Er det fysisk mulig?

[carolinev]

Dersom en person er undervektig, er det fysisk mulig å spise normalt og samtidig ikke gå opp i vekt? Jeg har en evig diskusjon gående med sambo, og nå vil jeg ha en oppklaring i dette en gang for alle. Hehe! Så da henvender jeg meg til dere kunnskapsrike mennesker. Nå trenger jeg ikke høre alt om at det å være undervektig ikke er bra osv (dette gjelder ikke meg altså, jeg er langt fra å være undervektig ), jeg bare lurer på om det faktisk er mulig. Si at man har følgende "forutsetninger":

- jente/gutt som slanker seg og ender opp i kategorien "undervektig". Ikke veldig, men litt

- er fornøyd nå og vil ikke mer ned i vekt, men heller ikke opp

- legger seg på et kalori-inntak som ikke er verken i under- eller overskudd, men et inntak som for han/henne er karakterisert som "balanse"-inntak (altså et forsvarlig og sunt inntak, spiser ikke for lite, ei heller for mye)

=> er det da fysisk mulig at denne personen faktisk kan holde seg på denne vekta, selv om man per definisjon er å karakterisere som undervektig (si f.eks BMI 18)?

Sambo mener at kroppen har en "forhåndsprogrammert" vekt som den "vil være på", slik at dersom man ligger i balanse så vil kroppen strebe etter å oppnå den vekta uansett. Så selv om man har et "balanse-inntak" så vil kroppen gå opp til den vekta, og SÅ forbli i ro. Jeg synes da dette er et litt merkelig resonnement, men har ikke kunnskaper nok i det hele tatt til å vite hva som er riktig..

Noen som kan hjelpe?

[Aequitas]

Man vil strengt talt ikke kunne legge på seg med mindre man ligger på overskudd- enkelt og greit at man spiser mer enn man bruker- over lengre tid.

Dersom man skulle hatt en forhåndsprogramert vekt vil jeg tro at den også hadde virket motsatt vei, og da hadde man vel neppe at et fedmeproblem?

[Aequitas]

Man vil strengt talt ikke kunne legge på seg med mindre man ligger på overskudd- enkelt og greit at man spiser mer enn man bruker- over lengre tid.

Dersom man skulle hatt en forhåndsprogramert vekt vil jeg tro at den også hadde virket motsatt vei, og da hadde man vel neppe at et fedmeproblem?

Ikke at jeg er noen ekspert på dette, det er bare mine tanker rundt det. Regner med det er andre som kan mer om dette enn meg her

[Lena Ludvigsen]

Jo mindre man veier, jo mindre mat trenger man for å holde det gående - altså en person som har gått ned masse i vekt må holde seg på et kosthold som er ''unormalt'' for denne personen fra før av, altså litt mer enn det den har gått ned av å spise, men fortsatt mindre enn det den spiste før han gikk ned i vekt. Klarer man det er det null problem å holde seg der - det største problemet er at de fleste går tilbake til gamle rutiner etter endt ''slanking''

[Oddis]

Sambo mener at kroppen har en "forhåndsprogrammert" vekt som den "vil være på", slik at dersom man ligger i balanse så vil kroppen strebe etter å oppnå den vekta uansett. Så selv om man har et "balanse-inntak" så vil kroppen gå opp til den vekta, og SÅ forbli i ro. Jeg synes da dette er et litt merkelig resonnement, men har ikke kunnskaper nok i det hele tatt til å vite hva som er riktig..

Noen som kan hjelpe?

Man kan snakke om et setpoint på vekten eller rettere sagt fettprosenten, men det er fremdeles kaloribalansen som teller. Spiser du i vedlikehold så vil vekta holdes stabil. Nå skal det sies at de fleste vil gå opp et par kg når man går tilbake til vedlikehold pga økte glykoglagre, væskenivåer og slikt.

Men om kroppen er vant til en høyere vekt vil kroppen kunne kjempe seg tilbake ved at en er sulten selv om en spiser i vedlikehold og dette er kroppen sin måte å signalisere at den ønsker mer mat. Hvor dette setpointet ligger er veldig individuelt, det er ingen grense rundt 20 i BMI her og dette nivået kan også trenes opp.

[Gjest]

Det sin samboer snakker om er "set-point" teorien som går ut på at kroppen vil kunne variere vekt 10 % rundt en gitt verdi. På samme måte som vi har en termostat for regulering av kroppstemperatur, tenker man at kroppen er innstilt på en optimal vekt. Kroppen fyller opp fettlagrene når vekten er for lav og taper vekt når den blir for høy.

Problemet med denne teorien er at den ikke kan forklare overvektsepidemien i dagens verden. Med denne teorien som basis, er forandring av kroppsvekt tilnærmet umulig. Derfor er "set-point" en dårlig teori.

Derfor han man kommet opp med en "settling point" teori. I denne sammenheng tenker man at kroppsvekten forblir stabil så lenge miljø-, sosiale og atferdsmessige faktorer som påvirker energibalansen, er konstante.

Ut i fra ditt eksempel er det er også viktig å tenke på at metabolismen må ha tid til å adaptere til den nye situasjonen med lavere matinntak, dette kan ta 1-3 uker litt avhengig av inntak og individuell variasjon. Dersom den undervektige personen spiser en gitt mengde mat så han/hun ligger i 0 vil vekten forbli stabil.

Det er umulig å legge på seg dersom man ikke ligger i overskudd. Bare for å ta et annet eksempel, du skal kjøre en gitt distanse med bil.

1: La oss si 10 mil, men du har bare nok bensin til 8 mil. Klarer du da å kjøre 10 mil på en tank som bare holder til 8, eller vil det være UNDERSKUDD på bensin slik at du trenger påfyll?

2: Du skal tilbakelegge samme distanse, men denne gangen har du nok bensin til 20 mil. Vil du da klare å kjøre 10 mil, samt potensielt kjøre lengre fordi du har OVERSKUDD av bensin?

[Rodolfo]

Dersom en person er undervektig, er det fysisk mulig å spise normalt og samtidig ikke gå opp i vekt? Jeg har en evig diskusjon gående med sambo, og nå vil jeg ha en oppklaring i dette en gang for alle. Hehe! Så da henvender jeg meg til dere kunnskapsrike mennesker. Nå trenger jeg ikke høre alt om at det å være undervektig ikke er bra osv (dette gjelder ikke meg altså, jeg er langt fra å være undervektig ), jeg bare lurer på om det faktisk er mulig. Si at man har følgende "forutsetninger":

- jente/gutt som slanker seg og ender opp i kategorien "undervektig". Ikke veldig, men litt

- er fornøyd nå og vil ikke mer ned i vekt, men heller ikke opp

- legger seg på et kalori-inntak som ikke er verken i under- eller overskudd, men et inntak som for han/henne er karakterisert som "balanse"-inntak (altså et forsvarlig og sunt inntak, spiser ikke for lite, ei heller for mye)

=> er det da fysisk mulig at denne personen faktisk kan holde seg på denne vekta, selv om man per definisjon er å karakterisere som undervektig (si f.eks BMI 18)?

Sambo mener at kroppen har en "forhåndsprogrammert" vekt som den "vil være på", slik at dersom man ligger i balanse så vil kroppen strebe etter å oppnå den vekta uansett. Så selv om man har et "balanse-inntak" så vil kroppen gå opp til den vekta, og SÅ forbli i ro. Jeg synes da dette er et litt merkelig resonnement, men har ikke kunnskaper nok i det hele tatt til å vite hva som er riktig..

Noen som kan hjelpe?

Dette var da noen slitsomme diskusjonsproblemer. Jeg vet ikke om det finnes noe mer enn teorier på dette feltet, men jeg har liten tro på en slags "forhåndsprogrammert" vekt. Kroppen i seg selv gir totalt f... i hvor mye vi synes er normalt eller ei. Kroppen VET IKKE at det finnes noe som heter vekt. Den streber etter ganske så mye, og hvor mye muskler, vann, skjelett, hud og hår og fett vi har, kommer an på mer enn det vi spiser. Det første problemet melder seg når du skriver jente/gutt. Kjønn spiller inn her. Alder? Fysisk aktivitet? Kalori innntak for hvilken vekt? Den vekta som personen er på nå, eller kalori inntakt for den "riktige" vekten?

Uansett så er det veldig unormalt å være undervektig. Kroppen vil gjerne være på pluss siden, og har en del prioriteringer. Men om gutten på 20 år, normalt aktiv osv osv har en vekt på 78 og "burde" veid 82, og spiser mat som tilsier at han veier 82, så burde han etter alle månemerker å dømme gå opp i vekt. Men sånn er det ikke alltid. Jeg har en venn, som egentlig er undervektig. Han har et hardt fysisk krevende arbeid og løfter ofte mange hundre kilo betong og utstyr pr dag. Frokosten består ofte av 5-6 brødskiver, og han spiser IKKE lite. Han har også tatt weight gain, uten at det hjalp. Så startet han å trene.Med vekter. Basic principles. På 4 uker gikk han opp 2 kilo. Uten å forandre på noe annet. Sluttet å trene, vekta holdt seg 2 kilo høyere i mange mnd, før den sakte begynte å dale igjen. Hva som skjedde i metabolismen vet jeg ikke. Teorier finnes det nok av, men jeg tviler på noen kan gi et eksakt svar på det spørsmålet uten helt nøyaktige preferanser.

[Alakazam]

Det kommer helt ann på hvordan kroppen til den undervektige reagerer på mat.

Hvis kroppen blant annet ikke vil ta til seg næringen, eller ved høy forbrenning som ved foreksempel hypertyreose så er det mulig at en undervektig vil fortsette å være undevektig ved et normalt kosthold relativt til personens kroppsvekt.

[Broscience]

Dette var da noen slitsomme diskusjonsproblemer. Jeg vet ikke om det finnes noe mer enn teorier på dette feltet, men jeg har liten tro på en slags "forhåndsprogrammert" vekt. Kroppen i seg selv gir totalt f... i hvor mye vi synes er normalt eller ei. Kroppen VET IKKE at det finnes noe som heter vekt. Den streber etter ganske så mye, og hvor mye muskler, vann, skjelett, hud og hår og fett vi har, kommer an på mer enn det vi spiser. Det første problemet melder seg når du skriver jente/gutt. Kjønn spiller inn her. Alder? Fysisk aktivitet? Kalori innntak for hvilken vekt? Den vekta som personen er på nå, eller kalori inntakt for den "riktige" vekten?

Her skriver du at kroppen ikke har en idealvekt, noe som i flere tilfeller viser seg å være feil. Det er derfor mange synes å kunne spise masse mat, uten å legge på seg like mye som andre ville ha gjort. Kroppen svarer med å bruke mer energi til termisk energi, legger på seg muskler istedet for fett, eller øker stoffskiftet. Et eksempel er fra dokumentaren "Why Are Thin People Not Fat" hvor ti naturlig tynne personer, som påsto at de spiste alt de kom over, skulle spise som gale i fire uker. Alle gikk naturlig nok opp i vekt, og etter at forsøket var over, mistet de all vekten, uten å trene. Altså, kroppen gikk tilbake til det den så på som sin idealvekt.

[HenrikWL]

Det er jo ikke det forsøket viser i det hele tatt. Det forsøket viser er at dersom man øker kaloriinntaket og ligger i overskudd en periode, vil man legge på seg. Og at om man deretter går tilbake til det kaloriinntaket man hadde før forsøket, vil vekta gå ned til den når det punktet hvor kaloriinntak og -forbruk igjen er i balanse. Hadde forsøkspersonene lagt seg på et kaloriinntak som var midt i mellom de to ytterpunktene, ville vekta deres sannsynligvis ha endt opp et sted midt i mellom.

Grunnen til at tynne mennesker synes å kunne spise masse mat uten å legge på seg handler stort sett om at de ikke spiser så mye som de tror. Jeg har vært en slik fyrstikkperson som har gått rundt og trodd jeg hadde enorm forbrenning siden jeg (i mitt hode) kan spise hva som helst. Jeg har aldri brydd meg om hvor mye jeg spiser, jeg har alltid spist til jeg var stapp mett og enda litt til. Når jeg nå i forbindelse med treningen faktisk skulle logge og holde en oversikt over hvor mye jeg faktisk spiser, så viser det seg at jeg spiser nesten ingenting. Jeg er ekstremt småspist. Jeg må faktisk gjøre en helhjertet innsats for å nå opp til 2500 kcal.

Man er, muligens med noen få unntak, tynn fordi man spiser lite mat.

[Rodolfo]

Her skriver du at kroppen ikke har en idealvekt, noe som i flere tilfeller viser seg å være feil. Det er derfor mange synes å kunne spise masse mat, uten å legge på seg like mye som andre ville ha gjort. Kroppen svarer med å bruke mer energi til termisk energi, legger på seg muskler istedet for fett, eller øker stoffskiftet. Et eksempel er fra dokumentaren "Why Are Thin People Not Fat" hvor ti naturlig tynne personer, som påsto at de spiste alt de kom over, skulle spise som gale i fire uker. Alle gikk naturlig nok opp i vekt, og etter at forsøket var over, mistet de all vekten, uten å trene. Altså, kroppen gikk tilbake til det den så på som sin idealvekt.

Akkurat hvor skriver jeg at kroppen ikke har en idealvekt?

[Vegard L]

Energibalanse er definert ved at inntak og forbruk er likt, og da endres ikke kroppens energilagre. Så om en som har slanket seg spiser i balanse, så holdes vekten.

Som flere har nevnt så er det setpunkt-teorien samboeren din snakker om. Denne tilsier at kroppsvekten reguleres innenfra ved å stimulere sult/metthet, og forklarer det slik at etter at du har gått ned i vekt så "vil" kroppen opp igjen, og dermed stimuleres sulten slik at du spiser mer igjen. Men går du opp i vekt igjen så er du ikke i balanse i denne perioden, så premissene for diskusjonen er rett og slett ganske teite