Veninnes kosthold..

[Chrsyre]

Jeg har en venninne som jeg er litt fortvilet over. Det har seg nemlig slik at hun spiser ETT måltid om dagen (i følge henne selv), og det er middag. Hun spiser aldri frokost, har aldri med mat på skolen e.l.. Hun har ikke spiseforstyrrelser, men hun gidder bare ikke å stå opp fem minutter før for å lage frokost, og hun gidder heller ikke å smøre matpakke. Hun spiser kake når dette serveres på skolen, hun kjøper noen ganger sjokolade eller bolle på butikken i lunsjen når hun har penger, og sier stadig vekk at hun skal lage kake når hun kommer hjem, spise sjokolade osv. Hun er overvektig, ganske mye også men jeg tror ikke hun ser det selv. Jeg vet at kostholdet hennes består av sjokolade, kake, brus, vafler og middagsmaten hun får servert hjemme, og jeg har prøvd flere ganger å fortelle henne at det ikke er sunt for henne å drive på slik.

I dag kom hun og sa at hun skal på sykehuset fordi foreldrene mistenker at hun har en "sykdom" som gjør at folk er overvektige, så hun skal skrive ned matinntaket sitt i en uke. Jeg skjønner ikke at de ikke SER at det ikke er noen medfødt sykdom, det er livsstilen hennes! Jeg hadde virkelig lyst til å fortelle henne dette i dag, men jeg lot være. Burde jeg si noe, eller skal jeg overlate det til sykehuset? Dette med arv og gener blir brukt som en unnskyldning alt for ofte, og jeg kjenner jeg bare blir irritert..

[Felicie]

Det er faktisk noen som er født med lavt stoffskifte, men at dette er tilfelle for venninnen din er kanskje ikke så sannsynlig.. Jeg synes du bør vurdere selv om du skal si noe til henne eller ikke, det er jo du som er venninna hennes og du som vet hvordan forholdet deres er Hvis hun går til legen og får påvist at hun ikke har noen sykdom, så vil kanskje legen hennes hjelpe henne med å sette opp en kostholdsplan? Du som venninne kan ikke være ernæringsfysiologen hennes, men du kan støtte henne og komme med små råd om hun har behov for det?

[4321yawaworht]

Virker som om hun har et kjipt kosthold, men ett-måltid-dagen paradigmet er ikke bedre eller verre enn 6/8-måltidsparadigmet som postuleres som sannhet™ av MSM (hvis ikke faller jo blodsukkeret må vite). Som om mennesket de siste tusener generasjoner har hatt seks til åtte måltider linet opp gjennom dagen.. Det er en grunn til at vi lagrer fett på kroppen og det er for å overleve dårlige tider. Egenskapen ligger innat i oss alle, men har ingenting med antallet måltider per se.

[Indiska]

Hvorfor whiner du over dette her i stedet for å snakke med henne, gjerne med en holdning som ikke er så ovenfra og ned? Høre hva hun faktisk har å si?

[Dovendyret]

Vet hvordan du har det. En venn av meg spiser kun 1 lite måltid om dagen, og hun ønsker å bli tynn og tror at det er rette veien. Dessverre er det lite å gjøre. Du kan jo ikke akkurat presse hun til å spise. Prøv heller å legg det litt fram, på en forsiktig måte. Der og da vil hun nok bli litt irritert / sint, men senere vil hun nok takke deg

[BahamaMama]

Er nok lurt, som nevnt over, å ta det opp på en forsiktig måte. Kanskje et alternativ er å snakke om maten er næringsrik eller ikke, og ikke bare om den er slankende eller ikke. Dere kan trene sammen eller gjøre noe sosialt som innebærer bevegelse? For mange så kommer jo ønske om å forandre kostholdet når man begynner å trene.

Og jeg syntes ikke, som også nevnt tidligere i tråden, at det høres ut som du "whiner" eller har en ovenfra og ned holdning. Jeg tolker det som at du bryr deg om venninnen din og jeg kan forstå at det er veldig vanskelig å vite hvordan du eventuelt skal ta det opp. Og desto vanskeligere om hun selv ikke ser overvekten. Kanskje andre som har vært i en lignende situasjon har gode forslag og komme med

[Afterall]

Først og fremst; er hun passe fornøyd med kropp/kosthold/etc.? Eller er hun villig til å forandre noe? Snakker hun om det?

De aller fleste som er overvektige har ikke gått glipp av at de er det.

Greit vanskelig å overtale noen til noe som helst om de selv synes de har det ganske ok.

[Kristin Charm]

Personlig er jeg litt blandet til det å ta dette opp med henne. Som Afterall sier er hun nok veldig klar over det selv, og det er også familien. At hun ikke prater åpent om det betyr ikke at hun er uvitende til problemet. Nå er hun i kontakt med sykehuset, og dersom hun har et reelt problem, fysisk eller psykisk, vil de ta tak i det og hjelpe henne videre. Det er ikke din oppgave å fortelle henne hvordan hun skal leve livet sitt, men som nevnt over kan du heller inndirekte støtte henne ved selv å fronte dine verdier, uten å presse. Om hun ønsker å ta del i dine verdier og interesser bør være opp til henne selv. Vær en god venn, gjør hyggelig ting og bidra til at hun skal ha et positivt syn på seg selv og tilværelsen, og fortell henne heller at dersom hun en dag skulle ønske å snakke om noe, så er du der for henne. Verre bør det egentlig ikke trenge å være