når det sunne blir usunt - pårørendes rolle

[02-snapper]

Hei.

Har jo fått med meg at spiseforstyrrelser ikke skal "behandles" her på forumet, og det er jeg igrunnen veldig enig i. MEN det forandrer ikke det faktum av at veldig mange her enten sliter selv, eller kjenner noen som virkelig er på feil vei. Dette VET jeg fordi jeg har mottatt flere meldinger fra folk her inne som spørr om deres kjære er syke eller "bare" sunne. Hvor går grensa, hva kan du gjøre osv osv... Jeg har vært såpass åpen om min egen fortid, og jeg regner vel egentlig med at det er nettopp derfor jeg fikk disse mailene. OG; det gjør meg ingenting altså for jeg vil gjerne hjelpe.

Derfor vil jeg veldig gjerne dele denne med dere:http://jernhelse.blogg.no/1371632120_prrende.html

Min kjæreste gjennom ca 2,5 år har sagt seg villig til å besvare evt spørsmål om nettopp dette - hvordan det er å være pårørende til noen som sliter med spiseforstyrrelser: tips, råd, tanker osv... Så siden jeg vet det er (alt for) mange her i liknende situasjon (enten om det er en i familien, ei vennine, kjæresten osv..) ville jeg dele dette - jeg tror virkelig mange kan hente mye nyttig som kan gjøre en kjip situasjon bittelitt mindrekjip.

(PS; hvis dette bryter retningslinjene hva "spiseforstyrrelser på forumet" anngår så beklager jeg! tenkte bare at dette kunne være nyttig for mange(y))

[Metal_Barbie]

Men jeg skjønner ikke hva du mener med at man ikke skal behandle spisevegring?De må jo ha hjelp/behandling..men det er kanskje ikke det samme?:/

Altså,til syvende og siste er det den spiseforstyrrede selv som hjelper seg selv frisk i den forstand men man må ha hjelp til selvhjelp hvis man er vedig ute å kjører da?

Synes det er en fin ting du gjør jeg,håper ikke det strider mot regler her inne:)

Jeg tror det viktigste er ikke å gi spiseforstyrrede noen aha ideer eller komplimenter ang hvor tynn osv og ja,oppmuntrende ting som kan gjøre at den spiseforstyrrede blir være og straffer seg selv ytterligere fordi den forstår utifra hva andre sier at nå funker dette liksom...mange tenker at det vil gjøre at den som er syk blir redd og tenker "huff,nei nå må jeg slutte" ,men for de fleste så går det den andre veien:/ Ting er litt speilvendt når man har spiseforstyrrelser:/

[02-snapper]

Men jeg skjønner ikke hva du mener med at man ikke skal behandle spisevegring?De må jo ha hjelp/behandling..men det er kanskje ikke det samme?:/

En må så absolutt ha behandling for en spiseforstyrrelse. Det jeg mener (kanskje jeg ikke skrev det tydlig nok?) er at den som er pårørende ikke skal innta behandler-rollen. La den sykes lege og behanlder stå for det medisinske og det "styrende". Hun/han får nok "pes" fra dem -. hva h*n b ør spise, hvordan, hvor mye osv osv... så om du i tillegg blander deg inn i dette vil det oppleves som stressende og masende. Dermed er det utrolig viktig at du som pårørende ikke blander deg for mye inn i selve behandlingsopplegget.

I tilegg kan den psyke få inntrykk av at du er uenig i behandlingen, slik at hennes egen usikkerheten rundt opplegget ofte øker. Dermed blir det veldig vanskelig å skulle gjøre det behandlingen innebærer

[BROrilla]

En må så absolutt ha behandling for en spiseforstyrrelse. Det jeg mener (kanskje jeg ikke skrev det tydlig nok?) er at den som er pårørende ikke skal innta behandler-rollen. La den sykes lege og behanlder stå for det medisinske og det "styrende". Hun/han får nok "pes" fra dem -. hva h*n b ør spise, hvordan, hvor mye osv osv... så om du i tillegg blander deg inn i dette vil det oppleves som stressende og masende. Dermed er det utrolig viktig at du som pårørende ikke blander deg for mye inn i selve behandlingsopplegget.

I tilegg kan den psyke få inntrykk av at du er uenig i behandlingen, slik at hennes egen usikkerheten rundt opplegget ofte øker. Dermed blir det veldig vanskelig å skulle gjøre det behandlingen innebærer

noen må også få seg ett spark i ræva for å få opp øynene og innse at ting oftest sitter kun i sitt eget hodet

[02-snapper]

noen må også få seg ett spark i ræva for å få opp øynene og innse at ting oftest sitter kun i sitt eget hodet

den tok jeg ikke helt.... ?

[BROrilla]

den tok jeg ikke helt.... ?

At realiteten og hva som skjer i sitt eget hodet ikke altid stemmer.

Jo fortere man forstår det jo fortere kan man fikse problemene

[Metal_Barbie]

En må så absolutt ha behandling for en spiseforstyrrelse. Det jeg mener (kanskje jeg ikke skrev det tydlig nok?) er at den som er pårørende ikke skal innta behandler-rollen. La den sykes lege og behanlder stå for det medisinske og det "styrende". Hun/han får nok "pes" fra dem -. hva h*n b ør spise, hvordan, hvor mye osv osv... så om du i tillegg blander deg inn i dette vil det oppleves som stressende og masende. Dermed er det utrolig viktig at du som pårørende ikke blander deg for mye inn i selve behandlingsopplegget.

I tilegg kan den psyke få inntrykk av at du er uenig i behandlingen, slik at hennes egen usikkerheten rundt opplegget ofte øker. Dermed blir det veldig vanskelig å skulle gjøre det behandlingen innebærer

åh ja ,hehe,det er noe annet ja:)

Ang ting som sitter i hodet,ja ,det gjør det,men saken er at realiteten til en med sf ikke kan forandres av noen andre enn en selv..og når dette er en lidelse er det vanskeligere for den psyke å innse det..dette er jo rota av sykdommen,så litt skjønn må en vise også

[Felicie]

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser og har brukt mye tid på å snakke med mamma om hvordan hun opplevde det da jeg slet som verst. Mamma stilte opp for meg, men hun sydde aldri puter under armene mine. Jeg fikk høre at jeg var egoistisk og selvopptatt som spiste så idiotisk lite og ødela både meg selv og dem rundt meg. Der og da var jeg utrolig bitter. Jeg følte at mamma, min enestre sikre klippe, ikke ga meg den omsorgen og trøsten jeg trengte. I ettertid tror jeg at det var akkurat den motgangen jeg fikk, som gjorde meg bedre. For jeg var egoistisk. Jeg var selvopptatt. Jeg trengte å høre det og ikke bare forståelsesfulle og trøstende ord.