Aktiv ungdom depper mindre...

[Gundersen™]

Det ville selvsagt vært for enkelt å si at det bare er å få ungdom i aktivitet for å forhindre angst, depresjon og dårlige selvbilde, men det burde kanskje legges mer opp til fysisk aktivitet med fokus på mestring fra barnsben av? Man kan se dette fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, men jeg vil heller at man skal tenke på enkeltmennesket - livskvaliteten til barn og unge.

Kom gjerne med innspill og la oss få en saklig diskusjon!

(Artikkelen kopiert herfra: forskning.no > Aktiv ungdom depper mindre)

Aktiv ungdom depper mindre

Ungdommer som driver fysisk aktivitet har bedre selvbilde enn inaktive. De har også mindre angst, depresjoner og er sjeldnere ensomme.

Nesten 80 prosent av personer mellom 13 og 18 år oppgir å være ensomme fra tid til annen. Aldersgruppen er også spesielt utsatt for angst, depresjon og dårlig selvbilde.

Mental helse er altså en omfattende utfordring blant ungdom.

Men ungdom som driver med fysisk aktivitet i en eller annen form, har generelt bedre mental helse enn inaktiv ungdom, viser forskning.

Hvorfor er det sånn? lurte Tommy Haugen på, og satte i gang med et doktorgradsprosjekt for å undersøke mulige mekanismer.

– Vi har lenge hørt fysiologiske forklaringer på hvorfor trening har positiv effekt på mental helse. Under fysisk aktivitet skiller kroppen ut hormoner som gjør oss lettere til sinns, og så videre.

– Men effekten har vist seg å variere mellom forskjellige kontekster og mellom forskjellige grupper. Derfor ble jeg nysgjerrig på andre elementer knyttet til fysisk aktivitet, nemlig de psykososiale aspektene, sier Haugen.

Selvbildet viktig for mental helse

Haugen har spesielt undersøkt hvordan fysisk aktivitet påvirker ungdommenes selvbilde. Hvordan ungdom oppfatter seg selv er nemlig nært knyttet til deres mentale helse.

– Jeg fant ut at det kroppslige selvbildet er viktigere for jentenes mentale helse, enn for guttenes. Dette er et paradoks, fordi trening kan se ut til ha mer positiv effekt på guttenes kroppsbilde, enn for jentenes.

Haugen tror det kan ha å gjøre med at det mannlige kroppsidealet, med brede skuldre og stor overkropp, er lettere å oppnå gjennom egeninnsats enn det kvinnelige.

– For jentene er det nesten umulig å oppnå idealet. Kvinner i dag skal være slanke, men sterke og trente – og samtidig vakre og feminine. Anlegget for mye av dette er medfødt, eller helt enkelt umulig å oppnå gjennom egeninnsats.

– Det er enklere for gutta, som først og fremst skal bygge muskler og bli sterkere, sier Haugen.

Handler ikke bare om det ytre

Ungdommer som trener har en bedre mental helse enn inaktive. (Foto: Andreas B. Johansen)

Men selv om undersøkelsene viser at kroppsbildet har størst innflytelse på ungdommenes mentale helse, handler det langt ifra bare om det ytre. Opplevd kompetanse, altså ungdommenes følelse av å være flink til noe, har også innvirkning.

Haugen fant ingen forskjell mellom gutter og jenter her.

– Å forbedre kompetanse og mestring er antakelig enklere enn å endre ungdommers oppfatning av sin egen kropp. Dermed kan vi trekke noen pedagogiske slutninger av dette.

– Hvis vi kan legge til rette for økt kompetanse og ferdigheter, for eksempel i kroppsøvingsfaget, vil selvbildet kunne bli bedre. Det igjen kan styrke ungdommenes mentale helseprofil, forklarer doktorgradsstipendiaten.

Kan det være så enkelt?

– Er det altså så enkelt som at ungdom som trener blir mer fornøyd med sin egen kropp og dermed får bedre selvbilde, noe som igjen gir bedre mental helse?

– Hvis vi kunne forklare den positive effekten av fysisk aktivitet utelukkende med fysiologiske faktorer, hadde svaret kanskje vært ja. Da kunne vi sendt all ungdom ut i skogen for å løpe, så ville alle få det bedre.

– Men det er jo ikke så enkelt. Det er aktiviteter som gir mestringsfølelse, glede og skaper meningsfylte sosiale relasjoner, som gir utslag på mental helse, forklarer Haugen.

Mest sannsynlig handler det en kombinasjon av de psykososiale og de fysiologiske aspektene. Det er ikke nødvendigvis selve aktiviteten som er bra for den mentale helsen. Rammene for det man driver med er veldig viktige.

– For eksempel kan en sterk konkurransekultur i et idrettslag føre til uheldig mestringsklima. Ungdom som ikke lykkes i slike miljøer vil kunne oppleve motsatt effekt, og kanskje få svekket sitt selvbilde og få en dårligere mental helseprofil.

Hvis rammene er så avgjørende er det kanskje nærliggende å tro at andre aktiviteter, som ikke omfatter trening, for eksempel korps eller å spille i band, kan ha like god eller bedre effekt på ungdommene.

Men amerikansk forskning viser at selv om slike aktiviteter har effekt, skiller idrett og sportslige aktiviteter seg ofte ut.

– Fysisk aktivitet kan se ut til å være en spesielt god arena for opplevelse av både mestring, tilhørighet, endret syn på egen kropp, sosial støtte og glede – på en gang. Forskningen viser at bevegelse har et stort potensial sammenlignet med andre mer stillesittende aktiviteter, sier Haugen.

Hva påvirker hva?

Tommy Haugen. (Foto: UiA)

Ungdomstiden sees på som en vanskelig periode med store utfordringer knyttet til blant annet omfattende endringer i kroppen og identitetsdannelse.

Likevel har vi lite forskning på helsevariabler hos ungdom, sammenlignet med andre grupper i befolkningen.

– Jeg mener derfor dette er et viktig felt som trenger mer oppmerksomhet og mer forskning. Og vi vet jo fortsatt ikke eksakt hva som påvirker hva.

– Har de aktive ungdommene godt selvbilde fordi de er i aktivitet, eller er de aktive de fordi de allerede har et godt forhold til kroppen sin? Hvor mye fysisk aktivitet må til før vi ser effekt? Hvor lenge må ungdommene holde på? Hva er de optimale rammene rundt aktiviteten? Jeg har fortsatt mange spørsmål, sier Haugen.

[Kristin Charm]

Ingen tvil om at dette stemmer, noe jeg tror veldig mange unge her inne kan stå for. Mange av årsakene nevnes i artikkelen, og mye er jo innlysende.

Være misfornøyd med kroppen/livet/situasjonen, og følgelig sitte inne og tenke over hvor misfornøyd man er med kroppen/livet/situasjonen. Bryter mønsteret ved å komme seg ut og i aktivitet, uavhengig av hva dette må være.

- Treningen gir endorfiner.

- Man blir hindret fra å fortsette i det samme tankemønsteret og må fokusere på en annen oppgave; aktiviteten man driver med.

- En følelse av å bruke kroppen til noe nyttig oppstår. Den kroppen du har sittet og fortvilt over er jo faktisk en ganske funksjonell sak! Du er faktisk flink til det du driver med! En mestringsfølelse oppstår.

- Du vender hjemover igjen, med minne av overnevnte følelser i bakhodet, og disse minnene bringer deg tilbake til treningen dagen etter, eller dagen etter der igjen. Du fortsetter treningen grunnet mestringsfølelsen, avbrekket fra hverdagen og med tiden også på grunn av resultatene det gir deg fysisk, om det så er raskere, sterkere, et bedre utseende eller en kombinasjon, og du drives videre grunnet både de fysiske og psykiske positive faktorene.

Dersom du trener trygt, sørger for nok restitusjon og trener for de rette årsakene er det jo fint lite som kan sies å være galt med ungdom i aktivitet

[Dovendyret]

Jeg vet ikke med andre her, men kan tale for meg selv;

I 3 år gikk jeg fast til psykolog pga. depresjon, angst og noe andre problemer (Her er det ikke snakk om normale tenåringsproblemer. På det verste ble jeg innlagt i 1 uke). Da jeg begynte å snuse på styrketreningen for snart ett år siden merket jeg faktisk at jeg ble lysere til sinns. Psykologen merket også mye forandringer når hu snakket med meg. Hun førte en logg for hver gang jeg var der, der hun skrev ned litt hvordan jeg virket, hva jeg fortalte, også "graderte" hun humøret mitt fra 1-10 hvor 10 var svært fornøyd med livet, mens 1 var på grensen til å være suicidal. Dette visste jeg selvfølgelig om. Da jeg hadde holdt på med styrke i noen måneder avtalte vi at jeg skulle komme sjeldnere, og etterhvert ble det kun for oppfølging og hun ville forsikre seg om at jeg ikke sklei ut. Sist gang jeg var der, som ca. var for 4mnd siden fikk jeg se loggen hu hadde skrevet, helt fra dag 1. Jeg ble egentlig litt overrasket over forandringen. Selvfølgelig visste jeg at jeg hadde forandret meg, mye mer positiv til sinns, men at treningen skulle ha så stor påvirkning hadde jeg aldri trodd.

Hvordan treningen påvirker humøret, livsviljen og tankegang kan nok være individuelt, men jeg kan med hånden på hjertet si at treningen har hjulpet meg enormt. Jeg ville nok ikke vært den personen jeg er i dag hvis jeg aldri hadde rørt vektskivene (klisje, i know). Fra å kun holde meg innenfor de fire vegger, selvskading, lite sosial, tilbakeholden, likegyldig til livet, sjenert, og redd, til å være ute med venner, smile til alt og alle, sluttet helt med selvskading, planlagt livet og ler høyt!

[Dibbler]

Jeg har fint klart å trene aktivt og vært deprimert samtidig. Deprimert i perioder ungdomsskole - VGS. Treningsnivået har variert mellom ingenting og 3 økter i uka (+ gym), ettersom jeg slutta på fotball, begynte å trene styrke, osv.