Hvorfor jojoslanking?

[Madde]

Ja men husk på at vi er i en tråd som heter "hvorfor jojo-slanking".. Ikke bare hvorfor folk blir feit osv

Edit: Altså, hvorfor folk som har klart å gå ned i vekt går opp igjen så lett..

[Vegard L]

Jepp, ble litt mye off topic her nå.

Hovedproblemet med jojo-slanking er at folk ser på slanking som noe midlertidig. De faller tilbake til gamle vaner (de som gjorde at de trengte å slanke seg i utgangspunktet), og da kommer vekten tilbake. Ingen dietter har vist seg effektive i vektreduksjon nettopp av denne grunnen, og alle dietter fungerer så lenge man holder seg til dem.

Stikkordet i alle slankediskusjoner er livsstilsendring

[Madde]

Helt enig Men, så har vi de som har endra livsstil, men ender opp med å gå opp i vekt igjen etter endt vektnedgang, og da kan de lese innleggene våre over her!!

[Keegil]

Veldig interessant vitenskapelig diskusjon. Dere er flinke og kan mye, jeg misunner dere det! Jeg har ikke sjangs til å følge med her!

Jeg tenker bare på hvordan det må være for en tilfeldig stakkar, som lurer fælt på hvorfor han eller hun ikke klarer å holde vekten nede, å klikke seg inn her og lese om leptin, insulin, adiponekting og diverse reseptorer. Jeg hadde personlig blitt vettskremt.

Det er selvfølgelig masse biologi inne i bildet, og det er klart det finnes mange årsakssammenhenger her.

Men hvis man faktisk skal hjelpe en person med slanking, så mener jeg at man må fokusere på det psykologiske aspektet og det å finne praktiske løsninger. Kunnskap om hvilke fremgangsmåter og metoder man kan benytte for å vedlikeholde vekten er mangelvare hos flertallet. Periodisk faste, for eksempel, kan være et flott verktøy og en fremgangsmåte som er levelig for veldig mange.

De fleste vet rett og slett ikke hva som er viktig og hva som ikke er viktig, og hvilke friheter man kan ta seg og hvilke man ikke kan. Og det skjønner jeg godt, siden avisene serverer en splitter ny vitenskapelig fremgangsmåte hver uke.

[Madde]

Ganske enig med deg, men tror også det er viktig at folk forstår at det er en del fysiologiske faktorer som spiller inn når folk som har jobba hardt med å komme seg ned i vekt plutselig bare går opp igjen. Det å først ha vært veldig flink å kommet seg ned, og så kaster man det bort og går opp igjen gjør en del psykisk med en person og ikke minst kan det være veldig stigmatiserende.

Da er det jo greit at andre også fokuserer litt på at det ikke bare er psykologiske faktorer for dette, men også fysiologiske, og kanskje kan vise litt mer forståelse for de Ikke at alle trenger å vite hva disse fysiologiske tingene er, men bare at de vet at de finnes

[Keegil]

Så klart, jeg er helt enig. Vi trenger begge deler!

[Camomilla]

Jeg husker ikke helt hvilken blogg jeg leste det i (sikkert Espen Rostrup eller Pål Jåbekk) - men det ble stilt spørsmålstegn ved hva som kommer først; overspising eller fedme. Spiser man mer fordi man vokser, eller vokser man fordi man spiser? Hittil har jo oppfatningen vært at man blir stor fordi man ikke greier å begrense seg (jfr. hele "neitakk-debatten" som Kari Jaquesson i sin tid satte i gang). Resultatet er man ikke bare sitter med en alt for stor kropp, men også med latterlig dårlig selvbilde etterhvert. Hver gang de fysiologiske mekanismene bak overvekt (og kanskje også overspising?) kommer på banen, blir man møtt med at man unnskylder den dårlige livsstilen og de dårlige valgene man tar. Det ER stigmatiserende å være overvektig, nettopp på grunn av dette. Større forståelse for de fysiologiske prosessene i kroppen som styrer apetittregulering, fettlagring og -forbrenning vil gi overvektige mye bedre verktøy for å kvitte seg med overvekten. Vi kan ikke få NOK kunnskap om dette - kjør på med fakta

[Madde]

Enig Og jeg tror det er viktig at ikke bare de overvektige forstår at det er mye som skjer i kroppen, men også de perfekte, slanke, veltrente som kanskje ser ned på de overvektige og noen i enkelte tilfeller til og med håner de. For er det noe en overvektig ikke trenger så er det i allefall det! Den trenger hjelp og motivasjon og folk som har trua på de

[Camomilla]

Å ta et oppgjør med holdninger tror jeg er helt avgjørende. Jeg har bestandig tenkt at vekt bare er et tall, og egentlig ikke sier noe om hva som bor inne i et menneske. Og det tror jeg fortsatt. Samtidig opplevde jeg selv, da jeg ble i overkant sexylubben, at andre så på meg på en annen måte enn før. Jeg så på meg selv på en annen måten en før. Hvem har ikke sett en tjukkas spise is og tenkt at "den trengte du vel strengt tatt ikke"? Når et slankt menneske spiser is tenker man at "oj, det så godt ut". Isen er ikke noe sunnere for den slanke enn for den tjukke, men handlingen får et annet innhold. Dette sier noe om hvordan vi møter overvektige, og hvilke fordommer de aller fleste av oss bærer på.

Når det gjelder hvorfor vi til stadighet blir utsatt for jojo-effekten tror jeg vi må stikke enda litt dypere enn trådstarter antyder. Uten tvil er en del av jobben mental - det er en omstilling å se seg selv som slank når man store deler av livet har vært tjukk. Et dårlig selvbilde er et hinder for alle, uansett hva man ønsker å oppnå. Det er noe trygt i at ting er som det pleier, selv om forandringen er til det bedre. Men de mekanismene som førte til overvekt i utgangspunktet er jo der selv om man slanker seg! Og da er man tilbake til hva som kom først; høna eller egget - fedmen eller overspisingen.