Sjenert mann..

[B.L.I]

Jeg holder på å bli sprø, og syns samtidig dette er så pinlig at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne..

Saken er at jeg trenger råd, og gjerne fra menn som kanskje kjenner seg litt igjen i personen jeg vil beskrive.

For 17 år siden forelsket jeg meg i verdens mest kompliserte fyr, min første kjærlighet.. vi holdt på fra og til i veldig mange år. Jeg var godt involvert i familien hans også.. Han er veldig sjenert, og jeg blir veldig "var" på at han var det, og trakk meg litt tilbake selv.

Kommunikasjonen var derfor dårlig, men begge var veldig flinke med ord da det kom litt alkohol innenfor. Jeg følte alltid at hver gang han var full var det meg han ville ha. Da han ble edru trakk han seg veldig tilbake. Selv om han fortsatt hadde mye med meg å gjøre edru også var det kun i fylla jeg følte han ville ha meg på ordentlig. Dette gjorde at jeg gjorde mye dumt også, såret han og slik.. for hver gang jeg gjorde det fikk jeg reaksjoner som sjalusi osv som beviste ovenfor meg at han faktisk var glad i meg. (Kjempeteit) Det var mye drama på den tiden, men vi var på en måte avhengig av hverandre også. Hver for oss har vi hatt forhold, men alltid endt tilbake til hverandre..

Nå er vi begge i den situasjonen at (de lange) forholdene på hver vår kant har tatt slutt, og så mange år etter fortsetter han å forvirre meg. Han tar kontakt, like mye edru som full. Viser interesse, flørter osv. Plutselig snur det totalt og han nærmest ignorerer meg igjen! Det kan ta noen uker, så er han tilbake, later som ingenting. Spiller sanger vi hadde sammen, mimrer og ønsker jeg skal sove over. Første gang jeg gjorde det føltes det som at alt var i "går"..

Han har absolutt ingen problemer med å "få" seg noe fra andre. Derfor forstår jeg ikke helt at han orker dette en gang til da det måtte være mye enklere med noen andre enn meg, om det bare var en ting han var ute etter. Han kan si at jeg er verdens beste dame, alltid vært der for han.. Samtidig er han iskald til tider.

Jeg føler meg som 14 år igjen, og jeg vet at det enkleste ville selvsagt vært å snakke med han, det hadde jeg nok gjort med alle andre enn han.. Måten han er på gjør at jeg backer helt ut på den fronten, og føler han aldri slipper meg såpass innpå seg at jeg får mulighet.

Jeg forklarer vanskelig, men som sagt er han uhyre vanskelig å komme innpå, selv om jeg nok er en av de som kjenner han best. Han sier selv edru at jeg vet jo han er veldig sjenert, (utad er han en skikkelig "badboy", i mangel av et bedre ord.) Er det noen som kjenner seg igjen, og kan prøve å forklare meg hvordan jeg skal tolke en sånn person?

Må nevnes at det ikke bare er meg han er slik med, men kan også,plutselig bare kutte ut andre nære i livet sitt i perioder.. Jeg forstår bare ikke dette.. For hadde han kun vært ute etter en ting, ville jeg jo skjønt det om jeg bare var bra nok i fylla. Han tar jo kontakt edru også.. Og igjen, jeg vet hvor utrolig teit dette virker...

[Eminator]

vanskelig å gi svar på. høre ut som en forvirra mann som prøver å se hardcore ut på utsiden, men som sliter på innsiden?

Dette burde kansje en psykolog svare på, ikke random folk på en fitnessblogg. Da det er vanskelig å vite hva er det som gjør at han oppfører seg slik. vi alle har noe bagasje. syns om, hvorfor han oppfører seg slik, blir for dumt.

men skal du ha et råd:

spør rett ut. - hva er det du vil med meg nå`? hva tenker du at dette skal være? har vi noe fremtid sammen?

[B.L.I]

Jeg forstår hva du mener og ville nok gitt det samme rådet selv. Jeg har tidligere selvsagt spurt han, men ordene henger ikke sammen med handlingene. Er ikke ute etter noen analyse, mest kanskje erfaringer fra andre menn som kjenner seg igjen i et slikt langvarig komplisert "forhold".. Skjønner det virker dumt. Gikk mange runder med meg selv før jeg postet dette..

[Eminator]

Jeg forstår hva du mener og ville nok gitt det samme rådet selv. Jeg har tidligere selvsagt spurt han, men ordene henger ikke sammen med handlingene. Er ikke ute etter noen analyse, mest kanskje erfaringer fra andre menn som kjenner seg igjen i et slikt langvarig komplisert "forhold".. Skjønner det virker dumt. Gikk mange runder med meg selv før jeg postet dette..

Alle er forksjellige.

noen er sjenerte. men det du skriver her...virker som det er en slags indre kamp i han. Da er hanikke sjenert, men har problemer, eller utfordringer som han må løse.

[B.L.I]

Ja han kjemper nok noen kamper, og han vet jeg alltid vil være der 100% for han, og han sier selv han stoler fullt og helt på meg.. Jeg er nok redd for at jeg bare er hans trygge favn, en grei kjemi, og er en som ikke gjør ting så komplisert for han.. Men det ville blitt enda mindre komplisert om han hadde valgt noen andre -og det vet han jo.. Jeg føler han greier å fiske meg inn igjen hver gang han endelig har fått meg litt på avstand, det har jo gått latterlige mange år. Men jeg er uendelig glad i han og uansett utfall kommer jeg nok alltid til å være der for han. Det er å skyte seg selv i beinet men;) alle har vel en slik man aldri kommer helt over

[Eminator]

alle har sikkert en man ikke komme rover.

virker som du er litt usikker på om du vil holde på med denne karusellen ?

spør deg selv om dette er noe du vil?

[Aurelius]

Legger igjen spor her så jeg får kommet med en kommentar på et tidspunkt jeg er litt mer våken.

[B.L.I]

Jeg har innsett at jeg føler så sterkt at det på ingen måte nytter å gi slipp heller, det fungerer for noen perioder og år men... De gode periodene er så bra at det på en måte er verdt det. Jeg har heller aldri satt ord på det, på den måten som nå. Og har nok bestandig forenklet det hele med å være ekstremt "sjenert". Er jo selvsagt godt mulig det ligger noe mer bak, og det blir jo helt feil i å spekulerer i hva der er -her. Men jeg gir han ikke opp.. Vil knekke denne koden jeg er på ingen måte en slik svak, sirklene hund uten meninger som lar meg herse med altså. Men har fått beskjed om at jeg nok har såret han mer enn jeg trodde tidligere.. Selv om han ikke var noe bedre heller. Vi var nok begge mye tøffere utad enn vi var inni. Gammel vane ble vond å vende.. En skikkelig prat må selvsagt til, men denne gangen vil jeg nærme meg "riktig". Vi har vært på ferier sammen, nesten bodd sammen, vært igjennom veldig mye. Men jeg forstår ikke den plutselige ignoransen, og det kan vel ingen forklare meg heller:) uansett godt å fra satt ord på det..

[Eplet]

Jeg holder på å bli sprø, og syns samtidig dette er så pinlig at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne.. Saken er at jeg trenger råd, og gjerne fra menn som kanskje kjenner seg litt igjen i personen jeg vil beskrive.

For 17 år siden forelsket jeg meg i verdens mest kompliserte fyr, min første kjærlighet.. vi holdt på fra og til i veldig mange år. Jeg var godt involvert i familien hans også.. Han er veldig sjenert, og jeg blir veldig "var" på at han var det, og trakk meg litt tilbake selv. Kommunikasjonen var derfor dårlig, men begge var veldig flinke med ord da det kom litt alkohol innenfor. Jeg følte alltid at hver gang han var full var det meg han ville ha. Da han ble edru trakk han seg veldig tilbake. Selv om han fortsatt hadde mye med meg å gjøre edru også var det kun i fylla jeg følte han ville ha meg på ordentlig. Dette gjorde at jeg gjorde mye dumt også, såret han og slik.. for hver gang jeg gjorde det fikk jeg reaksjoner som sjalusi osv som beviste ovenfor meg at han faktisk var glad i meg. (Kjempeteit) Det var mye drama på den tiden, men vi var på en måte avhengig av hverandre også. Hver for oss har vi hatt forhold, men alltid endt tilbake til hverandre.. Nå er vi begge i den situasjonen at (de lange) forholdene på hver vår kant har tatt slutt, og så mange år etter fortsetter han å forvirre meg. Han tar kontakt, like mye edru som full. Viser interesse, flørter osv. Plutselig snur det totalt og han nærmest ignorerer meg igjen! Det kan ta noen uker, så er han tilbake, later som ingenting. Spiller sanger vi hadde sammen, mimrer og ønsker jeg skal sove over. Første gang jeg gjorde det føltes det som at alt var i "går"..Han har absolutt ingen problemer med å "få" seg noe fra andre. Derfor forstår jeg ikke helt at han orker dette en gang til da det måtte være mye enklere med noen andre enn meg, om det bare var en ting han var ute etter. Han kan si at jeg er verdens beste dame, alltid vært der for han.. Samtidig er han iskald til tider. Jeg føler meg som 14 år igjen, og jeg vet at det enkleste ville selvsagt vært å snakke med han, det hadde jeg nok gjort med alle andre enn han.. Måten han er på gjør at jeg backer helt ut på den fronten, og føler han aldri slipper meg såpass innpå seg at jeg får mulighet. Jeg forklarer vanskelig, men som sagt er han uhyre vanskelig å komme innpå, selv om jeg nok er en av de som kjenner han best. Han sier selv edru at jeg vet jo han er veldig sjenert, (utad er han en skikkelig "badboy", i mangel av et bedre ord.) Er det noen som kjenner seg igjen, og kan prøve å forklare meg hvordan jeg skal tolke en sånn person? Må nevnes at det ikke bare er meg han er slik med, men kan også,plutselig bare kutte ut andre nære i livet sitt i perioder.. Jeg forstår bare ikke dette.. For hadde han kun vært ute etter en ting, ville jeg jo skjønt det om jeg bare var bra nok i fylla. Han tar jo kontakt edru også.. Og igjen, jeg vet hvor utrolig teit dette virker...

Avsnitt. :I

[Linjemannen]

Det virker som du har bestemt deg.

Om det blir bra eller ikke finner du først ut etterhvert.

[B.L.I]

Avsnitt er lurt ja, og det var også det før det ble postet;) bruker nytt ukjent nettbrett, mulig jeg tulla det til litt..

[ErikMM]

Vil bemerke at det er forskjell på å være sjenert og å være introvert. F.eks. kan både introverte og ekstroverte være sjenerte pga. dårlig selvtillit, og dette overkommer de fleste etter hvert. Å være introvert, noe jeg tror personen du snakker om er, det er noe man i stor grad er 'fra naturens side'. Eksempelvis er det påvist at hjernen til introverte behandler informasjon på en annen måte enn hjernen til ekstroverte.

Et typisk kjennetegn er at introverte 'lader batteriene sine' når de er for seg selv, og raskt kan bli utmattet og trekke seg tilbake etter mye sosial kontakt med andre. Den ofte asosiale atferden gjør at de lett kan bli oppfattet som kalde/arrogante av ekstroverte, uten at det er hensikten deres å fremstå slik selv. De har typisk ikke noe problem med å være sosiale periodevis. De fleste introverte kvier seg også mer enn normalt for å inngå 'bindende' forhold til andre mennesker.

Dette er en god bok for å forstå introverte: "Party of One: The Loners' Manifesto"

[Ole Andreas]

Vil bemerke at det er forskjell på å være sjenert og å være introvert. F.eks. kan både introverte og ekstroverte være sjenerte pga. dårlig selvtillit, og dette overkommer de fleste etter hvert. Å være introvert, noe jeg tror personen du snakker om er, det er noe man i stor grad er 'fra naturens side'. Eksempelvis er det påvist at hjernen til introverte behandler informasjon på en annen måte enn hjernen til ekstroverte.

Et typisk kjennetegn er at introverte 'lader batteriene sine' når de er for seg selv, og raskt kan bli utmattet og trekke seg tilbake etter mye sosial kontakt med andre. Den ofte asosiale atferden gjør at de lett kan bli oppfattet som kalde/arrogante av ekstroverte, uten at det er hensikten deres å fremstå slik selv. De har typisk ikke noe problem med å være sosiale periodevis. De fleste introverte kvier seg også mer enn normalt for å inngå 'bindende' forhold til andre mennesker.

Dette er en god bok for å forstå introverte: "Party of One: The Loners' Manifesto"

Anbefaler også denne TED-talken, og boken hennes. Var en liten eye-opener for meg.

[byLara]

Sorry, han vil ikke. Anbefaler deg å gå videre.

[Aurelius]

Hvis du oppfører deg på samme måte som du var fjorten, vil du få samme resultat som da du var fjorten. Du er da en voksen kvinne med bein i nesa; vil du ha noe må du ta det!

Kan fint se for meg at han i sine mer utadvendte perioder har prøvd å si ifra om at han er interessert ; men hvis du da ikke har tatt hintet tror man jo du ikke er hypp og da er det jo ikke rart man blir trist og kald og innesluttet. Vært der oftere enn jeg burde ha vært.

Du kommer uansett ingen vei uten å pushe. Hvis du hele tiden skal ta hensyn til at han er så sjenert og forsiktig, da blir det aldri noe av.

Ta styringen i fem minutter og avklar hva greia er. Om du vil ha han, må du ta han. Ingen kommer til å gi deg noe i livet du ikke jobber for.