Chrsyre

Jeg flytter fra Bergen til Stavanger for å studere om en uke, og må med tungt hjerte si opp medlemsskapet på senteret jeg trener. Derfor lurer jeg på om noen har erfaringer med SiS Sportssenter på universitetet? Er det god tilgang på apparater eller mye kø etc., er det greit økonomisk sett eller fins det gode sentre til en billigere penge der nede? Skal bo på Hundvåg så jeg har vurdert Puls-senteret som er der i stedet, så hvis noen har erfaringer derfra hadde det også vært fint å høre litt. Edit: kan kanskje nevne at jeg ikke går på gruppetimer, jeg trener styrke men vil gjerne at det skal være god tilgang til tredemølle også. Var usikker på hvor tråden skulle plasseres, så jeg satte den her

Er litt i skyene nå, for jeg har endelig fått en jobb jeg har siklet etter lenge, som ligger perfekt anlagt rett ved skolen min, har et kjempegodt arbeidsmiljø, gode arbeidstider og ok timelønn

Har mye treningsglede for tiden Og så har det vært sol i Bergen i dag, jeg er blitt helt frisk, og jeg ser frem til en fin helg utenbys!

163 cm, ca. 58 kg. Har i grunn ikke noe mål når det gjelder vekten min, men går gjerne opp noen kilo.

Jeg sa ikke at jeg ble syk av å gå på skolen. Det var flere titalls faktorer som spilte inn, og mitt poeng (det var kanskje lite tydelig, beklager det) var at jeg ikke syntes skolen i seg selv var slitsom. Skolen var en av de få tingene jeg mestret, og jeg hentet meg inn igjen og fullførte året uten å måtte ta opp igjen fag eller gå året på nytt. Men dagens ungdom har, tro det eller ei, mer å hanske med enn de 5-6 timene de er på skolen og de testene de har i naturfag og matte et par ganger i året og eksamen i juni. Jeg vet lite om ting var bedre før, eller om presset var det samme men at man "bare kom seg gjennom det". Ungdata gjør undersøkelser fra år til år, og resultatene fra i år viser fakta: stress og psykisk sykdom har økt blant dagens unge jenter. http://ungdata.no/id/27968.0 Vi ser at det har økt mye, bare i perioden 2010-2014. Ja, jeg er enig med deg. Kanskje man bør ta seg sammen, slutte å hige etter aksept fra andre, eller å oppnå det samme som "blogger-idealene" og de andre faktorene som spiller inn. Desverre er det ikke så enkelt å "snu gamle vaner", særlig ikke når vanen angår halve norges befolkning. Det jeg syns er positivt er at mediene begynner å ta opp temaet oftere, og flere unge åpner seg. Forhåpentligvis vil flere få nytte av å vite at de ikke er alene, tørre å snakke med noen (foreldre, lærere, rådgivere) og slappe mer av. Skolen er ikke et spørsmål om død og liv, og man må ikke være best i alt, alltid. At hele 43% dropper ut er ikke fakta man skal kimse av, latterliggjøre eller legge skam på, for det ligger som regel mer bak enn latskap og slapphet.

Da er det jo ikke skolen det er noe galt med, det er lærerene. ALLE skolene skal følge et reglemang som sier at alt fravær skal føres, også (tann)legetimer og sykdomsdager, (disse skal da føres som gyldig fravær, og man kan søke om å få fjernet maks 10 av dagene med legeerklæring). Jeg går siste året på vgs nå, og på min skole følger lærerne grundig opp med fraværet. Opprop til hver eneste time, og både fravær og forseintkomminger føres. Har man mye vil man få advarsel om nedsatt ordenskarakter, eventuelt manglende vurderingsgrunnlag. Men lærerne vil også ta inn til samtale for å høre litt om hvorfor man har mye fravær og hva læreren kan gjøre for å hjelpe eleven på rett spor. Synd at ikke alle skoler gjør det samme. Skolen er jo ikke bare lærernes arbeidsplass, det er også elevenes.

Jeg har nettopp meldt meg på polefitness selv! Motivasjonen, fremgangen og mestringsfølelsen jeg vanligvs har hatt av å trene på senteret har demret i det siste pga. en lang periode med utmattethet og sykdom, så jeg vil prøve meg på noe nytt. Har alltid elsket å drive med dans selv om jeg ikke er så flink til det, (host) men i kombinasjon med styrketrening og bevegelighetstrening tror jeg det blir veldig bra og noe jeg vil like. Begynner neste mandag, og angrer ikke et sekund, selv om lommeboken krymper en del:blush: Du kan jo fremdeles gjøre styrkeøvelser hjemme evt., hvis du føler du ikke får trent nok eller like mye som vanlig av polefitnesstimene. Flere gode øvelser for både rumpe og resten av kroppen du kan gjøre gratis som supplement., uten stenger og apparater.

De fleste psykisk syke har jo vært norske, friske tenåringer. Er godt kjent med psykisk sykdom, ettersom jeg har vært involvert selv. Ble kjent med mange gjennom innleggelse. Ekstremt mange som er bedre i dag, men fremdeles sliter med angst. De har jobb, men makter ikke alltid å komme på jobb. De føler seg samtidig mislykket fordi de er redd for å skuffe sjefen og ikke stille til forventningene av dem som "friske". Jeg har ikke angst, og syns også det er vanskelig å forstå at det kan være SÅ vanskelig å sette seg på bussen til jobb eller være ute med venner, men slik er det, for flere enn man skulle trodd. Jeg var frisk da jeg begynte på videregående, gjorde mitt ytterste for å få gode venner, stå til egne og læreres forventninger på karakterer, gjøre det godt og møte opp til alle fotballtreninger og kamper. Innen november det skoleåret hadde jeg gått på veggen og måtte legges inn. Det var ikke noe jeg ønsket eller brukte som unnskyldning for å slippe unna arbeid. Jeg gikk på skolen hver dag, helt til den dagen mamma hentet meg på skolen og kjørte meg til sykehuset. For noen er fallhøyden mye mindre enn for andre. Edit: Kan med fordel nevne at jeg er helt frisk i dag, og har gjennom et par år med behandling lært meg å stille oppnåelige krav til meg selv. Tror det er mange som ikke får hjelp med dette i dag, som kunne trengt det. Desverre er det vanskelig å ta tak i problemet og få tak i hjelp på egenhånd. Mange som sitter alene med problemene sine.

Begynte å lure på om denne tråden var tull. Særlig når jeg leste innlegg om folk som har sluttet å ansette folk under 25 fordi de er udugelige. Jeg er selv 18 år, og det er godt å få bekreftet hvorfor jeg ikke får meg jobb. Med alderen min på søknaden er jeg tydeligvis lagt nederst på prioriteringsbunken til arbeidsgiverene? Dette er noe som gjør meg voldsomt frustrert. Siden jeg var 15 år har jeg ukentlig sendt ut og levert søknader, men er fremdeles arbeidsledig. Og jeg er hun som gråter når jeg forsover meg til skolen eller kommer 5 minutter for sent til tannlegen. Jeg tar buss, og kommer heller en time for tidlig til det jeg skal, enn fem minutter for sent hvis det ikke går busser som passer med tidspunktet jeg skal møte. Syns det er synd å se på holdningene deres. De fleste er sikkert klar over at man ikke skal dra alle over samme kam, men jeg føler likevel det blir gjort. Liker ikke å bli satt i bås.

Det kan jeg nok, men skjegg er ihvertfall et lite pluss i boken

Fine hender. Har han fine hender, og litt pent skjegg, faller jeg som en flue.

Det viser seg at jeg har allergi mot timotei (gressallergi) og at det er grunnen til at magen min har reagert på hveteprodukter, og at formen min har vært dårlig i månedsvis. Heldigvis har jeg vært bedre nå som pollensesongen er over, så legen sa at jeg sannsynligvis vil jeg bare reagere i perioder med mye pollen ute.

Høstferie! Og så ble jeg oppringt i morges angående en søknad jeg sendte ut i går natt(!), om at jeg er veldig aktuell til en ledig stilling, og ble innkalt til intervju

Tannlegen syns jeg er macho som foretrekker å borre uten bedøvelse. Tar det som et kompliment Er litt friskere fra forkjølelsen og har høstferie om to dager, da turer jeg til Stavanger i helgen!

21,83.

Ruskevær. Sovnet etter skolen før treningsøkten i dag og våknet en time før senteret stenger. Fikk ikke jobben jeg håpet og trodde var min, fordi jeg har for lange skoledager - må i gang med atter en jobbsøkningsrunde. Vurderer snart å komme krypende tilbake til gamlesjefen. Ganske dårlig start på helgen med andre ord, satser på at morgendagen blir noe bedre.:sleep:

- Tannlegen her også, grøss. - Å være ensom. - Bli mislikt - Å ikke klare å gjennomføre målene mine, kortsiktige og langsiktige. - Og så er jeg redd for å bli alvorlig syk, eller utsettes for en ulykke (ting som kan forandre livet mitt drastisk) Har en følelse av at jeg ikke er alene på disse tingene, men ja. Dette er ihvertfall ting jeg går og engster meg ofte over

Ja, trodde i hvert fall det. Hvis det viser seg at jeg har mangel på jern/vitaminer kan det jo være jeg tar feil. Ligger i hvertfall i overskudd (2200, 2500 på treningsdager), men det er jo mulig jeg spiser for ensidig. Kroppsvekt ligger jevnt på ca 59-60 kg, er 163 cm høy. Fettprosent har jeg ikke målt, men jeg tipper jeg ligger på noe rundt 20-23.

Lurer på det samme som Inger-Lise. Jeg sliter med noe veldig lignende for tiden, og har, i tillegg til problemer med trøtthet og unormalt mye søvn, hatt nedgang på trening de siste månedene og orker ikke tøffe økter. Har hatt noe forbedringstegn den siste uken. Hadde legetime i dag morges og tok syv forskjellige blodprøver på alt som kan forårsake trøtthet, både jern, vitamin B, allergitest (det kan visstnok være en faktor på utmattethet hvis man har lett allergi) og sink. Fikk også beskjed om at det kan ha med væskeinntak å gjøre, og menstruasjon kan være en faktor om man blør mye.

Tro meg, jeg er veldig glad jeg enda har høstferie

Får ikke tid til å dra på gymmet en eneste dag denne uken fordi skolen tar opp alle ettermiddagene. Lærerene fant ut at de skulle flytte prøver og innleveringer til denne uken, siden det alltid samler seg opp så mye siste uken før høstferien. Ikke så kult når lærerne i alle fagene tenkte det samme

Kyllingbryst med søtpotet, brokkoli og soppsaus Vi får matkasselevering fra toppmat annenhver uke, og jeg må si jeg er imponert så langt.

Jeg har hatt benk i programmet i litt under et år, og kan se veldig godt nå at bysten er mye finere form på, altså at jeg har fått strammere pupper med langt finere form enn tidligere. Men som sagt over her, se det ut i fra dine mål

For meg var motivasjonen i begynnelsen å styrke sjelettet (ettersom jeg fikk vite at jeg har osteopeni). Underveis har det motivert meg mest å se at jeg ble sterkere uke etter uke, og at jeg kan se og kjenne at jeg får mer muskler og veltrent kropp. Det viktigste for en som er umotivert er vel å sette seg noen "små" mål underveis, på vei mot et stort. Da er det mye lettere å kjenne mestringsfølelse underveis og ikke gi opp. Still deg selv spørsmål. "Hvorfor begynte jeg? Hvorfor vil jeg dette?". Du kan sammenligne din situasjon før du begynte (f.eks. dårlig form, fysiske eller psykiske belastninger, skader, osv.) med hvordan du vil at situasjonen skal bli. Det har i hvert fall motivert meg. Gjerne også å se på og sammenligne gamle bilder. Ta gjerne bilder underveis for å se fremgangen fysisk. Du vil være overrasket over hvor mye fremgang du kan se på et bilde fra en måned til neste måned, kontra speilet fra en dag til neste dag.

Overtenking -> stress -> null søvn -> ond sirkel