Confession, og et ønske om gode råd

[hhbsw]

Heisann!

Jeg er en jente som trenger noen gode råd fra kloke hoder. Jeg har alltid innbilt meg (og mener fortsatt) at jeg har hatt et godt forhold til trening og kosthold. Jeg har alltid trent regelmessig og hatt et forhold til mat der jeg kan spise hva jeg vil (har alltid spist sunt, men har ikke hatt noen problemer med en utskeielse i ny og ned). De siste månedene derimot, føler jeg meg ikke bra dersom jeg ikke får trent nok, og jeg spiser bevisst mindre. Jeg vil ikke kalle det en spiseforstyrrelse men mer "feil fokus" kanskje. Jeg er 175 cm høy og veier 59 kilo, så jeg vet jo at det ikke er noen grunn til at jeg skal gå ned i vekt. Jeg har en stram kropp med nokså definerte muskler, men likevel føler jeg meg rett og slett for stor. Og det plager meg at jeg har det sånn. Det jeg typisk spiser i løpet av en dag kan være et par epler, en boks cottage cheese og litt tunfisk. Jeg vet veldig godt at det er for lite. Men det er akkurat som at jeg ikke bryr meg om det, selv om jeg er fullstendig klar over det. Når det kommer til trening trener jeg i allefall 4 ganger i uka, som oftest 3 kondisjonsøkter hvor jeg da løper 10-15 km hver gang og 1 styrkeøkt.

Har noen kanskje et par gode råd til meg, til hvordan jeg kan "snu" dette? Jeg skjønner jo at dette er helt sykt, og at jeg selvsagt burde tenke annerledes- men jeg klarer det rett og slett ikke. Så om noen har en magisk løsning på problemet er jeg mer enn villig til å lytte :-)

[Katarina]

En magisk løsning finnes nok ikke. Men det at du selv ser at dette er galt er et veldig godt utgangspunkt. Mitt råd er å kontakte en psykolog, få pratet om hva som egentlig ligger bak. Ofte så er det noe helt annet enn vekt kontroll som er det egentlige problemet. Gjør noe nå med en gang før problemet blir for stort. Ikke vent og tenk at det løser seg selv,det er en hårfin balanse,og tipper du feil vei, kan veien tilbake bli lang.

[Gabrielle]

Om du føler deg for stor vil jeg spørre deg hvorfor? Dette handler tydeligvis ikke om kroppens størrelse men hvordan du føler deg i forhold til et eller flere mennesker. Føler du deg satt ut? Har du behov for å gråte? Betrakter du deg fra utsiden, som gjennom andre blikk? Hva er viktigst i så tilfelle, din egen mening om deg selv eller andres?

[Inger-Lise]

Hei! Først vil jeg bare si at det står stor respekt av deg å faktisk tørre å erkjenne at det er i ferd med å utvikle seg til et problem. Ikke bare for oss, men også for deg selv. For rundt tre år siden var jeg på samme sted selv. Jeg er 162 høy og veide 52 kg, så veltrent ut, var sterk, godt humør, bra energi... Ja alt var egentlig veldig bra slikt sett. Inni meg bar jeg egentlig på en stor smerte etter et samlivsbrudd med en voldelig samboer for rundt et halvt år siden, men tok meg aldri tid til å bearbeide dette. Jeg ignorerte alt med det å gjøre, levde livet, hadde det bra, osv.. Jeg begynte sakte, men sikkert også å spise mindre, gi meg selv restriksjoner og idiotiske regler, snikende dårlig samvittighet når trening utgikk, begynte å forby flere og flere matvarer. Et økende behov for kontroll oppstod uten at jeg egentlig reflekterte over hvorfor. Hadde jeg bare hatt mot nok, kunnskap nok til å stoppe dette på det stadiet du er nå.. Men det gjorde jeg ikke, og sakte, men likevel skremmende fort befant jeg meg selv på en vekt på 37 kg, syk, ødelagt og på randen av sammenbrudd. Sliter enda med psykedelisk men i alle fall klart å komme meg et godt stykke på vei.

Det jeg i ettertid har sett er at den omveltningen jeg opplevde på hjemmebane, den plutselige forandringen av hverdag, vaner, rutiner, skapte et behov for kontroll på et annet område, og maten ble den arenaen for meg. For deg kan det være andre grunner! Men en ting jeg har lært er at mat er psykisk, spiseforstyrrelser er psykisk lidelse og ofte ligger det andre årsaker bak enn bare det å "ville bli tynn". Det er nok heller løsningen på et problem en har, fremfor å være selve problemet.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en psykolog, uansett om du føler du har et problem eller ikke, enten når det kommer til mat eller livet forøvrig. Ofte kan det være noe underliggende en ikke er klar over selv også. Ta en time, det kan ikke skade! Funker det ikke for deg og føler di det er bortkastet, ja da trenger du ikke gå dit mer. Men gi deg selv muligheten til et besøk like sant som de sier at "kom deg trening, du angrer aldri på en ekstra gjennomført treningsøkt", ja det gjelder også her, forsøk løsninger for å bedre hverdagen, du angrer aldri på å stelle fint med deg selv lykke til, og send gjerne PM om du ønsker noen å snakke med om det

[løvetann]

Sier som hun over her, det er veldig imponerende at du innrømmer det her - både for oss, men aller mest for deg selv. Du har virkelig god selvinnsikt og det står stor respekt av det du skriver

Vil først og fremst anbefale deg å gå til en psykolog. Selv trodde jeg at man først kunne gå til psykolog når man veide under 40 kilo og holdt på å dø av anoreksi, men det er helt og veldig feil! Jeg tror at alle hadde hatt godt av psykologtimer av og til, kun for å få hjelp til å rydde opp i tanker, se seg selv utenifra og bare ha noen å snakke med. Går selv til psykolog en gang i blant, og jeg aner virkelig ikke hvor jeg hadde vært i dag hvis jeg ikke hadde hatt henne.

Det min psykolog hjelper meg til, er å takle alle tankene som kommer rundt mat og trening. Jeg får alltid tanker i løpet av dagen "kanskje jeg skal droppe dette eplet, denne skyren eller havregrøten til kvelds" eller lignendende fordi "det gjør jo ingenting". Tidligere hørte jeg på disse tankene, lyttet til dem og fulgte dem. Jeg droppet flere måltider. Og når jeg hadde begynt med det, kom tankene om å droppe måltider oftere og oftere. Når jeg så meg i speilet kunne jeg tenke "shit, du er så feit. Du kan ikke spise mer nå, du må fortsette å gå ned i vekt!" og så lyttet jeg til det også - spiste mindre og mindre fordi det kom hele tiden tanker som sa jeg skulle gjøre det.

Etter at jeg fikk hjelp har jeg lært at tanker er bare tanker. Nå når jeg får en tanke om at jeg bør droppe et mellommåltid eller ta mindre av ditten og datten så sier jeg til meg selv "okei, Løvetann. Dette er bare en tanke. Det er en tanke som kommer, men det betyr ikke at du skal følge den". I begynnelsen var det veldig vanskelig å kjempe mot egne tanker, men nå etter hvert går det mer automatisk. De spiseforstyrrede og plagsomme tankene kommer sjeldnere og sjeldnere.

Jeg vil tro at du noen gang har tenkt veldig teite tanker som du ler litt av selv. Dette høres helt hinsides ut, men selv har jeg iallefall gått i offentlighet (på kjøpesenter eller lignende) og plutselig tenkt "haha, tenk hvis jeg hadde lagt meg ned og skreket nå!". Og så ler jeg litt av meg selv og den rare tanken jeg får, men jeg følger den ikke. Jeg legger meg ikke ned og skriker. Det er bare en teit tanke som kommer. Akkurat som om du står på toppen av et bratt fjell og tenker "oi, hva om jeg hadde hoppet ned herfra". Selv om tanken kommer betyr det ikke at du skal gjøre det. Slik er det med maten også. Tanken om at du er for stor, bør spise mindre, trene mer, det er bare tanker. Tanker på lik linje om at du skal legge deg ned i offentlighet på kjøpesenter og skrike. Det er bare tanker.

Jeg liker å sammenligne det med en togstasjon. Se for deg at du står og venter på toget i Kristiansand og skal til Oslo. Plutselig kommer toget som går til Stavanger, men du hopper ikke på det toget. Da ender du jo opp feil plass! Du må stå der og vente helt til det riktige toget kommer, det som tar deg med dit du skal. Sånn er det med tankene også. Når du trener, lager mat og så videre vil det alltid komme tanker som "tar deg med feil vei" - tanker som sier at du skal spise litt mindre, trene litt mer, at du er for stor. Da må du si til deg selv at "denne tanken hopper jeg ikke på. Denne fører meg ikke dit jeg vil" og så venter du til de riktige tankene kommer. Tanken om at du trenger mye mat og riktig mat for å fungere. Tankene om at du er slank og vakker, og at du kommer ingen vei med å sulte deg. For det er de riktige tankene, det er tankene du skal hoppe på!

Det er ganske vanskelig i begynnelsen, men når du etter hvert klarer å sortere tanker i "riktige" og "feil" tanker går det mye lettere. Da vil de "feil" tankene komme sjeldnere og sjeldnere, og hverdagen blir mye bedre! Det kan hjelpe å skrive ned hver gang du får tanker som ødlegger for deg, da blir du mer obs på de. Samtidig kan det være lurt å si til seg selv høyt og tydelig at tankene som kommer er ødleggende for deg.

Jeg vil også ta tak i den siste setningen du skriver der:

Jeg skjønner jo at dette er helt sykt, og at jeg selvsagt burde tenke annerledes- men jeg klarer det rett og slett ikke. Så om noen har en magisk løsning på problemet er jeg mer enn villig til å lytte

Det der er feil innstilling. Du klarer det. For vet du at det er du som styrer tankene dine - ikke omvendt? Det er du som bestemmer hvilke tanker du vil "hoppe på", hvilke du vil følge. Det finnes ingen magisk løsning! Du må jobbe, og du må jobbe steinhardt med deg selv. Det er ikke lett - men jeg kan garantere deg at det er verdt det når du blir kvitt de vonde tankene!

Beklager veldig langt svar, håper dette hjalp litt. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, og jeg brenner virkelig for å hjelpe andre i samme situasjon. Det å leve med slike tanker er så utrolig slitsomt, og det å lære seg en måte å takle de på er virkelig gull verdt. Håper du klarer det - for tro meg; det er så mye bedre!!

[Asta]

Løvetann <3

[hhbsw]

Først og fremst, tusen hjertelig takk for fine, velskrevne og fyldige svar. Jeg setter umåtelig stor pris på det! Jeg trodde kanskje at det utelukkende kom til å komme kommentarer om hvor teit og unødvendig det er at jeg i det hele tatt tenker sånn og ikke minst skriver det her på forumet og ber om råd. Da varmer det å se at også andre enten har vært borti lignende selv, eller bare har gode råd å komme med. Tusen takk.

Når det kommer til det du Gabrielle spør om, så vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Noen ganger føler jeg meg kjempefin, men som regel føler jeg meg alt for stor. Og ja, noen ganger vil jeg bare gråte. Jeg føler selv at jeg har "problemområder". Jeg har tynn midje, flat mage og det de fleste sikkert vil kalle en velproporsjonert og fin kropp. Mange venninner sier at de virkelig misunner meg kroppen min. Det er veldig hyggelig sagt av dem, men jeg synes ikke at jeg har en fin kropp. Jeg føler for eksempel at lårene mine er enorme (satt på spissen, men innimellom føles det nettopp sånn). Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, og dere vil sikkert synes det er rart, men aller helst ønsker jeg å være skikkelig spinkel. Kall meg rar, men sånn er det bare.

Jeg ser at flere av dere anbefaler psykolog, og det er kanskje en god idé det- men jeg føler ikke at problemet mitt er så stort at jeg skal "ta opp plassen" til noen som trenger det mer enn meg. Nei, man trenger kanskje ikke være 35 kg og ha store problemer før man går til psykolog, og jeg skjønner at det kan være lurt mtp å hindre at nettopp det skjer, men jeg er virkelig ikke der at jeg tør/vil gjøre det..

På én måte føler jeg ikke at jeg har et stort problem, men samtidig suger dette opp så utrolig mye energi og tankevirksomhet.

- jeg tenker på mat MYE gjennom dagen: hva jeg har spist, hva jeg skal spise osv

- jeg blir utrolig skuffet over meg selv dersom jeg føler at jeg har spist mer enn det jeg planlagte tidligere på dagen

- når jeg er mett føler jeg meg tjukk, og så liker jeg følelsen av å være sulten (og det i seg selv er jo litt dumt)

- samtidig elsker jeg mat, det er ikke sånn at jeg ikke synes det er godt. Tvert imot. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne ha et forhold til mat der jeg ikke trenger å tenke så mye rundt det, om dere skjønner?

Som du Inger-Lise opplevde, så blir det et slags behov for kontroll. Da sier det seg selv at jeg kan bli ganske skuffet over meg selv dersom jeg ikke følger planen som jeg har satt meg i hodet mitt for eksempel.

Og Løvetann, til deg også: takk for gode ord og fine tips. Likte veldig godt det bildet med togstasjonen. Det er faktisk bare tanker. Og jeg prøver virkelig å snu det. Tenke annerledes. Tenke mindre på det. For det tar virkelig opp mye av hverdagen min, og det liker jeg ikke. Samtidig klarer jeg det ikke helt. Ja, det er jeg som tenker feil- men jeg får samtidig ikke til å tenke på noen annen måte.. Blir så utrolig frustrert.

Jeg føler ikke at jeg kan snakke med noen om dette face to face på en måte. Igjen, så høres det kanskje merkelig ut, men jeg føler meg litt dum om jeg skal gjøre det. Føler ikke at problemet er "stort nok" for det, på en måte. Beklager at jeg formulerer meg litt knokete, det er bare veldig vanskelig å sette ord på det jeg tenker og føler. Og mens jeg skriver det ned, og ikke minst tenker disse tankene, så VET jeg så inderlig godt hvor utrolig idiotisk det høres ut. Men likevel tenker jeg og føler jeg det sånn. Og jeg skammer meg over det. Virkelig. Merker at jeg til og med her dekker det hele litt til....

Kunne sikkert ha fortsatt inn i evigheten, men jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si. Men igjen, takk for svarene fra dere alle, jeg setter veldig stor pris på det. Dere har så absolutt gitt meg noe å tenke på.

[Gabrielle]

Så lenge du synes det er viktig å være/bli tynn er det ikke mulig å slutte å tenke på det. Om du ikke ønsker at det skal ha hovedfokuset i livet ditt må du ha noe mer verdifullt å fokusere på. Noe du verdsetter mer eller like mye. For å klare å gjennomføre en streng slankekur er man nødt til å prioritere kosthold høyest av alt i den perioden, og det er jo en valgsak. Å slanke seg hele livet fordi man vil være tynnere enn kroppen liker å være kan kalles spiseforstyrra, nettop fordi det er hovedfokuset ikke bare i en periode men "livet ut". Å lære å akseptere seg selv slik man er skapt er kanskje noe en bør jobbe med mer enn å bli tynnere? Det er ikke like enkelt, men spør deg om du noensinne vil kunne bli fornøyd nok med kroppen til å akseptere den som den er. Ei med spiseforstyrrelse blir aldri fornøyd. Det er faren.

[Thess]

Hei hhbsw.

Jeg ser ut ifra svarene du gir her at du alt er ganske langt ute på dypt vann. Og jeg anbefaler deg på det sterkeste å ta tak i dette nå, først og fremst i form av å be om hjelp hos fastlege som sammen med deg kan finne ut av om du bør henvises til psykolog. Ofte kan fastlegen også være en fin samtalepartner. Du trenger ikke bekymre deg for at du skal ta opp plassen til noen som trenger det mer enn deg, det er en klassisk sf tanke;) La de som tar seg av søknaden vurdere det:) Støtter alt det løvetann skrev over her. Ta det til deg. Det handler ikke så mye om at du tenker feil tanker, da er det i alle fall veldig mange som går rundt å tenker feil tanker. Det som er cluet er at du ikke trenger å HANDLE på de tankene. F.eks så kan det være at du tenker at du bør spise litt mindre til et måltid, men på tross av at du tenker dette, så spiser du likevel normalt. Om du ikke bryter med alle de "unormale" (liker egentlig ikke kalle noe for unormalt, for hva er normalt egentlig..) tankene og mønstrene du beveger deg inn i så er det ikke mulig å komme ut av en sf. Dette er noe som er fryktelig vanskelig å få til uten å ha noen å snakke med. Jeg vil derfor igjen påpeke VIKTIGHETEN av at du tar kontakt med fastlegen din i første omgang. Om det er vanskelig å forklare ting når du kommer til timen, så ta en utskrift av denne tråden her og vis den til legen.

Til slutt så vil jeg også påpeke at det kan være lurt å fortelle de nærmeste (foreldre) at du sliter sånn som du gjør, om du har et godt forhold til de kan de hjelpe deg og støtte deg i hverdagen.

Stå på, det er mulig å snu sirkelen. Men, dessverre er det kun du som kan gjøre det. Og det krever at du selv ønsker det, og ser at det ikke er hensiktsmessig å fortsette sånn som du gjør nå.

[Gjest Jester]

Hei, synes du har fått endel gode innspill her og svar på endel av hva du tenker på. Men det er ikke til å overse at denne tråden går i en retning/har et fokus vi helst ikke ønsker.

Ta en titt her, kanskje det vil være noen gode råd:

Spiseforstyrrelser på forumet - informasjon | Fitnessbloggen Forum

Ellers ønsker jeg lykke til og at du finner ut av det og stenger denne tråden for nå.

-Mod