Å slutte og telle kalorier

[Felicie]

Heisann Mange av dere har lest mine tidligere poster og fått med dere at jeg har slitt med spiseforestyrrelser og et ganske anstrengt forhold til mat og trening. Jeg har gått fra og spise veldig lite til å spise bittelitt over vedlikehold. Fra å trene masse kardio til å trene mye styrke og litt kardio.

Anyways.. i "rehabiliterings"-perioden talte jeg kcal på MyFitnessPal for å holde oversikt. Jeg måtte passe på at jeg fikk i meg nok mat, men samtidig ble jeg etterhvert opphengt i at jeg ikke skulle spise mer enn antallet kcal jeg hadde satt opp daglig og jeg fulgte ekstremt nøye med på makroene. Lagde meg rare ideer om at jeg MÅTTE ligge under 100 g karb på hviledager o.s.v.

Jeg har (etter en liten ferie i København med MASSE junk og store porsjoner) bestemt meg for å slutte og telle kalorier. Jeg skal ikke stille i konkurranse eller gå ned i vekt, så hvorfor gidde? Det er utrolig vanskelig å slippe kontrollen, men jeg tror dette er et riktig skritt mot å bli enda mer frisk

Det eneste jeg lurer på er.. hvordan går man fra å telle kalorier til å ikke gjøre det i det hele tatt? Selvom jeg ikke skal stille eller lignende så trener jeg en god del og er avhengig av å spise nok protein og å få i meg nok mat, men samtidig ikke spise alt for mye og heller ikke få i meg for mye fett. Greia er at jeg ikke har en sult- og metthetsfølelse som samsvarer med behovet mitt og treningsmengden min. Noen dager kan jeg spise 1200 kcal og være mett på det, andre dager blir jeg ikke mett uansett hva jeg spiser. Greit nok at jeg skal tenke med fornuft og spise omtrent normale porsjoner slik jeg gjorde da jeg talte kcal.. men hva med de gangene jeg måtte legge inn et ekstra måltid fordi MyFitnessPal fortalte meg at jeg hadde spist for lite? Eller hva med de gangene jeg så at jeg måtte kjøpe en skyr og putte i grøten fordi jeg lå farlig lavt på protein den dagen? Det er selvfølgelig ikke slik at jeg dør av å ligge lavt på protein eller kcal en dag, men jeg er så redd for at ting skal skli skikkelig ut (alt for mye mat/alt for lite mat) nå som jeg slutter å telle, men samtidig har glemt hvordan jeg lytter til kroppen min.

[Lena Ludvigsen]

Bare pass på å bevisst inkludere en proteinkilde i hvert måltid, ha en ok grønnsaksmengde og som du skriver hold måltidene slik som før. Skjønner veldig godt problemet med mett/sultenhetsfølelse - men det er kroppens måte å si ifra på. De dagene du aldri blir mett bruker kanskje kroppen ekstra mye og omvendt (dette vil jo gå opp i opp i det lange løp uansett)

Spis til du er mett, om det så er litt lite en dag og litt mye en dag. Det er vanskelig å skulle gå fra å telle til å ikke gjøre det, jeg gjør det selv nå og prøver konstant å ikke logge inn måltidene på shapeup-appen.. Det er hardt, men det går så lenge jeg tenker at jeg skal ha frokost, lunsj, middag og kvelds + et mellommåltid, i tillegg til litt ekstra på dager jeg trener (gjerne i form at noe med god blanding karbohydrater og protein

Tror det aller lureste er å høre på kroppen, den vet nok bedre hva man trenger enn alle makrotellere i verden

[Kristerrg]

Jeg er også i samme situasjon! Som deg Felicie har jeg telt kalorier i en tid nå, men har også funnet ut at jeg verken skal konkurrere eller gå ned i vekt. Skal vel heller gå opp i vekt, men vil jo heller ikke gå altfor fort opp og heller ikke legge på meg for mye fett. Er inne i en styrkeperiode nå så må jo dekke proteinbehov og slike ting så det er vanskelig å ikke telle...

[Felicie]

Lena Ludvigsen: Søte deg, takk for svar Jeg vet at du har slitt/sliter med det samme som meg. Det er ikke lett i det hele tatt, men jeg tror heller ikke det blir noe lettere om man utsetter det.. Jeg har hele tiden sagt til meg selv at når jeg veier så og så mye, DA skal jeg slutte å telle kalorier for da er det ikke dødsfarlig om jeg går ned litt. Men skal jeg vente på den dagen og bare bli enda mer "psykisk" syk ift. overanalysering og styr? Nei. Jeg har øyne, jeg har hjerne. Jeg ser om jeg går ned i vekt og jeg kjenner det om energien dabber av. Tenk den frihetsfølelsen - å kunne stole på sin egen kropp og sult/metthetsfølelse igjen. Jeg gleder meg så!

Kristerrg: Ikkesant.. Vi er "perfekte" mennesker som vil opp til normalvektig, men så stoppe der. Vi er redd for å legge på oss, redd for å gå ned og aller mest redd for å slippe på stålkontrollen vi har bestemt oss for å ha.

[Kristerrg]

Nå er jeg gutt, og har vel aldri slitt med noen form for spiseforstyrrelse eller noe sånt. Men allikevel har jeg vel til tider vært nesten sykelig opptatt av å telle kalorier og gjerne ligge litt under dagsbehovet... Har som må fremover å kose meg mer hva angår mat og spise mer det jeg måtte ha lyst på

[Indiska]

Jeg grovteller, og det er nødvendig for at jeg skal få i meg sånn omtrentlig. Med grovtelling mener jeg ingen veiing eller slikt, men et estimat basert på erfaring (f. eks er en banan 100kcals, alle andre frukter 50kcals/stykk, en brødskive 100kcals, en neve mandler 150 osv). Middagene blir også ganske sånn ca gjetning, men det fungerer for meg. Grovregner totalen og beregner at jeg spiser sånn litt under halvparten, så det er ganske så omtrentlig, siden jeg alltid ender opp med å spise det samboeren ikke orker også. Min sulfølelse ville i alle fall ikke regulert seg selv, jeg elsker mat litt for mye.

[Kristerrg]

Vanskelig å gå over fra å ha stålkontroll på alt til å være lit mer rund i kantene, men det beste er vel å prøve å lytte til kroppen i forhold til sult og metthetsfølelse! Sikre riktig antall måltider og innhold i de forskjellige Ligger man litt høyt i kcal noen dager mens man andre dager er under vil det jo etter hvert gå opp i opp...Handler vel om å spise nok og sunn mat, samt unne seg litt ekstra i blant

[02-snapper]

Hei. Har slitt med samme... har jobba meg ut av anoreksi hele tre ganger... alle gode ting er tre får jeg håpe. Ikke noe mer tilbakefall nå!!!

Jeg valgte å ikke telle kalorier denne gangen. Jeg tar likevell noen stikkprøver innimellom ved å logge en random dag på mylog.no for å se hvordan det ser ut både mtp kcal og fordeling på karbo, protein og fett.

Ellers merker jeg d fort på trening hvis jeg slurver med maten over tid. Byebye framgang. ..!!

Det vil være ubehahelig lenge fordi kontrollen er en stor del av spiseforstyrrelsen... nettopp enda en grunn til å slutte med tellingen

[Felicie]

Mange fine og reflekterte svar her. Dere er bra! Jeg skal fortsette å kjempe og lover å ikke gi meg før jeg er hundre prosent lykkelig med meg selv og den jeg er

[Kristerrg]

Har som sagt aldri hatt noen form for spiseforstyrrelse selv (mener jeg selv i alle fall), men har en lillesøster med anoreksi og en eks hadde bulimi så må vel innrømme at jeg vet litt hvor ille det kan gå for mange. Virker som dere alle her er klare for å snu en vond trend og starte et "nytt liv" you go!

[miaheart]

Jeg sliter også med det å la være å tenke kalorier.. Har de siste månedene passet på å logge alt jeg putter i munnen. Har målt og veid osv for å få kcal mengden så nøyaktig så mulig. Det har vært en trygghet for meg, jeg vet hvor mye som går inn, og hvor mye jeg forbrenner. Men det har vært slitsomt og gjort hverdagen like vanskelig som da jeg ikke spiste. Kontrollen tar liksom over alt.

Nå jobber jeg med å la være å veie og måle opp alt. Tar ting mer på slump. Min coach bemerket seg at jeg alltid hadde med gram osv på mat-oversiktene ho fikk og jeg fikk da beskjed om å heller ta en porsjon som gjør meg mett. Det må ikke være nøyaktig 40 g hver gang. For så lenge jeg tar ca lik mengde på øyemål hver gang, så vil det i gjennomsnitt bli nok. Jeg må lære å høre på kroppen. Hvis den mengden jeg spiste ikke var nok, ta mer.. Om det var for mye, ikke spis alt. Jeg har vært veldig på at jeg MÅ spise opp alt på tallerken (pga slik var regelen under innleggelser). Men det er ikke normalt! Friske, sunne mennesker spiser kanskje mer en dag og mindre enn annen dag. Det er vanskelig å ikke ha denne "maniske kontrollen", men det vil nok bedre seg etterhvert.

OM jeg skulle få i meg mindre mat over tid, vil dette gjøre utslag både på kropp, sinn og trening, og jeg vil måtte sparke meg selv litt i rumpa, kanskje ta noen sjekk på hva jeg faktisk spiser og så justere det deretter. Når man har vært vant til å neglisjere kroppens ønsker i så lang tid, tar det også lengre tid å lære seg å høre på den igjen. Øvelse gjør mester

[Felicie]

Jeg har vært veldig på at jeg MÅ spise opp alt på tallerken (pga slik var regelen under innleggelser). Men det er ikke normalt! Friske, sunne mennesker spiser kanskje mer en dag og mindre enn annen dag.

Ikkesant.. Søsteren min er typen som kan kose seg med en halv sjokoladeplate en dag og som kan la halve porsjonen stå igjen på resturant dersom hun er mett. Jeg er typen som spiser en hel plate når jeg først spiser og som ikke er mett før tallerkenen er tom. Klarer ikke å kjenne etter, men vil gjerne lære meg til å få det til Når det skal sies har jeg alltid vært annerledes enn søsteren min i matveien, selv før jeg ble syk. Mamma er litt mer som meg - spiser noe godt på lørdager og spiser da alt hun har "planlagt", men holder seg helt unna i hverdagen. Søsteren min spiser som sagt litt når hun har lyst på og stopper når hun ikke vil ha mer. Jeg tror man er forskjellige på den måten og at man ikke trenger å være syk fordetom Men så mye kontroll som kaloritelling på gram og makroer medfører, det tror jeg ingen har godt av.

[miaheart]

Nei, når telling av kcal og planlegging av all næringsinntak tar over alt, og alle avvik fra disse planene blir et problem, da er det ikke lenger sunt eller bra for en. Kroppen er egentlig fantastisk flink til å si ifra når den trenger noe, eller har fått nok. Men siden vi er verdensmestere på å følge planer, ikke våre kropper, så har vi ødelagt denne funksjonen med å lytte til det kroppen vil. MEN vi satser på at det er mulig å lære det igjen! Man må bare tørre...

Tenk f.eks hvor fantastisk det ville vært å gå på butikken eller en kafè og kjøpe/bestille noe man har skikkelig lyst på, bare fordi man vil. De fleste mennesker gjør jo dette daglig, og de får jo ikke fatale konsekvenser av den grunn.. Nå sier jeg ikke at jeg ønsker å fråtse i godis eller masse usunn mat, men det å la seg få lov til å nyte en godbit en gang i mellom uten at verden "går under" av den grunn, må jo være en god følelse. Det er en følelse av frihet jeg faktisk har klart å føle et få tall ganger det siste året.

[Felicie]

Ikkesant.. Kvikk lunch og appelsin på tur. Røde roser i kinnene. Kakao i varmestua og frosne hender. Det er jo DET som er sunnhet. Ikke en slavisk plan med tvangspreget trening og nazi kosthold.

[miaheart]

Nettopp!:happy:

[Lena Ludvigsen]

Jaa, jeg og spiser alt på tallerkenen! Men lager som regel middag kun til meg selv, og lager da i de mengder jeg vet jeg bør få i meg - så det blir liksom rett sånn sett! Vet ikke helt hvordan det ville vært om det var snakk om vanlig ''familiemiddag'' der man forsyner seg selv, tror det kunne blitt mer vanskelig. Det er så vanlig å slite med sulten/metthetsfølelse etter å ha sultet kroppen, jeg kan spise type 1 laksefilet, noen poteter og en halv pose frossen grønnsaksblanding å være stappmett i magen, men ha en psykisk sult som sitter igjen.. Det skal ikke være lett!

[miaheart]

Jaa, jeg og spiser alt på tallerkenen! Men lager som regel middag kun til meg selv, og lager da i de mengder jeg vet jeg bør få i meg - så det blir liksom rett sånn sett! Vet ikke helt hvordan det ville vært om det var snakk om vanlig ''familiemiddag'' der man forsyner seg selv, tror det kunne blitt mer vanskelig. Det er så vanlig å slite med sulten/metthetsfølelse etter å ha sultet kroppen, jeg kan spise type 1 laksefilet, noen poteter og en halv pose frossen grønnsaksblanding å være stappmett i magen, men ha en psykisk sult som sitter igjen.. Det skal ikke være lett!

Kjenner meg godt igjen med den psykiske sulten.. Og så blir jeg ofte redd for at jeg ikke klarer å stoppe å spise når jeg først spiser Ikke lett nei! Tankene skaper en redsel for noe jeg vet egentlig ikke kommer til å skje.

Bra du klarer å spise riktig mengde mat når du lager den selv, men du burde prøve å utfordre deg ved å spise den maten din familie spiser og. Gjennom å utfordre angsten vil du se at det i realiteten ikke er så farlig som tankene sier. Hva er det verste som kan skje om du spiser det samme som familien?

[vixit]

Off, sliter akkuratt med det samme! Jeg kan lett hvis jeg ikke teller type ligge på 1200 kcal på treningsdager! Og det er ikke bra med tanke på at jeg ikke vil ned i vekt! Nå har jeg slettet shapeupappen, og grovregner nå for en periode for å forhåpentligvis gi slipp på dette maset. Kjøkkenvekta er knust-->kastet, men alt regning vil ikke stoppe i hodet.Vet altformye om hva div inneholder. Er det sunt å vite ca hva man ligger på eller skal man regne med at kroppen skriker ut når jeg har fått i meg altforlite?Jeg skulle ønske jeg var slik som før, koste meg skikkelig i helgene, brydde meg ikke og hadde stabil vekt! Vi får støtte hverandre i denne prosessen. Vil ikke si at jeg har hatt spiseforstyrrelse, men ville hele tiden ha kontroll over matinntak og aktivitet slik at jeg kunne bygge muskler. Nå vil jeg bare ha den kroppen jeg har, og være sunn! Denne livsstilen er jo ikke forenelig med det sosiale, eller familieliv! Tenk å måtte veie opp maten og dele inn i prosjoner? JEG VIL VÆRE FRI!

[vixit]

For min del tror jeg prosessen hadde vært lettere om jeg hadde bodd sammen med noen, type familie. Da kunne jeg hatt faste måltidsmønstre og spist hva de spiste. Vekta rører seg ikke på dem, de spiser normalt og trener normalt og spiser snop i helgene, men når jeg er alene er det utrolig lett å miste seg selv/leve i en boble, helt til den sprekker og jeg er helt alene! ikke gøy!

[02-snapper]

For de av dere som er interessert - det er en Facebook gruppe for " sånne som oss" hvor saker som dette kan diskuteres. Dette er en såkalt skjult/hemmelig gruppe så dere må ha invite for å være med. Skriv gjerne en mld til meg hvis dere vil være med

Vi er en god liten gjeng jenter som alle har spiseforstyrrelser som del av vår historie. Noen er friske, noen syke. Noen under behandling men greia er at ALLE har fokus på å blir frisk. Så gruppa handler om å mestre utfordringer, dele tanker og erfaringer. Ikke noe pro-ana, BMI-snakk eller kroppsfokus.

Tror flere her kunne både bidratt positivt i gruppa og også fått godt utbytte selv