Det å slite med sitt eget hode

[Viktoria Moen]

Etter å ha lest på mange forskjellige logger har jeg ofte sett "jeg slet før med spiseforstyrrelser", og jeg tror det er noe mange av oss som sliter med, og trenger hjelp til å ordne opp i. Jeg er en av de, utrolig at jeg faktisk innrømmer det.

Jeg bare lurer på om dere der ute som har gått gjennom det, går i gjennom det eller har familie/venner som går igjennom dette. Kanskje har råd og egne erfaringer å komme med. Jeg syns at det motiverer og hjelper meg til å prøve å ordne opp i mitt eget hode og liv, men det er vanskelig. Det tror jeg alle forstår.

Så har du noen råd til de som sliter med sitt eget hode? Jeg har dessverre ikke så mange gode råd å komme med..

[Lily]

Mitt råd til andre som også sliter med spisefortyrrelser, er:

- Er du usikker på hva du skal gjøre i en gitt situasjon, spør deg selv: "er det normalt eller er det spiseforstyrret?"

Det er selvsagt ikke alltid like lett å vite hva som hva, men ofte vet man det innerst inne. Det kan også være lurt å forhøre seg med en person du stoler på. Tenkt deg at du har spist mer enn det som er "akseptabelt", hva gjør du da? Å straks iverksette tiltak for å forbrenne eller "kvitte" seg med disse kaloriene ser jeg på som litt spiseforstyrret. En friskere tilnærming er vel å ikke en gang tenke på det som har skjedd, eller bare "nam, det smakte god" (eller noe i den duren). Det er selvsagt ikke lett, men det er mer ritkig enn å "gjøre noe" med "problemet"...

- Spiseforstyrrelsen setter regler på hva du kan og ikke kan gjøre - det har i hvert fall min spisefortyrrelse vært "flink" til. Om det kan kalles OCD (obsessive compulsive disorder) kan vel diskuteres, men det er grusom plagsomt, og veldig vanlig. Å lære seg til å bryte disse reglene er god trening.

Jeg innrømmer lett at jeg hater tallet 7, og hater å innvolvere tallet 7 i noe jeg gjør. Jeg er i tillegg veldig glad i tall, og "riktige" tall er viktig. I noen tilfeller kan det være rett og slett plagsomt, som f.eks når en skal følge en oppskrift. 170 til 179 gram av et eller annet går ikke, og det blir defor 168 gram eller 180 gram. Samme på photoshop som jeg leker meg litt i, så liker jeg ikke å stille inn penselstørrelsen inn på et tall som inneholder 7, 3 eller 9. Det blir ganske mange penselstørrelser.

Det jeg gjør er å utfordre meg selv ved å bruke disse størrelsene når det passer, og prøver å unngå å la det gå inn på meg. Noen ganger bryr jeg meg ikke, men andre ganger er det helt grusomt. Jeg vet det er flere enn meg som har det sånn. Ikke bare med tall, men med andre ting...

- Anorexi og bulimi går under fellesbetegnelsen spiseforstyrrelser. Spiserfortyrrelser har ikke bare sammenheng med det å spise, altså mat, men også kropp og vekt. De aller, aller fleste med en spiseforstyrrelse har et anstrengt forhold til kropp. Dette anstrengte forholdet er faktisk så plagsomt at det påviker psyken så mye at mange har lettere depresjoner.

Å gjøre noe med det problemet er ikke lett - særlig ikke når det florerer av vakre mennesker i diverse ukeblader og i andre medier. Enda vanskeligere blir det når eget speilbilde forvrenges, og man ikke ser seg selv for den en er.

Det er vanskelig å gi noen gode råd til hva en skal gjøre, men mitt råd er å tillate at man føler det slik man gjør - uten å staffe seg for det. Med straff mener jeg enten å sulte seg eller BP'e (binge and purge). Men det er også viktig å prøve å la være å tenke så mye på det, selv om akkurat det er veldig vanskelig.

- Mange som har en spisefortyrrelse er opptatt av trening, og det er forsåvidt ikke noe galt i det så lenge det gjøres riktig. Men det hører vel heller med til skjeldenhetene. Mange er så avhengig av treningen at de ikke klarer å ta en pause eller redusere mengden de gangene man egentlig har "viktigere" ting å gjøre.

Jeg møter sikkert mye motgang i mine synspunkter her, men jeg tror det er fornuftig å ta pauser en gang i blant. Noen treningsopplegg opererer med en "deload"-uke og jeg tror faktisk det er noe i det. Jeg tror ikke kroppen har vondt av å trene jevnlig hele tiden, men psyken skal også følge med. En dårlig psyke har en indirekte virkning på det fysiske, så å lære seg til å ta pauser innimellom ser jeg på som god psykisk trening. Jeg tror at mennesker som klarer å slappe av godt mellom treningene har det bedre både fysisk og psykisk.

Jeg kunne sikkert skrevet x.antall "tips" til, men synet av så lange innlegg tror jeg ville tatt livet av de fleste. Dere har vel sikkert fått med dere at spisefortyrrelser er en av mine hjertesaker, og det engasjerer meg veldig. Jeg har også vært åpen om min spisefortyrrelse, og deler gjerne erfaringer med den som måtte føle behov. Jeg kommer selvsagt ikke til å gi tips om hvordan man skal bli sykere eller om egen syk vekt. Men det meste annet mellom himmel og jord som handler om spiseforstyrrelse er jeg mer enn villig til å snakke om. Jeg er snakker selvfølgelig om masse annet også altså, ikke misforstå, hehe:)

Heller ikke vær redd for å spørre om noe selv om du ikke har en spiseforstyrrelse. Jeg er like opptatt av å spre riktig informasjon til folk som ikke vet hva det er, eller som kanskje har en feil forståelse av hva det dreier seg om. Etter mange år har jeg skaffet meg mye kunnskap, og deler den gjerne! Jeg tenker sånn at hvis flere mennesker deler sin kunnskap, så blir vi alle klokere ved hjelp av hverandre. Jeg har i hvert fall lært mye her på fitnessbloggen, noe jeg er utrolig glad for! Men jeg er en svamp når det kommer til å lære noe, og jeg tror faktisk ikke jeg kan lære nok

[Viktoria Moen]

http://dinfremtid.blogg.no/1323712418_nr_man_sliter_med_sit.html

Har prøvd å sette litt ord på mine egene følelser. Det hjelper i alle fall meg masse, og enten skrive eller snakke om det!

[Bonito]

Jeg tror det beste rådet jeg kan komme med er: Ikke vær redd for å innrømme at du trenger hjelp, og ta steget å snakke om problemene! Dessverre er spiseforstyrrelser i likhet med andre psykiske sykdommer fortsatt forbundet med mye skam. Samt at det lille spiseforstyrrelse monsteret som bor i hjernen vår, har en tendens til å stikke kjepper i hjulene for oss når det kommer til dette med å søke hjelp. Gjør man det må man jo begynne å ta tak i problemene og det kan være utrolig skummelt, for når man har sunket langt nok ned i spiseforstyrrelsen vet man ofte ikke helt hvordan man skal leve uten.

Jeg slet med div spiseforstyrrelser i 8 år, bulemi, overspising og periodisk anorexi. Er nå frisk men innser at monsteret nok alltid kommer til å lurke i de mørke krokene i bevistheten. Telling av kcal og for stor bevisthet rundt mat og spising, gjør at jeg kjenner tendensene, så slikt holder jeg meg klokelig unna. Det som gjorde størst nytte i MIN prosess med å bli frisk var den lille pelsklumpen som kom i hus for 4 år siden. Ett lite uskyldig vesen som var komplett avhengig av meg, og som gjorde at jeg måtte ut uansett om jeg ville eller ikke. Så takk hellige makter for pelsdyr på 4 ben

[morten]

Vær ærlig med deg selv og med andre.

Lily: Jeg er enig med deg

( Jeg er vell den eneste gutten her )

[Lily]

Vær ærlig med deg selv og med andre.

Lily: Jeg er enig med deg

( Jeg er vell den eneste gutten her )

Du er den første gutten som har kommentert her, og etter innlegget ditt å tyde, så sliter du med spiseforstyrrelser selv.

Guttene er i mindretall, men de finnes! Det settes desverre litt lite fokus på, og det er så synd. Derfor mener jeg at IKS burde skifte navn, da det er en flott organisasjon, men navnet ekskluderer guttene (IKS - interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelse)...

[Cheesecake]

vanvittig bra at du er ærlig med deg selv!Det du gjør nå, er å sikre framtiden din, når du tør å ta tak i problemet på et så tidlig stadie.

Det er ingen hemmelighet at jeg selv har sliti med slike tvangslidelser for noen år tilbake, og inntil for bare et år siden.....men så orka jeg ikke å ha det sånn lengre, jeg ville ikke leve i et slik fangenskap resten av livet....jeg ville LEVE! jeg var avhold i 4 år pga av det her, jeg sluttet å leve på alle mulig måter....Du er enda ung, så jeg oppfordrer ikke deg til å drikke:pMen når tiden er inne for deg, for å ta et valg, ikke velg bort sosiale settings,selskap etc. fordi du er redd for å miste kontrollen, den vil du ha uansett, for du kan så mye om trening,kost og sånt fra før....at du aldri vil miste den kunnskapen......alt i livet med måte:)

Jeg ble mer sosial, ga mer faen i om jeg skeia ut, satt ned kravene til meg selv (i matveien), ga meg et klapp på skuldra hver eneste dag, stresset ned, brukte de folka rundt meg som brydde seg.

Det som hjalp meg:

- Venner.

- Bli hypersosial:wub:

- ha det gøy.

- Ikke nekte seg ting.

- Balanse

Håper ikke du blei mer forvirra nå, og tror jeg er en gal alkis:whistling::)Men man må finne sin egen balanse, først med støttehjula.....så på to hjul etterhvert:) Jeg sykler en del på etthjuls-sykkel for tia:D

lykke til Har troa på deg og dine evner!

[Karoline]

Jeg syntes det er så flott at slike temaer blir tatt opp, for det ER vanskelig å snakke om det, særlig til de som virkelig ikke forstår noe og bagateliserer det som om det ikke skulle vært et problem. Og nettopp derfor det er bra med et slikt forum der folk sliter med det samme og forstår hva en går gjennom og hvor vanskelig det er.

Det som har hjulpet meg på veien er å finne ut av årsakene og ta tak i de, være åpen og ærlig. Og snart kan min 4 beinte kjærlighet som kommer i hus om få dager forhåpentligvis hjelpe på prosessen videre.

[Augis]

Noen som står meg nær slet tidligere i livet med overspising og har nå i løpet av de siste årene gått ned masse. Per idag fin, sunn og slank. Problemet nå er at tankemønsteret hennes minner mer om en anorektiker enn en overspiser.

Nå er det frykten for å bli stor igjen som dominerer. Jeg kjenner absolutt igjen tankene, men jeg prøver å overbevise henne om at med hennes aktivitetsnivå og matinntak er den fryktede overvekten MILEVIS unna. Et middagsselskap i ny og ne med dessert og alt betyr ikke 20 kg ekstra på kroppen i løpet av kort tid etterpå osv.

Det virker som hun overvurderer kaloriinnholdet i ting. For eksempel mener hun at hun lager seg en skikkelig "bombe" av 100 ml is og en 4x4 cm brownie... Jeg skulle ønske jeg fikk henne til å ha et mer avslappet forhold til mat, og innse at hun KOMMER IKKE TIL Å LEGGE PÅ SEG med mat- og mosjonsvanene hun har per idag! Det skal nok temmelig mye til for at hun mister kontrollen! Har hatt et par samtaler med henne(som tydeligvis ikke har funket på lang sikt), men tar gjerne imot tips til de rette ordene for å få budskapet til å gå skikkelig inn.

[Lily]

Å vite hva en skal gjøre i en slik situasjon er vanskelig, men ærlighet varer lengst. Fortell henne det du "ser", og si at du er bekymret for at hun er i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse. Det er vanskelig å vite hvordan en skal formulere seg når en forteller noe sånt, men å begynne med f.eks noe som:

"Det er noe jeg ha tenkt til å si lenge, og jeg sier det ikke som noen kritikk. Men dine tanker i forhold til kropp og mat bekymrer meg. Du har gjort en fantastisk jobb med å gå ned i vekt, og det er virkelig beundringsverdig. Nå er du sunn og slank, og trenger ikke å ha et så strikt kosthold som det for meg virker som du har. Jeg kan naturlig nok ikke sette meg inn i din situasjon, men jeg kan kanskje tenke meg at frykten for å legge på seg er til stede?"

Det er kjempevanskelig for meg å vite hva du skal si, da det er du som kjenner henne. Men ærlighet, sympati og forståelse/forsøk på å forstå er viktig. Samt å ha et lyttert øre, og stille gode, åpne spørsmål som viser at du bryr deg. Ofte er det sånn at folk er for redde for å spørre, og mange tenker da at andre ikke bryr seg.

Jeg vet hvordan det er å slite, uten at noen egentlig tør å spørre hva det er skjer. I stedenfor valgte en del å ignorere meg, ta avstand eller i faktisk å erte/mobbe meg (selv på videregående). Det sårer. Men det har også vært noen som brydde seg, og det rørte i hvert fall meg. Jeg har slitt med anorexi siden jeg var 12 år, og i tenårene var jeg ikke villig til å prate om det i det hele tatt - jeg ville være syk. Når jeg ble voksen, så forstod jeg at dette ikke var måten man skal leve på, jeg tok grep og begynte å ta opp kampen med å bli frisk. På denne veien har jeg funnet ut hva som forårsaket min spiseforstyrrelse, noe jeg faktisk aldri har visst før i senere tid.

En spiseforstyrrelse er ofte en måte å takle andre vanskelige problemer. Hva de probleme er, kan være alt mellom himmel og jord. Men det faktum at din venninne har slitt med overspising, så er det mest sannsynlig et bakenforliggende problem der.

Jeg slet også med overspising før jeg fikk anorexi. Jeg var deperimert, og trakk meg inn i min egen verden hvor maten var trøst. Så fikk jeg kommentarer på at vekten og matinntaket, og jeg begynte å slanke meg. Etter det har livet vært et eneste stort spiseforstyrret helvete, inntil nylig, hvor jeg startet å ta opp kampen. Det har vært et helvete det også, men likevel er det godt å endelig forstå hvorfor jeg har hatt behobet for å opprettholde spiseforstyrreslen. Spiseforstyrrelsen er der fordi man har et behov for å ha den.

[Augis]

Jeg tror neppe hun kommer til å utvikle en spiseforstyrrelse (ting ser ikke ut til å bli gradvis verre), men det er som sagt dette med å ikke få dårlig samvittighet av en mikroskopisk dessert en lørdags kveld. Takk for fine tips til hva jeg kan si!

[morten]

Du er den første gutten som har kommentert her, og etter innlegget ditt å tyde, så sliter du med spiseforstyrrelser selv.

Guttene er i mindretall, men de finnes! Det settes desverre litt lite fokus på, og det er så synd. Derfor mener jeg at IKS burde skifte navn, da det er en flott organisasjon, men navnet ekskluderer guttene (IKS - interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelse)...

Ja, det har du rett i, Jeg har holdt på i 4-5 år nå. Jeg må si meg enig med det du sier angående IKS. Jeg synes det er negativt at det er så lite snakk om temaet. Og det er veldig ofte snakk om bare kvinne-rollen når det gjelder spiseforstyrrelser og jeg tror at det blir et veldig tabu-tema for mange gutter som sliter med spiseforstyrrelser på grunn av det. Men de siste gangene jeg har lest noe angående spiseforstyrrelser(i media osv..) så har det hvertfall blitt nevnt at det ikke bare er jenter som sliter med det.

Hvis du sliter så anbefaler jeg deg og ta kontakt med noen og finn ut hvordan du skal jobbe mot og få det bedre og unngå og falle tilbake på gamle uvaner.

[Adrian94]

Denne boken burde hjelpe de fleste:

http://www.bodyrecomposition.com/a-guide-to-flexible-dieting

[fitnesspuuzen]

Må bare takke for en fantastisk tråd!

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i 10 år nå, og har akkurat (for under 2mnd siden) innsett det og takket ja til hjelp. Det er så klart veldig skummelt, og vanskelig, men det hjalp veldig å lese en del gode innlegg her, pluss å bare se at jeg ikke var alene med det =) Man hører jo om at det er mange somsliter med det, men syns det er vanskelig å "se" det. men her ble det litt mer tydelig, og det var litt godt =)

[Lily]

Når man har slitt med spiseforstyrrelser så lenge som du har, så blir spiseforstyrrelsen det man er vant til. Å bli frisk, eller tilnærmet frisk, er noe nytt. Veldig ofte er tanken på å bli frisk skummel, men det er jo ofte slik med nye ting. Man frykter det ukjente, selv om det i de aller fleste tilfeller er en irrasjonell tanke.

Jeg personlig kan ikke bekrefte at livet blir bedre uten (jeg er desverre fortsatt syk, men på veldig god vei), men for de aller, aller fleste som har blitt friske, så skal det være det. Det er noe å ta med seg

Å innse at man har sykdommen, og også innse at det er fornuftig å motta hjelp, er et veldig godt steg i riktig retning! Og du er ikke alene om dette. Mange fler enn man aner har denne lidelsen, men det er også mange som har antydninger/et snev av den. Livet deres kan også i stor grad påvirkes negativt, selv om de ikke har en klinisk diagnose.

Har du noen spørsmål, eller bare noe du vil drøfte - bring it on! Her er vi flere i samme (liv)båt, og det er som regel noen av oss som kan svare. Ønsker du å stille mer personlige spørsmål, som du ikke ønsker å knytte opp til din profil, så er i hvert fall jeg tilgjengelig på private meldinger

[morten]

Må bare takke for en fantastisk tråd!

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser i 10 år nå, og har akkurat (for under 2mnd siden) innsett det og takket ja til hjelp. Det er så klart veldig skummelt, og vanskelig, men det hjalp veldig å lese en del gode innlegg her, pluss å bare se at jeg ikke var alene med det =) Man hører jo om at det er mange somsliter med det, men syns det er vanskelig å "se" det. men her ble det litt mer tydelig, og det var litt godt =)

Så bra at du har innsett det og takket ja til hjelp Du må ikke være redd for og benytte deg av hjelpen, Lykke til

OG; Du må bare spørre hvis det er noe.

[Opheliia]

Det er dritskummelt første gangen man innser at man har et problem med mat. Det er like skummelt første gang man sier det høyt. Men personlig er det det eneste alternativet jeg har, som hjelper. Jeg har behov for å prate om ting. Jeg må prate. Jeg må skrive. Ut må det. Å sitte inne med absolutt alt opplever jeg kun som negativt. Første gangen jeg pratet var jeg 17 år. Da fikk jeg et livreddende spørsmål. Det var "hvordan har du det egentlig Rebecca?".

Det var det som fikk meg til å øse ut med hvordan jeg egentlig hadde det. Men herregud så skummelt det var. Så jeg holdt kjeft igjen. Det var det letteste. Å ignorere alt vondt. Flere ganger i ettertid har jeg prøvd å åpne munnen, for å fortelle, men jeg har alltid "feiget" ut. Har fortalt meg selv at det ikke er noe poeng i å prate. Det er bare jeg som overdramatiserer hele situasjonen. Det er en bagatell. Jeg har det ikke vondt. Jeg har ikke noe problem.

Men jo, jeg har det. Og å prate er livsviktig.

Jeg vet mange skammer seg over at de kanskje har et problem. Men jeg forstår ikke hvorfor. Det er ikke noe å skamme seg over. Selvfølgelig trenger man ikke å si det til alle, men jeg har ikke noe problem med å si det høyt, det burde ikke noen av dere heller. Det er okei å ikke være perfekt. Det er okei å ha ting i livet som gjør det litt vanskelig av og til. Personlig kan jeg si at jeg sliter med spiseforstyrrelse, jeg sliter med angst, jeg sliter med depresjon. Men det er en del av meg. Jeg er en ganske bra person, til tross for de tingene ved meg. Jeg er ikke spiseforstyrrelsen. Jeg er ikke angst. Jeg er ikke depresjon. Men jeg har de.

Så, som du skjønner, mitt råd er å prate. Det er ikke flaut. Du skal være stolt over deg selv, uansett hva!