Kresen eller vanskelig?

[Pinglo]

Som tråden antyder - når er man kresen i matveien, og når er man bare vanskelig?

I mitt hode, er det å være kresen sammenfallende med å være kvalitetsbevisst. Snakker man om "kresen" i noen andre sammenhenger, snakker man stort sett alltid om at man ønsker det beste. Derfor fascineres jeg av mennesker som insisterer på at de er "kresne" når de foretrekker kjøttdeig fremfor renskåret kjøtt, de spiser ikke fisk, men fiskeboller, og nekter å spise kamskjell men elsker mcdonalds. Er ikke da "vanskelig" en mer treffende kategori? Evt "sær" ?

Er du kresen? Er du sær? Er det greit å dissekere mat man får servert ute? Er det greit å erklære høylytt at man ikke liker mat man får servert før man har smakt?

Kjør debatt!

[Jane]

Jeg ville nok ha kalt de vanskelige ja

Jeg er ingen av delene. Jeg spiser det meste.( med unntak av CC, banan og sushi ) Er det noe jeg ikke har smakt så smaker jeg gjerne, men det er ikke alt jeg spiser for det Selvfølgelig liker jeg ikke alt like godt.

Om man sier man ikke liker noe før man har smakt så vil jeg egentlig kalle de barnslige

[flexxnes]

jeg vil si jeg er kresen. men jeg er motsatt av det du beskrev over her da. jeg vil ha renskåret kjøtt.

da jeg var ung var jeg vanskelig. da spise jeg kun kokte grillpølser fra gilde. 2stk til middag HVER eneste dag.

[wheysted]

Ville nok kalt det vanskelig, ja, men hvis man har lyst til å kalle seg selv kresen i stedet for, fordi det høres litt kjekkere ut, så skal jeg ikke ta fra noen den gleden. Liker man ikke noe så er det ikke så utrolig mye å gjøre med det heller, uten å "øve" seg på å spise ting. Men er det ikke sånn at smaksløkene er veldig påvirket av hva man spiste i barndommen, og at de ikke utvikles så spesielt mye i voksen alder?

Jeg var ikke spesielt vanskelig i matveien da jeg var yngre, uten om at jeg ikke likte poteter eller grove skiver noe spesielt godt. Ikke kneip for den saks skyld heller, men det gikk hvertfall ned. Poteter gikk greit, neddynket i andre smaker som salt og smør. Flaks for meg at dette ikke lenger betegnes som kjernesunne matvarer man MÅ få i seg! haha

Andre ting er ofte en vanesak.. f.eks kosttilskudd kan jo smake drit, men etter et par ganger blir man jo vant til det, og da smaker det ikke så ille lenger.

[Pinglo]

jeg vil si jeg er kresen. men jeg er motsatt av det du beskrev over her da. jeg vil ha renskåret kjøtt.

Nettopp. Da handler det jo om å være kvalitetsbevisst

Kokte grillpølser faktisk

[Jane]

Jeg spiser også mye heller rene kjøttprodukter enn halvfabrikat mat. Kvalitetsmat er tingen.

[Keegil]

Jeg vil si at jeg kanskje er litt vanskelig i matveien, i den forstand at jeg har vanskelig for å tilberede mat til meg selv som jeg ikke synes er veldig godt. Når jeg først bruker tid på å lage mat, vil jeg at det skal være noe skikkelig digg.

Jeg synes det aller meste er helt greit å spise og jeg har særdeles få ting som jeg ikke kunne klart å få ned i gapet, men terskelen er liksom høyere når jeg må bruke tid på å lage maten. Får jeg noe servert, går det stort sett ned uansett hva det er og jeg er likeglad. Det går også greit om jeg følger en ferdig oppsatt diettplan; da kan jeg lage ting som jeg bare synes er "semi-godt" eller bare helt OK fordi det står i planen som tar meg nærmere målet mitt (så lenge mengdene ikke er altfor store... da er det vanskelig å tylle i seg alt).

[Roger86]

Jeg tror litt på at de fleste tingene liker man om man bare prøver det 10-12 ganger. Det er i hvertfall min opplevelse med tunfisk og andre ting som jeg i begynnelse brakk meg av. Folk som er kresne i matveien er ofte personer som er litt bortskjemte og slipper å smake på ting som andre barn får tvunget i seg. Begge halvsøskene mine er utrolig kresne, noe jeg mener er deres foreldre sin feil.

Frem til jeg flyttet fra min overbeskyttende mor (ca 10 år siden) var jeg veldig kresen. Jeg likte ikke fisk, egg, melk, rømme, dressing, grønnsaker osv osv. Etter at jeg flyttet der ifra fant jeg ut at dette ble for dumt, og per i dag er crabstick det eneste jeg ikke liker.

Jeg er lite kresen, såpass lite kresen at andre irriterer seg over det. Jeg gir faen i om kjøttet er for mye steikt, om middagen er litt kald, potetene er dvasne, om lasagne-restene har stått i kjøleskapet i 1 eller 5 dager, osv. Jeg spiser f eks nesten utelukkende billig-kylling til typen mindre enn 150kr for 2kg, og kjøper mest first-price varer.

Skulle jeg ha lagt julemiddag eller annen mat til spesielle anledninger så hadde jeg vært mer kvalitetsbevisst, men til hverdagene trenger jeg på ingen måte noe ekstravagant. Å være kvalitetsbevisst er en ting, men å klage på en middag som andre har laget, selv om den er spiselig, er unødvendig og smålig, synes jeg.

[goforit]

Har ei venninne som ikke liker gulost og annet "vanlig" pålegg, og liker kun en spesiell type smør. Og så liker hun heller ikke kylling, plukker ut det meste i en rett hvis hun får den servert/kjøper mat ute. Når hun skal kjøpe baguette f.eks, ber hun betjeningen om å ta ut alt som er i den, men den må varmes i micro og presses i slik toast/baguette-presse uten noe i Og pålegg på skiva? Smør og sukker!

Vil si hun er både kresen og vanskelig

[Roger86]

Jeg må si meg litt uenig i dette, jeg har selv vokset opp i en familie der det var helt motsatt. Jeg ble ofte sittende med spiseborde i flere timer etter alle andre hedde spist fordi jeg ikke likte det jeg trykket i tryne "du får ikke gå fra bordet før du har spist opp". Jeg syntes selv jeg ikke er vanskelig eller barnslig når jeg sier jeg ikke liker noe. Jeg har smakt det, og min mening er "jeg liker det ikke". Og nå når jeg nå er i voksen alder og selv kan bestemme hva jeg spiser, så vil jeg ikke BETALE for å prøve noe jeg tidligere ikke har likt, eller BRUKE TID på å tilbrede et måltid jeg ikke liker. MEN om jeg er på middag med noen som spanderer, eller på middag hjemme hos noen jeg ikke kjenner så godt. Så spiser jeg det jeg får servert uten å kveulere om hvorfor jeg ikke liker det. Jeg får bare ikke meg selv til å si på slutten av måltidet "dette var godt!".

Det finnes ting jeg bare ikke liker, og heller ønsker noe annet av. Og det finnes ting jeg rett og slett ikke klarer å svelge en gang, bare jeg lukter lukten av det begynner jeg å brekke meg. Og jeg må si jeg får litt "barndomstraumer" når jeg sitter som gjest hos noen og må tvinge meg selv til å spise det. Ikke alltid lett å holde maska når jeg er sekunder fra å spinge på toalettet.

Og det værste jeg vet er å måtte diskutere med folk om hvorfor jeg ikke liker det jeg ikke liker. Jeg kunne ønske jeg likte det (sjømat) meg det gjør jeg ikke.

Jeg er egentlig enig med deg. Det jeg skriver har en tendens til å se litt "enten eller" ut, noe som i utgangspunktet ikke var meningen. Jeg forstår godt at folk ikke liker enkelte ting, men jeg tror også at mange er kresne pga deres innstilling til å prøve ting. Jeg synes det er litt spesielt at voksne folk for eksempel ikke liker brødskorpe, grovbrød eller vanlig kylling, hvor smaken i seg selv er såpass nøytral. At noen ikke liker fisk, tran eller cottage cheese, som har en litt mer spesiell smak, er forståelig.

Jeg synes bare det virker som en økende trend at barn og ungdom ikke liker helt vanlige ting, og jeg synes personlig at mange av disse personene er de samme "typene".

Om man kan se på en person at personen er kresen, uten å noen gang ha møtt personen før, så mener jeg at det å være kresen er en "egenskap", eller noe som kan påvirkes.

[Sara]

Jeg har sikkert ikke noe særlig forståelse for de som er kresen, da jeg nesten ikke har problemer med noen typer mat. Jeg spiser det jeg får, selv om ikke alt får toppkarakter på min skala over hva som er godt. At folk ikke liker enkelte ting er ok, eller at de har andre favoritter enn meg er jo helt greit. Er selv hverken glad i veldig salt mat og mange typer godteri (marsipan, lakris, mint osv.).

Det jeg derimot syntes blir for dumt er:

- de som nekter å smake på, fordi de 5 år tidligere hadde smakt noe lignende som de ikke likte..

- de som gjør det vanskelig å handle inn til helles hytteturer, ferier, middager osv. for listen over ting de ikke liker er for lang. "Nei, ikke grovt brød, liker kun grønne epler, må ha norvegia-ost, drikker kun pepsi max, liker ingen typer fisk, spiser ikke grønnsaker osv.". Da burde man heller bøye seg for flertallet, og kjøpe inn/ lage sin egen mat.

[Lily]

Jeg er sær, litt kresen og sikkert litt vanskelig også. Men jeg skjønner ikke vitsen med å stappe i seg mat man ikke liker, bare fordi det er "normalt" å spise det. Jeg er f.eks. ikke noen fan av biff, men for mange er jo det bare superdigg og jeg blir helt sikkert sett på som sær. Jeg hadde sikkert likt biffen dersom den hadde blitt kjørt gjennom en kjøttkvern, og gjort om til mager kjøttdeig. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg gidder ikke "lære" meg å like noe, når jeg faktisk liker noe som er tilsvarende mtp næringsinnhold.

Selv om det er matvarer og matretter jeg ikke liker, så er jeg ikke redd for å prøve. For man må smake for å kunne si om man liker det eller ei. På det området er jeg ikke kresen. Men liker jeg det ikke, spiser jeg det ikke. Dog kan jeg prøve matvaren/matretten igjen etter en viss tid, for å se om jeg liker det denne gangen

Men nå skal det sies at jeg er veldig sær på et område, jeg kan like en ting veldig godt den ene dagen, for så å hate det om to uker - og motsatt. Taklet ikke makrell i tomat, men nå spiser jeg det rett fra posjonsboksene. Det er den eneste jeg har spist, den i metallboks har jeg ikke spist på evigheter.

[PG*]

Jeg er ikke kresen eller vanskelig.. Har spist mye rart. Både på overlevelsesøvelser og kurs her i Norge, eller på ferier i utlandet.. Har spist insekter, biller, larver i mange forskjellige variasjoner og tilberedelser.. det meste av det er faktisk godt

Jeg liker ikke mange typer søtsaker, og spesielt ikke lys sjokolade, som melkesjokolade.. noen påstår at jeg er sær av den grunn.. anthon berg sjokolade, eller annen med marsipan er jeg derimot glad i..

[T-bone]

Jeg er vel kvalitetsbevisst. Har ofte lært meg å like mat jeg ikke har likt før (eller trodd jeg ikke likte) fordi det er sunt/av kvalitet.

Kommer ikke på noe mat jeg ikke liker, bortsett fra fårikål. Det synes jeg ikke smaker noe godt i det hele tatt..

Jeg kan også velge bort mat jeg liker fordi jeg vet næringsinnholdet ikke gagner meg

Med andre ord, jeg spiser for å leve... ikke lever for å spise....

[Roger86]

Skjønner godt hva du mener at det er enkelte som bare er vanskelige (vond i viljen for det de kan) og andre som rett og slett er ærlige når de sier de ikke liker noe.

Nå skal jeg ta det litt ekstremt med å sammenligne en ting, men egentlig bare for å sette ting litt i perspektiv for dere som ikke er kresne i det heletatt og er drittlei av oss som er kresne:p

Men for å ta det slik: Hvis du var på middag hos noen å de serverte Afrikanske kjempe Maur, hadde du da smakt på det bare for å smake, eller hadde du tenkt "Dette liker jeg ikke", og om det samtidig lukta bæsj av det (noe som det gjør)..

Jeg er to ting jeg bare ikke liker, selv om det ikke smaker så mye av det. Det er reker og champingjong, får jeg det i munnen min blir jeg helt uvell. Syntes det er så sykt ekkelt:sick: ikke fordi jeg ikke liker smaken, men fordi det er en skikkelig ekkel konsistens og utseende:unsure:

Men til konklusjonen min, det er nok ting dere "ikke kresne" heller ikke ville smakt på, eller hadde sagt dere ikke liker før dere hadde smakt på det... Eller tar jeg feil?

Jeg er nok et dårlig eksempel, for jeg tror ikke jeg hadde hatt problemer med å smake afrikansk kjempemaur. For min del tror jeg det er begrenset hvor ekkelt noe kan bli (av relativt vanlige ting), så jeg tviler egentlig på at jeg hadde syntes det var noe verre en crabsticks:p Så lenge det er ting som blir spist av andre så hadde jeg nok prøvd det. Men det er stor sjangs for at jeg ikke hadde likt det, da.

Jeg har full forståelse for at folk ikke liker reker eller sjampinjong. Jeg hadde nok smakt på det meste, men det er litt for at jeg prøver å være konsekvent når det gjelder å prøve ting før jeg uttaler meg. Det er garantert mye jeg egentlig ikke ønsker å smake.

[Camomilla]

Barns smakssans er mange ganger bedre enn voksnes - og er sikkert noe av grunnen til at mange synes mat man ikke likte som barn, er helt greit som voksen. Barn skal visstnok smake samme mat inntil 30 ganger før de er tilvent en ny smak, og med dette i bakhodet har jeg fortsatt å introdusere mat som ikke har falt i smak tidligere. Mine barn MÅ smake! Om det så bare er bittelitt ytterst på gaffelen. Liker de det ikke, så er det greit, og de kan spise seg mett på den andre maten. Noen ganger (les: ofte) synes jeg de er ubegripelig sære og vanskelige

Selv er jeg vel sånn midt på treet. Tåler ikke skalldyr, så det spiser jeg aldri, men har ellers få problemer med annen mat. Jeg er oppdratt til å smake, og å gjøre gode miner til slett spill selv om det ikke skulle være noen umiddelbar favoritt. Høfligheten kan bli i overkant noen ganger - jeg ble introdusert for LUTEFISK hos en venninne som fjortenåring. Foreldrene understreket at det var litt spesielt, og ikke ville bli fornærmet om jeg ikke spiste. Men jeg GREIDE ikke å si at jeg synes det var grusomt. Jeg spiste fem poteter for å døyve en bitteliten fiskebit, og får den dag i dag brekninger bare jeg tenker på det.

Nå som jeg har lagt om kosten til lavkarbo/LCHF-ish, har jeg virkelig måttet ta et oppgjør med all høflighetsspisingen min. Om man ønsker å leve strengt ketogent er det lite rom for høykarbtilbehør til middager, kaker/godis/snacks eller noe så enkelt som frukt. For meg har det vært litt av en prøvelse å takke nei bestandig - folk tilbyr jo av omtanke. Når man takker nei, avslår man på en måte omtanken også Jeg har valgt å være åpen om kostholdsendringene mine, og har fått forståelse og aksept for at jeg ikke spiser godteri, kake eller potet til middag. Litt vanskeligere er det nå som jeg ikke er tjukk lenger - nå er det lissom ikke så mye forståelse for at jeg fremdeles lever ganske strengt. LITT kan du jo unne deg, DETTE må da være greit nå som du har blitt så tynn osv. osv.

Jeg har ingen ønsker om å gå tilbake til kostholdet jeg hadde, så jeg bare tåler å være litt sær. Forhåpentligvis orker ikke folk å henge seg så opp i hva andre spiser/ikke spiser på sikt - det er jo ganske slitsomt å hele tiden måtte forklare seg

[Journalist]

Hei!

Jeg jobber som journalist i D2, fredagsmagasinet til Dagens Næringsliv. For tiden leter jeg etter noen som er ekstremt kresen i matveien, og som kunne tenke seg å bli intervjuet om det. Kanskje kan noen her inne hjelpe? Jeg jobber med en artikkel hvor jeg grundig og saklig skal ta for meg fenomenet matkresenhet - for eksempel om hva den siste forskningen sier om hva kresenhet skyldes, og hvordan det er å leve som ekstremt kresen. Om noen har tips om eventuelle intervjuobjekter (seg selv eller andre), eller har spørsmål om saken og om det å stille opp, kontakt meg gjerne. Det kan gjøres på telefon 93019878, eller på mailen min [email protected].

Jeg ser frem til å høre fra dere!

Vennlig hilsen,

Tia Karlsen

[LeanMachine]

Jeg liker å si at jeg er ikke kresen, jeg vet bare hva jeg ikke liker

Ellers spiser jeg det aller meste, og har egentlig som oppfatning at 'kresen' egentlig bare er jeg liker ikke å spise det og vil helst la være. Men så har du jo de som faktisk har fått påvist at de ikke tåler ditt og datt, så det er jo en annen sak syns jeg.

EDIT: Svarte på tråden, ikke innlegget over.

[Journalist]

Hei, og tusen takk for svaret ditt!

Du minnet meg på noe jeg kanskje burde ha presisert: Jeg leter etter folk som unngår svært mange matvarer - ikke fordi de er allergiske, eller tenker på helsen sin, men kun fordi de ikke liker smaken og/eller teksturen. De fleste har vel noen matvarer de ikke liker, men jeg vil gjerne komme i kontakt med noen som på grunn av kresenhet, eller overfølsomhet for visse smaker/teksturer, kun får i seg et begrenset utvalg matvarer. Om noen kjenner seg igjen, eller kjenner til noen som har slike spisevaner, kan jeg kontaktes på mail eller telefon (se innlegg over), eller her i forumet, selvfølgelig.

Tia