- Det er bortimot umulig å slanke seg på ren vilje

[StiligeCecilie]

– 90 prosent er gener og miljø

Fedmeforsker mener det er nesten umulig å slanke seg på ren vilje.

– Vårt generelle inntrykk er at det er få som klarer å holde vekten ved livsstilsbehandling. På sikt er det mellom 80 og 100 prosent som går tilbake til gamle vaner, påpeker Andersen.

Når det gjelder fedmekirurgi er tallene snudd. Vel 20 prosent går opp i vekt igjen, mens resten klarer å holde den.

– 90 prosent er gener og miljø | ba.no

Noen andre enn meg som synes dette er helt høl i hue? I teorien skal ingen klare å snu livsstilen sin og gå ned i vekt da? Hva med oss som har klart det, er vi liksom vandrende mirakler? Det er jo ikke så få av oss at de tallene der kan stemme?!

[Gjest ILU]

Er du uenig?

Legger du til bittelitt følelser og glede i det du gjør er det ikke lenger REN vilje.

Kanskje du faktisk trives med ditt nye liv og kosthold?

[Oddis]

80-100% velger å gå tilbake til gamle vaner. Et valg har ikke noe med genetikk å gjøre. Genene gjør at noen lettere blir feite, men de gjør ikke at det er umulig å holde seg slank, det krever bare litt mer innsats og kontroll.

[StiligeCecilie]

Er mulig jeg har misforstått, men for meg virker det nesten som PR for slankeoperasjoner. Kan ikke være bare meg som tenker at han mener det er umulig å slanke seg på egenhånd - man må operere seg for å klare det. Tenker de som sliter med overvekt, som kanskje er desperate, som leser denne artikkelen.

[BROrilla]

veldig rart at det finnes mange eksempler på at det lar seg fint gjøres. Gener er ikke mye å gjøre noe med, men miljø kan man gjøre mye med av ren vilje:)

[LeanMachine]

Ja, noe har helt sikkert med genetikk å gjøre. Men syns det blir for lettvindt å skulle ha det som unnskyldning. Man kan komme langt med vilje, og mulig jeg er helt rar når jeg sier at jeg syns det med de gengreiene er bare tull, men det er min mening om det. Det sies så mye rart om slanking og å komme seg dit man vil at det er ikke rart vi har 1000000 forskjellige meninger om det. Nei, do it the old fashioned way, de klarte det i gamle dager også da det ikke var forsket noe særlig på om dette hadde med gener å gjøre eller ikke

[M. M]

Gener er et utgangspunkt, ikke noe som bestemmer hva som skjer i en persons liv. Det er isåfall min mening. Det første som slår meg ved slike avisartikler er det sjelden er backet opp av ny, god forskning, gjerne er det studier som ser på nye nytt som ser en sammenheng som blir blåst opp. Det blir sjelden nevnt svakheter ved aktuelle studier, og uten at kilder blir oppgitt er det umulig å gjøre en vurdering selv. Kan jo tenkes at det er kvaliteten på behandling som gir de ulike resultatene ved kirurgi kontra livsstilsendring hvis de bruker egen klinikk til evt. aktuelle studier? Det blir bare spekulasjon, men poenger er at man bør ta slike artikler med en klype salt

[StiligeCecilie]

Gener er et utgangspunkt, ikke noe som bestemmer hva som skjer i en persons liv. Det er isåfall min mening. Det første som slår meg ved slike avisartikler er det sjelden er backet opp av ny, god forskning, gjerne er det studier som ser på nye nytt som ser en sammenheng som blir blåst opp. Det blir sjelden nevnt svakheter ved aktuelle studier, og uten at kilder blir oppgitt er det umulig å gjøre en vurdering selv. Kan jo tenkes at det er kvaliteten på behandling som gir de ulike resultatene ved kirurgi kontra livsstilsendring hvis det bruker egen klinikk til evt. aktuelle studier? Det blir bare spekulasjon, men poenger er at man bør ta slike artikler med en klype salt

Jeg er enig i det du sier, men det jeg er redd for er at det gir mange overvektige en ekstra unnskyldning for å ikke prøve. Mange tar det som står i avisene for god fisk, og når det er en fedmeforsker som er kilden, så er det lett å tenke at dette vet han alt om.

[Zeph]

Eg ville heller sagt at 95% går på rein vilje. Miljø og alt det der er sjølvsagt faktorar som påverkar deg, men du kan framleis ta eit val om å endre på livet. Det er din kropp og ditt ansvar.

[M. M]

Jeg er enig i det du sier, men det jeg er redd for er at det gir mange overvektige en ekstra unnskyldning for å ikke prøve. Mange tar det som står i avisene for god fisk, og når det er en fedmeforsker som er kilden, så er det lett å tenke at dette vet han alt om.

Det er jeg enig i, for mange er det vanskelig å være kritisk til personer i autoritære stillinger. Selv har jeg hatt så mye forskningsmetode og analyse det siste året at jeg er nesten for kritisk Men så lenge avisene selger på slike oppslag gir de vel f i etiske dilemmaer rundt å blåse opp noe de ikke kan dokumentere. Ser jo bare på oppslagene som kom rundt kreftmedisin ifjor og hvordan de påvirket politikere til å rope høyt(de tar nok mye for god fisk de også).

[StiligeCecilie]

Det hjelper ikke for overvektige som gjerne er desperate og i en sårbar posisjon. Da er det lett å kunne trøste seg med slike artikler, for det er ikke så lett å svelge at det er din egen feil at du er blitt slik. Jeg følte det iallefall slik selv, uten at jeg var ekstremt overvektig, men 20 kg ekstra var nok til at jeg var villig til å prøve alt. Heldigvis endte jeg opp her til slutt, og har nå et sunnere forhold til kroppen min, mat og trening. Men vi må nesten tenke på dem som mangler kunnskap, som fremdeles tror på de seiglivete mytene og som tror de har prøvd alt. De tror gjerne at det eneste som virker er å overleve på kaninfor og trene seg ihjel hver dag. Det er jo ingen som klarer å snu livet opp-ned på den måten og plutselig starte med salatblader til hvert måltid og 5 timer spinning hver dag, etter å ha spist "litt for mye" og nesten ikke vært i aktivitet før det. Selvfølgelig går ikke det, men når man tror det er det eneste som virker, ja da gir man opp til slutt. Dette var iallefall ståa for meg for ikke så lenge siden, ca 2 år siden.

[Piapia]

Tror at dette med mat / overvekt / fedme er veldig sammensatte spørsmål. På den ene siden har de du rent fysiske forandringene eller kravene til endringer som må tilfredsstilles for en vektnedgang/form-økning. På den andre siden har du et samfunn og et individ med et spekter av påvirkning og følelser.

Selv (uten forskning bak meg) tenker jeg at det ofte ligger følelsesmessige ting til grunn for overvekt. Vårt forhold til mat er ikke bare fysisk, men også veldig psykisk betinget. Tenker at det dermed vil være vanskelig å endre seg med ren "viljestyrke" uten å gjøre en jobb med sin egen psyke og sitt forhold til mat og kropp.

[StiligeCecilie]

Hvordan kan psyke og vilje ikke henge sammen? Hvordan kan man ikke ta hensyn til de psykiske faktorene når man tar et valg og bestemmer seg for å gjøre noe med problemet sitt? De som klarer det må jo ha også klart å endre sin holdning til mat og trening.

[Piapia]

Det er ikke det jeg sier. Mitt poeng var at det å "bestemme seg for å gjøre noe" er ikke det samme som å løse problemet. Drar parallellen til å skulle slutte å røyke, noe mange gjør ved bruk av viljestyrke. De bestemmer seg for at nå slutter jeg - til tross for.....(at det hadde vært greit å være bare festrøyker, til tross for at jeg vet jeg kommer til å savne den.. fordi jeg må bedre helsen osv). Å slutte ved hjelp av viljestyrke er noe helt annet enn å jobbe med sin egen psyke og sitt eget forhold til mat (eller røyk) og dermed løse problemet: ved at behovene endrer seg.

For mange er det ikke så enkelt som å bare bestemme seg fordi årsaker kan ligge dypere enn så - for meg er det naturlig å tenke at dette vil komme frem på lengre sikt i de tilfellene dette gjelder.

Med dette mener jeg ikke at psyke og vilje ikke henger sammen, men at viljen ikke alltid er nok- for alle. Viljen må på plass for å sette i gang en prosess, men deretter er det mange andre ting som må skje / endres for at en faktisk livstilsendring skal stå ved lag over tid.

At noen klarer det (og det gjør jo faktisk mange mennesker) kan vel bero på mange ulike ting? Grad av viljestyrke, hvem/hva de har rundt seg, kunnskap, og også det opprinnelige forholdet til disse tingene; i hvor stor grad må dette forandres?

Tenker eksempeler som:

Person 1: Fått seg kjæreste, flere helger hjemme, mye chips og film i sofaen, "kjærestefella". Legger på seg 10-15-20 kg i løpet av noen år. - Ser sannheten i speilet en helg og tenker: "nok er nok", legger om kosten sammen med kjæresten og begynner å trene. Så enkelt er problemet løst i blant.

Person 2: Har vært "stor" hele livet, fått stempelet som "stor" og identifiserer seg som "stor". Har kanskje opplevd vanskelige ting i barndom som har utviklet seg til et dårlig forhold til kropp og mat (for eksempel trøstespising). La oss si at denne personen ikke er like ressurssterk og mangler i tillegg kunnskap om kosthold. "Nå må jeg gjøre noe". Det går kanskje i et halvt år på ren viljestyrke, deretter er personen tilbake i samme livsstilen - kanskje helst fordi de underliggende problemene som skapte et dårlig forhold til kropp og mat fortsatt er der.

--- Alt dette er selvsagt bare egen synsing, i et tema jeg som sagt synes er stort og vanskelig. Mener ikke noe av dette bastant, men har god forståelse for hvorfor dette er vanskelig for mange, og kan godt tenke meg at en stor %andel havner tilbake i samme situasjon.

La det være sagt: Jeg har vært person 1 og har klart og gå ned i vekt. Jeg er også svært skeptisk til slankeoperasjoner og den utstrakte bruken vi ser ut til å legge opp til i dag.

uff.. Dette ble langt !

[StiligeCecilie]

Jeg tror ikke (og håper iallefall ikke!) at flertallet er person 2. Det er nok mange som trenger hjelp fra andre enn en kokk og en personlig trener, men da tror jeg at denne hjelpen bør være psykolog først og fremst, og ikke en kirurg. Men igjen, å ha vilje til å endre livet sitt trenger ikke begynne i samme ende som for alle andre. Jeg kunne konsentrere meg om kosthold og trening i begynnelsen, mens andre kanskje må starte hos en psykolog eller snakke med en person de stoler på. For jeg er enig i det du sier, mye ligger i psyken, bare i større eller mindre grad. Men samtidig tror jeg ikke at halvparten eller flere av overvektige må til psykolog for å gå ned i vekt. Jeg tror at med den rette kunnskapen, så kan langt flere klare det på egenhånd.

[Alakazam]

Det jeg lurer på er hvis 90% er gener og miljø, altså arv og miljø. Hva i huleste er de resterende 10%?

[Regina]

Jeg tror ikke (og håper iallefall ikke!) at flertallet er person 2. Det er nok mange som trenger hjelp fra andre enn en kokk og en personlig trener, men da tror jeg at denne hjelpen bør være psykolog først og fremst, og ikke en kirurg. Men igjen, å ha vilje til å endre livet sitt trenger ikke begynne i samme ende som for alle andre. Jeg kunne konsentrere meg om kosthold og trening i begynnelsen, mens andre kanskje må starte hos en psykolog eller snakke med en person de stoler på. For jeg er enig i det du sier, mye ligger i psyken, bare i større eller mindre grad. Men samtidig tror jeg ikke at halvparten eller flere av overvektige må til psykolog for å gå ned i vekt. Jeg tror at med den rette kunnskapen, så kan langt flere klare det på egenhånd.

Veldig interessant hvor ulikt man kan tenke (nå tenker jeg på alle innleggene i tråden, ikke bare fra det jeg siterte altså). Jeg tror motsatt, veldig mange overvektige har kunnskapen, men at det er "sperrer" i psyken som hindrer en i å lykkes. (Veldig bra beskrivelse, jeg vet...) I min omgangskrets har jeg lagt merke til at det er de overvektige som har mest kunnskap om kalorier og trening, men det er få som lykkes i lengden. Men jeg kan også egentlig bare snakke for meg selv. Har slanket meg hele livet, men er jeg tynn? Nei. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre for å gå ned i vekt, hva som fungerer for meg og ikke. Jeg vet at for meg nytter det ikke å trene seg ned i vekt, jeg må gjøre det med kostholdet. Og jeg kan kaloritabellene i hodet og vet hvilket kalorinivå jeg må ligge på for å gå ned. Og jeg vil ned i vekt. Og jeg har gått MYE ned i vekt mange ganger. Men greier ikke å bli der. Ikke fordi jeg "glemmer" kunnskapen min, men fordi jeg "motarbeider" meg selv og spiser meg opp igjen. Vet jeg hvorfor? Jeg har begynt å kanskje forstå litt, derfor har jeg faktisk, for første gang i mitt liv, greid å ca vedlikeholde vekten min i ca 2 år nå (etter å ha gått ned 30 kg). Stor seier! Men jeg jobber hardt hver dag for det. Ikke fordi jeg ikke vil eller kan, men noe i meg motarbeider meg. Mulig jeg skulle vært til psykolog, men dette med overvekt er jo ens egen skam og problem. Man kan ikke skylde på andre, det er jo bare å spise sunt og trene. Være viljesterk. Derfor er vegen til å søke hjelp veldig lang, for dette bør man jo klare selv! Og kanskje er det lettere å velge en fysisk operasjon enn en graving i sinnets irrganger?

Har fremdeles 15-20 kg jeg gjerne skulle blitt kvitt, men vet ikke om jeg noen gang greier det. Operasjon er ikke noe alternativ for meg nå, men jeg forstår veldig godt at noen velger det. For noen har faktisk prøvd "alt". Og det å gå ned og holde seg nede er en svært hard jobb som krever utrolig mye energi. For enkelte av oss. Selv om vi vil. Og kan.

[Piapia]

Jeg tror motsatt, veldig mange overvektige har kunnskapen, men at det er "sperrer" i psyken som hindrer en i å lykkes

Det var litt dette jeg ville få frem også. Dette blant andre ting - er ting som kan hindre folk i å gå ned i vekt / endre livsstil til tross for at de ønsker og vil. Takk for at du sa det på en bedre måte enn meg

[Lame Nordstrom]

Javel...

Fat man fasts for 382 days | Wall Street Oasis

[JarleS]

TL;DR - fedmeforsker er dust og sneversynt.