Stadige hindre som må overkommes ved livsstilsendring

[Powerpuff]

I løpet av det siste året har jeg gått ned 20 kilo, og endret veldig mye i mitt forhold til mat. Kun en liten del av det jeg har gjort har gått direkte på mat og kosthold, til forskjell fra tidligere mislykkede forsøk der jeg kun konsentrerte meg om kosthold og trening, for så å stadig falle tilbake.

I løpet av denne perioden har utfordringene stått i kø, og nå har det meldt seg enda en utfordring jeg hadde satt stor pris på hvordan jeg skal løse. Jeg vet jo at jeg klarer å løse mye selv, men nå sliter jeg litt. Jeg har blant annet:fått behandlet bulimi med stadige overspisingsepisoder, og ikke hatt et eneste tilbakefall siden behandlingsslutt i januar. *krysse fingrene* Samtidig i denne perioden har jeg måttet gjennomgå traumebehandling, fordi tidligere slankeforsøk stadig ble mislykket og jeg fant ut at det var sannsynlig at traumene bidro til det. Det var jo veldig vanskelig å gå ned i vekt når jeg hele tiden følte at jeg måtte kjempe mot en intens frykt for at dersom jeg gikk ned i vekt så ville jeg bli utsatt for nye overgrep (siden oppmerksomheten fra menn øker). Ikke logisk, men følelser er heller ikke nødvendigvis det. Begge disse tingene bidro til at jeg gikk opp i vekt i utgangspunktet.

Jeg har også måttet ta et oppgjør med dårlige mestringsstrategier og har kverket emosjonell spising i respons til stress, kjedsomhet og tristhet.Jeg har også lært meg å håndtere intenst søtsug, lage god og sunn mat og lage masse lavkalorisnacks.Kostholdet har jeg også langt på vei fått skikk på, med høyproteinmat sammen med mat som etter godt (volummat som grønnsaker). Det har vært en vanskelig prosess, men så absolutt verdt det!

Jeg vet jeg har kommet et godt stykke på vei, men nå har et problem meldt seg: Jeg har klart å få en sykdom som har satt totalforbud mot all fysisk aktivitet de siste to månedene. Det begynte vel egentlig alt i mars, da jeg ikke lenger klarte å gjøre kondisjon. Treningsforbudet var alvorlig ment: Jeg kunne rett og slett dø hvis pulsen min steg, så målet mitt for disse månedene var rett og slett å unngå å gå opp i vekt. Frem til nå har jeg klart å gå ned i vekt uten å miste muskelmasse - har bygd tre kilo muskelmasse samtidig - men når jeg ikke fikk trent styrke fant jeg ut at det var greit å ivareta muskelmassen med vedlikeholdsvekt noen måneder i stedet for å stresse.

Samtidig har jeg den siste tiden også blitt satt på en høydose korticosteroider, og for de av dere som ikke vet hva den medisinen gjør (hvertfall med meg) så er dette en oppsummering: Økt sultfølelse. Du tenker på mat hele tiden. Nevnte jeg hele tiden? Hele pokkers tiden! Jeg har til og med våknet opp av at jeg spiste i søvne (en semiråtten gulrot, ugg, men likevel!).

For første gang siden jeg startet denne endringen er det også beinvanskelig å komme seg under kalorigrensa som markerer vektreduksjonsgrensen. Noen uker har jeg fått redusert dosen litt, og da kommer kontrollen tibake igjen umiddelbart. Har imidlertid endt opp med å måtte øke dosen igjen fordi betennelsen i kroppen blusser opp igjen med en gang vi forsøker nedtrapping, og da ryker kontrollen min igjen. Ikke slik at jeg overspiser mye, men sånn at jeg ender på vedlikeholdsnivå i stedet for under grensa. Utrolig stress!

Jeg tror jeg egentlig bare er frustrert mer enn noe annet. Jeg har jobbet så hardt, og følte endelig at jeg kunne få til vektreduksjon og en livsstilsendring jeg kunne leve med. Det gikk helt lett og naturlig også. Og så skjer dette. Jeg må gå på medisinene en god stund til, kanskje livet ut også, men har nå fått klarsignal for styrketrening (ikke kondisjon!) så fremt jeg ikke får opp pulsen og blodtrykket altfor mye.

Via utprøving og pinlig detaljert loggføring funnet ut at jeg må på rundt 1350 kcal for at noe i det hele tatt skal skje for å gå ned i vekt på den vekten jeg har nå. Dette var imidlertid før medisinene, etter dem nå vet jeg faktisk ikke hvor lavt inntak som skal til for å gå ned i vekt siden jeg ikke har klart å komme under 1500 kcal i denne perioden. Vekten har holdt seg stabil (hurra!), men jeg veier jo 78 kg og er 152 høy, med 44,8 kg muskelmasse. Det vil si at jeg hvertfall har 21 kg igjen for å nå normal BMI.

Jeg har dermed noen spørsmål:

1) Hvordan vil en sterk dose kortikosteroider påvirke muskelveksten min nå hvis jeg begynner å trene styrke igjen? Jeg prøver desperat å finne noe positivt med situasjonen min, så hvis det i det minste kan gjøre slik at jeg lettere bygger muskler er det i det minste *noe.*

2) Jeg er veldig lav. Hvor lavt kaloriinntak trenger jeg for å få i meg det jeg trenger av næringsstoffer? Trenger jeg det samme som en høy person som åpenbart har et høyere energibehov enn meg? Jeg spør fordi jeg nå begynner å nærme meg ganske lave tall for å kunne gå ned i vekt, og det er viktig for meg å være sunn og få i meg det jeg trenger samtidig. Jeg har manglet både jern og d-vitamin dette året, og har ikke lyst å mangle flere ting med det første.

3) S-U-L-T-E-N! Hva mer enn volummat og proteiner kan jeg gjøre for å fylle opp uten å gå over kalorigrensen? Jeg har nettopp spist, men begynner å lure på om fingrene mine smaker godt liksom. Damn you medisiner!!

4) Jeg begynner å slite med en følelse av håpløshet. Det skremmer meg, for jeg ønsker virkelig ikke å gå opp (beklager hvis dette innlegget er sutrete!). Dette året har vært en intens rekke av at det ene hinderet tar det andre. Jeg blir rett og slett sint når folk sier at det "bare er å trene mer og spise mindre." Det er ikke bare bare, når det virker som noe spenner bein på deg hele tiden. Er det i det hele tatt håp for at jeg kan gå ned videre i vekt slik situasjonen er?

5) Helse er en stor motivasjonsfaktor for meg, men jeg begynner å innse at målet mitt om å gå ned 21 kg til kanskje ikke er realistisk, i hvertfall ikke hvis jeg blir satt på disse medisinene livet ut. Hva er egentlig den beste prediktoren på helserisiko av midjemål, midje-hofte-mål og BMI? BMI'n min er altfor høy, midjemålet mitt på 87 cm er nå såvidt under kategorien for størst økning i helserisiko (selv om den bør ytterligere ned). Jeg har i følge kroppscanninger normalt bukfett, hvis det skulle ha betydning.

Alle innspill fra dere flinke mennesker, selv bare på noen av spørsmålene, mottas med stort takk

[StiligeCecilie]

Jeg må starte med å unnskylde meg for at jeg ikke har noe vetig svar på det du spør om.

Men jeg tillater meg å kommentere hvor utrolig flink og sterk du har vært! Det er beundringsverdig, står stor respekt av det! Håper du finner ut av disse utfordringene, du har nok fått dem fordi du er sterk nok til å takle dem

Masse lykke til videre med alt! Stå på!

[Ole-Mats Moskvil]

4) Jeg begynner å slite med en følelse av håpløshet. Det skremmer meg, for jeg ønsker virkelig ikke å gå opp (beklager hvis dette innlegget er sutrete!). Dette året har vært en intens rekke av at det ene hinderet tar det andre. Jeg blir rett og slett sint når folk sier at det "bare er å trene mer og spise mindre." Det er ikke bare bare, når det virker som noe spenner bein på deg hele tiden. Er det i det hele tatt håp for at jeg kan gå ned videre i vekt slik situasjonen er?

5) Helse er en stor motivasjonsfaktor for meg, men jeg begynner å innse at målet mitt om å gå ned 21 kg til kanskje ikke er realistisk, i hvertfall ikke hvis jeg blir satt på disse medisinene livet ut. Hva er egentlig den beste prediktoren på helserisiko av midjemål, midje-hofte-mål og BMI? BMI'n min er altfor høy, midjemålet mitt på 87 cm er nå såvidt under kategorien for størst økning i helserisiko (selv om den bør ytterligere ned). Jeg har i følge kroppscanninger normalt bukfett, hvis det skulle ha betydning.

Jeg siterer kun disse to punktene, for jeg tror det er de som egentlig betyr noe. Denne følelsen er fryktelig vanlig, og like mye som den er vanlig er den destruktiv og ubegrunnet (som katastrofetanker oftest er). Jeg synes du burde gi deg litt slakk. I stedet for å bare se fremover på alle utfordringene du har, snu deg heller rundt og se på alt du har oppnådd. Du har overvunnet en spisefortyrrelse og jeg har ikke ord for hvor solid gjort det er. Jeg har all respekt i verden for dere som klarer det - stående applaus fra meg. Du har gått ned 21kg. 21 kilo er en ekstremt stor vektnedgang. Du har betydelig senket risikoen din for et tonn av sykdommer, du har normalt bukfett og et midjemål som også sier at du er på god vei av å kaste risikioen for alt av livsstilssykdommer på dør. Helt seriøst - lille vakre vene - gå ut på verandaen, slå deg på brystet og vi verden at du er stolt av det du har gjort.

Du forteller ikke så mye om hvilken sykdom du sliter med, men det er jo tydelig at kroppen din er i en tøff situasjon nå. Hva med å tillate seg et lite platå og la kroppen få lov til å komme seg litt - det er tross alt en belastning for kroppen å hele tiden skulle jage seg ned i vekt. Det krever ett tonn av psyke å tillate seg noe sånt i din situasjon, men kroppen din vil takke deg. Du skal ha denne kroppen i forbanna mange år til, å utsette vektnedgangen en måned gjør ingen verdens ting. Ikke noe i det hele tatt. Kjør på en måned hvor du fokuserer på sunn, variert mat. Kanskje dette er måneden å heller fokusere ekstra på sunt kosthold. Tenk omega 3, vitaminer, syre/basebalanse - eksperimenter litt og se hva kroppen din trives med. Tren moderat og la treningen være gøy. Prøv noe helt nytt - du har mestret en haug med ting allerede, nå er det på tide å utforske videre.

Jeg er uendelig imponert av hva du har fått til, bare ikke la dette bli et mas og et kjør. Cut yourself some slack. Ha det litt godt med deg selv. Du er et inspirerende menneske!

[Khouri]

Hei. Jeg vet dessverre ingenting om de spørsmålene du stiller, men vil bare si med den dypeste beundring at det er helt utrolig hva du har fått til! Når det gjelder trening kan jeg anbefale å gå lange rolige turer - man forbrenner omtrent like mye kalorier på å gå 10km som på å jogge 10km, det tar bare lengere tid. Respektfull hilsen, K.

[Powerpuff]

Jeg siterer kun disse to punktene, for jeg tror det er de som egentlig betyr noe. Denne følelsen er fryktelig vanlig, og like mye som den er vanlig er den destruktiv og ubegrunnet (som katastrofetanker oftest er). Jeg synes du burde gi deg litt slakk. I stedet for å bare se fremover på alle utfordringene du har, snu deg heller rundt og se på alt du har oppnådd. Du har overvunnet en spisefortyrrelse og jeg har ikke ord for hvor solid gjort det er. Jeg har all respekt i verden for dere som klarer det - stående applaus fra meg. Du har gått ned 21kg. 21 kilo er en ekstremt stor vektnedgang. Du har betydelig senket risikoen din for et tonn av sykdommer, du har normalt bukfett og et midjemål som også sier at du er på god vei av å kaste risikioen for alt av livsstilssykdommer på dør. Helt seriøst - lille vakre vene - gå ut på verandaen, slå deg på brystet og vi verden at du er stolt av det du har gjort.

Du forteller ikke så mye om hvilken sykdom du sliter med, men det er jo tydelig at kroppen din er i en tøff situasjon nå. Hva med å tillate seg et lite platå og la kroppen få lov til å komme seg litt - det er tross alt en belastning for kroppen å hele tiden skulle jage seg ned i vekt. Det krever ett tonn av psyke å tillate seg noe sånt i din situasjon, men kroppen din vil takke deg. Du skal ha denne kroppen i forbanna mange år til, å utsette vektnedgangen en måned gjør ingen verdens ting. Ikke noe i det hele tatt. Kjør på en måned hvor du fokuserer på sunn, variert mat. Kanskje dette er måneden å heller fokusere ekstra på sunt kosthold. Tenk omega 3, vitaminer, syre/basebalanse - eksperimenter litt og se hva kroppen din trives med. Tren moderat og la treningen være gøy. Prøv noe helt nytt - du har mestret en haug med ting allerede, nå er det på tide å utforske videre.

Tusen takk for varme ord til både deg og de to andre her inne. Jeg føler langt mindre håpløshet allerede, så av og til hjelper det veldig å bare få et nytt perspektiv på ting!

Jeg kan ikke skrive hvilken sykdom det er snakk om, siden den er veldig sjelden og jeg dermed blir ganske identifiserbar her. Du har rett i at kroppen har vært i en tøff situasjon, så jeg tror du har rett i at et platå nå kan være ok, selv om det alt har vart i to måneder allerede pga treningsforbudet. Det gjør jo strengt talt ingenting om jeg bruker veldig lang tid på å gå ned de siste kiloene heller når jeg tenker over det. Takk for at dere dytter litt mer vett i meg!

[Vrimmel]

Hei. Jeg vet dessverre ingenting om de spørsmålene du stiller, men vil bare si med den dypeste beundring at det er helt utrolig hva du har fått til! Når det gjelder trening kan jeg anbefale å gå lange rolige turer - man forbrenner omtrent like mye kalorier på å gå 10km som på å jogge 10km, det tar bare lengere tid. Respektfull hilsen, K.

Det stemmer ikke. Jogging er en mye mer energikrevende øvelse og hvis jeg husker rett er det ca 30% mer energikrevende enn gange i forhold til avstand. I tillegg spiller hastighet en rolle. Myten om at hastighet ikke spiller noen rolle kommer av at beregningene ikke trekker ifra hvileforbrenningen som gjør at det ser ut som man har uforholdsmessig høy forbrenning på lavt tempo.

[Khouri]

Det stemmer ikke. Jogging er en mye mer energikrevende øvelse og hvis jeg husker rett er det ca 30% mer energikrevende enn gange i forhold til avstand. I tillegg spiller hastighet en rolle. Myten om at hastighet ikke spiller noen rolle kommer av at beregningene ikke trekker ifra hvileforbrenningen som gjør at det ser ut som man har uforholdsmessig høy forbrenning på lavt tempo.

OK.

Bruker man like mange kalorier på å gå som å løpe? - Online Lege - Spør legen og få raske og grundige svar