Det å GRADVIS gjenoppta normalt kaloriinntak

[whph]

Jeg har et spørsmål som jeg håper (og tror, med tanke på hvor kunnskapsrike folk er her inne) at noen kan svare meg på. Jeg har i flere innlegg (og lest flere andre steder) at man til folk som over lengre tid har ligget på et veldig lavt inntak kalorimessig (eks spiseforstyrrede) anbefaler at de gradvis skal øke kalorimengden dersom de skal prøve å gjenoppta/gå tilbake til "normal kost"/kalorimengden de faktisk trenger, f.eks at de skal øke med 100 kcal per dag til man når "normalmengden".

Kanskje et rart spørsmål, men hvorfor det, hvorfor den gradvise økningen? Dersom noen som har hatt et veldig lavt inntak, si for eksempel rundt 500 kcal daglig over en lengre periode, plutselig går tilbake til den kalorimengden de egentlig skulle ha spist hele tiden - hva skjer da? Og da tenker jeg på hva som skjer over hele "fjøla", både fysisk og psykisk? Kanskje mest fysisk da, da det er dette som direkte vises utenpå.

Jeg har nemlig en venninne, som det siste halvåret har slitt med spiseforstyrrelser. Hun har ligget på et, etter min mening, insanely lavt kaloriinntak (maks 600 kcal/dag), men har innsett at hun vil bli frisk og prøver nå å komme seg "back on track". Fordi jeg er ganske opptatt av trening og kosthold, så spurte hun meg om råd. Problemet er bare at jeg ikke føler min kunnskap strekker til her, noe jeg også har sagt til henne. Jeg har selvsagt anbefalt henne å ta det opp med fastlegen sin/en ernæringsspesialist, men håper også at noen her inne har noen svar. For jeg merker at jeg faktisk lurer på dette selv.

Konkrete spørsmål:

- Hun ønsker jo selvsagt ikke å gå unødvendig mye opp i vekt (men skjønner at hun må litt opp i vekt). Dersom hun plutselig går over til et normalt inntak (se bort ifra at hun antakeligvis ikke klarer det, dette er rent hypotetisk), hva vil de direkte konsekvensene bli? Går man da fortere eller mer opp i vekt enn man ville gjort dersom man øker kalorimengden gradvis?

- ...Eller går den gradvise økningen utelukkende på tilvenningen psykisk til økt inntak?

- Hvor mye er anbefalt å øke? Per dag? Per uke?

Som dere forstår, skjønner jeg ikke helt nøyaktig hvorfor man skal øke kalorimengden gradvis, hva poenget er. Jeg forstår at det for spiseforstyrrede vil være en stor komponent av tilvenning psykisk oppi det hele, at de trenger en gradvis overgang både mtp mengde og vektoppgang- men er det noen andre grunner til den gradvise økningen enn akkurat det? Vil man kjempefort gå kjempemye opp i vekt, eller kan man i teorien fra en dag til den neste gå tilbake til et normalt inntak?

Litt rotete formulert dette (beklager det), men håper noen skjønner litt hva jeg lurer på her. Jeg har i allefall aldri skjønt helt hvorfor, så jeg blir glad om noen orker å forklare meg det. Om jeg da attpåtil kan komme med noen få gode råd til venninna mi, så er jo bare det en bonus

[Thess]

Vegard Lysne kan sikkert komme med noe her:)

[Vegard L]

Denne reernæringen bør tas i samarbeid med kvalifisert personell og med personlig oppfølging.

Det psykiske er absolutt en grunn til at man anbefaler en gradvis opptrapping. I tillegg har det skjedd en del fysiske tilpasninger etter lengre perioder på lavt inntak, og en rask reernæring kan medføre en del problemer. Dette gjelder hovedsakelig elektrolyttforstyrrelser, og dette er en veldig vesentlig grunn til at dette bør skje under oppsyn av helsepersonell. Kort fortalt så skjer det forskyvninger i elektrolyttbalansen (inni cellene vs i blodet) når man spiser så lite over lengre tid, og dette reverseres plutselig veldig fort om man reernærer for raskt. I verste fall kan dette føre til hjertestans pga voldsomme endringer i elektrolyttene. Dette skjedde f.eks. i etterkant av 2.verdenskrig når man skulle reernære utsultede konsentrasjonsleirfanger, mange døde når de plutselig fikk tilgang på nok mat. Dette kalles reernæringssyndrom (refeeding syndrome), og man er veldig obs på dette ved behandling av spiseforstyrrede som over lengre tid har spist veldig lite (man følger med og korrigerer elektrolyttene fortløpende dersom ting går feil vei).

[Gjest Jester]

Tråden holdes åpen så lenge det blir diskusjoner på helt generelt grunnlag og ikke brukerspesifikke problemstillinger.

-Mod

[Vegard L]

Det jeg skrev er selvfølgelig snakk om ytterste konsekvens. Det blir sjelden et problem ved behandling fordi man er klar over det og følger med.

[02-snapper]

Denne reernæringen bør tas i samarbeid med kvalifisert personell og med personlig oppfølging.

Det psykiske er absolutt en grunn til at man anbefaler en gradvis opptrapping. I tillegg har det skjedd en del fysiske tilpasninger etter lengre perioder på lavt inntak, og en rask reernæring kan medføre en del problemer. Dette gjelder hovedsakelig elektrolyttforstyrrelser, og dette er en veldig vesentlig grunn til at dette bør skje under oppsyn av helsepersonell. Kort fortalt så skjer det forskyvninger i elektrolyttbalansen (inni cellene vs i blodet) når man spiser så lite over lengre tid, og dette reverseres plutselig veldig fort om man reernærer for raskt. I verste fall kan dette føre til hjertestans pga voldsomme endringer i elektrolyttene. Dette skjedde f.eks. i etterkant av 2.verdenskrig når man skulle reernære utsultede konsentrasjonsleirfanger, mange døde når de plutselig fikk tilgang på nok mat. Dette kalles reernæringssyndrom (refeeding syndrome), og man er veldig obs på dette ved behandling av spiseforstyrrede som over lengre tid har spist veldig lite (man følger med og korrigerer elektrolyttene fortløpende dersom ting går feil vei).

Signerer den... jeg ble lagt inn som 17 åring pga anoreksi... etter noe dager med sonde insisterte jeg på å heller spise.. en deltidsarbeider/helgevikar tvang i meg en biff.. jeg endte på akutten kobla til hjertemonitor..puls på 32 !!

Om hun er veldig undervektig eller har spist såpass lite lenge så bør hun spise ting som er lett for kroppen å fordøye.

[Vegard L]

Om hun er veldig undervektig eller har spist såpass lite lenge så bør hun spise ting som er lett for kroppen å fordøye.

...så bør hun reernæres i samarbeid med kvalifisert personell.

[whph]

Denne reernæringen bør tas i samarbeid med kvalifisert personell og med personlig oppfølging.Det psykiske er absolutt en grunn til at man anbefaler en gradvis opptrapping. I tillegg har det skjedd en del fysiske tilpasninger etter lengre perioder på lavt inntak, og en rask reernæring kan medføre en del problemer. Dette gjelder hovedsakelig elektrolyttforstyrrelser, og dette er en veldig vesentlig grunn til at dette bør skje under oppsyn av helsepersonell. Kort fortalt så skjer det forskyvninger i elektrolyttbalansen (inni cellene vs i blodet) når man spiser så lite over lengre tid, og dette reverseres plutselig veldig fort om man reernærer for raskt. I verste fall kan dette føre til hjertestans pga voldsomme endringer i elektrolyttene. Dette skjedde f.eks. i etterkant av 2.verdenskrig når man skulle reernære utsultede konsentrasjonsleirfanger, mange døde når de plutselig fikk tilgang på nok mat. Dette kalles reernæringssyndrom (refeeding syndrome), og man er veldig obs på dette ved behandling av spiseforstyrrede som over lengre tid har spist veldig lite (man følger med og korrigerer elektrolyttene fortløpende dersom ting går feil vei).

Først og fremst, tusen hjertelig takk for et utrolig bra og informativt svar. Jeg visste ikke at det i ytterste konsekvens kan føre til et så alvorlig utfall. Jeg skal helt definitivt få henne til å skjønne at hun ikke kan gjøre dette på egenhånd, men må ha noen med faglig kompetanse til å følge med underveis. Men av ren nysgjerrighet nå, så lurer jeg litt på følgende: Dette refeeding syndrome som du snakker om, det må da gjelde for de som virkelig har en dårlig ernæringsstatus, eller tenker jeg helt feil? Venninna mi er 25 år, rundt 170 cm høy(give or take, noe rundt der) og ligger nå på en vekt på rundt 50 kg etter å ha gått ned rundt 10 kg i løpet av det siste halve året med gradvis lavere inntak. Vil hun faktisk være utsatt for dette refeeding syndrome da? Jeg skulle nesten tro at det primært gjelder de som er virkelig alvorlig underernært- slik som utsultede konsentrasjonsleirfanger, som virkelig ikke har hatt noe inntak over lengre tid. Uansett så skjønner jeg jo at hun trenger oppfølging på dette underveis, men jeg spør rett og slett av ren nysgjerrighet som sagt. Så hvis man ser bort ifra det psykiske aspektet et lite øyeblikk, og utelukkende fokuserer på dette med de fysiologiske responsene- er det da kun elektrolyttforstyrrelser man prøver å unngå ved den gradvise opptrappingen? Hvordan effekt vil gradvis opptrapping kontra plutselig normalt inntak ha innvirkning på f.eks vekten (da kun med fokus på vekt, og sett bort ifra det allerede nevnte med elektrolyttforstyrrelser)?

Beklager så utrolig mange spørsmål her, men når det er noen som er så kunnskapsrik på feltet så blir jeg som en svamp som vil suge til meg kunnskap. Haha

Signerer den... jeg ble lagt inn som 17 åring pga anoreksi... etter noe dager med sonde insisterte jeg på å heller spise.. en deltidsarbeider/helgevikar tvang i meg en biff.. jeg endte på akutten kobla til hjertemonitor..puls på 32 !! Om hun er veldig undervektig eller har spist såpass lite lenge så bør hun spise ting som er lett for kroppen å fordøye.

Huffda..Det hørtes virkelig ikke bra ut. Var det elektrolyttforstyrrelser som førte til dette hos deg- og var du alvorlig underernært? Om jeg får spørre så klart- du må bare unnlate å svare på spørsmål som blir for privat

[Vegard L]

Dette refeeding syndrome som du snakker om, det må da gjelde for de som virkelig har en dårlig ernæringsstatus, eller tenker jeg helt feil?

Du trenger ikke å være undervektig, det viktigste her er hvordan matinntaket har vært den siste tiden. Om det over lengre tid har vært veldig lavt, så er man i risiko. Mekanismene går på at de transportproteinene som opprettholder elektrolyttstatus ved å pumpe kalium inn i cellene og natrium ut i blodet ikke får nok energi til å fungere. Da vil natrium trekkes inn i cellene og kalium lekker ut. Kaliumet skilles da ut via nyrene, mens lavt saltinnhold i blodet gjør at blodvolumet senkes. Når disse transportproteinene plutselig begynner å fungere, så vil det lille kaliumet som er i blodet suges inn i cellene, mens det blir en voldsom tilførsel av natrium. Da får man kaliummangel (som er viktig for hjertefunksjon blant annet), kombinert med en plutselig økning i blodvolum. Det er dette som kan føre til hjertestans.

Så hvis man ser bort ifra det psykiske aspektet et lite øyeblikk, og utelukkende fokuserer på dette med de fysiologiske responsene- er det da kun elektrolyttforstyrrelser man prøver å unngå ved den gradvise opptrappingen? Hvordan effekt vil gradvis opptrapping kontra plutselig normalt inntak ha innvirkning på f.eks vekten (da kun med fokus på vekt, og sett bort ifra det allerede nevnte med elektrolyttforstyrrelser)?

Vekten vil selvfølgelig svinge litt mindre når man tar det gradvis, slik at omstillingen for kroppen blir lettere. Mange vil oppleve at vekten faktisk går ned når de begynner å spise mer. Organene våre er det som bruker mesteparten av energien. Etter langvarig lavt inntak så reduseres organfunksjonen. Når man da begynner å spise mer, så gjenopprettes denne, og energiforbruket kan øke ganske betraktelig. Dette kalles hypermetabolisme (hyper metabolic state).

[whph]

Vegard Lysne, du er en helt. Tusen hjertelig takk for et fantastisk bra svar nok en gang Jeg setter umåtelig stor pris på når noen tar seg tid til å svare. Takk, nå skjønner jeg det litt bedre enn hva jeg gjorde i går. I feel enlightened

[Aaandreaaa]

Jeg har jobbet på en "instutisjon" for spiseforstyrrede og må bare legge til at mange av de jeg møtte der fortalte at de hadde forsøkt å gradvis øke inntaket selv (Altså prøvde å bli friske uten profesjonell hjelp), men at dette ikke fungerte fordi: (1) De øker gradvis en stund til de når noe som de mener er et akseptabelt nivå, men som fortsatt er for lite. Eller (2) de øker gradvis, opplever at de har lagt på seg, og begynner gradvis å senke igjen.

De jeg jobbet med ble alle satt på høyt kalorinivå fra starten av programmet, men på andre avdelinger ble noen satt på gradvis økning hvis det ble bedømt risiko for refeeding syndrome. Men jeg har inntrykk av at dette er veldig uvanlig (mulig jeg tar feil her).

Jeg så utrolig mange som hadde ventet alt for lenge med å oppsøke hjelp (og er du over 18 skal det mye til for at du blir tvangsinnlagt), så for all del - få venninnen din til legen!

[Vegard L]

Jeg har jobbet på en "instutisjon" for spiseforstyrrede og må bare legge til at mange av de jeg møtte der fortalte at de hadde forsøkt å gradvis øke inntaket selv (Altså prøvde å bli friske uten profesjonell hjelp), men at dette ikke fungerte fordi: (1) De øker gradvis en stund til de når noe som de mener er et akseptabelt nivå, men som fortsatt er for lite. Eller (2) de øker gradvis, opplever at de har lagt på seg, og begynner gradvis å senke igjen.

De jeg jobbet med ble alle satt på høyt kalorinivå fra starten av programmet, men på andre avdelinger ble noen satt på gradvis økning hvis det ble bedømt risiko for refeeding syndrome. Men jeg har inntrykk av at dette er veldig uvanlig (mulig jeg tar feil her).

Jeg så utrolig mange som hadde ventet alt for lenge med å oppsøke hjelp (og er du over 18 skal det mye til for at du blir tvangsinnlagt), så for all del - få venninnen din til legen!

Det er vanlig at man får en matplan som skal følges. Dette er litt for å ta bort tankene rundt mat og den stadige planleggingen av neste måltid. Man har rammer å forholde seg til.

Risikoen for reernæringssyndrom avhenger av ernæringsstatus og hvor lavt inntaket har vært og over hvor lang tid. Hovedårsaken til at dette er et lite problem i dag er at man ved reernæring følger med på elektrolyttene og raskt kan korrigere. Bare ved å være klar over muligheten så har man allerede reddet mange