Du gjør absolutt riktig i å slutte å telle. Sultfølelse og metthetsfølelse er noe som kommer etter hvert når du lærer deg å kjenne kroppen din. Det er klart at når du lar kaloritelleren bestemme om skal være sulten eller ikke, så kommer kroppen din til å tilpasse seg det. Når du etter hvert ikke har noen måler som kan fortelle deg hvor mye du skal spise, så kommer kroppen til å si fra. Noen dager vil ikke magen ha så mye, men kanskje sier deg i fra mer dagen etter. TIng jevner seg ut over tid. Og som du sier selv: Spiser du for lite, så kommer du til å føle det på energien og fremgangen. Og spiser du for mye, så kommer det til å merkes på klærne.
Er veldig enig med mange over her som sier at det ikke skal være komfortabelt å komme seg bort fra en spiseforstyrrelse og at det er DU som må presse deg selv. En ting som hjalp meg var å repetere positive tanker hver gang jeg følte tvangstankene snike seg innpå. Noen gang bare tenke jeg dem, andre ganger snakket jeg med andre. Jeg var nødt til å minne meg selv på hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde for å bli bedre. Hvis det var vanskelig å spise poteter, så sa jeg til meg selv at "vet du hva, den poteten der har virkelig INGENTING å si. Og om jeg blir tung i kroppen, så fuck that!"
En annen motivasjonstanke jeg fortsatt bruker mye er: "Når jeg er 70 år og pensjonist, har jeg virkelig lyst til å se tilbake på livet mitt og huske at jeg baserte lykken min på hvor godt jeg klarte å kontrollere mat og trening? Eller har jeg lyst til å huske at jeg ga litt faen og klarte å verdsette personene rundt meg, stundene med dem, den gode maten og aktivitetene jeg gjorde?"
Stå på Felice, du gjør alt riktig for å bli bedre! Du er steintøff og inspirerende, fortsett sånn!