Mobbing: Bølle eller offer?

[Pinglekringla]

Vennene snudde ryggen til -bt.no

Ja, så hva er det egentlig som gjør noen til offer eller bølle? Jeg har aldri forstått meg på mobbing, og kommer nok aldri til å klare det. Men hva er det egentlig som surrer i bølla sitt hode når de mobber andre?

Og hva er det egentlig som gjør at akkurat den personen blir offeret? Er det egentlig offeret sin skyld eller er det bare "uflaks" som avgjør?

Det som egentlig overrasker meg mest er faktisk at mobbing er like utbredt i alle aldre.. Selv gamlinga på gamlehjemmet er til tider så slemme mot hverandre og driver regelrett mobbing. Så barnehage, skole, jobb. Og når man "endelig" er gammel grå og klok, ja, så bare fortsetter det

Hva kunne man gjort for å forebygge mobbing? Eller er det en tapt kamp?

Hva er dine tanker?

[torres]

Jeg har blitt "mobbet" (kommentarer for vekta når jeg var yngre), og mobbet (oppført meg som en komplett drittsekk mot folk jeg anså som "tapere" over tid).

Når man er barn er det selvsagt en vanskelig situasjon, da man egentlig ikke kan klandre hverken mobberen eller den som blir mobbet. Unger/ungdom er veldig hengt opp i det sosiale spillet og man spiller rollen sin som best man kan.

Når man blir eldre handler det IMO mer om å takle mobbingen, altså å oppføre seg på en måte som gjør at ingen orker å mobbe deg, Om du er mobberen tror jeg det strengt tatt handler om mangler i eget liv. Jeg har aldri møtt en person med en reelt god selvfølelse som går å er kjip og negativ mot andre mennesker (dette gjelder voksne).

[Synan]

Det mangler en kategori for de som har sett/hørt og faktisk gjort noe med det

[Pinglekringla]

Det mangler en kategori for de som har sett/hørt og faktisk gjort noe med det

Oh Det glemte jeg Men nå er det vel ikke noen måte å redigere det på tror jeg?

[is_te]

Jeg ble aldri fysisk mobbet, men jeg ble psykisk mobbet (baksnakk, utestengt etc) meg var det ikke noe galt med, men min foreldere derimot... Jeg ble dømt pga mine foreldre. (Alkohol, fattigdom, mangel på sosial intelligens osv). Mobbing, psykisk og fysisk er noe som følger offeret hele livet, men det er opp til en selv hva en vil gjøre med disse erfaringene

Den dag i dag er jeg ganske sterk psykisk (er på vei til å bli sterk fysisk - hehe), og finner meg ikke i noe dritt.

[StiligeCecilie]

Jeg ble aldri fysisk mobbet, men jeg ble psykisk mobbet (baksnakk, utestengt etc)

Tror dette er typisk for jenter iallefall, jeg føler jeg har vært i begge ender av slike situasjoner. Har jeg da vært både mobber og mobbeoffer? For min del vil jeg ikke si det var mobbing noen av delene, det foregikk ikke så veldig lenge av gangen. Det var bare slik at en uke så fant de ut at de var lei av meg, men så var vi perlevenner igjen uken etter. Rart det der. Det sårer jo såklart når det skjer, men for min del kan jeg bare si at det ikke påvirket meg så mye i og med at det aldri varte over lenger tid og at noen av disse jentene utpekte seg mer enn andre.

[is_te]

Tror dette er typisk for jenter iallefall, jeg føler jeg har vært i begge ender av slike situasjoner. Har jeg da vært både mobber og mobbeoffer? For min del vil jeg ikke si det var mobbing noen av delene, det foregikk ikke så veldig lenge av gangen. Det var bare slik at en uke så fant de ut at de var lei av meg, men så var vi perlevenner igjen uken etter. Rart det der. Det sårer jo såklart når det skjer, men for min del kan jeg bare si at det ikke påvirket meg så mye i og med at det aldri varte over lenger tid og at noen av disse jentene utpekte seg mer enn andre.

Jeg snakker typ 3-9 klasse... Det kan gjøre mye med en... Jeg var helt normal med et normalt utseende, men som sagt ble dømt pga andre ting.

[StiligeCecilie]

Jeg snakker typ 3-9 klasse... Det kan gjøre mye med en... Jeg var helt normal med et normalt utseende, men som sagt ble dømt pga andre ting.

Samme tidsrom. Normalt utseende her også. Jeg sier ikke at du ikke ble mobbet, men jeg ble ikke det.

[Pinglekringla]

Mobbing kan være like skadelig for gutter som for jenter, hvordan man opplever mobbingen og hvordan man takler det i ettertid er jo veldig individuelt i grunn. Men for at det skal oppfylle "kravene" til mobbing så må det jo ha vært over en lenger periode.. At man blir uvenner og "lei hverandre" for så å bli "bestiser" går jo i utgangspunktet ikke under mobbing sånn jeg ser det

Men uansett, lang eller kort tid. Noen blir veldig merket mens andre er litt mer heldig og jobber seg ut av mye av det.

Det jeg er veldig nysgjerrig på er egentlig hva som gjør noen til det ene eller andre, og om det faktisk er mulig å gjøre noe med mobbing. Det er jo stadig holdningskampanjer osv. Men sånn jeg ser det, ser det ikke akkurat ut som det fungerer?

Det eneste "positive" med mobbing er vel i grunn at om man kommer seg gjennom uten alt for store arr, så blir man utrolig mye sterkere. Men så er det jo ikke alle som klarer seg over den kneika heller. Men på en eller annen måte vil jo alltid opplevelser på godt og vondt være med en livet ut Så er jo som is_te sier at det er opp til hver enkelt hva man gjør med erfaringene.

[torres]

Grunnen til at mobbing oppstår tror jeg ligger i måten vi fungerer på. Vi er sosiale dyr og det å fryse ut / være ekkel mot andre for å heve seg selv vil jeg tro går ekstremt langt tilbake. Holdningskampanjer hjelper nok ikke, tror det er viktigere med klarere linjer samt sanksjoner mot mobbere.

[PlastBox]

Mobbing er lett å forstå, ergrer meg støtt over "vitere" og forståsegpåere som skal overkomplisere ting med tøvete vås som "Mobbere mobber fordi de er usikre på seg selv" *. Det er alltid noen som havner nederst på rangstigen i enhver løst sammenknyttet "flokk". Særlig blandt unger, som gjerne oppfører seg mer som de flokkdyrene vi er enn voksne, som gjør en innsats for å la fornuften styre hvordan man er mot dem rundt seg. Ingen ønsker å inneha plassen nederst på rangstigen, og den mest naturlige måten å sørge for at man ikke havner der er å bidra litt (enten aktivt eller passivt) til at de som er nederst forblir nederst.

*Har aldri i mitt liv møtt en mobber som er noe mer usikker på seg selv enn andre er, og har blitt kjent med mange av de "kule kidsa" fra grunnskolen nå mange år etter. De er og var akkurat som de fremsto, nemlig selvsikre, gjerne gode på sport, trygge nok på seg selv til å omgåes jenter og finne på sprell..

[torres]

En mobber fra barndommen er åpenbart ikke nødvendigvis usikker i voksen alder. En voksen person som mobber andre derimot.. Som jeg har oppfattet det slutta "rangstigen" sosialt sett mer eller mindre å eksistere når jeg kom ut av VGS. Jeg forstår naturligvis at vi alltid vil rangere hverandre, men å trykke andre ned har jeg aldri hatt behov for, og det er IMO en klar sammenheng mellom voksne mennesker som oppfører seg dårlig mot andre og deres egen selv-følelse. De kan gjerne ha høy selvtillitt (oppfatter at de blir ansett som kul/bra++), men lav selv-følelse (har egentlig ikke følelsen av å ha noe høyt verdi som menneske selv)

[Slarti]

Leste denne på Facebookveggen til en venninne nylig. Anbefale alle å lese den:

Det banker på klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

- Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

- Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

- Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

- Vi? Men ingen av oss har da noen gang ... prøver Lise seg.

- Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

- Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet.

Det var en gang en lærer. Han visste hvem han skulle snakke med da en av elevene hans ble mobbet på skolen. Else kan takke Øyvind Bjørndal for at livet ble litt lettere etter hvert. Men vi som satt på grupperommet har kanskje enda større grunn til å takke ham.

Red. anm.: Med unntak av læreren, blir ingen omtalt med virkelige navn i teksten.

[Pinglo]

En mobber fra barndommen er åpenbart ikke nødvendigvis usikker i voksen alder. En voksen person som mobber andre derimot.. Som jeg har oppfattet det slutta "rangstigen" sosialt sett mer eller mindre å eksistere når jeg kom ut av VGS. Jeg forstår naturligvis at vi alltid vil rangere hverandre, men å trykke andre ned har jeg aldri hatt behov for, og det er IMO en klar sammenheng mellom voksne mennesker som oppfører seg dårlig mot andre og deres egen selv-følelse. De kan gjerne ha høy selvtillitt (oppfatter at de blir ansett som kul/bra++), men lav selv-følelse (har egentlig ikke følelsen av å ha noe høyt verdi som menneske selv)

Dette. Jeg er som PlastBox enig i at det ikke nødvendigvis er de personene som er ekle mot hverandre når man er unge som nødvendigvis er noen utpregede "tapere" senere, selv om de finnes. Unger og ungdommer er ganske fæle med hverandre.

Men når du ser folk som fortsetter med oppførsel man sjelden ser utenfor 7.klasse langt uti tjue- og trettiårene, så er det noen som ikke ble anerkjent nok av mammaen sin da de var liten.

[PlastBox]

Dette. Jeg er som PlastBox enig i at det ikke nødvendigvis er de personene som er ekle mot hverandre når man er unge som nødvendigvis er noen utpregede "tapere" senere, selv om de finnes. Unger og ungdommer er ganske fæle med hverandre.

Men når du ser folk som fortsetter med oppførsel man sjelden ser utenfor 7.klasse langt uti tjue- og trettiårene, så er det noen som ikke ble anerkjent nok av mammaen sin da de var liten.

Eventuelt ble de anerkjent alt for mye av en mamma som fortsatt lager mat, vasker klær og betaler forsikringer for dem langt inn i trettiårene.

[Pinglo]

Haha, eventuelt. Jeg har bare observert en korrelasjon mellom mindreverdighetskomplekser og hang til å skulle "ta" andre på internett og på andre arenaer som jeg ikke ser som helt tilfeldig

Eventuelt ble de anerkjent alt for mye av en mamma som fortsatt lager mat, vasker klær og betaler forsikringer for dem langt inn i trettiårene.

[Rosaskya]

Leste denne på Facebookveggen til en venninne nylig. Anbefale alle å lese den:

Det banker på klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

- Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

- Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

- Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

- Vi? Men ingen av oss har da noen gang ... prøver Lise seg.

- Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

- Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet.

Det var en gang en lærer. Han visste hvem han skulle snakke med da en av elevene hans ble mobbet på skolen. Else kan takke Øyvind Bjørndal for at livet ble litt lettere etter hvert. Men vi som satt på grupperommet har kanskje enda større grunn til å takke ham.

Red. anm.: Med unntak av læreren, blir ingen omtalt med virkelige navn i teksten.

Waow!! For en utrolig lærer! Hadde det bare vært flere av dem, som rett og slett gjorde det på en så innmari god og effektiv måte! Selvsagt må man se sine elever an, hvilke elever som kan klare en slik oppgave...men det funket jo tydeligvis her, og hadde nok fungert myyye bedre enn mange "meklingsmøter" rundtom i den norske skolen.

[Sky]

Vennene snudde ryggen til -bt.no

Ja, så hva er det egentlig som gjør noen til offer eller bølle? Jeg har aldri forstått meg på mobbing, og kommer nok aldri til å klare det. Men hva er det egentlig som surrer i bølla sitt hode når de mobber andre?

Og hva er det egentlig som gjør at akkurat den personen blir offeret? Er det egentlig offeret sin skyld eller er det bare "uflaks" som avgjør?

Det som egentlig overrasker meg mest er faktisk at mobbing er like utbredt i alle aldre.. Selv gamlinga på gamlehjemmet er til tider så slemme mot hverandre og driver regelrett mobbing. Så barnehage, skole, jobb. Og når man "endelig" er gammel grå og klok, ja, så bare fortsetter det

Hva kunne man gjort for å forebygge mobbing? Eller er det en tapt kamp?

Hva er dine tanker?

Det holder ofte å være innflytter eller ha en eller anne skavank de kan mobbe for. Ofte er det de sjenerte eller unnselige av natur som er de letteste ofrene. Iallefall i skolesituasjon tror jeg det er slik, Blandt oss voksne blir det kanskje mobbet pga misunnelse eller for å hevde seg, eller rett og slett av ondskap.

Slik jeg lærte ut av årene jeg ble mobbet, så var det egentlig bare noen få som virkelig mente å mobbe, resten hang seg på av redsel for også å bli mobbet om de heller tok min side. Jeg ble mobbet for en talefeil, og når den rettet seg mer eller mindre, så mobbet de av vane siden de tydeligvis trenger ett offer og fordi når man først har blitt ett mobbeoffer så varer det gjerne ut skoletiden, du har blitt den naturlige hakkekyllingen deres som de pøser all frustrasjon utover spesielt når de har en ekstra jævlig dag selv.

Jeg er så glad jeg ikke går skole lenger...

[Gjest GuJunPyo]

Ok min historie :

Jeg har lenge blitt mobbet, helt siden jeg var liten husker jeg det.

Da jeg var 4 år i barnehagen husker jeg det første da personer ikke lot meg leke dem og tok "sandkassen" fra meg.

Videre da jeg byttet barnehage og by når jeg var 5 år, ble jeg verbalt mobbet og slått av ei jente (jeg var 5 år).

Videre da jeg begynte i barneskolen fra 1-4 var det alltid personer i klasser over meg som mobbet meg, det var noen ganger det var fysisk, hvor f.eks en person selv innrømte at han skjørte over meg på en store is-bakke-svær-dritt-man-kjører-på. Men for det meste verbalt.

I 7 klasse ble jeg mobbet igjen av en tidligere venn verbalt.

Og ifjor i mitt første år av videregående ble jeg verbalt mobbet av en overvektig person med mentale problemer.

Grunnen til at jeg har blitt mobbet? Jeg er selv usikker, men jeg har alltid vært en uskyldig og litt sjenert person. Så der har dere nok grunnen.

Det er også derfor jeg begynte å løfte vekter, for å bli stor for å bli sterk. Fordi jeg er lei av at personer holder meg nede, jeg vil gjøre noe for å gjøre meg selv stolt og vise folk at jeg har klart noe og vise folk som har holdt meg nede i mitt liv før feil.

Selvfølgelig har jeg fått både store mentale problemer og følelsemessige problemer i tidligere punkter i liv grunna all mobbing som har blitt gjort mot meg.

Men den tiden er ferdig. Isteden for å gjøre det til noe negativt, er det nettop den negative delen av mitt liv som gir meg motivasjon til å trene, til å gi alt jeg har. Og til å stå på når jeg har gjort noen fatale feil i treningen. Jeg har da gjort noe negativt og på en måte snudd det til noe positivt.

[Gjest GuJunPyo]

Waow!! For en utrolig lærer! Hadde det bare vært flere av dem, som rett og slett gjorde det på en så innmari god og effektiv måte! Selvsagt må man se sine elever an, hvilke elever som kan klare en slik oppgave...men det funket jo tydeligvis her, og hadde nok fungert myyye bedre enn mange "meklingsmøter" rundtom i den norske skolen.

Er enig, lærene på barneskolen hadde noen møter på skolen med foreldrene, så ga de opp og fortalte meg . "ignorer" det. Og brydde seg ikke om det. Hadde vært bedre om det var mye flere lære som hadde vært flinkere å kjempe mot mobbing. Spesielt mye bedre løsninger enn "bare ignorer det" Det er personlig noe av det dummeste jeg har hørt i mitt liv.