Overopptatthet av mat (tatt ut av Gode-fraser-tråden)

[PlastBox]

Vi har litt andre forhold nå enn vi hadde under krigen. Litt lettere å bruke mat som trøst - problemet blir en overspisingslidelse.

Poenget ditt med gener står greit i en annen sammenheng, nemlig at det er svært lite som støtter genetisk overvekt (selv om det forskes på en del gener som kan ha en sammenheng nå), men akkurat i denne diskusjonen er det ikke et godt argument.

Poenget mitt ble litt utvannet i sammenhenget, egentlig er det tanker jeg har gjort rundt dette med hvor sinnsvakt mange som i følge legejournalen deres har så alvorlige psykiske lidelser at det må medisineres med sterke medikamenter. Dersom man har en så alvorlig sykdom burde man vel få medisinsk behandling i tillegg til oppfølging, og dersom ting kan behandles uten medisiner bør man vel helst velge det. Satt på spissen bør ikke en større andel av befolkninga gå på tunge medikamenter nå enn den andelen som virkelig slet med å komme seg gjennom hverdagen før disse ble så utbredt.

Det er helt riktig at vi har andre forhold nå enn før/under krigen. Min bestefar jobbet 12 timer i uka som tømmerhugger, gjerne med en times gåtur med tung oppakkning hver vei og 6 arbeidsdager i uka. Nå er man i fullt arbeide om man sitter i en ergonomisk kontorstol skarve 40 timer i uka (som jeg gjør). Før var det en stor bekymring hvorvidt man hadde mat i huset, nå er bekymringen mer hvorvidt man kan støtte luksusforbruket sitt ("luksus" sett i forhold til gamlingene, eller andre land). Kvinner for 60-70 år siden hadde få valg i livet om de ikke kom fra en pengesterk familie, de var heldige om de fant en mann som jobbet de 70-80 timene i uka han måtte og i tillegg var snill og edruelig. Sykdom var en konstant trussel, og polio eller lungebetennelse kunne koste liv og legge hele familier i grus.

Så ja, forholdene har forrandret seg. De har forrandret seg dithen at man nesten må gå bestemt inn for å ødelegge livet sitt for å havne i en situasjon der man ikke har mat og husly. "Stress" misbrukes i øst og vest og folk sykemeldes og får piller fordi de "føler seg litt nedfor" eller er forkjølet. Er selvsagt ikke noe negativt at de som stiller svakt i samfunnet tas vare på, men jeg føler det er veldig mange der ute som skal ha det til at fedme er en sykdom og at alle barn som er litt senere på et eller annet område har en diagnose. Ja, fedme kan skyldes både fysisk og psykisk sykdom, men fedme er i seg selv ingen av delene.

[Vegard L]

Godt skrevet!

Det at forekomsten av psykisk sykdom øker skyldes nok hvertfall ikke genene, men heller miljøet. Om det skyldes genetisk predisposisjon, så kan det fremdeles være at miljøet vi lever i gjør at flere av disse utvikler faktisk psykisk sykdom. Når det gjelder spiseforstyrrelser så tenker jeg at dette i hovedsak skyldes miljø og eksponering

[Aaandreaaa]

Poenget mitt ble litt utvannet i sammenhenget, egentlig er det tanker jeg har gjort rundt dette med hvor sinnsvakt mange som i følge legejournalen deres har så alvorlige psykiske lidelser at det må medisineres med sterke medikamenter. Dersom man har en så alvorlig sykdom burde man vel få medisinsk behandling i tillegg til oppfølging, og dersom ting kan behandles uten medisiner bør man vel helst velge det. Satt på spissen bør ikke en større andel av befolkninga gå på tunge medikamenter nå enn den andelen som virkelig slet med å komme seg gjennom hverdagen før disse ble så utbredt.

Det er helt riktig at vi har andre forhold nå enn før/under krigen. Min bestefar jobbet 12 timer i uka som tømmerhugger, gjerne med en times gåtur med tung oppakkning hver vei og 6 arbeidsdager i uka. Nå er man i fullt arbeide om man sitter i en ergonomisk kontorstol skarve 40 timer i uka (som jeg gjør). Før var det en stor bekymring hvorvidt man hadde mat i huset, nå er bekymringen mer hvorvidt man kan støtte luksusforbruket sitt ("luksus" sett i forhold til gamlingene, eller andre land). Kvinner for 60-70 år siden hadde få valg i livet om de ikke kom fra en pengesterk familie, de var heldige om de fant en mann som jobbet de 70-80 timene i uka han måtte og i tillegg var snill og edruelig. Sykdom var en konstant trussel, og polio eller lungebetennelse kunne koste liv og legge hele familier i grus.

Så ja, forholdene har forrandret seg. De har forrandret seg dithen at man nesten må gå bestemt inn for å ødelegge livet sitt for å havne i en situasjon der man ikke har mat og husly. "Stress" misbrukes i øst og vest og folk sykemeldes og får piller fordi de "føler seg litt nedfor" eller er forkjølet. Er selvsagt ikke noe negativt at de som stiller svakt i samfunnet tas vare på, men jeg føler det er veldig mange der ute som skal ha det til at fedme er en sykdom og at alle barn som er litt senere på et eller annet område har en diagnose. Ja, fedme kan skyldes både fysisk og psykisk sykdom, men fedme er i seg selv ingen av delene.

Jeg er enig i noe av det du sier. Forekomsten av mentale lidelser er høyere nå enn før. Dette har sannsynligvis en god del med diagnostiseringsrutiner og bevissthet rundt temaet å gjøre. Grunnene er mange. Jeg vil anbefale boken "The Psychopath Test" av Jon Ronson - en veldig god bok fra en journalists perspektiv som blandt annet tar for seg diagnosekriterier og utvikling av disse (det er MYE kritikkverdig for å si det slik).

Jeg tror også at livet nå til dags på mange måter kan være betydelig vanskeligere enn livet før i tiden, men det blir en avsporing fra debatten. Her har jeg ingen tall eller beviser å vise til, så jeg lar det ligge for øyeblikket.

Det er helt klart at mentale lidelser diagnostiseres mer og mer. Grunnene for dette er mange. Overdiagnostisering og overmedisinering bør unngås. Løsningen blir å finne gode og reliable metoder for å identifisere ekte mentale lidelser på. Dette tror jeg du også kan forstå at er en utrolig vanskelig jobb.Systemet er langt ifra perfekt, og diagnosekriterier endres med jevne mellomrom.

Problemet med diagnostisering og medisinering blir enda større når man bringer barn inn i bildet, f.eks med tanke på diagnose og medisinering ved ADHD og ADD. Disse er åpenbart ekte lidelser, men som preges av betraktelig overdiagnostisering. Her har jeg ingen løsning, jeg bare påpeker problemet. Kan anbefale denne videoen som tar opp temaet litt: (I tillegg til at jeg bare synes at denne fyren er helt fantastisk og at alle burde høre på det han sier ) Ken Robinson: Changing education paradigms | Video on TED.com

Jeg vil forresten påpeke at en person som diagnostiseres med depresjon ikke kun mottar antidepressiva. Vanlig rutine ved mild depresjon er terapi, ikke medisinering. Er depresjonen tyngre vil begge deler introduseres i behandlingen. Dette finnes det retningslinjer og rutiner for. Medisinering er ikke et onde, men det må heller ikke misbrukes. Balansen kan være vanskelig å finne.

[StiligeCecilie]

Tror all form for aktivitet har endret seg endel siden krigen også. Alt innen transport, shopping, arbeid, underholdning og mer kan utføres fra et sete eller en stol i dag. Det er klart dette påvirker helsen og vekten til både barn og voksne.

[PlastBox]

Problemet med diagnostisering og medisinering blir enda større når man bringer barn inn i bildet, f.eks med tanke på diagnose og medisinering ved ADHD og ADD. Disse er åpenbart ekte lidelser, men som preges av betraktelig overdiagnostisering. Her har jeg ingen løsning, jeg bare påpeker problemet. Kan anbefale denne videoen som tar opp temaet litt: (I tillegg til at jeg bare synes at denne fyren er helt fantastisk og at alle burde høre på det han sier ) Ken Robinson: Changing education paradigms | Video on TED.com

Jeg vil forresten påpeke at en person som diagnostiseres med depresjon ikke kun mottar antidepressiva. Vanlig rutine ved mild depresjon er terapi, ikke medisinering. Er depresjonen tyngre vil begge deler introduseres i behandlingen. Dette finnes det retningslinjer og rutiner for. Medisinering er ikke et onde, men det må heller ikke misbrukes. Balansen kan være vanskelig å finne.

Jeg får bare anta at dysleksi og dyskalkuli er reélle lidelser men barn flest vil ikke akkurat ha noen fordel av en diagnose som forteller dem at det er greit at de leser eller regner dårlig, de har jo en sykdom uansett hvor hardt de prøver. Kjenner folk som i tidlig alder fikk diagnosen sterk dysleksi. Han ene er nå en svært dyktig programmerer og den andre har lest bortimot hele skjønnlitteraturavdelinga på vårt lokale bibliotek.

Hvordan definerer du "vanlig rutine"? Mitt inntrykk av helsenorge samt statistikk på hvor mange som på et eller annet tidspunkt har fått antidepressiva, humørutgjevnere, angstmedisiner osv. tilsier at "vanlig rutine" er at man sier til fastlegen sin at man er litt sliten og ting er litt trist om dagen hvorpå man får resept på piller for symptombehandling, og tilbud om videresending til en spesialist. Tilbudet takkes ofte nei til, kanskje grunnet det lille sosiale stigmaet som finnes rundt sånt, kanskje grunnet ventelister på 3-24 måneder for å komme til noen dekket av trygderefusjonsordningen.

[PlastBox]

Tror all form for aktivitet har endret seg endel siden krigen også. Alt innen transport, shopping, arbeid, underholdning og mer kan utføres fra et sete eller en stol i dag. Det er klart dette påvirker helsen og vekten til både barn og voksne.

Selvsagt, men vis meg den friske ungen (eller voksne for den saks skyld) som kan spise seg feit på mat. Du vet, faktisk mat, som kjøtt, fisk, grønnsaker, innmat, frukt, bær, nøtter og annet som er av verdi for kroppen.

[StiligeCecilie]

Selvsagt, men vis meg den friske ungen (eller voksne for den saks skyld) som kan spise seg feit på mat. Du vet, faktisk mat, som kjøtt, fisk, grønnsaker, innmat, frukt, bær, nøtter og annet som er av verdi for kroppen.

Alt i alt så handler det om hvor mye kalorier en forbrenner kontra inntar. Så en kan godt spise i overskudd på det mannen i gata regner som "sunn mat" så lenge en ikke er i aktivitet. De fleste kan nok spise normalt, brødskiver til frokost, brødskiver og yoghurt til lunsj, mammas middag og grøt til kvelds så lenge de er ute og spiller fotball eller leker i skolegården daglig. De fleste unger gjorde jo dette før, men i mye mindre grad i dag.

[PlastBox]

Alt i alt så handler det om hvor mye kalorier en forbrenner kontra inntar. Så en kan godt spise i overskudd på det mannen i gata regner som "sunn mat" så lenge en ikke er i aktivitet. De fleste kan nok spise normalt, brødskiver til frokost, brødskiver og yoghurt til lunsj, mammas middag og grøt til kvelds så lenge de er ute og spiller fotball eller leker i skolegården daglig. De fleste unger gjorde jo dette før, men i mye mindre grad i dag.

Ja, man kan gå opp i vekt med sunn mat, men en frisk person som spiser når de er sultne og stopper når de er mette vil ikke gå hverken opp eller ned i forhold til kroppens trivselsvekt. Kroppen krever ikke bevisst finjustering av kalorier hver gang man spiser. Det samme gjelder fysisk aktivitet. Unner man seg ei sjokoladeplate fordi man har trent er man langt ute på viddene hva kaloriforbruk angår, men spiser man det man føler for av en god, balansert middag vil kroppen over tid gjevne det ut så man ikke hverken går opp eller ned i (fett)vekt. Common sense. Also, science.

[Aaandreaaa]

Jeg får bare anta at dysleksi og dyskalkuli er reélle lidelser men barn flest vil ikke akkurat ha noen fordel av en diagnose som forteller dem at det er greit at de leser eller regner dårlig, de har jo en sykdom uansett hvor hardt de prøver. Kjenner folk som i tidlig alder fikk diagnosen sterk dysleksi. Han ene er nå en svært dyktig programmerer og den andre har lest bortimot hele skjønnlitteraturavdelinga på vårt lokale bibliotek.

Hvordan definerer du "vanlig rutine"? Mitt inntrykk av helsenorge samt statistikk på hvor mange som på et eller annet tidspunkt har fått antidepressiva, humørutgjevnere, angstmedisiner osv. tilsier at "vanlig rutine" er at man sier til fastlegen sin at man er litt sliten og ting er litt trist om dagen hvorpå man får resept på piller for symptombehandling, og tilbud om videresending til en spesialist. Tilbudet takkes ofte nei til, kanskje grunnet det lille sosiale stigmaet som finnes rundt sånt, kanskje grunnet ventelister på 3-24 måneder for å komme til noen dekket av trygderefusjonsordningen.

Det jeg mente med "vanlig rutine" er at det finnes internasjonale retningslinjer som det gis ut to versjoner av. Den modellen som Norge følger er utviklet av verdens helseorganisasjon, og kalles for International Classification of Diseases: WHO | International Classification of Diseases (ICD) Denne brukes av alle norske psykologer og leger i diagnostisering av mentale lidelser. Jeg kan garantere deg at du ikke blir satt på antidepressiva før du oppfyller kriteriene til en av de opplistede lidelsene. Problemet ligger da i om kriteriene er gode nok. Det vil det alltid være debatt rundt, og det er bra. Andre typer medisiner som f. eks sovepiller og slikt er det vel mer opp til legen om de ønsker å skrive ut. Her vil det alltid være et aspekt av skjønn og individuelle forskjeller mellom leger. Det vil det forsåvidt være hos psykologer når de diagnostiserer en pasient også. Men målet med ICD er altså å minimere bruk av skjønn. Det er ingen perfekt metode, men det beste alternativet vi har.

Når det gjelder dysleksi og dyskalkuli er det nok overdiagnostisering her også, men det er mange som blir bedre med alder (og det er en ekte lidelse - det kan observeres med hjernescanning, og man ser en forbedring over tid). Fordelene med diagnose kan være økt forståelse, og tilgang på behandling. Mange med dysleksi behandles ikke, men det finnes behandlinger for det, selv om disse er langt ifra perfekte. Her trenger vi mer forskning. For noen føles en diagnose tyngende, og det er synd. Men diagnostisering er allikevel viktig for å kunne fastslå hva som er galt.

[StiligeCecilie]

Ja, man kan gå opp i vekt med sunn mat, men en frisk person som spiser når de er sultne og stopper når de er mette vil ikke gå hverken opp eller ned i forhold til kroppens trivselsvekt. Kroppen krever ikke bevisst finjustering av kalorier hver gang man spiser. Det samme gjelder fysisk aktivitet. Unner man seg ei sjokoladeplate fordi man har trent er man langt ute på viddene hva kaloriforbruk angår, men spiser man det man føler for av en god, balansert middag vil kroppen over tid gjevne det ut så man ikke hverken går opp eller ned i (fett)vekt. Common sense. Also, science.

Jeg er enig, men samtidig ikke? Man holder ikke vekten av å telle kalorier, kontra å ikke telle. Og så lenge man ikke dytter i seg åpenbart kaloritett mat, så klarer de fleste seg fint. Men det er likevel flere andre teorier på at folk overspiser i dag:

- Folk har mer penger, som resulterer i at barna får mer penger og kjøper mer snop. Det er ikke uvanlig at barn bruker lommepengene på snop, dette gjorde vi alle da vi var små, men barn i dag får kanskje mer penger enn vi gjorde?

- Mer datamaskin og mindre aktivitet kan føre til overvekt selv med et "normalt" kosthold.

- Kjedespising er mer utbredt nå, folk får lyst på mat når de kjeder seg. Gjerne også i kombinasjon med hverdagsdepresjoner, man blir ikke superhappy av 10 timer foran en datamaskin hver dag.

- Mat i forbindelse med TV-titting, PC-bruk etc, vi spiser mer mens vi gjør andre ting som igjen skaper en assosiasjon til mat i forbindelse med mange aktiviteter (som nevnt tidligere, det er mye vi kan gjøre hjemme fra sofaen).

- Mat som trøst, vi har råd og mulighet til å trøste oss selv med ting som smaker godt.

- Kaloritett og usunn mat var gjerne luksus for folk i gamledager, men er tilgjengelig for hvermannsen i dag.

[PlastBox]

Jeg er enig, men samtidig ikke? Man holder ikke vekten av å telle kalorier, kontra å ikke telle. Og så lenge man ikke dytter i seg åpenbart kaloritett mat, så klarer de fleste seg fint. Men det er likevel flere andre teorier på at folk overspiser i dag:

- Folk har mer penger, som resulterer i at barna får mer penger og kjøper mer snop. Det er ikke uvanlig at barn bruker lommepengene på snop, dette gjorde vi alle da vi var små, men barn i dag får kanskje mer penger enn vi gjorde?

- Mer datamaskin og mindre aktivitet kan føre til overvekt selv med et "normalt" kosthold.

- Kjedespising er mer utbredt nå, folk får lyst på mat når de kjeder seg. Gjerne også i kombinasjon med hverdagsdepresjoner, man blir ikke superhappy av 10 timer foran en datamaskin hver dag.

- Mat i forbindelse med TV-titting, PC-bruk etc, vi spiser mer mens vi gjør andre ting som igjen skaper en assosiasjon til mat i forbindelse med mange aktiviteter (som nevnt tidligere, det er mye vi kan gjøre hjemme fra sofaen).

- Mat som trøst, vi har råd og mulighet til å trøste oss selv med ting som smaker godt.

- Kaloritett og usunn mat var gjerne luksus for folk i gamledager, men er tilgjengelig for hvermannsen i dag.

Enig, men alikevel ikke. ;P Definer "kaloritett mat". I følge næringsinnhold.no er medisterkaker mer næringstett mat enn iskrem med sjokolade, nøtter og kjeks. Medisterkaker er like mye "bestemor"-mat som is støtt og stadig er moderne kost, og vi er feitere. Jeg er tilhenger av at hva man spiser betyr mer enn hvor mye. Ikke pga. noen magisk metabolsk fordel, men fordi man faktisk blir mett av ting som faktisk er mat. Jeg kunne spist brød, sjokolade eller is til jeg ble kvalm men aldri til jeg ble mett. En middag med terakotta-dampede koteletter og grønnsaker derimot.. og hva har kroppen mest nytte av?

Alt det du sier er sant, men det endrer fortsatt ikke det jeg sa. Om man spiser mat når man er sulten og stopper når man er mett klarer en frisk kropp helt fint å holde en sunn vekt. Man vokser ikke i tenårene fordi man spiser enormt mye. Man spiser enormt mye i tenårene fordi man vokser.

[PlastBox]

Det jeg mente med "vanlig rutine" er at det finnes internasjonale retningslinjer som det gis ut to versjoner av. Den modellen som Norge følger er utviklet av verdens helseorganisasjon, og kalles for International Classification of Diseases: WHO | International Classification of Diseases (ICD) Denne brukes av alle norske psykologer og leger i diagnostisering av mentale lidelser. Jeg kan garantere deg at du ikke blir satt på antidepressiva før du oppfyller kriteriene til en av de opplistede lidelsene. Problemet ligger da i om kriteriene er gode nok. Det vil det alltid være debatt rundt, og det er bra. Andre typer medisiner som f. eks sovepiller og slikt er det vel mer opp til legen om de ønsker å skrive ut. Her vil det alltid være et aspekt av skjønn og individuelle forskjeller mellom leger. Det vil det forsåvidt være hos psykologer når de diagnostiserer en pasient også. Men målet med ICD er altså å minimere bruk av skjønn. Det er ingen perfekt metode, men det beste alternativet vi har.

Du kan garantere det altså? Hadde vært interessant om endel mennesker gikk til legen med det formål å jukse seg til slike preparater, for bare det at 1/3 av befolkninga på et eller annet tidspunkt har fått slike tilsier at det ikke er nevneverdig vanskelig å få tak i. Har selv fått sobril av ved to anledninger av to forskjellige leger uten å spesifikt ha bedt om det (var ung og naiv, samlivsbrudd og diverse annet ræl ), og det er virkelig piller man helst ikke bare skal dele ut i hytt og gevær.

Når det gjelder dysleksi og dyskalkuli er det nok overdiagnostisering her også, men det er mange som blir bedre med alder (og det er en ekte lidelse - det kan observeres med hjernescanning, og man ser en forbedring over tid). Fordelene med diagnose kan være økt forståelse, og tilgang på behandling. Mange med dysleksi behandles ikke, men det finnes behandlinger for det, selv om disse er langt ifra perfekte. Her trenger vi mer forskning. For noen føles en diagnose tyngende, og det er synd. Men diagnostisering er allikevel viktig for å kunne fastslå hva som er galt.

Ja, og når disse lidelsene kan påvises ved en hjernescanning burde det strengt tatt være diagnosekriteriet, fremfor foreldre som maser om at ungen sier det er vanskelig å lese til legen sier ja. Det er mulig jeg forenkler veldig, men absolutt alle elever ved norsk skole kan lære seg å lese, dysleksi eller ikke. Noen har godt av ekstra oppfølging, noen må bare jobbe mer enn andre, og noen har faktisk dysleksi. Jeg ser ikke hvordan diagnosen gjør noe godt så lenge eneste behandling er tettere oppfølging på skole, noe enhver elev som sliter i et fag uansett burde få automatisk. Men, det er såklart utopi å forvente noe slikt i verdens rikeste land. *HOST*

[StiligeCecilie]

Enig, men alikevel ikke. ;P Definer "kaloritett mat". I følge næringsinnhold.no er medisterkaker mer næringstett mat enn iskrem med sjokolade, nøtter og kjeks. Medisterkaker er like mye "bestemor"-mat som is støtt og stadig er moderne kost, og vi er feitere. Jeg er tilhenger av at hva man spiser betyr mer enn hvor mye. Ikke pga. noen magisk metabolsk fordel, men fordi man faktisk blir mett av ting som faktisk er mat. Jeg kunne spist brød, sjokolade eller is til jeg ble kvalm men aldri til jeg ble mett. En middag med terakotta-dampede koteletter og grønnsaker derimot.. og hva har kroppen mest nytte av?

Alt det du sier er sant, men det endrer fortsatt ikke det jeg sa. Om man spiser mat når man er sulten og stopper når man er mett klarer en frisk kropp helt fint å holde en sunn vekt. Man vokser ikke i tenårene fordi man spiser enormt mye. Man spiser enormt mye i tenårene fordi man vokser.

Medisterkaker er kaloritett ja, men folk spiser ikke medisterkaker hver dag. Folk varierer hva de spiser til middag. Neste dag har de gjerne laks og grønnsaker igjen. Når det kommer til chips, is og godteri så spiser man det stort sett når man har lyst på det. Som gjerne blir oftere og oftere når det er 1) billig (vi har mye penger, ingenting å si på det) 2) tilgjengelig og 3) godt. En annen ting du også glemmer er at vi merker ikke at vi er mett før det er for sent. Hva er egentlig metthettsfølelse? Er det når man får vondt i magen eller når man ikke kjenner seg sulten lenger? De fleste tar det at de har vondt i magen som et tegn på at de er mett. Da har det gått for langt. Min mor er et godt eksempel der, hun er så glad i middagsmat at det er gjerne her hun overspiser. Kjenner hun seg ikke mett, så kan hun ta litt til.

Det å spise mer grønt til middag skjønner jo enhver at de kan spise mer av. Men det er kjedelig, kjipt og smaker ikke alltid like godt. Ellers hadde det vært litt mer poppis å spise brokkoli etter skoleslutt enn sjokolade. At kroppen har mer nytte av kjøtt og grønt er vel strengt tatt ingen hemmelighet for de fleste, men likevel ikke en god motivator for å spise slik hver dag.

[focuseme]

Det å spise mer grønt til middag skjønner jo enhver at de kan spise mer av. Men det er kjedelig, kjipt og smaker ikke alltid like godt. Ellers hadde det vært litt mer poppis å spise brokkoli etter skoleslutt enn sjokolade. At kroppen har mer nytte av kjøtt og grønt er vel strengt tatt ingen hemmelighet for de fleste, men likevel ikke en god motivator for å spise slik hver dag.

Det handler vel mer om hvordan man faktisk tilbereder maten, enn maten i seg selv

[StiligeCecilie]

Det handler vel mer om hvordan man faktisk tilbereder maten, enn maten i seg selv

Jo, men jeg mener for ungdom og barn her nå da (hence skoleslutt referansen). De er ikke viden kjent for å digge grønnsaker heller (om det er normalt eller pga oppdragelse får være en annen diskusjon). Dessuten er det ikke alltid like lett å tilbringe mye tid på kjøkkenet for å utfordre sine kulinariske kunnskaper med denne "tidsklemma" alle snakker om. Mange glimrende eksempler på "Hellstrøm Rydder Opp Hjemme". - Nei vi har ikke tid til å lage mat, så her får alle Grandiosa eller biff med bernaise. Av en eller annen grunn så ryker ofte grønnsakene først når man ikke har tid til å lage mat...

Likevel, så tror jeg mange har en slik assosiasjon til grønnsaker, at det er kaninfor og at det ikke smaker godt. Selv om de nok garantert har smakt mange retter der det ikke er tilfellet. Dog sjeldent i en hverdagsmiddag?

[focuseme]

Jo, men jeg mener for ungdom og barn her nå da (hence skoleslutt referansen). De er ikke viden kjent for å digge grønnsaker heller (om det er normalt eller pga oppdragelse får være en annen diskusjon). Dessuten er det ikke alltid like lett å tilbringe mye tid på kjøkkenet for å utfordre sine kulinariske kunnskaper med denne "tidsklemma" alle snakker om. Mange glimrende eksempler på "Hellstrøm Rydder Opp Hjemme". - Nei vi har ikke tid til å lage mat, så her får alle Grandiosa eller biff med bernaise. Av en eller annen grunn så ryker ofte grønnsakene først når man ikke har tid til å lage mat...

Tidsklemma er selvfølgelig interessant. Fordi folk skylder på den hele tiden. Det folk derimot ikke innser er hvor lite tid man faktisk bruker på å lage god enkel sunn mat fra bunnen av. Man skjønner det ikke før man ser det selv, men mye er latterlig enkelt. Hvem skulle tro at man kunne lagd en italiensk pizza raskere enn en frossenpizza? Eller hvor latterlig kort tid man bruker på å lage noe så enkelt som tomatsuppe fra bunnen av?

Normalt å ikke like grønnsaker? Vel, det har vel noe med foreldrene å gjøre det. Barn tar etter foreldrene sine når de vokser opp. Grønnsaker er også latterlig enkelt å tilberede. Og fisk. Det tar jo to sekunder, så er det ferdig. Den mest sunneste maten man kan spise.

[PlastBox]

Medisterkaker er kaloritett ja, men folk spiser ikke medisterkaker hver dag. Folk varierer hva de spiser til middag. Neste dag har de gjerne laks og grønnsaker igjen. Når det kommer til chips, is og godteri så spiser man det stort sett når man har lyst på det. Som gjerne blir oftere og oftere når det er 1) billig (vi har mye penger, ingenting å si på det) 2) tilgjengelig og 3) godt. En annen ting du også glemmer er at vi merker ikke at vi er mett før det er for sent. Hva er egentlig metthettsfølelse? Er det når man får vondt i magen eller når man ikke kjenner seg sulten lenger? De fleste tar det at de har vondt i magen som et tegn på at de er mett. Da har det gått for langt. Min mor er et godt eksempel der, hun er så glad i middagsmat at det er gjerne her hun overspiser. Kjenner hun seg ikke mett, så kan hun ta litt til.

Det å spise mer grønt til middag skjønner jo enhver at de kan spise mer av. Men det er kjedelig, kjipt og smaker ikke alltid like godt. Ellers hadde det vært litt mer poppis å spise brokkoli etter skoleslutt enn sjokolade. At kroppen har mer nytte av kjøtt og grønt er vel strengt tatt ingen hemmelighet for de fleste, men likevel ikke en god motivator for å spise slik hver dag.

Forstår ikke hva du diskuterer på, med mindre du bommer grovt på det jeg skriver og mener.

En tenåring vokser ikke fordi de spiser mer, de spiser mer fordi de vokser. Kroppen regulerer sult etter energibehov på cellenivå, og når man er mett er når man ikke føler for å spise mer mat. Spiser man seg stappmett (som jeg ofte gjør når det er god mat) får man i seg mer energi, og kroppen vil nødvendigvis nedregulere signaler om å innta energi senere.

Dette gjelder ikke om man spiser en haug sjokolade, som ikke bare er veldig energitett men også inneholder en haug sukker. Godteri er billig, enkelt og vi har mer penger. Kokain er også (relativt) billig og lett å få tak i, men jeg antar du velger å ikke bruke det.

Hva man spiser er viktig for regulering av sultfølelse og gjennom livet regulerer kroppen matbehovet selv via sultfølelsen. Er du inaktiv spiser du mindre. Er du aktiv spiser du mer. Hadde ikke denne koblingen fungert så godt som den gjorde måtte vi telt kalorier og veid oss støtt for å ikke rase eller eksplodere i vekt.

[StiligeCecilie]

Tidsklemma er selvfølgelig interessant. Fordi folk skylder på den hele tiden. Det folk derimot ikke innser er hvor lite tid man faktisk bruker på å lage god enkel sunn mat fra bunnen av. Man skjønner det ikke før man ser det selv, men mye er latterlig enkelt. Hvem skulle tro at man kunne lagd en italiensk pizza raskere enn en frossenpizza? Eller hvor latterlig kort tid man bruker på å lage noe så enkelt som tomatsuppe fra bunnen av?

Normalt å ikke like grønnsaker? Vel, det har vel noe med foreldrene å gjøre det. Barn tar etter foreldrene sine når de vokser opp. Grønnsaker er også latterlig enkelt å tilberede. Og fisk. Det tar jo to sekunder, så er det ferdig. Den mest sunneste maten man kan spise.

Jeg er helt enig med deg. Kjenner meg ikke personlig igjen i "tidsklemma", men tror ikke det er noe hemmelighet at folk bruker mindre tid på kjøkkenet fordi de tror de ikke har tid. Så kan man hive en frossenpizza i ovnen mens man sitter foran tv'en kontra å kutte opp ingredienser og sette pizzadeig selv. Ikke vet jeg.

[Aaandreaaa]

Du kan garantere det altså? Hadde vært interessant om endel mennesker gikk til legen med det formål å jukse seg til slike preparater, for bare det at 1/3 av befolkninga på et eller annet tidspunkt har fått slike tilsier at det ikke er nevneverdig vanskelig å få tak i. Har selv fått sobril av ved to anledninger av to forskjellige leger uten å spesifikt ha bedt om det (var ung og naiv, samlivsbrudd og diverse annet ræl ), og det er virkelig piller man helst ikke bare skal dele ut i hytt og gevær.

Nå snakker vi om forskjellige ting - du snakker om leger som skriver ut legemidler Jeg snakker om diagnosekriterier. Det å få utskrevet Sobril betyr ikke at du har en mental lidelse. Statistikken på 1/3 trodde jeg refererte til antallet diagnostiserte. Jeg er usikker på tallene i Norge, men i Storbritannia vil 50% av befolkningen ha en mental diagnose på et eller annet tidspunkt (uten at de nødvendigvis medisineres for det). Det er mange ja, men det betyr ikke at ikke disse menneskene har ekte lidelser. Statistikken kan ikke si oss noe om tilstanden til et enkeltmenneske. Jeg vet lite om norske legers rutiner for å skrive ut medisiner. Det jeg kan garantere er at du ikke vil få en diagnose og påfølgende medikamenter som er utviklet for å gis ved den diagnosen, uten å oppfylle kriteriene. Det finnes for eksempel SSRI-medikamenter, også kjent som antidepressiva. Disse MÅ du ha en diagnose for å få skrevet ut. Her kommer det an på styrken av medikamentet hvor sterkt regulert de er. Men akkurat dette med utskriving av resepter har jeg som sagt lite kunnskap om. Jeg kjenner hovedsaklig til rutiner rundt diagnostisering, da det er det psykologer gjør (psykologer har ikke lov til å skrive ut resepter - det er det psykiatere som gjør).

Ja, og når disse lidelsene kan påvises ved en hjernescanning burde det strengt tatt være diagnosekriteriet, fremfor foreldre som maser om at ungen sier det er vanskelig å lese til legen sier ja. Det er mulig jeg forenkler veldig, men absolutt alle elever ved norsk skole kan lære seg å lese, dysleksi eller ikke. Noen har godt av ekstra oppfølging, noen må bare jobbe mer enn andre, og noen har faktisk dysleksi. Jeg ser ikke hvordan diagnosen gjør noe godt så lenge eneste behandling er tettere oppfølging på skole, noe enhver elev som sliter i et fag uansett burde få automatisk. Men, det er såklart utopi å forvente noe slikt i verdens rikeste land. *HOST*

Hjernescanning brukes ikke fordi

(1) Det er langt ifra en perfekt måte å si noe om en persons mentale tilstand på. Det at man ser forskjeller i den visuelle delen av hjernen på dyslektiker og normale betyr ikke at dette er den beste måten å diagnostisere dysleksi på.

(2) Det er ekstremt dyrt og ressurskrevende. Her snakker vi ikke om MR, som er noe lettere tilgjengelig. Så vidt jeg husker finnes det noe sånt som 5 PET-scannere i Norge, og kapasiteten på dem er sprengt. Skulle alle norske barn med mistanke om dysleksi få en slik scan ville det kostet mange hundre millioner, og køen ville vært årelang. Tenke seg slikt i verdens rikeste land!

(Jeg er for øvrig av den oppfatning at Norge bør satse mer på PET, men absolutt ikke til diagnostisering av dysleksi. Det er rett og slett ikke en optimal diagnosemetode. Det handler om prioritering, og hva som er praktisk mulig.)

Hjernescanning er absolutt en lovende teknikk, men den er veldig ung. I tillegg må man huske at det er mye man ikke kan si om et menneske uansett hvor god oppløsning man kan få på et bilde av hjernen deres. Hjernen er et så uhyre komplekst organ, og vi er ikke i nærheten av å forstå den fullt ut.

[PlastBox]

Tidsklemma er selvfølgelig interessant. Fordi folk skylder på den hele tiden. Det folk derimot ikke innser er hvor lite tid man faktisk bruker på å lage god enkel sunn mat fra bunnen av. Man skjønner det ikke før man ser det selv, men mye er latterlig enkelt. Hvem skulle tro at man kunne lagd en italiensk pizza raskere enn en frossenpizza? Eller hvor latterlig kort tid man bruker på å lage noe så enkelt som tomatsuppe fra bunnen av?

Normalt å ikke like grønnsaker? Vel, det har vel noe med foreldrene å gjøre det. Barn tar etter foreldrene sine når de vokser opp. Grønnsaker er også latterlig enkelt å tilberede. Og fisk. Det tar jo to sekunder, så er det ferdig. Den mest sunneste maten man kan spise.

This. Hva man liker er fullstendig opp til en selv. Tror det var 30 dager i strekk man må innta noe man ikke før man liker smaken (don't quote me on that, husker ikke akkruat tallet eller undersøkelsen jeg har det fra). Liker du ikke grønnsaker er det enten fordi du tilbereder dem dårlig, ikke spiser dem ofte nok, eller er en sutrere drittunge (uansett alder) som Wæææ, wææææh, ikke vil ha de ekle grønnsakene!

At noe smaker objektivt vondt betyr at det er noe vi for helsa sin skyld ikke skal innta, f.eks. giftige planter som gjerne er bitre som fy, eller avføring, eller råttent kjøtt.