innenfor feltet som omhandler frykt og angst. Unner ingen å være altfor intim med erfaringen fordi det kan fort bli et fengsel. Der er også sjeldent å bli sett og forstått. Etter en tid så gir man opp å prøve å forklare da det trengs erfaring for forståelse.

Jeg synes egentlig den siste psykologen jeg snakket med gjorde det ganske bra. Han tok meg i hånda, fortalte at han ville savne meg fordi det hadde vært en spennende og positiv prosess. Han kunne ikke hjelpe meg med noe, men ønsket meg lykke til. Så lo han..

For meg så blir det riktignok veldig ironisk på mange måter, så i den situasjonen så var det faktisk ganske komisk.

Dette å stå alene på et vis er ganske skummelt. Å få livet snudd opp ned totalt, kroppen og tankene fungerer ikke lenger og man mister kontroll over kroppen. Følelsen av at hjernen sakte blir til rømmegrøt og at man er på vei inn til en lukket avdeling med smurfedrops og tvangstrøye. Det ble vel min største frykt. Den er der fortsatt forsåvidt. Dog virker det mer som at livet hadde andre planer for meg enn de jeg trodde jeg hadde.

Så igjen som man har nevnt så er det også en god side til alt dette. Fordi det kommer mye innsikt og et dypere perspetiv innenfor det å være menneske. Det å etablere nettverk igjen er vanskelig og det går sakte, men det begynner å skje en del ting. Så det virker ganske lovende selv om mange som går igjennom denne prosessen dessverre velger en annen løsning på ting. Et problem er ofte at dem ikke snakker om det og derfor blir andre sittende igjen med spørsmål. Jeg ønsket ikke dette selv om jeg må innrømme at tanken har slått meg en del ganger og det saktens også kom veldig nært. Akkurat da er som en nevnte tidligere i et innlegg her at dødsangsten er nyttig for å kunne overleve.

Fårhåpentligvis så er det ingen som har kjedet seg ihjel til nå

[Raptorial]

En fobi er per definisjon irrasjonell, Johnny.

Dine forklaringer på hvorfor de er rasjonelle viser logiske svikt.

Frykt kan godt være rasjonell, men din forklaringsmodell på hvorfor all frykt er rasjonell krever en revurdering av begrepet rasjonalitet.

Det endrer dog ikke det faktum at frykten er reell. Kickeren kommer i hvorvidt det er noe å frykte.

For min del, jeg blir uvel og begynner å kaldsvette av store edderkopper. Likevel har en stor del av studiet gått på å studere dem. Frykten er irrasjonell, men det i seg selv stopper ikke svetten.

[Quadzilla]

Insekter, av alle slag (godt å se det er flere)

Dekker alt som er mindre enn en chihuahua. Ja, her har du han som har på tights bukse/genser under vanlig bukse og jakke hvis han ska gå tur utendørs i sommer/høstperioden, gjerne lue/hette og.

[Sephania]

Å ikke vite hvor jeg skal sitte i mengder med ukjente folk.

[langaard]

Snegler

[LeanMachine]

Å gjøre ting feil eller å bli såret.