Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Jeg leser veldig mange steder utsagn som følger, når det er snakk om å sette i gang med mer ekstreme lavkarbodietter (jeg har ikke lest det om normal, karboredusert kost).

"Ja du kommer til å føle deg dårlig helt i begynnelsen, og gjerne litt sliten og uten energi, men gi det 2-3 uker så vil du føle deg frisk og fin igjen"

Hvordan vet vi at det ikke bare er kroppen som venner seg til å ha det sånn? Grunnen til at jeg lurer er rett og slett fordi jeg i en periode gikk rundt med et enormt søvnunderskudd over ganske lang tid (vi snakker 2-3 t pr natt i flere mnd). I begynnelsen kjente jeg meg jo utranglet og ubrukelig, men etter ganske kort tid ble jeg relativt fungerende, hadde ok treninger (selv om fremgangen uteble i det store og hele) og kom meg også greit gjennom dagene på jobb.

Det som slår meg er jo at de som i bunn og grunn er størst tilhenger av de mer ekstreme lavkarbotilnærmingene er jo typisk ikke spesielt aktive personer som ikke kjenner like mye på det at de for eksempel får dårligere treninger, og at denne "nyvunne energien" kanskje rett og slett handler om at man har vent seg til en mer ubehagelig tilværelse?

Kjør debatt! :D

Lenke til kommentar
https://forum.fitnessbloggen.no/topic/3022-lavkarbo-og-tilvenningsperioder/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, det er et godt spørsmål! Lurer på det samme. Kroppen er tilpasningsdyktig, så selv kjipe situasjoner kan over tid bli ganske levelige. Det er litt ventilasjonsanlegget på jobb. Du tenker ikke på det i løpet av dagen, men når det slås av kl 17 oppdager du plutselig hvor fantastisk stille det blir.

Det jeg også har lurer på er hvilken andel av opplevde/dokumenterte helseeffekter som kan tilskrives vektnedgangen per se, og hvilke som kan tilskrives de faktiske endringene i kostholdet? Det er ikke så vanskelig å forestille seg at en overvektig person som har gått ned et visst antall kilo vil oppleve hverdagen som lettere og få en følelse av mer energi. Vil det samme kostholdet, men da med en eventuell vektoppgang kunne føre til lignende helsefordeler? Jeg tenker da litt på hun forfatteren som smugspiste ribbe på T-banen og ikke synes det var så morsomt med lavkarbo etter en måned. Har det blitt forsket på dette?

Nettopp. Det er vel også hevet over enhver tvil at det å kutte ned på sukkeret så blodsukkeret ikke går som en jojo gjennom dagen også vil føre til økt livskvalitet. Spørsmålet er jo, som du også viser til, om det finnes noe "ekstra", eller om det er

1) Ubehag man venner seg til eller

2) Konsekvenser av korrelerte hendelser (vektnedgang)

Denne følelsen er noe som henger sammen med at kroppen bruker litt tid på å komme i ketose på en diett med tilnærmet null karbohydrater. Dette tar vanligvis et par-tre dager, og før det skjer så føler man seg småfull eller som om en har hatt insomnia i et par dager. Når en da relativit plutselig kommer i ketose så vil flere oppleve en veldig behagelig tilstand, med veldig lett sinn, hvor flere beskriver det som å være litt "høy" på noe.

Om en betviler at det faktisk skjer så er det bare å prøve selv, eventuelt å prate med andre som har opplevd det.

Nå har jeg ikke testet dette på meg selv, men en gjeng studenter på året over meg hadde et ketoseprosjekt for to år siden. De snakket hvertfall om en energi de ikke hadde opplevd tidligere, men det tok en liten uke før den kom.

Produksjonen av ketoner trenger noen dager på å komme skikkelig i gang, jeg tror dette er grunnen til at man kan føle seg slapp og dårlig de første dagene.

Annonse

Jeg har selv opplevd noe som må være tilnærmet lik ketose under øvelser i Forsvaret. Naturlig nok så ble tilstanden avbrutt rimelig kjapt før ketonproduksjonen kom ordentlig i gang. Men følelsen av å være tom er helt klart ubehagelig. Selvfølgelig så var det ikke bare lite mat, men også mangel på søvn og annen utmattelse som bidro til den følelsen i de situasjonene. Men det hadde vært interessant å oppleve "ekte" ketose en gang.

Men litt tilbake til vektnedgang og kostholdsendringer, så har kanskje du noen tanker eller forskning å vise til angående det, Vegard?

Har ikke noe liggende for hånden, og tror egentlig ikke at det er gjort så veldig mye forskning på akkurat hvilke effekter som kan tilskrives hva.

Det er klart at en del helseeffekter kan kobles direkte til vektnedgangen, spesielt for de som var en del overvektig. Men jeg er overbevist om at også et jevnere blodsukker spiller en viktig rolle når det kommer til en del av disse effektene. F.eks. migrene har en tendens til å bli mye bedre på et lavkarbokosthold, og jeg kan nevne min far som tidligere hadde migrene 3-4 ganger i uken og det siste året (på et moderat lavkarbokosthold) har hatt 1-2 anfall i løpet av hele perioden.

At lavkarbo stort sett viser seg mer effektivt enn lavkalori for å gå ned i vekt handler nok om metthetsregulering og at det for mange er enklere å oppnå et energiunderskudd på et slikt kosthold. Om dette skyldes et høyere fettinntak, høyere proteininntak eller lavere karbohydratinntak kan vi ikke si sikkert enda. For mange øker ikke proteininntaket, så jeg tror det er mer sannsynlig at det er en effekt av lavere karbohydratbelastning og påfølgende hormonelle tilpasninger.

Jeg tror en del får problemer ettersom de ligger i et slags mellomsjikt mellom ketose og noe annet. A la 50-100g karbohydrater (alt etter vekt og aktivitet), hvor en blir liggende nært ketose - men ikke i ketose. Slik jeg opplever det så er det veldig individuelt hvor lite karbohydrater en tåler for å komme i ketose, og dersom en ikke er flink til å finne ut av dette så kan en bli liggende i denne uheldige gråsonen. Da vil en selvsagt ikke føle seg noe særlig :p

Det er jo også vanligvis anbefalt å ha oppkarbing på ketosediett (jfr. Lyle McDonald sin bok om emnet), og da ikke bare på grunn av fysiologiske årsaker, men også (kanskje mest) for å gjøre hele prosessen mer behagelig over tid. Etter en slik oppkarbing så kan en da naturligvis oppleve litt av den samme gode følelsen når ketose slår inn, og overgangsfasen blir vanligvis kortere mellom hver gang en går i ketose.

Jeg tror at i det lange løp vil 50-100g være mer fornuftig enn å ligge i ketose, mest av praktiske årsaker.

Jaha, da vil jeg være meget uenig med deg.. Kommer selvsagt ann på hvem det er snakk om, men jeg ville aldri ligget på grensen til ketose - slik at en blir liggende å skifte mellom å være i ketose og ikke. Kanskje 50-100 er litt høyt for de fleste når jeg tenker meg om, mulig 30-70g er mer passende. Husker ikke hvilke tall Lyle oppga, men det vil uansett være veldig individuelt.

Du vil uansett være i en eller annen grad av ketose når du ligger under 100g karbohydrater. Et ketogent kosthold utelukker en del matvarer, som kan gjøre det vanskelig å opprettholde over tid.

For all del, om man trives med å spise ketogent ser jeg ikke noen problemer med å spise sånn, men for de fleste vil en mer moderat tilnærming være en mer langvarig løsning.

Enig i at et moderat lavkarbokosthold vil være mest hensiktsmessig for de fleste ja - akkurat hvor denne grensen for "moderat" blir jo da grunnlag for diskusjon for hver enkelt. Det jeg vil frem til er at en kan oppleve et veldig ubehag om en ligger i grenseland (selv om en vil alltid ligge i en slags form for grenseland), og at en derfor bør justere inntaket. Enten mer eller mindre karbohydrater, i stedet for at en trekker konklusjoner om at "lavkarbo er ikke noe for meg", uten å være klar over dette.

Annonse

Har ikke noe liggende for hånden, og tror egentlig ikke at det er gjort så veldig mye forskning på akkurat hvilke effekter som kan tilskrives hva.

Jeg synes akkurat dette er veldig interessant. Hvorfor klarer noen å gå ned i vekt ved å begrense kalorier generelt, mens andre synes det er enklere å oppnå kaloriunderskudd ved å redusere inntaket av et næringsemne? Og hvilke effekter kommer av vektnedgang generelt, og hva skyldes sammensetningen av kostholdet.

Jeg tipper utviklingen innen det medisinske og ernæringsmessige fagfeltet vil gi oss svar på mange av disse spørsmålene, og at mange av svarene vil komme fra fremskritt innen genetisk forskning. Samtidig vil kanskje tiden for generelle kostholdsanbefalinger rettet mot hele befolkningen være forbi? Jeg ser for meg at dette blir erstattet av spesifikke personlige retningslinjer som utarbeides av lege eller ernæringsfysiog, basert på diverse prøver (litt Start-Trek her:p).

Tipper at svaret ligger i vår genetikk. Studier som enda ikke er ferdig utarbeidet viser tendenser til at kosten påvirker genene våre relativt raskt, slik at vi fremtiden nok vil se mer av individuell kostholdsanbefaling basert på genuttrykket enn basert på opplest og vedtatt vitenskap.

Uheldigvis så må vi fortsatt vente litt på å få mer av dette avklart.. Vi har jo tidligere vært inne på noen av de mer grundige studiene med lengre varighet som undersøkte, eller rettere sagt prøvde å undersøke, forskjellene mellom de ulike "diettypene". Problemet er jo å prøve å separere de generelle effektene ved å faktisk gå ned i vekt med de effektene som kan tilskrives et spesifikt oppsett. Til tross for gode intensjoner så har det vist seg vanskelig, ettersom individene i studiene ikke klarer å holde seg til retningslinjene.. Lavkarbogruppen blir ikke fullt like lavkarbo, og middelhavsdiettgruppen spiser litt for mye fett - samt at de fleste gruppene som regel får i seg for lite protein (osv.). For ikke å nevne problemet med drop out, de fleste gidder ikke gå på diett over lengre tid :p

Når det gjelder hvilken diett som passer for hvem så blir dette ei hengemyr med anekdoter og svada som regel, i stedet for gode diskusjoner med robuste data. Mange ganger så går folk ned i vekt til tross for dietten sin enn på grunn av dietten; med merkelige begrunnelser og resonnement som skal rettferddiggjøre en håpløs diett.

For eksempel så kan vi jo ta diskusjonen i media rundt "the twinkie diet" som en professor gjennomførte. Mange var veldig overrasket av at det fungerte, at det faktisk gikk ann å slanke seg på noe sånt. For de av oss med forhåpentligvis litt mer i hodet så var vi kanskje ikke like overveldet, ettersom dietten besto av 1800kcal. De fordelaktige effektene på lipidene, kroppsfett mm. var derfor et resultat av vektnedgangen og "the hypocaloric state" (på nynorsk) enn selve matvaren.

http://edition.cnn.com/2010/HEALTH/11/08/twinkie.diet.professor/index.html

Jeg innser at jeg ikke svarte på noen av spørsmålene dine. Artig læll.

Helt enig! Diskusjoner basert på anekdoter som folk prøver å allmengjøre er rimelig uinteressant for alle andre enn den det gjelder. Noen grunnleggende prinsipper kommer nok til å forbli som de er, uansett hva genene våre måtte avsløre. Jeg tror ikke Termodynamikkens 1. lov har gått av moten om 20 år:p Og det vil aldri bli kjempeteit å spise grønnsaker og omega 3-fettsyrer.

Altså, jeg skal ta mitt eget tilfelle:

For tre år siden veide jeg type 130-140 kg. Buksene mine ble trangere og trangere til jeg slutte kjøpte jeans i str. 54. Da grein jeg. Jeg ble sliten av å gå fra bilen og opp og jeg visste tendenser til en del effekter av overvekt, f.eks eksem, byller og vond rygg etc. Jeg levde i min egen lille verden hvor jeg ikke var så stor og jeg gikk nesten ikke ut. Kostholdet mitt var også relativt dårlig. Mye DÅRLIGE karbohydrater. Minst 0.5 pepsi max om dagen, junkfood, mat på farta, pastaretter etc. Akkurat sånn kosthold mange tror alle feite har, men som jeg er veldig flink å argumentere for ikke stemmer for alle overvektige.

Bestemte meg for å gå ned i vekt en dag. Var flink, spiste grovbrød, magert pålegg, frukt, 6 måltider om dagen, talte kalorier og trente masse. Joda, jeg gikk ned. En del i kroppen normaliserte seg og velstanden var til å ta og føle på. Fikk etter ett par måneder øynene opp for lavkarbo og spiste ketolyseish i ett år ca. Gikk ned masse da også.

For meg betyr det at så lenge jeg har kontroll på kostholdet mitt og spiser innenfor de gitte rammene så går jeg ned. Jeg har det bare mer behagelig med lavkarbokost, og jeg merker fort om jeg spiser høykarbokost (= brød for meg) i en uke eller mer, for da er betennelser i kroppen tilbake, hormonene føles i ulaget, fordøyelsen er ikke bra. Har ett sånn ganglion på hånden som kommer tilbake nesten umiddelbart høykarbokost fordeler seg over flere dager. Hadde kyssesyken i fjor, hvor jeg ikke spiste mat på sånn tre uker. Når jeg endelig klarte å spise igjen var det bare gele og vaniljesaus, is, loff og sånn der som gikk ned. Jeg var i vandrende sukkerkoma og lå i sukkerlake med kroppen full av betennelser :D

Men så skal man se på trivelsfaktorene også. Jeg trives IKKE med ett kosthold kjemisk fritt for sukker og hvetemel. Jeg kan begrense meg, jeg kan gå en uke, to uker og tre uker uten det, men det er maks, og jeg vil ikke ha ett kosthold hvor sånt er fyfy. Da egner ekstremlavkarbo seg veldig dårlig. Ta i mente at jeg trener mye og at jeg veier 12-15 kg for mye så sier det seg selv at en mer moderat tilnærming er greia for meg. Sånn er det ikke for alle andre. Jeg kan ikke si at min løsning er best og at alle bør følge den. Men jeg kan si at absolutt alle har godt av å kutte i karbohydrater fra sukker og stivelse.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...