Fit fittere fittest, eller dvask dvaskere dvaskest? Hva føler du?

[nickvaage]

Føler det her blir det samme som "Halvfult glass" eller "halvtomt glass", men spør uansett for å høre hva andre føler!

Jo mer trent du har blitt opp igjennom tiden, mer fit, større eller sterkere:

Om du har fokus av fitness og ser deg selv i speilet, føler du at du blir mer fit, eller at andre rundt deg "blir mindre fit"

Og bodybuilderen, opplever du at du føler du blir større for hvert kilo, eller føler du alle andre rundt deg blir mindre?

Det er som tidligere nevnt at en bodybuilder ofte craver til å bli større, at man har vanskelig for å se selv hvor stor man faktisk er og eventuelt for fitfam typen at man føler man ikke er "shredded" nok.

Dere athleter der ute, hva føler dere? Føler du deg super-fit, eller føler du at dem rundt deg rett og slett ser mindre fit ut med årene du har trent?

Er du en av dem som går i en ond sirkel og føler du aldri oppnår målet, fordi målet er dynamisk samkjørt med fremgangen din?

Det som fikk meg litt på tanken var det bildet her, jeg husker da jeg så det for en god stund tilbake og da husker jeg klart at jeg syntes vedkommende på 15% så vesentlig "Bedre" ut enn nå - til tross for at det er samme bilde.

[AngryJess]

Jeg merker at nå ser jeg på folk og tenker "burde trene" eller "litt mer definerte armer ville sett bra ut",

Folk har blitt forbedringspotensialer i mine øyne (oh no's)

[AngryJess]

Personlig foretrekker jeg fyren med 10-12% og 15%.

Ser på meg selv som 25% selv om jeg veit jeg snarere er 20%. Skulle ønske jeg var 10-12%, men jeg er da jente. Aldri fornøyd!

[HeleneJ]

Mitt syn på andre forandret seg drastisk da jeg gikk ned i vekt. Plutselig var vennene mine blitt "så mye større" og jeg kunne se fett og sidevalker på dem som aaaldri hadde vært der før http://forum.fitnessbloggen.prod.hw.no/uploads/emoticons/default_wink.png' alt=';)'> forstod etter hvert at det var ikke alle andre som la på seg, men jeg som ble mindre. Dette forstod jeg først da jeg leste denne artikkelen her på fitnessbloggen med noen måneders mellomrom. Første gang jeg leste denne artikkelen og så bildene av jenta tenkte jeg "shit, hun har blitt skikkelig ekkelt tynn! Aaaltfor lite fett på den kroppen". Da jeg leste artikkelen etter at jeg hadde tatt av 25 kilo på 5 måneder var jenta plutselig ikke så mager og tynn lenger, og jeg lurte på om de hadde forandret bildene. Synet på kropper forandrer seg, det er sikkert og visst!

[nickvaage]

Litt det samme jeg har merket selv, så en konklusjon er at hvis du finner folk som er fit attraktiv burde man holde seg selv overvektig eller utrent hehe

[Gjest]

For min del har kroppsynet på både meg selv og andre forandret seg de siste åra. Det er egentlig overraskende fordi jeg trodde at jeg som relativt voksen, ikke ville bli så påvirket av dette.

Men med relativt store kroppslige endringer på kort tid, så tok jeg visst feil. For 3 år siden veide jeg riktignok det samme som jeg gjør i dag, men hadde til gjengjeld 15 cm større magemål. For 1/2 år siden veide jeg 15 kg mindre enn jeg gjør nå, men hadde da bare litt mindre magemål enn jeg har nå.

Da jeg veide 15 kg mindre og egentlig var undervektig, så følte jeg meg helt normal. Jeg har aldri hatt komplekser for hvordan jeg har sett ut, bortsett fra at det irriterte meg a litt å være tynnfeit for 3 år siden. Nå ser jeg derimot hvor tynn jeg var for bare 18 mnd siden. Samtidig synes jeg andre ser mindre trente og dvaskere ut, enn jeg trodde de var. De har selvfølgelig ikke forandret seg, bare jeg. Ironisk nok er jeg kanskje mer kritisk til hvordan jeg ser ut nå, enn jeg var for 3 år siden.

Så det er kanskje baksiden av medaljen, ved å være opptatt av kosthold og trening, at en samtidig får et litt forskrudd kroppsyn? Men samtidig er det kanskje greit å være litt forskrudd, for å faktisk bry seg tilstrekkelig om egen helse?

[Stining]

Jeg husker første gang jeg så et bilde med noen fitnessutøvere som stilte på scenen, synes det så ut som at huden var revet av og kun musklene var igjen, syns det så skikkelig groteskt ut! Men så begynte jeg med styrketrening selv noen år senere, plutselig gikk det opp for meg at jeg ble motivert av fysikken til de som stiller på scenen

[nickvaage]

At man blir motivert av noen som er bedre trent er so selvklart om man vil komme lengre - men når vedkommende du ser på scenen ser ut til å bli mindre og mindre trent ettehvert som du "tar innpå" så blir det til at du ser på andre som mindre trent enn at du ser på deg selv som bedre trent.

Etter tilbakemeldingene her så er det tydeligvis ikke bare jeg som føler det slikt, er det slik at man automatisk ender opp med megareksi jo lengre mann kommer?

Er det noen store eller bare veltrente som kanskje IKKE føler det samme som dem over?

[Myr]

Jo mer trent du har blitt opp igjennom tiden, mer fit, større eller sterkere:

Om du har fokus av fitness og ser deg selv i speilet, føler du at du blir mer fit, eller at andre rundt deg "blir mindre fit"

Og bodybuilderen, opplever du at du føler du blir større for hvert kilo, eller føler du alle andre rundt deg blir mindre?

Det er som tidligere nevnt at en bodybuilder ofte craver til å bli større, at man har vanskelig for å se selv hvor stor man faktisk er og eventuelt for fitfam typen at man føler man ikke er "shredded" nok.

Dere athleter der ute, hva føler dere? Føler du deg super-fit, eller føler du at dem rundt deg rett og slett ser mindre fit ut med årene du har trent?

Er du en av dem som går i en ond sirkel og føler du aldri oppnår målet, fordi målet er dynamisk samkjørt med fremgangen din?

Det som fikk meg litt på tanken var det bildet her, jeg husker da jeg så det for en god stund tilbake og da husker jeg klart at jeg syntes vedkommende på 15% så vesentlig "Bedre" ut enn nå - til tross for at det er samme bilde.

Mange som trener for å bli størst og sterkest har vel mer eller mindre en mild form for megareksi og blir blind på seg selv og sin egen fremgang. Jeg er en av de. Jeg føler jeg aldri blir noe "større og bedre" når jeg ser meg selv i speilet. Snarere tvert imot. Men selv om jeg faktisk vokser litt og blir bedre, så ser jeg ikke på andre som mer utrent på noe vis. Jeg tror nok det bare er fordi man blir mer og mer kritisk, når man vasser i bodybuilding-greier hver time, år etter år.

[Bicepsbro]

Nå som jeg har trent seriøst noen år, og kommet i mitt livs form, har en ting gått opp for meg.

Jeg kommer sansynligvis aldri til å bli fornøyd med kroppen min.

Forstå meg rett. Jeg er sånn passe fornøyd med hvordan jeg ser ut. Men det blir jo ikke nok.

Jeg er ikke spesielt stor. Jeg kunne gjerne ha hatt 5 cm. mer omkrets rundt overarmene f.eks. Det er iallefall et mål jeg har. Jeg er jo større enn den vanlige mannen i gata. Og har lavere fettprosent enn mannen i gata. Men for å bli som de jeg ser opp til, og de jeg har rundt meg i det miljøet jeg trener, krever mange år til med seriøs trening og grei kontroll på kostholdet for å nå opp til.

[Gjest =xXx=]

Tror litt at det handler om at vi er målbeviste. Ønsker å bli "best mulig" da kan man aldri bli helt bra. Tar meg selv i å hele tiden irritere meg over at magen aldri ser bra ut, og mitt mål har hele tiden vært sixpack. At jeg er godt på vei, driter jeg i. Jeg har ikke oppnådd målet. Så da fortsetter jeg å være kritisk. Bryr meg ikke så mye om andre som ikke trener. Er det derimot en som trener med samme mengde som meg, derimot, da begynner jeg å smugsammenligne…