Artikkel om kroppshysteri

[guggen]

http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html#.UuBAURDsS1u

[Aaandreaaa]

Jeg har brukt opp artiklene mine på Aftenposten denne måneden og må betale for å få se den der!

Lyst til å copy/paste den inn her?

[Sondre Aalbotsjord]

Jeg har brukt opp artiklene mine på Aftenposten denne måneden og må betale for å få se den der!

Lyst til å copy/paste den inn her?

Kroppen har overtatt sjelens rolle som gjenstand for frelse, sies det.Kroppen er rik, men som språk kommer den raskt til kort i følsomme sammenhenger.Det er mange finstemte nyanser og kloke refleksjoner som forsvinner om vi skal kommunisere med oss selv og andre via push-ups, biceps, fettprosent og cellulitter.

Jeg spissformulerer, naturligvis.

Jeg skal forsøke å forklare mine romjulsmelankolske betraktninger. Jeg gjør det dels via en bok. Den er fysisk svært liten, meget rask å lese, men ettertankene varer. Det er den franske tenkeren René Girard, nitti år første juledag, som i år kom med Anorexia and Mimetic Desire. Han anvender anoreksiens selvsult som et case for å reflektere over vår samtid.

Han peker på en kultur som, i likhet med anoreksien, er besatt av mat og kropp, med de uendelige kokebøkene, matspaltene, TV-kokkene, gourmeter, gourmander og diettene for slankhet, sunnhet og jordisk frelse. Vi er de aller mest besatte i Vestens historie, hevder Girard.

Anorektikeren er vinneren

Når ting ikke går så bra, har vi en tendens til å søke tilflukt i overdrivelser, som igjen blir en slags avhengighet. Maten og kroppen er bokstavelig talt nærliggende for eksesser. Det er en skjebnens ironi, skriver han, at vi i moderniseringen har skjøvet religionen til side, men har erstattet den med den strengeste kroppskult.

LES OGSÅ

Vi ser sjelden nakne gjennomsnittskvinner annet enn på gymmen

Hva er en sunn kropp, spør Suzanne Aabel.

Her er slank selve kodeordet, og anorektikeren er vinneren, selv om hun eller han kan tape livet: Den sanne anorektikeren er Julius Cæsar, Alexander den Store og Napoleon i én person.

René Girard anvender sin egen teori om mimetisk begjær på våre kropper.Mimesis betyr etterligning. Når vi begjærer noe, så er det ikke først og fremst et forhold mellom oss og det begjærte. Begjæret går omveien via andre. Vi vil ha noe fordi andre vil ha det samme.

Og i denne lille boken om spiseforstyrrelser, kropp og kultur skriver han også om hvordan vi begjærer å bli som andre: de slanke, idealiserte og vellykkede; om de befinner seg i Hollywood eller i en norsk blogg. Det er mye mistillit i vår kultur, skriver Girard. Og da er det blitt slik at vi i dag stoler mer på de magre enn på de fete.

I andre kulturer er det annerledes. I Shakespeares Julis Cæsar forholder det seg motsatt. Cæsar er mistenksom overfor Cassius og hans tynnhet. Der blir tynnheten tolket som misunnelse og harme.

Begjæret etter å ligne

Girard hevder frekt at vi som forsøker å forstå spiseforstyrrelser, ikke forstår særlig fordi vi gjør det for komplisert. Vi ser ikke at det er for enkelt: at hun eller han helt konkret forsøker å bli som andre. Det handler om etterligning, misunnelse, rivalisering og konkurranse.

Han har nok et stort poeng. Det er en vanvittig kroppskonkurranse på gang. Folk sammenligner seg skjult eller åpent, kikker i hverandres tallerkener, veier og finner for lett eller for tung.

LES OGSÅ

Dette fikser kvinner på etter fødselen

Noen går til mer drastiske steg enn andre for å få tilbake kroppen de hadde før.

Og anoreksi er sammenligningenes store lidelse. Hun eller han kan ha svært vanskelig for å kjenne seg selv, om de ikke måler seg opp mot andre. Om datteren virkelig skal være villig til å spise mer, da må moren spise enda mer, slik at datteren likevel spiser minst. Dermed legger moren på seg. Om så moren en dag ønsker å slanke seg, blir det svært vanskelig for datteren.

Begynte blant overklassen

Omtrent samtidig som diagnosen anorexia nervosa ble laget på slutten av attenhundretallet, presenterte dronning og keiserinne Sisi i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn seg som en ny kvinne. Det betydde blant annet spisevegring og gymsal i slottet. Hun og keiserinne Eugenie av Frankrike, Napoleon IIIs kone, trakk sammen inn i de private gemakkene for å sammenligne livvidder.

Praksisen smittet. I etterligningens begjær begynte tallrike aristokratiske kvinner på samme vis. Etter Første verdenskrig nådde det middelklassen, skriver Girard, og etter Andre verdenskrig er dette spredd til alle.

LES OGSÅ

Du svinner hen

Jeg kjenner til venninnegjenger der alle har spiseforstyrrelser. Det er gått for langt, skriver Redd bestevenninne (16).

Og om bulimisk adferd skriver han at historiens dekadente romere, sensurlistene, de spiste og spydde for seg selv og sine lyster, mens man i dag spiser for seg selv, men spyr for de andre; for å bli godtatt som slanke. Det er frihet og slaveri samtidig.

Det er en barsk kultur. Den lover oss mye, men den sliter ut mange på veien. Noen utmattes av slikt hardt kroppsarbeid, noen blir alvorlig syke, mens andre gir opp det hele. Fedme øker mer enn den ekstreme magerheten. Det er et fattigdomstegn ved en kultur at den orienterer seg omkring enten-eller, alt eller intet.

Det er jo ikke bare maten, men også treningen. René Girard leker med de diagnostiske ordene: Kanskje det en dag heter gymnastica nervosa.

Fitness – et nyord

Selv er jeg fascinert av fenomenet fitness; simpelthen fordi det ikke fantes da jeg vokste opp. Fit handler om mosjon, men mer om emosjon. Fit er hard og stram, og knyttet til en idé om psykisk kontroll. Mange tenker at fitness handler om helse, men det er mer. Og noen overdriver slik at det blir dårlig helse.

Fit er å være i form, men det handler vel så mye om formene, rent estetisk. Og trening på senteret handler om å forme seg psykisk og sosialt gjennom en kropp som skal vises frem.

LES OGSÅ

Advarer unge jenter mot fitness-konkurranser

- Det er enormt krevende fysisk og psykisk, og passer overhodet ikke for alle. Mange jenter ender opp med spiseforstyrrelser, sier bodyfitness-utøver Ida Markussen.

Prestasjonen i de svette rommene er til for presentasjonen i sammenligningenes mimetiske rom. Det kan for noen bety presentasjonsangst. Man konkurrerer uten å delta i en sport. Fitness er ikke minst medikalisering av våre liv, med proteinpulver og kosttilskudd. Fit er definitivt sex.

Fitness handler påtrengende mye om at vi er forbrukere. Det er stint av økonomiske metaforer som effektivitet, produktivitet og omsetning. Treningssentrene minner om industrilokaler, bare at de nå er blitt lekre. Her produseres ikke varer, men psykologi, som selvfølelse og sosial aksept, for å bygge identitet.

Normene for bra og dårlig er svært trange. Det er nyttig å huske på at det engelske adjektivet fit opprinnelig betyr å passe inn.

Også gutter dyrker kroppen

Og forskjellene mellom kjønnene blir mindre. Sendte vi noen forskere til profilerte meglerhus, kunne de finne maskuline poserende kulturer som konkurrerer i six-packs, skryt om antall treningsøkter, best utstyr ikke minst, og med Birkenmerker, Marcia Longa og ekstremløp på CV-en.

Den hverdagslige stimen av syklister vestfra inn og ut av Oslo sentrum benevnes selvironisk for Tour de finance. De to avisene som best dekker slike aktiviteter er Dagens Næringsliv og Finansavisen. Dresserte kropper er altså bokstavelig talt kulturell kapital.

Fotballfruen er forbildet

Begjæret drives frem av de sosiale mediene, som blir mer og mer billedbaserte. Der finner vi blant andre Fotballfrue.no. Den velfulgte bloggenog adressen på Instagram er verdt noen doktorgrader.

Titusener følgere konsumerer bilder av mat, treningsmengder, fødsel, smil, lykke, riktige holdninger, klær, smykker og andre merkevarer. Alt er riktig, men hvor riktig er det? Det hele er en forvirrende sammenblanding av kropp og kommers.

LES OGSÅ

#Normalfrue

Jenter og kvinner lever i dag med et kroppsideal mange har problemer med å møte, skriver Gry Larsen.

Noe av det problematiske er at mange norske tenåringsjenter er hektet på denne type medier, begjærer og aper etter i kost og trening. Men i slike kroppens apestreker får mange av dem mest kontakt med sin mislykkethet.

Det er et annet av kulturens paradokser at det er særdeles viktig å skulle være unik i dag, og at man søker dette ved å skulle være mest mulig lik andre. Jeg forsøker å bli meg selv ved å bli akkurat som deg. Underlig.

Man trenger ikke å være sur og gammel, eller nitti år som Girard, for å være bekymret. Kroppen er den nye sjelen. Men hva slags kropper? Er de åpne for å ta inn verden og andre mennesker? Eller blir det for strengt?

Bok: René Girard: Anorexia and Mimetic Desire. Michigan State University Press, 2013.

[ErikH]

Jeg har brukt opp artiklene mine på Aftenposten denne måneden og må betale for å få se den der!

Lyst til å copy/paste den inn her?

Protip: I firefox, åpne nytt "privat vindu", chrome; incognito mode. Så unngår du sperren på Aftenposten

[Aaandreaaa]

Protip: I firefox, åpne nytt "privat vindu", chrome; incognito mode. Så unngår du sperren på Aftenposten

Fikk tips om det på PM også Ække så oppdatert på all denna nymotens teknologien!

[Lena Ludvigsen]

Vurdering; Veldig god artikkel.

[Tamadeus]

Protip: I firefox, åpne nytt "privat vindu", chrome; incognito mode. Så unngår du sperren på Aftenposten

Spre dette offentlig og det vil snart bli fikset...