Jump to content

Powerpuff

Members
  • Content Count

    84
  • Joined

  • Last visited

  1. Powerpuff

    Creepy på trening

    ... Jeg håper dette ikke er meg. Jeg lever i håpet om at jeg klarer å skjule denne effekten av øvelser av denne typen bedre enn som så. Er utrolig kjipt om jeg må gi opp denne øvelsen når den er så effektiv. Hvor var dette, om jeg kan spørre? (Effekten det er snakk om er nå stort sett uønsket og irriterende, om noen skulle lure... prøver å tenke på regninger fra Lånekassa og overkjørte mandariner for å unngå uønskede effekter, men det er ikke alltid så lett. Spesielt ikke når man etter hvert får lyst til å kjøre glutebridge/hip trust og lignende øvelser hver gang man får regning fra Lånekassa).
  2. Ok, i din situasjon ville jeg tippet følgende, så får du se hva som kan være aktuelt for deg: * Noen som opplever det du opplever er rammet av lure-seg-selv-syndromet, der de får i seg mer enn de er klar over (ingen veiing av olivenolje og nøtter, spiser masse stående, teller ikke med hver eneste osteskive og hver eneste lakerolpastill osv.). Jeg regner med at du noterer alt du har spist umiddelbart etter måltidene slik at du ikke tar de på husken, og at du har fått noen til å kontrolltelle for å være sikker på at det ikke er noen feilkilder der. * Kanskje holder du masse vann som kan kamuflere vektnedgangen din (for meg står vekten stille i opp til 6-8 uker i gangen før jeg plutselig går ned 3 kilo over natta)? Dersom du faktisk ER i underskudd vil du gå ned i vekt før eller senere år vannet slipper. Da er det bare å være tålmodig. Noe annet enn å til slutt gå ned i vekt på underskudd er umulig. Hvis du skulle være det første unntaket fra denne regelen kan du be Hafslund koble deg på kraftnettet, for da har du blitt en ny energikilde, for å sette det litt på spissen. * ELLER så feilvurderer du hvor mye du faktisk forbrenner. Forbrenning er jo ikke konstant heller, og hva du forbruker vil variere veldig fra dag til dag. Anbefaler deg å skaffe BodyMediaFit armbåndet (amazon.com), som kan si deg hva du forbrenner med langt større nøyaktighet. Det var en skikkelig øyeåpner for meg, for kalorikalkulatorer jeg brukte på min vekt stemte overhodet ikke. Jeg synes forøvrig tallet ditt på hva du forbrenner ser noe høyt ut, men det kan jo forsåvidt være tilfelle siden du er både høyere og tyngre enn meg. Til sammenligning har jeg faktisk aldri vært over 2600 kcal forbrent på en dag, selv på dager der jeg har vært på beina hele dagen, gått konstant OG trent. Det er sykt lett å overvurdere hva man faktisk trenger! Jeg håper du finner ut av det, og ønsker deg masse lykke til på veien Ps. I stedet for å fokusere på hvor lavt du trenger å gå i kalorier kan du jo skape underskuddet du trenger ved å øke hverdagsaktiviteten og aktivitetetsnivået generelt? Emosjonelle faktorer kan også påvirke dette. Tror jeg så en studie en gang hvor stuepiker som ble fortalt at det de forbrente i løpet av en arbeidsdag tilsvarte masse trening, gikk ned langt mer i vekt enn en tilsvarende gruppe som ikke ble fortalt det samme (som holdt sin vekt stabil). Spør gjerne deg selv om hva du er redd for at kan skje hvis du blir normalvektig. Hvilke ulemper vil det medføre? Hva vil du måtte gi opp? Det er ikke uvanlig at svaret på de spørsmålene ligger der og gir selvsaboterende atferd for mange som sliter med vekten. Hvis du har alt jeg har foreslått ovenfor på stell tror jeg at jeg ville tatt og fokusert litt mer på den følelsesmessige delen av dette, for jeg skjønner godt at du blir motløs nå (og all honnør til deg for at du har fortsatt uten å gi opp så lenge!). I stedet for å slanke deg, hva med å skape en aktiv og sunn livsstil der vektnedgang er en bieffekt, og ikke et hovedmål? Det er langt mer opprettholdtbart i lengden. Kanskje er det det du tror du gjør, men fokuset på vekt og resultater sier meg at du kanskje ikke er helt der enda
  3. En enkel strategi som funker for meg for å unngå sukker: Jeg gir meg lov til å spise det sukkeret jeg vil (så fremt det er innenfor kalorigrensen). Det gjør at jeg ikke har like lyst på som når det er forbudt eller noe "jeg aldri kan spise igjen." For at jeg skal få lov til å spise det har jeg en regel til: Jeg må komme til sukkeret, og ikke omvendt. Det vil si at dersom jeg har lyst på is går jeg ut for å kjøpe f.eks is på en isbar, jeg kjøper ikke is som jeg tar med hjem. Ikke noe godteri blir med meg hjem, med andre ord. Da blir porsjonsstørrelsene naturlig begrenset, og jeg får likevel i blant slik at jeg ikke føler meg unormal eller at jeg går glipp av noe. Skal sies at for min del merker jeg at sukkerkickene kommer kun hvis jeg har spist mye raske karbohydrater (som egentlig kun vil si sushi i mitt tilfelle, siden det er min eneste kilde). Jeg tar dem som tegn på at jeg trenger noen måltid som består av protein + sunt fett. Gjentar jeg denne matkomboen noen måltider så forsvinner dem igjen. Pluss at jeg kjører søtsughypnose jeg fikk av behandleren jeg gikk til, og sjekker om økt søtsug kan handle om noe annet i livet mitt. Funker som fjell. Det som funket aller best for min del var rett og slett å la være å spise sukker i det hele tatt: Ved å slutte å gi etter sluttet jeg også å bli plaget av søtsug. Var beinhardt de første ukene, men så gikk det helt fint. Har knapt spist sukker dette året i det hele tatt (selv om jeg har lov, og savner det ikke engang!), noe jeg aldri trodde ville være mulig for min del. Det smaker jo ikke godt engang!
  4. Når jeg leser om hva som er normal fettprosent fra kvinner ser jeg 20-25 % mange steder, andre steder ser jeg opp til 30 %, og jeg har også sett helt opp til 34 %. Hva er egentlig riktig? Vet dere når helserisiko for kvinner egentlig begynner å stige med tanke på fettprosent, og hva regnes som normalt? Hvor krysser man grensen til overvektig og veldig overvektig når man diskuterer fettprosent? Fint om svarene her fokuserer på helse og ikke estetikk, spesielt siden man vet at menn gjerne mener at kvinner er feite lenge før de nødvendigvis er det i følge enkelte studier... To personer med samme fettprosent kan jo se veldig ulike ut pga ulik mengde muskelmasse. Når jeg har studert bildene av kvinner med ulik fettprosent her inne ligner min kropp mer på noen som har 10 % mindre fettprosent enn det jeg egentlig har siden jeg har ganske mye muskelmasse. Vil muskelmasse i slike tilfeller som meg kunne fungere beskyttende med tanke på helserisiko (foruten det at man åpenbart trener mer:p)? Eller har det ikke noe å si om man er skinny fat eller muskuløs fat? (Powerpuffs store prosjekt for tiden: Jeg prøver å finne ut hva som er det høyeste "sunne" tallet jeg kan komme unna med når det gjelder fettprosent. Planen er da å gå over fra diettfasen (har vært på diett i 15 måneder sammenhengende nå) til å bygge muskler og få ned fettprosenten ytterligere på litt høyere kaloriinntak enn det jeg har nå. Hadde derfor vært veldig fint å vite om jeg kan se frem til å begynne med dette om sånn ca 6 måneder eller om rundt 6 uker, siden jeg ikke vil gå over til å få tregere fremgang før jeg vet helsen er sånn noenlunde trygg. Passet forresten inn i en buksestørrelse jeg aldri har klart å passe inn i før i dag, whoho! Har fått lavere fettprosent og høyere lean body mass enn samboeren også, men det tørr jeg ikke si til ham. Mannlig ego og alt det der vet dere. Det er uansett så utrolig digg når det omsider går fremover!).
  5. Ok, da er time bestilt. Håper bare at jeg ikke nå kommer og klager på noe som er like vanlig som økt puls av å trene :-P Har alt utelukket halsbrann, tok medisin mot det så snart jeg kom hjem uten effekt.
  6. Fikk du det såpass ille at du ble helt utmattet og ute av stand til å fortsette? Jeg skjønner ikke dette helt, har jo høyere puls enn jeg hadde da ellers under trening, og da er det ingen problem. Men så trener jeg jo stort sett innendørs ellers, så kan være at det er slik du beskriver bare noe med kulden
  7. Ok, hvis du tror det er verdt å sjekke ut så skal jeg gjøre det. Jeg lurte bare på om alle hadde det slik når de ble skikkelig slitne, eller om det bare var meg, men det ble jeg ikke så mye klokere på tydeligvis. Så ok, legen it is. Takk!
  8. Ok, av frykt for å plage den stadig plagede legen min med noe som kanskje ikke er noe i det hele tatt spør jeg bare her for sikkerhets skyld, i tilfelle det jeg opplever er normalt og helt vanlig: Pleier dere å få en brennende følelse midt i brystet (som at lungene og alt i midten og opp til halsen brenner) når dere kommer opp i svært høy puls? Hva hvis du har tilnærmet hvilepuls, og så av en eller annen grunn må løpe for livet for å rekke en buss og virkelig må pushe deg? Kjenner du noen ting da i brystregionen i det hele tatt? Skulle sykle opp to bakker i dag fra å ha vært på butikken, og ettersom bakkene er ganske tøffe måtte jeg pushe meg litt. Hadde masse å gå på når det gjaldt musklene ellers (ingen antydning til å være sliten der), men måtte gi meg midt i bakke nummer to fordi det brente så sinnsykt midt i brystet. Ble så kvalm at jeg holdt på å kaste opp på en altfor nysgjerrig unge i samme slengen. Smertene ga seg etter en halvtimes tid, men det føles fortsatt noe trangt/hvesete i brystet. Ble fulgt hjem av en altfor bekymret treningskompis Jeg har ingen problemer med å trene høyintervallstrening (riktignok maks 45 sekunder på og 15 sekunder av i en ti minutters tid, så det er ikke all verden) der jeg får veldig høy puls, og jeg merker ingenting da. Spinning med gradvis oppvarming går også fint. Har merket et par ganger at jeg kan få det samme i brystet hvis jeg plutselig må løpe veldig intenst et sted uten oppvarming, som nettopp etter bussen, men ellers går alt av trening kjempefint. Blir ellers aldri anpusten i hverdagen, selv ikke av å gå opp bratte bakker - må på en måte virkelig gå inn for å bli andpusten for å bli det. Har hvilepuls på 59, hvis det skulle si noe om kondisnivå. Så, hva er greia her? Har jeg plutselig fått akutt dårlig kondis, er dette normalt og noe som dere også opplever eller har opplevd, eller bør jeg faktisk plage stakkars legemannen igjen? Og ja, jeg kommer meg til legen hvis jeg tror dette er muffens, men jeg vil jo ikke gå dit og klage på at jeg blir sliten av å trene hvis det bare er kondisen som er problemet heller og dette er helt vanlig
  9. Jeg går på kortisol fast pga alvorlig SLE (lupus) som har stadige tilbakefall. Hver gang jeg får trappet ned til 7,5 mg så har jeg hatt nytt angrep på et-eller-annet-organ-jeg-trenger-for-å-overleve, og så er det tilbake igjen på høye doser. Så trappes det ned..og så tilbakefall. Og sånn går nu dagan Håper virkelig jeg en dag kan slutte helt med kortisol, men foreløbig insisterer revmatologen på at jeg skal gå på det hvertfall. Takk for link! Har alt sett den linken du snakker om, og også prøvd det ut i en måneds tid nå. Har ikke merket noe veldig forskjell til nå dessverre, men kommer til å fortsette i lang tid fremover siden det uansett er slik jeg spiser. Ok, jeg har nok litt vel mye melkeprodukter (og noe proteinpulver:p) til å være paleo, men ellers er det ganske nært, i hvertfall når det gjelder grønnsakene. Spør meg gjerne igjen om noen måneders tid om det er noen effekt
  10. Absolutt sant alt du skriver. Det er så absolutt håp, men håpet blir for min del stadig svakere jo høyere doser jeg er på. Men at jeg skal kunne gjøre skadekontroll selv om jeg blir satt på ekstreme doser? You bet! Gir meg ikke med det første! Jeg mente ikke å svare til deg spesifikt nødvendigvis, jeg ville bare nyansere litt ved å påpeke at det langt i fra er lett med atferdsbiten. Selv om sykdom og medisiner i seg selv ikke gir vektoppgang så er det av og til ekstremt vanskelig å styre atferdsdelen av ligningen som en konsekvens. Ja, det blir en indirekte årsak, men for mange føles den nok langt mer direkte når man vet at dosen man putter i seg den dagen avgjør hva kaloritallet faktisk blir på. Da er det nok lett at det blir en hvilepute. Heldigvis er det mulig å ha to tanker i hodet samtidig og ta ansvar for situasjonen samtidig som man annerkjenner utfordringene som faktisk er der og at det er grisevanskelig. Nå er jeg veldig heldig som faktisk KAN legge onde planer for hvordan jeg skal holde vekten nede samtidig. Ikke alle har de personlige eller situasjonelle ressursene til å gjøre det. Hadde jeg vært deprimert (noe mange også blir som bivirkning), fortsatt hatt påtrengende traumer, blitt apatisk/likegyldig som bivirkning, slitt med en vanskelig livssituasjon generelt eller visst mindre om kosthold enn det jeg gjør tror jeg at jeg hadde slitt veldig mye mer. Jeg har også fått flere runder med stadig økende kortisoldoser slik at jeg har hatt muligheter til å lære av mine "feil" fra gang til gang og også legge planer for hvordan jeg kan håndtere det bedre neste gang. Hadde jeg blitt satt rett på en gigadose tror jeg at utfordringen hadde vært betydelig større! Jeg tenker på generelt grunnlag at det er viktig å vise forståelse for at det er ikke så lett for alle oppi det her også, slik at de som ikke får det til eller har funnet ut hvordan de skal få det til enda ikke trenger å føle seg ekstra kjipe i tillegg (ikke rettet mot deg PlastBox!). Vektøkning er sjeldent gøy i seg selv, og i hvertfall ikke når man vet at det bare er vann men likevel føler folk mistenker deg for å ha spist kusina di
  11. Vektøkningen forutsetter kalorioverskudd, men det er 1) mye lettere å komme i kalorioverskudd enn før pga økt fettlagring, og 2) du tenker på mat hele mother fuckings tiden. 3) Nevnte jeg hele tiden? 4) Du blir også mer SULTEN. Ikke sånn behagelig mild sulten som før, men gnagende smertefull sulten. 5) Jeg tror ikke jeg har følt meg mett siden jeg begynte på kortisol. Til tross for 800 gram brokolli, på et tidspunkt. Just sayin'. Jeg tror det er lett å overvurdere i hvor stor grad man faktisk kan styre spisingen på høyere doser. Et sted på veien på høye doser kan du ikke lenger bruke kroppens naturlige signaler for å bestemme hva du skal spise eller ikke spise. Dersom du er vant til å spise når du er sulten og stoppe når du er mett blir går du lynraskt opp i vekt når du nå aldri blir mett, f.eks. Det er ikke det spor overraskende for meg at folk sliter med å regulere vekten på disse dosene. Å spise etter de strategiene de har brukt før vil ikke lenger fungere. Jeg tror det er her det gjerne går galt for folk. Man har rett og slett nødt til å lage seg nye strategier for å holde spisingen under kontroll. Å lytte til kroppen som før vil ikke fungere. Takk og lov at jeg fikk profesjonell hjelp til dette, sier jeg bare. Jeg har gått ned på kortisol (8 kg siden september) når jeg har vært opp til 10 mg per dag, fordi jeg har laget meg nye strategier for hvordan jeg skal spise (og hva, karbs er utelukket, blant annet). På denne dosen har jeg moderat økt matsug, slik at jeg tenker langt mer på mat på enn før. På 7,5 mg er jeg ganske blid og fornøyd, derimot, uten matsug. På 15 mg begynner jeg å slite noe jævlig, med alle symptomene ovenfor. Jeg har ikke sjans til å klare mitt vanlige 300-500 kcal underskudd lenger, og ender med nød og neppe i vedlikehold. Her om dagen snek jeg meg inn i personalkantina på et sted jeg ikke engang jobber for å kjøpe en hel salatskål med bare kål (som jeg har ekstremt sug på for tiden nå som jeg er på 15 mg). Jeg fikk kjeft, but I didn't care. Jeg fikk jo kålen min. Og dette er jenta som ikke har spist sjokolade (tidligere favoritt) på 14 måneder - jeg har fint med kontroll til vanlig! For å overleve 15 mg og 20 mg kortisol uten å gå opp i fettvekt har jeg nødt til å: 1) både logge absolutt alt jeg inntar, 2) sjekke på forhånd hva jeg kan spise for å være helt sikker på at det er ok innenfor dagens kaloribudsjett (hjernen prøver desperat å finne grunner etter hvorfor det er ok uansett), og 3) spise etter klokka. Spiser jeg et måltid på 400 kcal kan jeg spise igjen om 4 timer, 200 kcal kan jeg spise igjen om 2 timer osv. 4) Jeg kan ikke ha mat i huset til mer enn det jeg skal spise den dagen. Heldigvis har jeg snill kjæreste som tillater helt tomt kjøleskap og som handler det jeg trenger hver dag. 5) Han tar også med seg lommeboka mi på jobb (jeg har hjemmejobb) slik at det er umulig for meg å kjøpe noe i løpet av dagen hvis jeg er hjemme. Jeg går fortsatt opp 3-5 kg ish i vannvekt slik at folk tror jeg har lagt på meg og kommenterer det, noe som er møkk provoserende, men det kommer ut igjen når dosen reduseres. Noen dager er det kun treningskaloriene som har reddet meg fra å være over vedlikeholdsnivå, så enkelte dager på 20 mg handler kun om spising og trening. Det er ganske umulig å opprettholde i lengden. Så ja, det er mulig å regulere matinntak på moderate kortisoldoser, men det er pokker meg noe av det hardeste jeg har gjort på lenge. Hardere enn å ikke spise sukker på et år, hardere enn heftig traumebehandling, hardere enn å fikse spiseforstyrrelser, til sammenligning. Det er som den verste cravingen du noen gang har hatt, bare hele pokkers tiden. Takk og lov at det er det er kål jeg har sug på og ikke andre ting sier jeg bare. Litt fordi jeg alt har spist kål to ganger til nå i dag (og klokka er ikke halv elleve engang..) Jeg er veldig usikker på om jeg hadde klart å være i vedlikehold hvis jeg måttet på høyere doser enn 20 mg, som er det høyeste jeg har prøvd til nå, eller om jeg hadde måttet være på den dosen i lengre enn en uke. Jeg tror faktisk ikke det, også fordi det gjerne er en grunn til at man trenger så høye doser og mange av de grunnene innebærer treningsforbud. 60 mg? Hvis det er tre ganger så ille som nå... herregud. Da hadde jeg blitt suicidal for å bli låst inne og vekk fra mat til jeg kunne ned i dose, eller no'. Tror konklusjonen min er at 1) mye av vektøkningen kan reguleres, men 2) et sted på veien må man bare innse at atferd også har en sterk biologisk basis. Hormoner osv styrer veldig mye av det vi gjør, og det å hele tiden skulle overkjøre kroppens signaler er ekstremt krevende i lengden. Jeg skjønner hvertfall veldig godt at folk sliter med å regulere matinntak på kortisol (og da sikkert også på antispsykotika og antidepressiva, hvis det funker på samme måten), noe jeg ikke gjorde før jeg fikk førstehåndserfaring med det selv.
  12. Føler med deg! Hvor store doser var det du var på når dette skjedde, hvis det er ok at jeg spør? Er på de samme medisinene selv, så er litt nervøs for å miste kontrollen over apetitten helt, så er greit å være oppmerksom på hvilke doser som er regnet som veldig høye. Nå har jeg hatt stålkontroll på kostholdet i 14 måneder, men de eneste dagene jeg er i vedlikehold og ikke i underskudd på kaloribudsjettet er de dagene jeg er på høyere doser. Sammenheng? Så absolutt. Tror det er lett for folk som ikke har opplevd hvordan medisiner kan messe med apetitten å redusere hele greia ned til selvkontroll, og samtidig glemme at atferd faktisk har en sterk biologisk basis også.
  13. Retoriske spørsmål er kjedelige Dessuten, livet er gøyere med litt selvironi og når man ikke tar seg selv så veldig seriøst på alt mulig
  14. Også rart å spørre, så da må de regne med å få svar...
  15. Forresten, time hos PT som insisterer på glutebridge etter man har begynt å reagere på nettopp den øvelsen var veldig interessant. Jeg har aldri før tenkt så mye på bestemor på do, regninger fra lånekassen og overkjørte marsvin i hele mitt liv, alt for å unngå at kroppen skulle finne på tull underveis. Kjære menn. Jeg føler med dere. Virkelig. Jeg mistenker dog at jeg gjør øvelsen noe feil. Klemmer dere andre pc-muskelen også når dere gjør den? Det er det som gjør susen, nemlig. Typisk nok at jeg skjønte det først etter time hos PT.
×
×
  • Create New...