Sunn livsstil=egoistisk og selvopptatt?

[Sofi]

Hei, 

Jeg er en jente på 23 år som er meget lei av å føle at jeg blir sett på selvopptatt og egoistisk samt må forsvare de valgene jeg tar knyttet til mat og trening.  Jeg la om livsstilen for ca 3 år siden. Jeg unngår gluten,sukker og generelt "fast food", samt elsker å trene og gjør dette helst hver dag. Denne livsstilen og disse valgene opplever jeg at jeg til stadighet må forsvare i sosiale settinger. En ting er maten "hvorfor spiser du ikke ditt, hvorfor spiser du ikke datt" med påfølgende kritiske spørsmål og blikk + energi som nærmest anklager meg for å ha en spiseforstyrrelse eller være helt fanatisk som ikke tar meg en bolle/sjokoladebit/pizzastykke etc. Kommentarer som følger hinter gjerne om at jeg er fanatisk/overfladisk/selvopptatt osv. Jeg opplever ikke å bli respektert for de valgene jeg tar og blir så utrolig provosert/ samt oppgitt over at jeg må forklare noe så innlysende. Godene+helsefordelene ved trening og sunt kosthold + de negative konsekvensene ved inaktivitet og sukker+fast food er er ikke akkurat en hemmelighet folk flest ikke har fått med seg. Det er som å måtte sitte med en gjeng røykere og forklarer hvorfor man velger å ikke røyke.

 Det går selvfølgelig an å gjøre en sjelden gang, men problemet er at denne type mat er veldig ofte tilstede i sosiale lag, hvilket gjør at man faktisk må takke nei for å unngå å spise det hver dag. 

Samtidig opplever jeg også den samme himlingen må øynene dersom jeg prioriterer trening. F.eks en venninne spør om å møtes etter jobb. Jeg liker å være sosial og kan gjerne være med venninner eller familie hver eneste dag etter jobb, men jeg ønsker også å trene etter jobb. Hvis jeg foreslår å møtes litt senere (typ 18) fordi jeg skal trene først blir dette sjeldent godt mottatt og jeg opplever at venner/familie synes det er egoistisk av meg å prioritere trening over ekstra tid sammen med dem. Samme gjelder dersom jeg ønsker å avslutte samværet litt tidlig for å rekke en økt før det er for sent. 

Selv bruker min familie/venner masse tid på egne hobbyer uten at jeg noen gang har satt spørsmålstegn ved det eller kalt de egoistiske av den grunn. Trening er for meg noe som må gjøres for mitt velbehag, akkurat som å dusje,pusse tenner,spise osv. Det er en nødvendighet og går ikke  samme kvote som "sosial kos".  

Jeg kan selvfølgelig gi etter for presset, spise som de andre, ikke trene noe særlig og se ut deretter. Jeg har levd slik før, men problemet er bare at da går jeg rundt og er konstant misfornøyd med eget utseendet, har mindre energi, blir smertelig bevisst på hvor mye jeg ødelegger min egen kropp(spesielt ved inntak av sukker). Jeg vet rett og slett for mye om ernæring og konsekvensene for alt fra hud og rynker til cellenivå til at jeg klarer å være så selvdestruktiv og leve sånn. Det går bare ikke for meg. 

Mine spørsmål til dere er : opplever dere den samme sosiale motstanden? Hvis ja, har dere noen råd til hvordan man skal takle det uten at det blir "dårlig stemning?"  Og sist men ikke minst, synes dere man er egoistisk som prioriterer å trene før man er med venner/familie og dermed korter ned tiden med dem? 

[SamGold]

Men du ER kanskje fanatisk om du ikke kan ta en bolle eller et pizzastykke? 

Vi har ikke noen basis for å vite hvor fanatisk du faktisk er. Jeg kan selv ha perioder hvor jeg spiser ekstremt strikt, mens andre perioder har man litt mer feilmargin og kan skeie litt ut. 80/20 regelen er fin. Spiser du bra og trener bra 80% av tiden, så kan du ha litt feilmargin på de resterende 20 prosentene og fortsatt ha et fungerende sosialt liv uten å være den kjipe som drikker pepsi max og vann og sitter utenfor og kikker på resten som hygger seg.

Vedr. det du spør om, så tenker jeg at sosial motstand som du kaller det er størst om du har en inaktiv omgangskrets. Da må du nok bare regne med at det er slik, men at det går over etter en stund. Uansett hva det gjelder blir ofte endring møtt med en viss motstand.

Om det er egoistisk å prioritere trening foran venner og familie?

Vel, det spørs jo. Om du aldri har tid til venner fordi du alltid skal trene vil jeg si ja. Jeg trener selv minimum 3 dager per uke og det må folk rundt meg pent akseptere. Må flere ganger si nei til kjæresten min fordi jeg skal trene og ikke har tid til å være med henne. Men det aksepterer hun lett.

Ellers er det vel mulig å legge treningen til andre tidspunkt om det blir et vedvarende problem? For eksempel morgentrening eller at du trener senere på kvelden om noen vil treffe deg rett etter jobb?

Avslutningsvis kan jeg si at sosial motstand var noe jeg møtte hjemme hos mine foreldre når jeg bodde hjemme, men det er lenge siden nå. I dag er trening blitt så mainstream at det er sjeldent folk reagerer på noe som helst i den forbindelse. Før kunne man jo få lange blikk om man ble observert med en proteinshake på skole eller jobb, men i dag selger de jo proteinbarer selv på Rema1000.  

[pilatus]

Jeg har inntrykk av at motstanden først og fremst kommer fra folk som ikke gidder å løfte en finger selv. Problemet er vel at de får enda dårligere samvittighet for sin egen potetgullspising når de ser at andre trener og lever sunt.

[Gjest]

Jeg synes det er like fascinerende hver eneste gang folk kategoriserer folk i ekstremiteter. Det finnes mange gode alternativer fra å være "fanatisk opptatt av trening og kosthold på grensen til religion", til å "ligge i sofaen og spise potetgull".

[NoBro]

2 timer siden, Sofi skrev:

Hei, 

Jeg er en jente på 23 år som er meget lei av å føle at jeg blir sett på selvopptatt og egoistisk samt må forsvare de valgene jeg tar knyttet til mat og trening.  Jeg la om livsstilen for ca 3 år siden. Jeg unngår gluten,sukker og generelt "fast food", samt elsker å trene og gjør dette helst hver dag. Denne livsstilen og disse valgene opplever jeg at jeg til stadighet må forsvare i sosiale settinger. En ting er maten "hvorfor spiser du ikke ditt, hvorfor spiser du ikke datt" med påfølgende kritiske spørsmål og blikk + energi som nærmest anklager meg for å ha en spiseforstyrrelse eller være helt fanatisk som ikke tar meg en bolle/sjokoladebit/pizzastykke etc. Kommentarer som følger hinter gjerne om at jeg er fanatisk/overfladisk/selvopptatt osv. Jeg opplever ikke å bli respektert for de valgene jeg tar og blir så utrolig provosert/ samt oppgitt over at jeg må forklare noe så innlysende. Godene+helsefordelene ved trening og sunt kosthold + de negative konsekvensene ved inaktivitet og sukker+fast food er er ikke akkurat en hemmelighet folk flest ikke har fått med seg. Det er som å måtte sitte med en gjeng røykere og forklarer hvorfor man velger å ikke røyke.

 Det går selvfølgelig an å gjøre en sjelden gang, men problemet er at denne type mat er veldig ofte tilstede i sosiale lag, hvilket gjør at man faktisk må takke nei for å unngå å spise det hver dag. 

Samtidig opplever jeg også den samme himlingen må øynene dersom jeg prioriterer trening. F.eks en venninne spør om å møtes etter jobb. Jeg liker å være sosial og kan gjerne være med venninner eller familie hver eneste dag etter jobb, men jeg ønsker også å trene etter jobb. Hvis jeg foreslår å møtes litt senere (typ 18) fordi jeg skal trene først blir dette sjeldent godt mottatt og jeg opplever at venner/familie synes det er egoistisk av meg å prioritere trening over ekstra tid sammen med dem. Samme gjelder dersom jeg ønsker å avslutte samværet litt tidlig for å rekke en økt før det er for sent. 

Selv bruker min familie/venner masse tid på egne hobbyer uten at jeg noen gang har satt spørsmålstegn ved det eller kalt de egoistiske av den grunn. Trening er for meg noe som må gjøres for mitt velbehag, akkurat som å dusje,pusse tenner,spise osv. Det er en nødvendighet og går ikke  samme kvote som "sosial kos".  

Jeg kan selvfølgelig gi etter for presset, spise som de andre, ikke trene noe særlig og se ut deretter. Jeg har levd slik før, men problemet er bare at da går jeg rundt og er konstant misfornøyd med eget utseendet, har mindre energi, blir smertelig bevisst på hvor mye jeg ødelegger min egen kropp(spesielt ved inntak av sukker). Jeg vet rett og slett for mye om ernæring og konsekvensene for alt fra hud og rynker til cellenivå til at jeg klarer å være så selvdestruktiv og leve sånn. Det går bare ikke for meg. 

Mine spørsmål til dere er : opplever dere den samme sosiale motstanden? Hvis ja, har dere noen råd til hvordan man skal takle det uten at det blir "dårlig stemning?"  Og sist men ikke minst, synes dere man er egoistisk som prioriterer å trene før man er med venner/familie og dermed korter ned tiden med dem? 

Dette er et klassisk scenario som jeg har et inntrykk av at alle som er fanatiske (Les: Over snittet seriøse) med treningen, kostholdet og fysikken sin opplever i forhold til menneskene rundt seg. 

Når det er sagt ser det jo ut som du har ganske spot on refleksjoner rundt dette selv, og jeg har akkurat samme syn som deg. 

Hvorfor skal man spise mat som gjør at andre føler seg bra og ikke deg selv ? Svaret er naturligvis at problemet ikke sitter hos deg, men hos de rundt deg som konstant legger seg borti dine rutiner, dine spisevaner, din hobby, det du liker å gjøre. 

Som andre nevner er det utelukkende alltid folk som ikke er seriøse på treningsfronten selv, og gjerne folk hvis eneste mosjon er til og fra bilen og til og fra pizzasjappa daglig. Misunnelse er en sterk faktor her. Misunnelse og ikke minst en manglende grad av forståelse. 

Mormor på 85 har selvsagt ingen mål om å stille i fitness den nærmeste fremtid, men hun blir kanskje vondbråten når barnebarnet ikke lenger vil spise kanelsnurrene og paien hun lager, som forøvrig er verdens beste, og som barnebarnet har elsket i alle år - Satt på spissen, men mitt inntrykk er at manglende forståelse kanskje er den sterkeste faktoren blant nærme familiemedlemmer. 

Men misunnelsen står naturligvis også sterkt. Spesielt blant venner/kolleger etc. (Ihvertfall for min del) 

Da jeg jobber i en rotasjonsjobb med dekt kost/losji går vi til dekket buffet tre til fire ganger om dagen, og i min "Gjeng" er det alltid jeg som får kommentarene, de er kanskje ikke vondt ment, men de kommer titt og ofte, og kommer ikke kommentarene så kommer blikkene, og gjerne litt latter: "He he han er en kanin, se så mye grønnsaker han tar" - "Er du på diett eller??? Ta litt is da" - "Herregud velger du det der når du kan velge det her?" Osv osv. 

Det er ingen som kommenterer eller kritiserer de av disse gutta som er feitest (Og da snakker vi om to VIRKELIG svære karer) når de forsyner seg med tredje gigantporsjon av det mest usunne middagsalternativet, eller når de henter isporsjon nummer to fordi de ikke fikk plass til mer i skåla si. 

Det er heller ingen som kommenterer eller stusser over at de ovennevnte tjukkaser ler av undertegnede fordi han velger fisken, eller det sunneste kjøttet, eller vanlige poteter fremfor fløtegratinerte.

Samtidig er jeg inneforstått med at det ikke vil være akseptabelt om jeg begynner å kritisere alle de andre for deres usunne vaner. De vet ikke at jeg også ler inni meg fordi jeg ikke ser ut som en vandrende svinekotelett. 

Det jeg prøver å si er at dette er en "Tapt kamp" - Vel, tapt er det ikke før du faktisk begynner å spise det andre vil du skal spise fremfor å spise det du ønsker å spise selv. "Haters gonna hate" er et uttrykk med forbausende mye sannhet i seg, men om jeg skal forsøke å gi noe som helst råd så er det følgende : Svar for deg, belær dem, og gi dem nøyaktig de samme refleksjonene som du fremlegger her, du sitter i bunn og grunn med svaret på dette selv. 

En annen interessant observasjon er forøvrig hvor manglende ditto kritikk er mot ungdom som satser hardt innenfor typer trening som er langt mer sosialt akseptert enn styrke/fitness/kroppsbygging, som for eksempel langrenn/vintersport, sykling, fotball ++++

Her snakker vi om folk som tar treningen (Og kostholdet når det gjelder noen av idrettene) til det ekstreme av det ekstreme, men det er ingen som noensinne har fremhevet Dæhli, Bjørgen, Northug, Johaug for ikke å snakke om alle de overbetalte ballsparkende drittungene som slipper unna alt som heter utdanning og konvensjonelle yrkeskarrierer fordi de får mange millioner i året og ofte også i måneden for å sparke en ball.

 

[NoBro]

23 minutter siden, SterkARE skrev:

Jeg synes det er like fascinerende hver eneste gang folk kategoriserer folk i ekstremiteter. Det finnes mange gode alternativer mellom å bli fanatisk opptatt av trening og kosthold på grensen til religion, til å "ligge i sofaen og spise potetgull".

Hvis noen velger å spise på en spesifik måte for å oppnå et spesifikt mål og forøvrig ikke plager andre med det synes jeg de skal få lov til det, shit, det er jo det majoriteten av brukerne på dette forumet driver med, ønsker å drive med eller ønsker å bli bedre til.

Når noen velger å kritisere og kommentere og legge seg borti dette så ligger problemet hos de som kritiserer, ikke hos den de kritiserer. 

[NoBro]

1 time siden, SamGold skrev:

Men du ER kanskje fanatisk om du ikke kan ta en bolle eller et pizzastykke? 

Vi har ikke noen basis for å vite hvor fanatisk du faktisk er. Jeg kan selv ha perioder hvor jeg spiser ekstremt strikt, mens andre perioder har man litt mer feilmargin og kan skeie litt ut. 80/20 regelen er fin. Spiser du bra og trener bra 80% av tiden, så kan du ha litt feilmargin på de resterende 20 prosentene og fortsatt ha et fungerende sosialt liv uten å være den kjipe som drikker pepsi max og vann og sitter utenfor og kikker på resten som hygger seg.

Vedr. det du spør om, så tenker jeg at sosial motstand som du kaller det er størst om du har en inaktiv omgangskrets. Da må du nok bare regne med at det er slik, men at det går over etter en stund. Uansett hva det gjelder blir ofte endring møtt med en viss motstand.

Om det er egoistisk å prioritere trening foran venner og familie?

Vel, det spørs jo. Om du aldri har tid til venner fordi du alltid skal trene vil jeg si ja. Jeg trener selv minimum 3 dager per uke og det må folk rundt meg pent akseptere. Må flere ganger si nei til kjæresten min fordi jeg skal trene og ikke har tid til å være med henne. Men det aksepterer hun lett.

Ellers er det vel mulig å legge treningen til andre tidspunkt om det blir et vedvarende problem? For eksempel morgentrening eller at du trener senere på kvelden om noen vil treffe deg rett etter jobb?

Avslutningsvis kan jeg si at sosial motstand var noe jeg møtte hjemme hos mine foreldre når jeg bodde hjemme, men det er lenge siden nå. I dag er trening blitt så mainstream at det er sjeldent folk reagerer på noe som helst i den forbindelse. Før kunne man jo få lange blikk om man ble observert med en proteinshake på skole eller jobb, men i dag selger de jo proteinbarer selv på Rema1000.  

Hvorfor det ? 

Hvorfor skal hun spise en bolle/pizzastykke dersom hun ikke har lyst på dette - For å tilfredstille de rundt seg som ikke trener selv ? 

Feilen ligger jo hos de som konstant kritiserer andre for hva de spiser eller ikke spiser, det går ikke an å si "Du burde ta en kebab med meg" for så og legge "Skyldsbyrden" over på den som spiser det HUN/HAN har lyst på og forøvrig konsenterer seg om det uten å rakke ned på tjukkasen som spiser pizza og kebab hver dag (Satt på spissen, vet det)

Jeg synes det er helt feil tilnærming at man skal endre på rutinene sine for å behage andre. Hvis andre mennesker ikke kan akseptere andre mennesker sin livsstil er det som nevnt de som har et problem, ikke motsatt. 

Folk har forskjellige mål, om en feilmargin på 20% er korrekt for deg behøver det ikke være korrekt for andre, folk responderer særdeles forskjellig på "Utskeielser" i treningsverdenen, noen tenker ikke over det, mens andre fort kan ende opp med å ta fullstendig av. Derfor må man ha respekt for de som har et opplegg som fungerer for dem selv, hva nå det opplegget er. Det finnes ikke noe fasit på rett og galt her, enhver definerer sin egen fasit. 

[Gjest]

16 minutter siden, NoBro skrev:

Hvis noen velger å spise på en spesifik måte for å oppnå et spesifikt mål og forøvrig ikke plager andre med det synes jeg de skal få lov til det. 

Når noen velger å kritisere og kommentere og legge seg borti dette så ligger problemet hos de som kritiserer, ikke hos den de kritiserer. 

Når venner eller kollegaer kritiserer/kommenter hva en spiser eller hvor mye en trener, så er jeg enig i at det er den som kritiserer som har et problem og at det er fullstendig unødvendig. Motivet kan være som du skriver misunnelse o.l., eller kanskje det er for å teste hvordan vedkommende reagerer. Kanskje de selv føler at en tydelig godt trent person har fordommer mot de (som at de er feite/vandrende svinekotelett som kun ligger i sofaen og dytter i seg potetgull)? Eller at man ser på vanlige folk som like usunne som storrøykere. Fordommene og stigmatiseringen går begge veier blant ytterpunktene.

Dersom nær familie derimot uttrykker bekymring, så bør en i det minste ta det på alvor og forsøke å finne ut av en god løsning sammen. I alle fall slik jeg prioriterer. Alle må selvfølgelig ta de valg de selv vil

[pilatus]

Åh, nå fikk jeg sykt lyst på potetgull.

[NoBro]

4 minutter siden, SterkARE skrev:

Når venner eller kollegaer kritiserer/kommenter hva en spiser eller hvor mye en trener, så er jeg enig i at det er den som kritiserer som har et problem og at det er fullstendig unødvendig. Motivet kan være som du skriver misunnelse o.l., eller kanskje det er for å teste hvordan vedkommende reagerer. Kanskje de selv føler at en tydelig godt trent person har fordommer mot de (som at de er feite/vandrende svinekotelett som kun ligger i sofaen og dytter i seg potetgull)? Eller at man ser på vanlige folk som like usunne som storrøykere. Fordommene og stigmatiseringen går begge veier blant ytterpunktene.

Dersom nær familie derimot uttrykker bekymring, så bør en i det minste ta det på alvor og forsøke å finne ut av en god løsning sammen. I alle fall slik jeg prioriterer. Alle må selvfølgelig ta de valg de selv vil

Tror nok det er todelt. 

Mitt inntrykk er at misunnelse er den sterkeste underliggende faktoren hos de som konstant kommenterer blant venner/kolleger etc. og at det i realiteten er dårlig samvittighet for egen livsstil som taler. 

Mens jeg ikke er helt enig når det gjelder nær familie. Tar da selvsagt forbehold om at man ikke snakker om en person hvor det er reell sykdom som for eksempel spiseforstyrrelser som styrer. Inntrykket mitt er at det stort sett er mangelen på forståelse som taler. Mor og mormor ser ikke ditt behov for å oppnå en fysikk og enda mindre de metodene du må ta ibruk for å oppnå den. 

Mat er mat, jo mettere deres kjære barn er jo bedre, for disse er et barn som spiser godt synonymt med sunnhet, og proteiner er det jo i melk og litt i mel også liksom ? Boller og brus og is til dessert dekker behovet ditt i deres øyne. Ikke i dine. Derfor oppstår det misforståelser, og det beste man kan gjøre her er kanskje å informere om hvorfor man gjør som man gjør, men også dette er håpløst til tider. 

Vi lever i en tid hvor generasjon på generasjon flaskes opp på world of warcraft og kebab, og jeg tør sette en femmer på at de som er seriøse innenfor styrketrening og derav også kosthold, har en mange ganger så sunn helse enn hordene av halv-alkoholiserte og overvektige voksne som oppdrar sine unger til å bli likedan som dem selv. 

[Gjest]

5 minutter siden, NoBro skrev:

Tror nok det er todelt. 

Mitt inntrykk er at misunnelse er den sterkeste underliggende faktoren hos de som konstant kommenterer blant venner/kolleger etc. og at det i realiteten er dårlig samvittighet for egen livsstil som taler. 

Mens jeg ikke er helt enig når det gjelder nær familie. Tar da selvsagt forbehold om at man ikke snakker om en person hvor det er reell sykdom som for eksempel spiseforstyrrelser som styrer. Inntrykket mitt er at det stort sett er mangelen på forståelse som taler. Mor og mormor ser ikke ditt behov for å oppnå en fysikk og enda mindre de metodene du må ta ibruk for å oppnå den. 

Mat er mat, jo mettere deres kjære barn er jo bedre, for disse er et barn som spiser godt synonymt med sunnhet, og proteiner er det jo i melk og litt i mel også liksom ? Boller og brus og is til dessert dekker behovet ditt i deres øyne. Ikke i dine. Derfor oppstår det misforståelser, og det beste man kan gjøre her er kanskje å informere om hvorfor man gjør som man gjør, men også dette er håpløst til tider. 

Vi lever i en tid hvor generasjon på generasjon flaskes opp på world of warcraft og kebab, og jeg tør sette en femmer på at de som er seriøse innenfor styrketrening og derav også kosthold, har en mange ganger så sunn helse enn hordene av halv-alkoholiserte og overvektige voksne som oppdrar sine unger til å bli likedan som dem selv. 

Når jeg snakker om nær familie, tenker jeg hovedsakelig på ektefelle og barn. Ikke alle ektefeller synes det er ok at en skal veie mat/telle makroer uten å delta på fellesmiddager, og trene hver bidige dag, mens de selv må ta adskillig mer av husarbeidet og ansvar for barna. Men hey.. alle kan gjøre akkurat det de vil, men for meg blir det egoistisk og selvopptatt å la min kone ta "alt" ansvar hjemme, fordi JEG skal oppnå en viss fysikk.

Det jeg har markert i ditt siste innlegg er nettopp den fordomsfulle kategoriseringen i ekstremiteter jeg snakker om i tidligere innlegg. Folk flest er ikke halv-alkoholisert, spiser kun kebab/pizza eller er overvektige. Hvorfor må det være enten eller? Hva med all de som trener 2-3 ganger i uka og spiser variert og sunt? Er ikke det godt nok? Finnes det bare to muligheter? Stille i bikini Fitness eller være en feit usunn slask?

 

 

[NoBro]

28 minutter siden, SterkARE skrev:

Når jeg snakker om nær familie, tenker jeg hovedsakelig på ektefelle og barn. Ikke alle ektefeller synes det er ok at en skal veie mat/telle makroer uten å delta på fellesmiddager, og trene hver bidige dag, mens de selv må ta adskillig mer av husarbeidet og ansvar for barna. Men hey.. alle kan gjøre akkurat det de vil, men for meg blir det egoistisk og selvopptatt å la min kone ta "alt" ansvar hjemme, fordi JEG skal oppnå en viss fysikk.

Det jeg har markert i ditt siste innlegg er nettopp den fordomsfulle kategoriseringen i ekstremiteter jeg snakker om i tidligere innlegg. Folk flest er ikke halv-alkoholisert, spiser kun kebab/pizza eller er overvektige. Hvorfor må det være enten eller? Hva med all de som trener 2-3 ganger i uka og spiser variert og sunt? Er ikke det godt nok? Finnes det bare to muligheter? Stille i bikini Fitness eller være en feit usunn slask?

 

 

Som jeg allerede har nevnt et par ganger i denne tråden så er det en kjennsgjerning at vi lever i en tid hvor inaktivitet og usunt kosthold er et omfattende og stort problem, blant både voksne, barn og ungdom. 

En livsstil hvor man er seriøs med trening og kosthold blir på veldig mange vis en motpol til dette. 

Er det for eksempel egoistisk og selvopptatthet dersom far stikker avgårde for å spille oldboyskamp i fotball ? Er man egoistisk/selvopptatt når man ofrer sosial tid med familien for å legge ut på ekspedisjon til toppen av Snøhetta med ski, jaktrifle, cognac og godt selskap av gutta boys ? Er man egoistisk og selvopptatt når man bruker titusener og kanskje hundretusener på fancy sykkelutstyr samt en sykkel som koster mere enn en god bruktbil og bruker severale timer i uken på å pleie dette behovet langs landeveien ? 

De ovennevnte idretter/hobbyer er trender som flere og flere mennesker slenger seg på i jaget etter en hobby, noe å drive med, og veeeeldig mange liker å poste skryteselfies og legge dette ut på sosiale medier, til likes og applaus fra venner og bekjente. 

Men tilbake til spørsmålet: Om det er egoistisk/selvopptatt ? Ja, du kan så absolutt si det om absolutt alle hobbyer/idretter/gjøremål en person velger å bruke deler av sin tid på. Men til tross for at dette er eksempler på hobbyer og treningsformer som er veldig populære i Norge, så er dette også ting som gjerne er langt mer tid og ressurskrevende enn eksempelvis styrketrening, være seg på hobbybasis eller en som skal stille i en konkurranse. Faktisk. 

Likevel er det de som bruker litt tid ekstra på å veie maten sin, 1 - 1,5 timer 1-7 gang i uka på nærmeste treningssenter, som får suverent mest pepper. Det handler om sosial aksept. Nå sier jeg ikke at du er en av de som sier at det er verre å prioritere styrketrening fremfor å prioritere langrenn eller fotball, men jeg sier definitivt at storsamfunnet ser det slik. 

" Hvorfor må det være enten eller? Hva med all de som trener 2-3 ganger i uka og spiser variert og sunt? Er ikke det godt nok? Finnes det bare to muligheter? Stille i bikini Fitness eller være en feit usunn slask?"

Det må ikke være enten eller. Mellom den som stiller i fitness til den som er en feit og usunn slask med en fot i grava så er det veldig mange nivåer som mennesker er på, og de fleste av oss befinner seg selvsagt midt i mellom der. 

Men en betydelig del av befolkningen ER faktisk veldig usunn, JEG synes det er tankevekkende at voksne mennesker kan leve på junkfood og smågodt, gå på fylla 1-2 ganger i uka og poste sine fylletabber i sosiale medier til latter, glede og likes fra sine digitale venner, uten at dette fremstilles som sykdomstegn i offentligheten, mens mennesker som driver med eksempelvis fitness fremstilles som særdeles usunne idealer. 

Veiing av mat og makroer er ikke så tidkrevende som mange skal ha det til, det tar tid i starten, etterhvert går ting på autopilot, noen prepper maten i forveien, andre tar i stor grad ting på øyemål og baserer seg på erfaring - Undertegnede gjør det siste, og jeg tør med stor grad av sikkerhet påstå at jeg fint kunne stilt i for eksempel Mens physique uten å gjort meg helt bort, et utsagn som også er basert på tilbakemeldinger fra bekjente som er aktive utøvere/coacher.

Jeg så en godt over snittet trent mann på kanskje 45-50 år på treningssenteret forleden dag, han hadde med seg sønnen sin på kanskje 14-16, sønnen så veldig frisk og fit ut for alderen. Sånt gleder meg å se. Det er med på å bekrefte at barn som vokser opp med foreldre som dyrker trening og en sunn livsstil blir et resultat av nettop det. 

Det burde være langt mer bekymringsverdig at ungdommen ukritisk vokser opp foran dataen og det eneste de lærer om mat er telefonnummeret til nærmeste pizzasjappe, disse er svært ofte et resultat av sin tid, men også et resultat av foreldre som lever lignende selv og/eller er fullstendig ukritiske til det deres unger driver med. 

Da er det faktisk langt bedre å kanskje ofre -litt- av tiden sammen til å gjøre noe mer konstruktivt, totalkonsekvensen blir så ufattelig mye bedre.

Min mening. 

 

[SamGold]

9 timer siden, NoBro skrev:

Hvorfor det ? 

Hvorfor skal hun spise en bolle/pizzastykke dersom hun ikke har lyst på dette - For å tilfredstille de rundt seg som ikke trener selv ? 

Har jeg sagt at hun skal spise en bolle eller et pizzastykke om hun ikke har lyst på dette? 

Jeg har ikke sagt at hun skal gjøre noe som helst, men om hun ikke kan ta en bolle eller et pizzastykke i et sosialt lag, så vil jeg si at hun er per definisjon fanatisk:

" Fanatisme er en følelse av å være fylt med overdreven, ukritisk nidkjærhet, spesielt for en ekstremt religiøs eller politisk sak, eller med en besettende entusiasme for et tidsfordriv eller en hobby. Fanatisme betegner altså en blind, ensidig tro eller begeistring for noe. "

Har selv vært og er fortsatt tidvis fanatisk både når det gjelder trening og andre bedrifter. Om det er en god eller en dårlig ting får være opp til andre å bedømme, men det er ikke rart om "ekstrem" eller ny oppførsel vekker oppmerksomhet hos andre.

Det jeg prøvde å foreslå er at det er faktisk ikke en krise å "gli litt inn" av og til. Jeg kunne aldri funnet på å spise en kake ute selv, men møtte søsteren min for første gang på lenge i går. Hun ville spise kake til dessert. Jeg holdt henne med selskap og tok et lite kakestykke selv.

Jeg skal ikke stille i konkurranse, er forholdsvis aktivt og tok neppe særlig skade av det kakestykket. 

Men om jeg hadde hatt venner som hele tiden oppfordret meg til å fråtse eller stappe i meg mat hadde det blitt noe helt annet. Har heldigvis ikke det problemet.

 

 

[NoBro]

13 timer siden, SamGold skrev:

Har jeg sagt at hun skal spise en bolle eller et pizzastykke om hun ikke har lyst på dette? 

Jeg har ikke sagt at hun skal gjøre noe som helst, men om hun ikke kan ta en bolle eller et pizzastykke i et sosialt lag, så vil jeg si at hun er per definisjon fanatisk:

" Fanatisme er en følelse av å være fylt med overdreven, ukritisk nidkjærhet, spesielt for en ekstremt religiøs eller politisk sak, eller med en besettende entusiasme for et tidsfordriv eller en hobby. Fanatisme betegner altså en blind, ensidig tro eller begeistring for noe. "

Har selv vært og er fortsatt tidvis fanatisk både når det gjelder trening og andre bedrifter. Om det er en god eller en dårlig ting får være opp til andre å bedømme, men det er ikke rart om "ekstrem" eller ny oppførsel vekker oppmerksomhet hos andre.

Det jeg prøvde å foreslå er at det er faktisk ikke en krise å "gli litt inn" av og til. Jeg kunne aldri funnet på å spise en kake ute selv, men møtte søsteren min for første gang på lenge i går. Hun ville spise kake til dessert. Jeg holdt henne med selskap og tok et lite kakestykke selv.

Jeg skal ikke stille i konkurranse, er forholdsvis aktivt og tok neppe særlig skade av det kakestykket. 

Men om jeg hadde hatt venner som hele tiden oppfordret meg til å fråtse eller stappe i meg mat hadde det blitt noe helt annet. Har heldigvis ikke det problemet.

 

 

Jeg har ikke sagt at hun skal gjøre noe som helst, men om hun ikke kan ta en bolle eller et pizzastykke i et sosialt lag, så vil jeg si at hun er per definisjon fanatisk:

Nå har ikke TS beskrevet at hun ALDRI har en spisedag, utskeielse eller cheat-meal. De fleste som tar trening og kosthold seriøs gjør jo dette - Men det innebærer også for de fleste at man er nokså strikt resten av tiden. 

Så hvis TS eksempelvis har la oss si en spisedag i helgene, hvor hun skeier ut mer enn ellers - Da skal man være veldig forsiktig med å definere henne som "Fanatisk" fordi hun sier nei takk til kake midt i uken. Isåfall gjelder dette alle andre som trener og spiser sunt også. 

[Randia]

Synes at det er mange som kritiserer en om man er glad i trening og kanskje ikke spiser alt det samme som andre. Jeg personlig spiser pizza osv et par ganger i uken, kjeks osv, men små mengder for det meste, noen ganger større. Jeg elsker å trene og kan trene hver dag uten problemer. Ikke fordi jeg må, men jeg elsker følelsen etterpå. Jeg får både mer energi og føler meg mer opplagt. Men det er mange rundt en som ikke respekterer at du velger sunnere produkter noen ganger - eller kritiserer deg for å trene for mye. Har det så jævlig mye å si om jeg tar Pepsi Max og ikke cola om jeg synes Pepsi Max smaker bedre pr dags dato. At jeg heller spiser pizza enn å spise både pizza og en haug potetgull, sjokolade osv? Jeg føler nesten jeg må takke nei til visse sosiale arrangementer, rett og slett fordi det ikke er lov å si NEI. Folk skal masse på deg, og lurer på om du nesten har en sykdom eller noe. "Det er jo sunt da" Nei, jeg spiser hva jeg vil og hva jeg føler for. Hvorfor spise noe man synes er sånn passe kun for å tilfredsstille andre sitt behov?  Det er mitt liv og jeg vil heller spise produkter jeg blir full og tilfredsstilt av som smaker godt, enn å spise noe jeg må spise tonnevis av og føler meg som drit etterpå. Ja, jeg spiser en del sukker, men det betyr ikke at jeg må spise enda mer og produkter jeg ikke liker hver jævla gang jeg skal ut. Hva så om jeg tenker litt sunnere enn mange andre en gang i blant eller vil trene hver dag om jeg føler for det.  Vi lever i et samfunn der de fleste velger usunne varer over de sunnere, uansett om smaken er den samme. Det er deres valg, men hvorfor velge noe som er 3 ganger så usunt, men som smaker det samme KUN fordi det er usunt? Det må ikke smake bedre av den grunn, men for all del velg det om du vil, så kan vi som vil ha en sunnere variant velge det vi vil uten at andre bryr seg  

[LenaV]

Jeg tror du omgårs feil folk. Eller posisjonerer dine valg på litt feil måte. Jeg spiser hverken sjokolade, hverken pizza eller boller ( magen min tåler dette ikke så bra), det er ekstremt sjeldent jeg drikker kaffe også. Jeg er totalt avholds. Samtidig møter jeg INGEN kommentarer. Jeg sier bare at jeg ikke spiser ditt og datt pga helsa. Uten å kommentere det ytterligere. Det er blitt så vanlig nå at folk ikke tåler matvarer at ingen spør.

Jeg ser at vi er i forskjellige alderskategorier og du er minst 10 år yngre enn meg; så kanskje det er mer toleranse for slikt i min aldersgruppe?

Skjønner ikke heller hva er egoistisk i det at man lar være å spise en bolle? Det at andre må spise den og blir tykke eller? :))))

[SamGold]

Jeg er enig med LenaV at dette sannsynligvis har også noe med aldersgrupper å gjøre. Jeg husker for eksempel at jeg fikk mye motstand når jeg gikk ut edru av særlig en kamerat i omgangskretsen, men kan aldri huske å ha opplevd det i mer voksen alder de gangene jeg har gjort det. 

En annen strategi som kanskje ikke gjør deg mer populær er å gå til motangrep når folk kritiserer livsstilen din. Det har jeg gjort. Særlig til venner og familie.

 

[TaDenRIng]

crabs in a bucket.

gjør det som gjør deg lykkelig.

hva er galt med å være litt egoistisk? du lever livet for deg selv og ikke for andre mennesker. 

[Stianhfossen]

Denne diskusjonen er så preget av ytterpunkter at å dra en konklusjon kommer til å bli nesten umulig. Både "for/mot" siden må sentrere seg mer mot kjernens sentrum og ikke la diskusjonen bli så personlig.
Dette er en problemstilling du møter uansett hva du liker og hva du driver med, så dette er ikke noe som dreier seg om styrketrening. Det bullshitargumentet er jeg lei av å høre.

Jeg har alltid elsket metall som musikk, gjerne det som kategoriseres som ekstrem metall, og har fått spørsmål og kommentarer av typen: "Du har ikke noe liv når du hører sånn musikk", "dette er ikke musikk, du hører ikke hva han synger", "at du gidder å høre på denne skiten" og "det er bare psykisk ustabile personer som hører på slikt".
Er det noe annerledes enn å få kommentarer på maten man spiser? Nope, og det kan være like irriterende å motta kommentarer på dette fordi.

Jeg er også brennende interessert i bil og dette medfører jo kommentarer av samme sort av folk som ikke gidder å interessere seg for interessen eller bare har bestemt seg for hvordan ting henger sammen.

Det beste tipset jeg har til TS er å finne seg venner med samme interesse som gjør at det er gøy å dele denne interessen med, noen som gjerne slenger seg med på senteret etter jobb, før man stikker ut å tar en kaffe. Jeg sier ikke at du skal droppe alle vennene dine, men sorter litt på hvem du gidder å bruke tid på. Jeg "bytta" ut alle vennene mine fra VGS og US som jeg ikke hadde noe felles med lenger, med folk jeg delte flere interesser med, og livet mitt har aldri vært så fint som etter jeg tok den avgjørelsen.

Om du er fanatisk? Kanskje, jeg kan ikke avgjøre det for deg, det må du ta en avgjørelse på selv.

 

[6ur6he53gergg]

Jeg har ikke peiling hva som skjer over meg, men tilbake til posten din.

Etter mine erfaringer, er det vanskelig å inngå en kompromiss med personer som allerede har bestemt seg for å stemple deg som egoistisk og selvopptatt. ''Venner'' jeg har hatt har sannsynligvis gjort det for å føle seg bedre selv, når du forandrer deg til noe bedre så føler andre at de må gjøre det samme. Personer i klassen min på vgs har sag til meg at jeg ikke har noe liv, fordi jeg har valgt å trene styrke istedenfor å drikke etanol sammen med dem på fredags- eller lørdagskvelden. Den konklusjonen jeg kommer til hver gang er at de alle fleste gir rett og slett faen i deg og ambisjonene dine, men vil ha en ''bit'' av deg om du kan gjøre noe for dem. De aller fleste ville ikke vært venner med en uteligger. Jeg overdriver sikkert en del og virker veldig dramatisk, men det er en slik oppfatning jeg har hatt. Det er ingen andre enn deg selv som kan hjelpe deg selv som dem sier.